[E-post-intervju med Riss, et tidsskrift ved NTNU]

Hvordan var det da du var debutant?

Jeg debuterte i 1967, og det var langt færre debutanter den gang enn det er nå. Jeg var naturligvis kjempestolt. Men var nødt til å følge en fjollete skikk som i dag forhåpentligvis er borte, alle debutanter måtte nemlig selv – og uten å bli fulgt av noen fra forlaget – tusle omkring til alle hovedstadens aviser, banke på døren til kulturredaktøren, vise frem boken og spørre om det ikke var noen som kunne skrive litt om den. En ydmykende runde. Og enkelte journalister kunne flire riktig så hånlig – misunnelige som de jo sikkert var…
Hele markedet var annerledes enn i dag. For eksempel gikk det an å skrive noveller og å få dem publisert! I dag finnes det knapt noe sted hvor unge forfattere kan prøve seg – og få betalt for det. Vi trenger et nytt novellemagasin. Kulturrådet gir jo støtte til så mye rart, hvorfor ikke også til et skjønnlitterært magasin med favnen åpen for nybegynnere?

Hvorfor bør vi lese den nye boka di? (Kvinnen som var et helt bord alene)

Ingen BØR lese noe som helst. Det å lese er en lystsak og alle bør lese det de tilfeldigvis fascineres av. “Å følge med” er helt unødvendig. Det er noe man gjør på skolen. Verden er full av saueflokker. Jeg skulle ønske det ble færre av dem blant de såkalt litteraturinteresserte. Kanskje vi har for få ulver?

Kan du gi oss en fremtidsvisjon?

Nei. Eller … egentlig kan jeg jo vri ut av meg nesten hva som helst, men hva med disse tre?
Jeg tror vi kommer til å fjerne oss mer og mer fra dyrene. Allerede i dag møter de fleste mennesker dyr bare på middagbordet og i tegneserier. Vi kommer med andre ord til å bli en mer og mer isolert art.
Dette er skrevet på valgdagen, og allerede i år ser vi tydelige tegn: I fremtiden vil politikernes klær og vekt, ben og romper bety mye mer enn hva de sier (les: det andre har skrevet for dem). Partiene viskes langsomt bort og erstattes av enkeltpersoner. Selv i år heter det jo ikke lenger stem på AP, stem på Høyre osv., men stem på Jens, stem på Erna, stem på Siv. En slik utvikling betyr at partiapparatene må legge langt større vekt på å FORME sin frontfigur. Alder vil spille inn, evnen til å smile på minst tre forskjellige måter, evnen til å se sympatisk ut, evnen til å se ut som en omsorgsperson. Partiene vil kjøpe hjelp fra gode stylister og internasjonale konsulentfirmaer (hva de vel allerede har begynt å gjøre allerede?). Og så vil man etter deres råd og krystallkuleprat jakte på “gallionsfigurer” langt utenfor de naturlige partigrensene. Den man så slutter opp om og som skal representere partiet til slutt (gjerne en idrettskjendis, tvkjendis eller hvorfor ikke en skuespiller), vil få skjulte datadingser direkte koblet til hørselsenteret, slik at flinke gallupptolkere (de som best vet hva folk vil ha) kan sitte på bakrommet og hviske ord for ord det som skal sies og gi råd om hvilke geberder og grimaser som passer til ordvalget. Med andre ord: Vi vil få en kopi av det som i dag kan kalles amerikanske tilstander. Og hvordan fremtidens “poltiske liv” vil arte seg hos originalen, dvs. i Amerika, vet bare gudene.

Jeg lovet dere tre – 3 – fremtidsvisjoner. Men det får greie seg med de to jeg har rablet ned. Med andre ord: Jeg lurte dere. Og merk mine ord: I fremtiden vil langt flere av oss blir lurt oftere og oftere – og ganske grundig.
Så ok … la dette være min tredje fremtidsvisjon, hvis dere absolutt vil.