[I Moss Avis får jeg en gang i måneden lov til å skrive akkurat hva jeg vil, bare jeg begrenser meg til noe rundt 6500 tegn. Denne betraktningen er fra 10. oktober]

Det effektive samfunn i et råttent nøtteskall

Nå må vi snart lære oss å behandle politiet mer høflig. Alvorlig talt! For eksempel tar det seg ikke ut å ringe til dem sent på kvelden. Vi gjør jo ikke det til andre folk, så hvorfor i all verden kan vi ikke forsøke å vise det samme hensyn overfor politiet? For ikke å snakke om hvor utekkelig det er å bry dem på en lørdag eller en søndag!

Politiet har krav på litt helgefred, de som alle andre. Men lærer vi? Aldri! Vi ringer straks det er den minste lille ting. Som for eksempel lørdag 26. September. Enda det står tydelig oppslag på døren at Vestby lensmannskontor er stengt i helgen. Men viste han hensyn, denne båteieren fra Son? Langt i fra. Han ringte og ringte, ble høflig henvist videre til operasjonssentralen i Follo, hvor han øste ut av seg en masse tøys om at han nå sto bak gardinene ved vinduet hjemme og så tyver stikke av med den dyre båten hans. Som om akkurat det var noe å bære seg over! Stjeles det ikke båter langs kysten vår hver eneste dag? Politiet lyttet, ønsket ham en fortsatt god kveld og la høflig på. Men var det nok for denne fyren? Neida, han ringte like godt en gang til, han. Og nå fortalte han hvilket nummer tyvene hadde på bilen sin. Som om det var hans sak å blande seg opp i politiets arbeid! Men hvordan reagerte politiet på et slikt klart overtramp? De lot ganske enkelt være å føre inn henvendelsene i loggboken sin.

Enkelte onde tunger vil ha det til at blyantspisseren var ute av drift den kvelden, eller at han som hadde ansvaret for spisse blyanter var på kurs i Bodø. Men enhver som har det minste kjennskap til politiarbeid vil naturligvis forstå at det her dreide seg om rendyrket empati. Politiet ville skåne innringeren – som de kanskje opplevde som beruset og brysom – fra noe som han kanskje allerede neste dag ville angre på og finne pinlig. Så da han tok kontakt igjen, søndag morgen, snakket de vennlig og overbærende med ham, slik politiet har for vane. De benektet at han hadde ringt dem, og de sa loggboken ikke nevnte en fjert om det han påsto. Men tok han hintet? Langt i fra. Den brysomme båteieren ble bare mer og mer irritert, selv da poltiet lovet å gjøre et sjeldent unntak, nemlig å sette i gang med etterforskning straks det ble vanlig kontortid igjen, dvs. mandag formiddag.

I etterkant forklarer operasjonsleder i Follo politidistrikt at man må prioritere på en hektisk kveld, og den lørdagen var det hele to – 2 – saker å ta tak i: En utforkjøring på E6 klokken 1715 (fire timer før tyveriet) og en trafikk-kontroll klokken 0300 (fire timer etter). Hva man brukte tiden til mellom disse to hendelsene, vites ikke. Og samme kan det kanskje være?
Nå hører det også med at politimesteren i Follo har sagt at han personlig skal se på hendelsesforløpet. Men han kan på ingen måte love at politiet i fremtiden kommer til å rykke ut på slike oppdrag. Underforstått: I Follo politidistrikt er det en slags utvidet ”happy hour” for tyver og kjeltringer hver lørdag og søndag. Det er ennå ikke avgjort om båteieren i Som vil få en mindre bot, fordi han uten særlig grunn har brutt politiets helgefred. Det dreide seg jo ikke akkurat om noe Nokas-ran, som en anonym kilde i et annet politidistrikt betror oss, bare en båt til skarve 200 000.
Så sent som torsdag 1. oktober tok båteier – kranglefant som han er – igjen kontakt med lensmannskontoret i Vestby. Han fikk da vite at saken var tildelt en etterforsker som har ferie denne uka.

Jeg skulle ønske dette var en oppdiktet historie. Men som lesere av Moss Avis vil vite, så er det slik hverdagen vår er. Personlig har jeg derfor for lengst fått ordet ”omorganisering” i vrangstrupen. Så vidt jeg kan forstå betyr det hver eneste gang at noe blir billigere og dårligere. At Follo – en region så diger at de færreste vet hvor den begynner og slutter – får færre og færre lensmannskontorer, er i hvert fall ikke i publikums interesse. Mulig at det er mer trivelig å spille kort med kolleger på en operasjonssentral på Ski enn å legge kabal i all ensomhet på et lite kontor i Son, men hva er vi andre best tjent med?
Og politiet er naturligvis ikke det eneste området som ”effektiviseres” på denne måten. Blir man syk der jeg bor (i Hølen) så er det ikke godt å vite hvor hjelpen skal komme fra. I forbindelse med Helsetilsynets vurdering av Vestby Sykehjem, som for øvrig fikk mye ros, sukker de ansatte at ”terskelen er svært høy for at lege skal rykke ut fra Mosseregionens legevakt”. Men slik er det nok ved alle legevakter, legger de til.

Hvor bærer det hen? I gamle dager hadde vi en slags personlig kontakt med de fleste etater og myndigheter. De var etablert i vårt nærområde. I dag flyttes de så langt bort at mange av oss nesten ikke finner dem igjen. For noen år siden kunne jeg stikke innom det lokale Vestby ligningskontor hvis jeg ville diskutere en skattesak, i dag må jeg til Ski og snakke med folk som nesten ikke forstår hva jeg ber om, og snart må jeg dra enda lenger. Det skumles om Mosjøen, fordi man der oppe visstnok har ledig kapasitet. Fremskritt? Neppe. Effektivt? Tja.

For å si det i klartekst. Jeg vil helst ha små, samarbeidende enheter, ikke store sentraliserte sammenslutninger. Jeg ønsker meg ”Førstehjelpstasjoner” på alle tettsteder av en viss størrelse. For eksempel burde man i Son ha enkle enmannsbetjente kommunale ”kiosker” å søke til, både hvis båten ble tauet bort eller hvis man skar seg i fingeren. Utopi? Ja, jeg er redd for det. For hvordan lyder argumentet i enhver politisk diskusjon i dag? ”Det lønner seg.” Men hva med: ”Det er det hyggeligste”? Når skal vi høre en av våre folkevalgte si det slik – i en debatt om hva vet vel jeg – men etter at blårussen har lagt ut om hvor smart og kjapt noe er, tenk om vi kunne begynne å si: ”Jammen, blir det hyggelig?” Eller: ”Vil ikke dette vedtaket gjøre det utriveligere for folk?” Mulig at det vil koste å ha det hyggelig, som jeg kaller det, men det er slikt vi gjerne betaler skatt for!

Interessant er det også at hver gang det avsløres tullball som den ved Follo operasjonssentral, så blir det merkelig stille fra alle dem som ivrer for kommunesammenslutninger, sentraliseringer og større regioner. De venter klokelig til saken ikke er så pinlig lenger. For egentlig aner de det nok, de også, at ved slike ”omstruktureringer” er det alltid den store som spiser den lille. Slik det skjedde da Quisling tvangsinnlemmet Hølen i Vestby, og slik jeg selv opplevde det for et par år siden da Larvik spiste Stavern og Brunlanes. Hva var den første ”reformen” vi merket, vi som holdt til i Brunlanes? Jo, vi fikk parkometre og parkeringsvakter. Leve fremskrittet!