Prologen jeg holdt under Bragefesten
i Den Gamle Logen, torsdag 19. november 2009

Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det ofte. Men det er naturligvis omvendt. Et ord sier mer enn tusen bilder. For viser man frem en tegning eller et foto av et tre, så er det bare dette ene treet vi ser alle sammen. Men sier noen ordet "tre" eller lar oss høre suset av vind mellom grener – så kan vi se all verdens forskjelligste trær for vårt indre øye ... Og nettopp fordi vi er medskapende, blir det vi lytter til – eller det vi leser – på en underlig måte også vårt. Det er det enestående og det magiske med ord – ikke bare når vi sier dem eller skriver dem, men også når vi leser dem, blir de våre. For en bok er ikke bare en melding/ en beskjed/ en informasjon fra ett menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser.

For det å skrive eller det å lese ... nærmere trolldom er det ikke mulig å komme. Som forfatter tenker jeg mye på akkurat det. Å skrive en bok – det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Så for at det skal bli en god bok, kreves det ikke bare en god forfatter, det krever også en god og meddiktende leser. Boken er et ”kollektivarbeid”!

Om vi blir BEDRE mennesker av bøker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker! For gjennom bøker lærer vi å se ting fra flere sider. En god bok gir oss nemlig muligheten til – for en kort stund – å være en helt annen enn oss selv, leve et helt annet liv – et helt annet sted, i en helt annen tid! Den som leser (eller skriver!), kan når som helst skifte alder, hudfarve og kjønn! Da jeg var barn, husker jeg at det var dette som var selve eventyret: Å kunne la meg oppsluke av en bok, nærmest forsvinne inn i den og liksom leve sammen med de personene jeg møtte der.

Derfor: Det vi mennesker trenger – bortsett fra melk og brød og alt det der –  er:  Fantasi og innlevelsesevne. Og rører vi ikke da – samtidig –  ved selve det vesentlige i vår måte å tenke på? For griper vi ikke rent instinktivt  til sammenlikninger når vi vil uttrykke noe? Er det ikke slik vi går frem – alle sammen? Det er som om, sier vi. Det er på samme måte som – Med andre ord: Uten fantasi, ingen tanke. I hvert fall ikke i flere sammenhengende trinn.

For at man skal kunne ha glede av en bok, må man altså ha fantasi. Sånn er det. Man må kunne se bilder inne i hodet sitt. Og det er vanskelig. Det er noe man må øve seg på. Og holde ved like. Det er derfor det er så mange voksne som hverken leser bøker eller hører på radio. De klarer ikke å se bilder inne i hodene sine lenger. De greier bare se bilder som andre viser dem. Og det er i og for seg ikke noe galt i slike bilder – selv liker jeg jo både tegneserier og billedbøker og film … men det er litt trist, ikke sant ... hvis du mister evnen til å lage egne bilder inne i hodet. Bilder som er mye mer dine enn de som masseproduseres på allverdens visuelle samlebånd. Og det er litt skummelt – hver gang vi ser i avisen at de som styrer store bedrifter eller kanskje til og med landet vårt – at slike folk sier at: nei, lese en bok, det får de aldri tid til mer. For da sier jeg: Kan grunnen være at de ikke klarer det? Kan grunnen være at de simpelthen ikke greier å skape bilder inni hodene sine lenger?  Og da er det noe annet som også er skummelt – nemlig: Er det helt trygt og lurt at vi blir styrt av slike mennesker – av mennesker som mangler noe så viktig som fantasi? Jeg tror det er derfor de så sjeldent ombestemmer seg også. Fordi de leser for lite. Det snakkes mye om å holde seg i form og om å drive mosjon. Men like viktig som det er å gå en tur av og til, like viktig er det å jogge hodet sitt, ta med tankene sine ut på en liten springmarsj. Og det er det bøker hjelper oss til. Vi kunne også sammenligne dem med trampoliner. Som tanker og ideer får lov til å hoppe og sprette på.

Derfor: Hver gang det åpnes en ny bokhandel eller opprettes en ny biblioteksfilial i dette landet, så er det å ligne med et Åndelig helsestudio.

Vi trenger dem. Vi trenger mange.