Fænsen til Odd Grenland lager hvert år en adventskalender (oddventskalender). Jeg har i flere år klart å snakke meg bort fra å delta, men i år greide jeg ikke å finne på flere unnskyldninger!
Gammel, gretten gubbe?
Jeg er en dinosaur. Fullstendig klar over det. En av disse gamle tullingene som mumler om at nesten alt var bedre før. For det var det jo. Ingen tvil. Jeg er fra den tiden da ingen spilte fotball, men alle sparka. Ingen slo en pasning, men vi sentra til hverandre. Og ”bakrommet” betydde et sted hvor man satt og spilte poker. Jeg er med andre ord fra den tiden da Skien nærmest krydde av fotballklubber. Da hver eneste lille bydel hadde sitt eget lag, som vi var stolte av. Lokalpatriotisme, kan det kalles. I dag finnes nesten bare Odd tilbake. Mulig at de andre småklubbene døde ut på en naturlig måte. Eller like mulig at de ble spist av den store. Slik små fisk, små lag og små kommuner gjerne blir spist og tygget ihjel av de som er litt større og rikere. En hver får tenke sitt. Mitt problem har i alle år vært at jeg ikke har greid å venne meg til alt dette nye. Jeg klarer simpelthen ikke å overføre min begeistring og min lokalpatriotisme fra Banejordet og helt til Falkum – det opprinnelige revir for klubben Odd. Sorry. Aldri har jeg hatt noe særlig på Falkum å gjøre, og ikke kjenner jeg noen av de som løper etter ballen heller. I de gamle lokallagene kjente vi jo alle sammen, det var naboer eller folk som bodde i paralellgata eller som vi traff i melkebutikken. Men nå er det kanskje ikke bare jeg som synes ansiktene er ukjente. De fleste fotballspillere i dag er jo omreisende gjøglere og leiesoldater – her fra byen (og fylket) er de sjeldent. De kan like gjerne være importert fra Vestlandet eller fattige u-land. (I de siste årene har Afrika vært et populært marked for norske klubber, men snart er de vel for dyre derfra også. Så hva blir det neste? Madagskar og Ytre Mongolia?) Unnskyld, jeg sa feil: En eneste spiller kjenner jeg. Tommy kjenner jeg. Han er fra Aallsgate akkurat som jeg. Så hver gang Odd spiller, heier jeg på Tommy. Men i det siste har han jo ofte vært skadet eller sittet på benken. Så da blir det litt vanskelig, det også. Ikke at jeg ikke prøver. Jeg sier bare at det er vanskelig. For hvem er det egentlig vi heier på? Heier vi på laget? Det skiftes jo stadig ut, så laget kan det ikke være. Er det banen? Den bærer jo ikke Odds navn lenger en gang. Er det aksjonærene? Neppe. Er det draktene og fargene? Mulig. Men hvem og hva er egentlig Odd? Jeg tror det er fænsen. Rett og slett. Jeg tror det er Oddrane som er Odd, på samme måte som det er Klanen som er Vålerenga. Så kanskje jeg kan lære meg å heie på Oddrane i stedet for å heie på Odd? Det vil i hvert fall være en begynnelse …
Og siden jeg først har dere her, la meg komme med et par gode forslag som kanskje kan gjøre fotballen litt mer rettferdig og til og med få opp publikumsbesøket:
Først og fremst er det bare tull med gult kort. Gult kort? Egentlig er det ikke noen straff i det hele tatt. Det eneste som skjer – etter at du har kvestet en brysom motspiller og slik på ufin måte har økt sjansene for ditt eget lag – er at du får navnet ditt skrevet opp i en liten krøllete notisbok, og så får du løpe videre som om ingenting er hendt. Big Deal!
Hvis jeg fikk bestemme, ville gult kort bety noe ganske annet, nemlig slagstøvler.
Forslaget er enkelt og rettferdig. I stedet for gult kort vil jeg at synderen rett og slett skal ta på seg gule slagstøvler. Og slik må han spille resten av kampen. Da vil det være snakk om en skikkelig straff og ikke bare en puslete pekefinger.
Dessuten er jeg lut lei av at alle klorer seg fast i skjorta på hverandre. Nå kommer det riktignok hvert år beskjed fra norske dommere om at dette vil det bli slått ekstra hardt ned på neste sesong. Men det har de jo sagt hvert eneste år så lenge noen kan huske, og fillete skjorter er blitt en stadig større belastning for klubbøkonomien. Etter min mening vil det være mye lurere om alle spilte med bar overkropp – og med en kroppsmaling i de riktige fargene. Da ville det ikke være noen skjorte å ta tak i lenger, og så kunne spillerne heller røske buksa av hverandre, noe som ville bli mye morsommere å se på og dessuten sikkert lokke langt flere kvinner til tribunene.
Vennlig oddventhilsen fra Tor Åge Bringsværd