Men Bløtkakemannen var ikke død! Til høsten kommer min venn Roger Pihl med en ellevill fortsettelse! Følg med!
Forsmak
Helt siden 1967 har jeg vært medium for den mystiske og maskerte desperado som av og til kaller seg Bløtkakemannen og av og til van Thomassen. Heller ikke det sistnevnte er hans egentlige navn, naturligvis. For mens de fleste andre maskerte superhelter (for eksempel de to konservative amerikanske republikanerne Supermann og Batmann (dvs. Clark Kent og Bruce Wayne)) for lengst er avslørt (i det minste for leserne), er Bløtkakemannens identitet fortsatt en hemmelighet. Selv ikke til meg, hans trofaste talerør, har vårt litterære fantom valgt å betro seg. Noe jeg av og til har følt litt leit, det innrømmer jeg. Samtidig som jeg forstår og respekterer behovet for absolutt personvern.
I de 32 årene som er gått siden han tok kontakt, har jeg fått lov til å referere de mest selsomme eventyr. Jeg har vært med på å drukne den amerikanske ambassaden på Drammensveien i krem og deretter sluppet ut en hærskare katter i fallskjerm (1968), jeg har sett ham – og hans fritt-talende teatergruppe Magical Mystery Circus – gi begrepet gateater et langt skarpere politisk innhold (1972). Men jeg har også sett ham gå i de støvete fotsporene til greven av Monte Christo, rundt og rundt i en ussel fengselcelle på det beryktede Chateau d’If (1974). Og endelig har jeg sett ham mange år senere, relativt frisk og relativt uthvilt (men mange smuler forvirret) dukke opp i den norske hovedstaden for å ta kampen opp mot den klamme Tidsånden og alle dens fremskrittspartier (1991).
Men hverken skigarder eller medier varer evig, og hovedpersonen selv har også vist skumle tegn på gammelmanns-depresjoner. Derfor er det en glad overraskelse at det plutselig dukker opp en arvtager. Bløtkakemannens gjerning har ikke vært forgjeves, det viser seg at det virkelig spirer og gror etter ham! Som snytt ut av nesen møter vi nå en ung og herlig uberegnelig Robin Robin, som ved hjelp av vennlige tilfeldigheter mer og mer utvikler seg hit og dit (dvs. i riktig retning). Vil han orke å ta stafettpinnen og føre kremvispen videre? Vil han gjenoppbygge bakeriet? Og vil han klare å blåse liv i en nærmest apatisk Bløtkakemann, den gamle enstøingen som på bokens første sider befinner seg på en lallende aldersheim? Og sist, men ikke minst, vil Robin Robins utvalgte talerør, min gode venn Roger Pihl, tåle påkjenningen som medium? Den som leser, får se. Uansett – og for å si det flertydig – det er på tide å bla om til et nytt ark.