I Moss Avis har jeg en fast kommentarside hver fjerde lørdag. 6. februar sto denne lørdagskommentaren i avisen.
Om hundre år er allting glemt
Hvorfor denne nesegruse tilbedelsen av tøffinger med trebein og lapp for øyet? Jeg snakker naturligvis om sjørøvere. I Kristiansand har Kaptein Sabeltann regjert lenger enn noen skulle tro var mulig, ved Norsjø i Telemark drømmer man om lokale pirater og i Moss Bymagasin kunne vi for litt siden lese at ”Kaptein Rødskjegg og hans mannskap ankrer opp i Vansjø. Nesparken blir fast base for byens egen sjørøverbande.” Drømmen er visstnok å lage et opplevelsessenter og både kommunen og private interesser er med som bakmenn for denne banden. Og jeg gjentar: Hvorfor denne begeistring for kriminelle fra 1700-tallet?
Det var aldri noe romantisk over disse havets bøller. Tvert i mot var de ganske ekle og brutale. Snare til å hogge hodet av folk og ivrige etter å la fanger bli haimat. Romantikken kom med Hollywood og Errol Flynn. Piraten ble den vågale outsider og eventyrer, misforstått av stivbente øvrighetspersoner, men beundret og tilbedt av kvinner i alle aldre. Han var helten med stor H. I vår egen tid har Johnny Depp tatt opp stafettpinnen og går nå fra det ene karibiske eventyret mer ”morsomt” enn det andre. For humor hører med. Antagelig for å dekke over hva denne romantiske lapskausen egentlig handler om. Og nå venter vi bare på at Fantomet skal slutte fred med Singh-piratene, sin erkefiende gjennom mange hundre år, fordi hele gjengen antagelig er greie på bunnen og gode rollemodeller for femåringer.
Men hva med våre dagers ekte pirater? De sjørøverne som lenge har herjet i Asia, og som i de siste par årene har gjort farvannet utenfor Somalia så utrygt at vi til og med har sendt et norsk krigsskip til havområdet, for å sikre at all verdens handelsskip kommer frem dit de skal. Er det noe romantisk over dem også? Banker kvinnehjerter like heftig for disse bandittene? Jeg mener: Synes man først sjørøvere er tøffe og kule, så liker man vel de somaliske også? Eller er det slik at sjørøvere må ha brede hatter, høye støvler og bølgende silkeskjorter for å tekkes oss. Nei, det holder nok ikke med skitne jeans … og det er helt feil at det er NÅ, romantisk blir det først på lang avstand i tid og rom – og helst i technicolor.
Uansett er det underlig. Men romantisering av skurker handler jo ikke bare om pirater. Også andre røvere og slabedasker har med årene umerkelig glidd over i en slags heltestatus. Her hjemme er det nok å nevne Gjest Baardsen og Ole Høyland. Og fra vår egen tid kan vi jo peke på Benny Bankboks og David Toska. Nesten helter allerede, begge to. Det er jo også blitt mer og mer vanlig at fengselsfugler av alle slag tiltrekker seg kvinner, som forelsker seg i dem og føler seg kallet til å redde dem – eller hva vet vel jeg. Men drittsekker har kanskje alltid virket spennende og forlokkende? Alt jeg sier er at det er underlig. Hverken mer eller mindre.
Verre er det naturligvis med de virkelig store forbryterne, massemorderne og despotene. Napoleon er for eksempel for lengst blitt stueren, og blir beundret over hele det Europa han forsøkte å erobre. Turistene vandrer andektige gjennom hans minnested i Paris, den pompøse Invalidedomen. Jeg gremmes.
Og enda mer gremmes jeg over at Djengis Khan – historiens største slakter og brutale krigsforbryter – i dag feires i Mongolia, som en stor mann og nasjonens stolthet. Jeg sier ikke at slike mennesker er uinteressante, for det er de så visst ikke. Men å beundre dem? Det er til å spy av. Hva blir det neste? Hva vil barna leke om hundre eller to hundre år fra nå – når alt er glemt, som det heter? Vil de kanskje leke Gestapo og gå i hanemarsj rundt barnehagen? Og vil Hitler bli betraktet som en ålreit fyr og gjøre comeback på østerrikske frimerker? (Som maskerade- og karneval-antrekk for voksne er jo slike uniformer allerede i bruk. Var det ikke den engelske prins Harry som stilte slik for et par år siden?)
Hvor vil jeg hen med alt dette? Jeg vil slå et slag for vår kollektive hukommelse. Jeg vil at vi skal hjelpe hverandre til å huske. Slik at ikke alt blir like dumt og meningsløst som Kaptein Sabeltann-brød og Kaptein Sabeltann-iskrem. Og nå hører jeg mine lesere stønne: ”Men er’e så farlig ’a?”
Ja, svarer jeg da. For det mener jeg virkelig. Etter min mening er det viktig å velge seg helter som er Virkelige Helter, og ikke bare banditter og brøleaper. For vi trenger idealer, vi trenger noen å beundre. Men da må vi lete andre steder enn på historiens skraphaug. Og jeg synes slett ikke at det er det minste festlig å oppleve små barn som er manipulert til å få stjerner i øynene av å leke med myke gummikopier av gamle dolker og røversverd. (Eller som Egner så presist uttrykker det i sin uspiselige hyllest til den supergrådige Kaptein Sorte Bill: ”Hei, faderi og faderullan lei.”)
Det handler om rollemodeller. Og verken sjørøvere eller djengis khaner er noe å strekke seg etter eller forsøke å etterligne. Men som Jan Eggum synger: Hvor ble så alle gamle helter av? Ja, hvor ble det av De tre musketerer, Ivanhoe, Robin Hood, Den sorte tulipan, Gjøngehøvdingen, Tarzan, Stifinner og Hjortefot? Vi har bak oss en del tiår med kjølig snusfornuft. Sosialrealismen veltet inn over oss. Grå og tung. Og fortalte at helter og idealer var noe tøys. Alle mennesker er like jævlige, sa forståsegpåerne. Og alle som skrev biografier om våre kjente menn og kvinner fra i forgårs, ropte amen og akkurat slik er det. Godhet finnes ikke, belærer de oss. Du har ingenting å skamme deg over. De som vil være snille er hyklere. Og så videre.
Da jeg var liten, beundret vi Hopalong Cassidy og Ivanhoe. De var idealer. Vi ville gjerne være som dem. Men fra syttiårene og like til i dag er slike figurer eventyrfigurer nærmest blitt ledd av. Vi fikk virkelighetsnære helter i stedet – helter som Morgan Kane for eksempel, eller James Bond. Med fare for å lyde som en gammel tante, tillater jeg meg å mimre: Hopalong Cassidy skjøt aldri en mann i ryggen, han slo aldri først, han kjempet for rettferdighet, han var trofast. Ingen gutt som likte Hopalong Cassidy ville finne på å lugge eller spenne beinkrok på vei hjem fra femmer’n! Men lenge er altså dette blitt kalt usunn heltedyrkelse. Fordi alle har feil, sier man. Og ingen drittsekk trenger å ha komplekser fordi om han er en drittsekk.
Driver jeg og moraliserer? Javisst. Det er akkurat det jeg gjør. Og da er det jo ikke noe å bry seg om. For er det noe vi ikke liker så er det surmagete moralister. Ikke sant? Gledesdreper, det er det jeg er. En sånn som ser feil ved alt mulig. Og som helst burde holde kjeft. For det blir nok bare fint og koselig i Vansjø. Helt sikkert.