Kort (veldig kort!) utdrag – omtrent midtveis – fra den talen jeg holdt ved åpningen av Vaskeriet – kulturhuset på Teisen. (Et kulturhus som er blitt til virkelighet takket være ildsjeler og dugnadsånd!)
Allerede de tidligste jakt- og fangstfolk laget sine våpen og redskaper så gode, presise og effektive som mulig. Det måtte de for å overleve. Men de gikk snart et skritt videre. Det varte ikke lenge før de også ønsket å gjøre våpnene og redskapene så vakre som mulig. Unødvendig vakre?
Denne irrasjonelle trangen til skjønnhet – for skjønnhetens egen skyld – er en av bærebjelkene i den menneskelige sivilisasjon. Den er et av de ytterst få særtrekk vi kan vise til hvis vi tvinges til å gå en slags grenseoppgang mot resten av dyreriket.
Vi kan like det eller ikke like det, men: Hva skiller mennesket fra de andre dyrene? Svar: Trangen til å lage kruseduller i margen.
Derfor trenger vi kulturhus, hvor mennesker kan utfolde seg og hvor tusen kruseduller kan blomstre.
For mennesket lever ikke av brød alene. Kloke ord. Som ble sagt for lenge siden. Og som vi stadig trenger å minne hverandre om. Men vi sier også mye dumt. Noe av det dummeste sier vi dessuten så ofte at det nesten blir munnhell og ordsprog av det. Men det blir ikke mer riktig av den grunn.
Enkelte setninger er verre enn andre. Her er noen av de verste jeg vet: Hold deg til det du kan. Skomaker bli ved din lest. Man skal ikke gape over mer enn man kan svelge.
Stort mer undertrykkende, negativt, frustrert, svartsynt og håpløst krusedullefiendtlig går det knapt an å ytre seg. Like fullt er disse tre setningene ganske populære. Blant mange gjelder de vel bent frem som livsvisdom?
Men selvfølgelig skal vi oppmuntre hverandre til å prøve nye ting og ikke bare surre omkring i gamle vaner. Og kultur og kruseduller er det som mest kan hjelpe oss til å glemme alt vi ellers har lært om å skjære pent av osten. For kunst og kultur – det er hjertets sunne galskap – og alle, både barn og voksne, bør gape sin åndelige kjeve av ledd så ofte som mulig. Hva er vitsen med bare å gjøre om og om igjen det vi vet vi kan klare? Nei, strekke seg – prøve på det umulige… og hvorfor er det så viktig å finne sin rette hylle – helst så fort som mulig? Hva i all verden skal vi sitte der for – og dingle med bena resten av livet? Kunst og kultur – det er alltid å være i bevegelse, alltid å være underveis.