Av og til finnes det noe som heter ”lykkelig taiming”, og en slik oppsto lørdag 24. juli 2010. Denne lørdagen trykket Moss Avis min faste lørdagskommentar, som denne gang delvis handlet om WikiLeaks – et nettsted de færreste hadde hørt om. Men dagen etter, søndag morgen, kom det store lekkasjeskredet om Afghanistan, og hver eneste avis og tv-stasjon i verden var plutselig med på notene (dvs. for eller i mot). Men Moss Avis var faktisk i forkant av mediebrølet, og flere har derfor kontaktet meg senere og lurt på om jeg hadde inside-informasjon – men det er bare å innrømme at jeg ikke ante hvor aktuell kommentaren faktisk var …

Hvem skal beskytte den som bryter stillheten?

”Whistleblower” heter det på moderne norsk, og det handler naturligvis ikke bare om ytringsfrihet, men kanskje vel så mye om ytringsplikt. Den moralske plikt til å varsle når noe ikke er som det skal, når lov og rett settes til side, når samfunnets topper eller politiske ledere mener de i hemmelighet kan drive med snusk bak folkets rygg. Det er da vi trenger en som blåser i fløyta. På wikipedia finner vi en lang liste over folk som har våget å si fra. Men det står lite om hva som hendte med dem etterpå

For noen måneder siden så jeg – og mange tusen over hele verden! – en sjokkerende video på et annet nettsted, nemlig WikiLeaks – varslernettstedet fremfor noen andre, etablert i 2007 og drevet som et nettverk av frivillige over hele verden. Videon viste en massakre forårsaket av et apache-helikopter på ville veier over Bagdad, hvor bl.a. to av Reuters journalister ble skutt, mens soldatene lo og moret seg. Vi så helikopterets egen film av udåden, og vi hørte de kyniske og brutale kommentarene fra soldatene om bord. Det hele var en skandale. Men hvordan reagerte Pentagon? I stedet for å straffe de muntre lystmorderne i helikopteret, satte man i gang en alvorlig klappjakt på den som var årsaken til ”lekkasjen”.  Det viste seg å være en 22 år gammel etterretningsspesialist ved navn Manning. Han ble arrestert og sist jeg leste om ham, satt han i et militærfengsel i Kuwait. Han kan vente kraftige straffereaksjoner fra amerikanske myndigheter, fordi han har røpet ”militære hemmeligheter.” 

Og ikke nok med det. For også redaktøren av nettstedet som viste verden denne videon, må straffes, uttalte Obama-administrasjonen. Noe annet er ikke rimelig når en gjør seg skyldig i å spre ”sensitive opplysninger” til alle og en hver. Redaktøren er født i Australia og heter Julian Assange, han regnes også som grunnlegger av varslingsnettstedet, og er derfor i CIA’s øyne den store fisken i vannet. Assange, som alldeles ikke ser ut som noen fisk, men nesten minner om vår egen Hylland Eriksen,  skulle deltatt på en stor konferanse i Las Vegas om kritisk journalistikk, men ble advart av venner og unnlot å reise av frykt for å bli arrestert. På konferansen uttrykte redaktøren for Washington Post bekymring for det han mente var stadig strammere innskrenkning av pressefriheten i USA.  Her siterer vi ham gjenom det referatet journalist Furuly i Aftenposten ga av denne talen: ”Det har aldri vært så vanskelig for journalister i USA å holde sine kilder hemmelige som nå. Vi har en rekke saker de siste årene og månedene som viser at Obama-administrasjonen er på stadig kildejakt. Kilder fengsles og dømmes, og journalister stevnes for retten.” (sitat slutt)

Man vil tvinge pressen til å røpe sine kilder. Koste hva det koste vil.

Antagelig er det ytringsfriheten og den enkeltes samfunnsansvar man vil ha slutt på.

Heller ikke når det gjelder Julian Assange har jeg kommet over nye opplysninger om hvordan det går. Men jeg vet jo at Island har tenkt å gjøre landet til en slags frihavn for kritiske journalister fra hele verden. Så da sitter kanskje Assange allerede på en pub i Reykjavik? Nettstedet hans var for øvrig det som tipset verden om den skandaløse kokelimonken i Kaupthing-banken, så dette er en mann med mye på samvittigheten! Alltinget planlegger i hvert fall å gjøre Island til verdens sterkeste beskytter av informasjons- og ytringsfrihet. Initiativet ble støttet av representanter fra alle partier, også de to regjerende koalisjonspartiene – og i juni ble lovforslaget enstemmig vedtatt. Kunne vi gjort noe lignende i Norge? Neppe.

Hvordan ser vi på varslere i vårt eget land?

Arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser ble innført 1. januar 2007. Men de som har prøvd denne bestemmelsen, mener at den ikke virker. Få går rettens vei, mange taper og de som vinner, taper likevel jobb og penger, mente våre to mest kjente varslere, Norweld-varsler Stenstad og Siemens-varsler Monsen, i et innlegg i Aftenposten forrige måned. De og mange andre mener at loven må evalueres, for eventuelt å endres, og at det dessuten bør opprettes et “varslertilsyn”.  Departementets svar er lunkent, ministeren advarer mot “heksejakt” og mener “tilsyn” kan ha bivirkninger og ikke nødvendigvis er ønskelig.

Men mens vi først snakker om det, så la oss til slutt få nevne den mest berømte varsleren av alle: Mordechai Vanunu. Ingen har blåst kraftigere, og det fikk han naturligvis svi for.

Da The Sunday Times 5. oktober 1986 trykket hans avsløringer av det israelske atomvåpenprogrammet under overskriften ”Revealed – the secrets of Israel’s nuclear arsenal,” grep Mossad øyeblikkelig inn i beste 007-stil. Vanunu var i London, men allerede før artikkelen gikk i trykken (!) ble han lokket ut av landet ved hjelp av (de sedvanlige) erotiske triks – Israel hadde lovet fru Thatcher at det ikke skulle skje noen skandale på britisk jord – og i Roma ble han så fanget og ført hjem til Israel på et lasteskip. Her ble han ved en hemmelig rettssak dømt til 18 års fengsel (11 av dem i isolat) for  landssvik og spionasje.

Hans forbrytelse var at han avslørte en løgn. Han avslørte at Israel hadde atomvåpen – til tross for alle offisielle forsikringer om det motsatte.

Det tragikomiske er at Vanunu ikke var i stand til å fortelle noe all verdens etterretningsorganisasjoner ikke allerede visste. Forskjellen var bare at nå kom det på trykk. Sånn at hvermann kunne lese det. Heller ikke var det store atomhemmeligheter det dreide seg om. Vanunu var ingen fremtredende kjernefysiker – selv om media ofte har fremstilt ham slik – han var en vanlig tekniker. I et dikt fra fengselet kaller han seg selv ”en liten skrue” i det store maskineriet. Men også små skruer har plikt til å si fra, når de brukes til noe som er galt og ulovlig … også en skrue må av og til sette seg opp mot skrujernet.

Mordechai Vanunu ble av mange mennesker verden over oppfattet som en helt i de årene han satt inne. Han ble flere ganger nominert til Nobels fredspris, Europaparlamentet protesterte mot behandlingen av ham og det året han endelig slapp fri (2004), fikk han (Det norske) Folkets Fredspris. Likevel, da han søkte opphold i Norge, fikk han et klart nei av departementet (den gang ved Erna Solberg). Man skal ifølge Dagsavisen ha henvist til at et ja ville kunne skade ”Norges meklerrolle i Midtøsten”.

Bare et halvt år etter løslatelsen ble han tauet inn igjen. Og så har det vært ut og inn som en strikkball.

For Israel er han stadig samfunnsfiende nr. 1. Før eller siden greier de nok å slite ham ut.

Og for oss andre glir navnet Mordechai Vanunu etter hvert bort i mediatåken.