Blir vi glade av å ha en strikk som heiser munnvikene oppover?

”Smil!” sier fotografen.

”Kan ikke smile på kommando,” svarer jeg.

”Men bare et bitte-lite et?” ber han.

Jeg prøver å trekke leppene til side, prøver å vise tennene, så godt jeg kan – men får det ikke til, og det merker vi begge to.

”Cheeeese!” roper fotografen utålmodig. Nylig hørte jeg at i engelske homsekretser sier man ”testicles” istedet, og det fungerer visst enda bedre. Jeg mener: Der slike knep over hodet funker.

Men for meg er og blir det fullstendig umulig å stirre inn i en blank kameralinse, og samtidig skjære den grimasen som altså et flertall av befolkningen oppfatter som det vesentligste symbolet for glede og lykke.

Ikke misforstå. Til daglig mener jeg at jeg både ler og smiler. Kanskje til og med litt oftere enn gjennomsnittet. Men på stikkord og kommando?

Vel … noen klarer det. Folk som jobber i  Dagsrevyen, for eksempel. For ikke å snakke om jentene i TV-sporten. Hvordan i all verden får de det til – og mener de egentlig noe med det? Sagt på en annen måte: Er alle som jobber i TV så innmari glade?

I ukebladene glises det også på alle sider. Smil selger.

Men hvis det nå er utenpåklistret alt sammen? Hvis smilene er kunstige? Hvis de bare er grimaser?

For det finnes jo så mange slags smil: Det sleipe, for eksempel. Eller det nedlatende, det overlegne, det flaue, det falske. Og så videre. Men felles for alle disse er at de er kunstige.

Ekte smil bør faktisk komme innenfra og av seg selv.

Sånn er det med den saken.

Jeg er med andre ord dypt uenig med den professoren i sosialpsykologi som for en stund siden fortalte Aftenposten at det ikke gjorde noe fra eller til om smilene våre var ekte eller ikke. Både vi og de vi smiler til blir visstnok like fornøyde uansett.

Hadde vi gått med en strikk som heiste munnvikene oppover, ville vi følte oss gladere, mente professoren. For først kommer smilet og så følger den gode følelsen etter.

Akkurat. Nemlig.

Og en stort grellere oppfordring til falskhet og hykleri er det lenge siden jeg har sett på trykk.

Bakenfor ulmer naturligvis den gamle frykten for at noen skal tro vi er sure. Hva som helst kan vi tåle at folk sier om oss, bare ikke det at vi er sure.

Det er nemlig en utbredt og alvorlig misforståelse at man er gretten bare fordi man ikke går rundt og gliser til en hver tid.

Og for oss som ikke har lyst til å få krampe i ansiktet hver gang vi beveger oss utendørs, ville det kanskje vært bedre om det endelig kunne vinnes forståelse for Dusteforbundets gamle forslag om å innføre et eget fingertegn som erstatning for høflig bruk av ansiktsmuskler. To fingre på nesen som tegn på at vi er i godt humør og mener å være både vennlige og joviale?

Siden et smil er en alvorlig sak, så har det naturligvis vært forsket en hel del på disse stramningene rundt munnvikene.  Allerede på 1800-tallet konstaterte den franske smilforskeren Duchenne at det ganske riktig finnes to hovedtyper av smil og at det ekte smilet involverte andre og langt flere ansiktsmuskler enn det uekte. Blant forskere kalles derfor i dag det ekte smilet for Duchenne-smil – man regner at det har en varighet av mellom 0,5 og 4 sekunder, mens det uekte – som bråstarter og bråslutter, alt etter den sosiale konteksten – kalles non-Duchenne-smil. I Amerika går dette påklistrete smilet også under betegnelsen ”Pan American-smil”, og i Norge kunne det være fristende å kalle det ”ministersmilet” eller ”den rødgrønne sprekken”.

Skjønt også her følges moter og trender, må vite. Så et smil har ikke alltid bare vært et smil. For å si det på den måten. Vår tids ”vise-tennene-smil” ble i Victoriatidens England faktisk oppfattet som vulgært. Det var upassende – særlig for en dame – å smile med åpen munn. Man skulle holde den lukket, slik Mona Lisa hadde demonstrert for all verden flere hundre år tidligere.

Dette er forøvrig en mote all verdens hunder sier seg enige i. 

En av de dummeste tingene du kan gjøre mot en ukjent hund, er å gå bort til den, sette deg på huk ved siden av og ta på deg det største smilet. Da vil hunden – hvis den er riktig vel bevart – svare deg med å knurre. En hund tolker nemlig grimasen helt annerledes enn et menneske. En hund ser bare at du flekker tenner, noe som betyr at du er gretten og har lyst til å slåss. Voff!

Som sagt: Personlig er jeg i rimelig godt humør selv om jeg ikke smiler så mye som jeg antagelig gjorde før. Men så er det ikke så mye å smile av for tiden heller. Bare ordet ”Hardanger” er jo nok til å glatte ut fjeset på de fleste nå om dagen, vil jeg tro? At noen i den forbindelse kan trekke inn argumenter om hva kabler koster og ikke koster, stiller jeg meg uforstående til. Nå har vi jo nettopp gitt bort ørten milliarder (eller var det seks?) for å redde regnskogen i Malaysia og for å gjøre Stoltenberg populær i innflytelsesrike kretser i utlandet. Og så skulle vi ikke ha råd til å bruke litt oljepenger på Hardangerfjorden? Likeledes virrer jeg oppgitt på hodet over at mine meningsfeller i ”motstandsbevegelsen” så febrilsk snakker om en eventuell nedgang i inntektene  for turistnæringen. Antagelig fordi de fra gammelt av er vant til at økonomiske argumenter er de eneste politikerne forstår. Men hør: Kraftledninger over Hardangerfjorden har ingenting med noe annet å gjøre enn at det rett og slett blir STYGT. Og vi bør ha sjøkabel UANSETT hva det koster. Hardangerfjorden er et norsk ikon, og ikoner skal man være forsiktig med å filleriste. Hardangerfjorden symboliserer – sammen med et par andre landskaper – Norges sjel. Hvis vi kan si det på den måten. Og det har vi nå nettopp gjort – og hvis man ikke forstår en slik språkbruk i regjeringskvartalet, så har vi valgt feil mennesker til å sitte der.

La oss gjøre et tanke-eksperiment. Hvordan ville man i Oslo reagert om det ble fremmet forslag om å trekke kraftlinjer tvers over byen fra Holmenkollen til Ekeberg – fordi man var engstelig for at Nordstrand og Holmlia skulle mangle strøm til vinteren? Det ville vel bli greit mottatt, skulle jeg tro, særlig hvis man satte en diger høyspentmast foran slottet og en annen ved siden av Operabygget.

Og likevel – og nå smiler jeg, ironisk riktignok, men jeg smiler – likevel er et slikt inngrep ingenting i forhold til den voldtekt man vil foreta i Hardanger.

Moss Avis, 21. august 2010