Da jeg mottok Kulturrådets Ærespris for 2010 i Gamle Logen 1. desember, prøvde jeg å takke på denne måten:

Først og fremst er jeg overveldet, stolt og glad for å få denne prisen. For meg – personlig – finnes det faktisk ikke noe viktigere her i livet enn å skrive. Det er vel derfor jeg har skrevet så ubegripelig mye også. Men det å skrive … det er liksom på den måten jeg puster og beveger meg. Det er også naturlig for meg å holde på med mange ting på en gang. Og det kan like gjerne være ting for voksne som for barn. Jeg liker nemlig å tro at jeg ikke skriver for voksne eller for barn, men at jeg skriver for mennesker.

Men siden dere i kulturrådet fokuserer så sterkt på mine bøker for de aller minste blant oss, ser jeg det slik at det kanskje ikke bare er meg som har fått denne prisen, men at den også er ment som et klapp på skulderen til alle våre barnebokforfattere og illustratører. Så takk, på vegne av oss alle sammen! Og når jeg først har nevnt illustratørene, så la det være klart, at det er like mye deres bøker som mine bøker. Det er våre bøker. Så takk til alle de fabelaktige illustratørene jeg har fått lov til å jobbe sammen med – de siste 42 årene. Ingen nevnt. Og derfor ingen glemt. Og skal jeg takke flere, og det pleier man jo, så må det bli alle de hyggelige forlagsmenneskene jeg har møtt, både i barnebokavdelingene og i avdelinger for romaner og sakprosa. For jeg har jo spredd meg så mye i alle disse årene. På alle mulige sjangre. Jeg har hatt bøker på nær sagt samtlige av våre forlag – og jeg er takknemlig for alle de venner jeg har fått på den måten, for forholdet mellom forfatter og redaktør kan vokse til noe langt mer enn det rent forretningsmessige. Men heller ikke her nevner jeg navn. Det ville nemlig blitt så veldig, veldig mange, det også. Både levende og døde – og både fra norske og utenlandske forlag. Og tenk om jeg skulle glemme noen? Det samme gjelder de venner og inspirasjonskilder jeg har fått oppleve som dramatiker også, blant alle slags teaterfolk. Så når alt kommer til alt, og det gjør det jo av og til, så er det nok best å være generell. Og de det gjelder – de vet hva jeg tenker … vi vet hvor vi har hverandre.    

Bare på to områder drister jeg meg til å være mer presis. Først vil jeg nevne tirsdagene, og hva de har betydd for meg i alle disse årene siden debuten i 1967, ja, faktisk før den tid også. For tirsdagen har i over førti år vært min dag her i verden. Det er den dagen jeg har fått leke med to av mine aller mest inspirerende venner. Peter Haars, professor i grafisk design og kanskje den som har betydd aller, aller mest for utviklingen av illustrasjonskunst og bokomslag her i landet. Han og jeg hadde en fast tirsdag-lunsjavtale i alle år – hvor vi nesten utelukkende diskuterte tegneserier og dårlige B-filmer, som vi begge var merkelig fascinert av. Peter døde for et par år siden. Og jeg savner ham.

Den andre av mine tirsdagvenner står meg like nær. Sammen har vi vært Bing & Bringsværd – fast en gang i uken – så sant vi begge befinner oss innenriks. Samarbeid gir glede. Og langt samarbeid gir trygghet. Det er godt å ha et menneske det ikke er farlig å dumme seg ut overfor. En man ikke trenger å bevise noe overfor. Mange av oss vet at for å finne en god løsning, lete frem den helt riktige ideen, den gode replikken, så må det først foreslås mye dumt. Det er ingen jeg har sagt så mye dumt til som til Jon. Og jeg tror heller ikke det er noen han har sagt så utrolig mye dumt til som til meg. Dere skulle bare visst …

Akkurat nå ligger Jon på sykehuset. Derfor er han ikke her i kveld. Men han er på bedringens vei, som det heter, så det er godt håp om at vi snart kan leke sammen på tirsdagene våre igjen.

Jeg sa det var to områder jeg ville våge å være presis på. Tirsdagene var det ene, og det andre er naturligvis familien. Else er et helt nødvendig korrektiv når jeg skriver. Hun har mer enn en gang fått meg til å skrive om igjen både avsnitt og sider, og ikke minst, hun har skrytt uhemmet når hun forstår at jeg har gått meg vill og for en stund ikke riktig tror på det jeg holder på med. Det samme gjelder min datter Thea og min sønn Sebastian. Helt siden femårsalderen har de to vært blant mine aller mest brukte konsulenter. To jeg virkelig lytter til. Thea har for eksempel, da hun var ganske liten, lært meg mye når det gjelder poetisk språk. Barn bruker nemlig ofte språket på en slik måte at det er som om vi hører ordene for første gang. Hvis vi tar oss tid til å lytte. Jeg tenker ikke på misforståelser og forsnakkelser som voksne finner søte og morsomme. Nei, jeg tenker på setninger – så duggfriske og uberørte av klisjeer – at det rent støkker i en. Jeg tror alle foreldre kan komme med like gode eksempler. Men her er et par fra min egen notisbok: Til bestemor i telefonen: Foten min løp så fort at den snublet. Forundret – på en sydlig veranda, i pysjamas og med en lyserød kanin under armen: Det er så tidlig at skyggene har ikke stått opp ennå. Hun vil plukke blomster i skogen og sier: Kan du ikke bli med? Så vet du hvor jeg er!

Nærmere spontan poesi er det ikke mulig å komme.

Og apropos alder … Jeg ser at det er mange her som har vært fem år. For min egen del vil jeg si at det å arbeide med for eks. bøkene om Karsten og Petra – disse barnehagens Romeo og Julie – det har gjort at jeg på en måte har fått bedre kontakt med den femåring som jeg selv var en gang. For det er min overbevisning at vi mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå “er”. Vi er også alle dem vi har “vært”. Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. 

Og så sier jeg takk enda en gang – til alle jeg tenker på, men akkurat i kveld … mest til Kulturrådet.