Den dagen jeg ble gammel

Det er mange måter å måle tid på, og det finnes mange merkedager som hjelper oss å orientere fram og tilbake i livene våre. "Hvor var du da Brå brakk staven?" er et slikt merke. Eller det enda eldre: "Hvor var du da Kennedy ble myrdet?" Selv har jeg ganske nylig fått meg en litt mer personlig merkedag. Den heter "Når var det du virkelig forsto at du var blitt gammel?". Og svaret er for mitt vedkommende 19. januar 2011, sånn ca. halv elleve på formiddagen. Forklaring følger nedenfor.

Men la meg først bekjenne at jeg helt siden tidlige ungdomsår har vært betatt av den urgamle persiske Zarathustra-religionen. Og hvorfor det? Fordi det faktisk er den aller første monoteistiske religion i verden, dvs. den første som hevdet at det bare fantes én gud: Ahura Mazda. I fagkretser kalles derfor religionen Mazdaismen. Det er fra den både jødedom, kristendom og Islam har hentet flere av sine viktigste ideer. Og for oss som er fra Hølen er det også en spennende kuriositet å vite at de tre vise menn (de vi feilaktig kaller konger) egentlig tilhørte denne persiske religionen. Det aller første bilde vi har av dem, i en stor mosaikk i Ravenna i Italia, viser nemlig de tre kledd som magere, dvs. mazdaistiske prester – slike var dessuten særlig kjent som gode stjernetydere, og ordene "magi" og "magisk" stammer nettopp fra dette ordet for prest.

Som sagt: Jeg har i mange år vært fascinert av denne religionen. Derfor var det bare naturlig at da jeg nå i januar fikk anledning til å oppholde meg en måneds tid i Iran, så var mitt største ønske å se de forhistoriske kultstedene sør i landet, rundt den eldgamle ørkenbyen Yazd. For selv om Islam har vært lenge i landet, så lever mazdaismen – om ikke akkurat i beste velgående, men den overlever, og bare i Yazd er det over to tusen troende. Så jeg dro. Ti timers kjøring fra Teheran. To steder sto øverst på ønskelisten: Ildtempelet, hvor ilden har brent i hundrevis av år og hvor den aldri må slukkes, for ilden renser og er derfor det helligste av de fire elementer. Men enda mer ønsket jeg å se "Stillhetens tårn" – det høye stedet hvor man la sine døde som mat til fuglene, slik at kroppen igjen kunne bli en del av det store kretsløpet. Og det var her – akkurat her – at det skar seg.

Stillhetens tårn viste seg nemlig ikke å være et tårn, men en fjelltopp. Og veien opp dit var bratt. Men jeg hadde i godt over femti år drømt om å komme til nettopp dette stedet, så jeg begynte tappert å stabbe oppover noe som med god vilje kan kalles en slags sti for geiter og veltrente mosjonister. Men personlig er jeg ingen av delene. Allerede etter femti meter merket jeg at lungene spurte om jeg var riktig vel bevart. Og hjertet dunket morsesignaler som minnet om SOS. Nåvel, jeg tok en pause. Og strevet meg videre enda et lite stykke. Helt til bena nektet å flytte seg en centimeter lenger, og jeg forsto at hjertet og lunger hadde inngått en konspiratorisk sammensvergelse og nå også hadde greid å få føttene på sin side. Hodet ville fremdeles ikke gi seg. Men hva har vel et stakkars hode å stille opp mot et absolutt kroppslig flertall? Jeg måtte se i øynene at jeg var nødt til å snu. Men hvordan skulle jeg komme ned igjen? Det var bratt og grusete, og brekke beinet har jeg gjort en gang før, og jeg hadde ikke til hensikt å gjenta noe slikt så langt hjemmefra. Der sto jeg og myste. Helt til en vennlig og irriterende sprek iraner tok meg høflig under armen og hjalp meg ned igjen. Han behandlet meg med stor omtanke, som om det var en gammel og skrøpelig mann han hadde å gjøre med. Og det var det jo også.

Vel nede på flat mark kunne jeg – etter å ha fått pusten igjen – nøkternt konstatere at fjellet egentlig ikke var så høyt, og bakken ikke så bratt som jeg hittil har gitt inntrykk av. Det var slett ikke terrenget det var noe galt med. Det var meg! For eksempel så jeg en hel skokk svartkledde skolepiker småspringe opp skrentene. Og jeg husker tydelig at det gikk som et grøss igjennom meg, at fra nå var det ingen grunn til å kokettere med høy alder lenger, i håp om å bli motsagt – nei, fra og med i dag, her og nå, måtte jeg innse at jeg virkelig var gammel, og at det bare er naturlig at jeg blir tilbudt pensjonistrabatt og barnebillett når jeg tar toget fra Vestby til Oslo S. Så der sto jeg. Andpusten og med hjertebank (gud vet hvor høyt blodtrykket var). Og kjente meg mer snytt enn jeg noen gang har kjent meg. Stillhetens tårn, som jeg alltid hadde drømt om. Heretter ville jeg først og fremst forbinde det med en stor skuffelse og et gedigent nederlag. Men det er lite å gjøre med sånt, ikke sant? Av og til kommer nemlig virkeligheten trampende inn i livet vårt. Og da er det bare å sette seg rett ned og gråte, eller bite tennene sammen og gå på med krum hals – eller, og det er nok det beste, men slett ikke det enkleste: Føye seg mykt etter omstendighetene. Jeg innrømmer at jeg tenkte på om det var mulig å gjøre et nytt forsøk, for eksempel fra den andre kanten, men jeg er nesten stolt over at jeg ikke gjorde det. At jeg med andre ord klarte å akseptere min nye livssituasjon, hvis jeg kan få lov til å bruke et så høytidelig ord.

Men alt det andre hadde jeg naturligvis utbytte av, ildtemplet og alt det der. Og jeg er om mulig enda mer zarathustra-frelst enn før. For det er og blir en trivelig trosretning.  Livet består i en kamp mellom gode og onde krefter, sier Zarathustra. Fronten er overalt. Mennesket er kalt til en veldig oppgave: Å være Guds medarbeider, gjøre sitt til at det onde ikke skal få overtaket. For det er en virkelig kamp, som ingen aner utfallet av. Men vi vet at hver gang vi klapper en herreløs hund, så øker vi det gode i verden. Særlig det siste har jeg sansen for. At alle monner drar, som vi sier. Og at poenget er å være hyggelige mot hverandre. Zarathustra kalte seg "Kuas forsvarer", fordi kua står som symbol for alt livgivende. Å være kuas forsvarer vil si: Å lede alle gode krefter til seier. Kuas forsvarer? Også en slik tittel har jeg sansen for. I det hele tatt.

Jeg sitter i Teheran og skriver, og vet vel egentlig ikke helt om dette kan kalles en lørdagskommentar. Kanskje er det for personlig? Men: "Når man er 66, da gjør man som man vil!" sang Wenche Myhre for noen år siden. Og jeg er faktisk en god del eldre. Så visst søren kan jeg være så privat jeg bare lyster! Og kanskje er det egentlig bare det personlige og private som har muligheten til å være virkelig generelt og allment? Når det kommer til stykket. Og alder er noe ingen av oss kan rømme fra. Det hjelper ikke å late som. Jeg tror vi alle før eller siden vil møte noe som ligner på 19. januar 2011.

(lørdagskommentar i Moss Avis, 5.februar 2011)