Jeg har alltid vært glad i myter og eventyr. I år har jeg fått sjansen til å utgi to sakprosa-bøker med emner som har opptatt meg nesten hele livet.

Men i bokhandel og media er ingen av bøkene synlige. Det er virkelig et problem dette: at bokhandelen (og media!) tilsynelatende bare bryr seg om besteselgere – som regel krim eller fortellinger om "I love you. You left me. I miss you".

Så får jeg heller gi en smakebit her, på min egen hjemmeside!

Det er som sagt to bøker. Den ene kom i februar, den andre i begynnelsen av oktober.

Høstboken heter GANESHA og er faktisk en biografi over den forunderlige indiske elefantguden – den lille, tykke mannen med elefanthode!

GANESHA er omgitt av merkelige og eventyrlige myter. Han blir halshugget nesten med en gang han kommer til verden, han velger seg en mus som ridedyr, og han er den som må ta ansvaret for at månen har faser og ikke alltid er like rund. Kanskje kan han også regnes som alle forfatteres gud? I hvert fall arbeidet han med en bok i hele tre år, og da pennen plutselig brakk, brøt han resolutt av en av sine egne støttenner og skrev videre uten å stanse.

Vinterboken heter EN GANG BLE BUDDHA SPIST AV EN TIGER. Det er en samling med 25 historier fra Buddhas tidligere liv – slik han selv gjerne pleide å fortelle dem.

Slike fortellinge kalles JATAKA, som betyr “det som har med fødsel å gjøre” eller “fødselshistorie” – i vårt tilfelle: en historie fra de tallrike eksistenser som Buddha gjennomlevde før han endelig ble den han ble. Bodhisattva (eller Bodhisatta) – “Den blivende Buddha”– kalles han i alle slike fødselshistorier, og den troende hevder at de opprinnelig stammer fra mesterens egen munn. Buddha mente nemlig at han kunne huske sine tidligere liv, og han hentet gjerne frem farverike og dramatiske hendelser fra dem når han trengte å understreke et viktig poeng i morallæren.

Boken er fremdeles å få kjøpt (det er nok den om elefantguden også!), men for alle som har lyst på smakebiter, bringer vi her et lite stykke fra EN GANG BLE BUDDHA SPIST AV EN TIGER. Og hvorfor ikke historien som ga boken en tittel?

Den sultne tigermoren

En gang for lenge, lenge siden kom Buddha til verden i en stor og mektig brahmin-familie. Som voksen avla han løftet om å gi avkall på verden.

På grunn av sin visdom og fromhet fikk han en stor tilhengerskare.

En dag går han i skogen og mediterer sammen med en av elevene, Ajita. Vandringen fører dem ned i dalsøkk og opp bratte lier.

Plutselig – ved inngangen til en fjellhule – får de se en hunntiger med unger.

Ajita vil flykte, men Bodhisattva blir rolig stående.

Et øyeblikk virker det som om tigeren vil angripe, men så ser de at hun er så utmagret at hun nesten ikke greier å reise seg. De forstår at både hun og ungene hennes er i ferd med å sulte i hjel.

Tigermoren betrakter sine små, og i det mørke blikket hennes aner Bodhisattva dager og uker med sult og pine. Men han skimter også noe annet, han ser at hvis hun nå ikke snart finner mat, vil hun kanskje bli fristet til å gjøre den aller største synd, nemlig spise sine egne unger.

Bodhisattva blir rørt ved tanken på de ubarmhjertige livsvilkårene som disse dyrene lever under.

“Ajita,” sier han. “Skynd deg av gårde, let overalt etter litt mat til henne, slik at sulten hennes kan stagges før hun gjør skade både på seg selv og ungene. I mellomtiden skal jeg gjøre hva jeg kan for å holde henne borte fra en slik ugjerning.”

Men straks Ajita har løpt sin vei, begynner Bodhisattva å følge en annen tankerekke. ’Hvorfor lete etter kjøtt fra en annen skapning, når jeg har hele kroppen min stående akkurat her? Dessuten: Kroppen min er veik og uten kjerne, en miserabel klump som nesten bare er i veien. Men nå kan den endelig bli til hjelp og nytte for en annen. Bare en tåpe vil la en slik anledning gå fra seg!’

Rolig tar han noen skritt frem mot den store tigeren.

’Det finnes bare to årsaker til ikke å bry seg når noen er i vanskeligheter,’ sier han til seg selv. ’Egoistisk selvopptatthet av eget velvære eller rett og slett tafatt hjelpeløshet. Men hvordan kan jeg kjenne glede når jeg vet at en annen er ulykkelig? Hvordan kan jeg se enn annen vei når det står i min makt å hjelpe?’

Bodhisattva går enda noen skritt nærmere hunntigeren. Så tar han av seg klærne og legger dem like foran henne. Han risser seg med en skarp stein, for at den sultne tigermoren skal få teften av blod.

Tigeren løfter hodet og ser på ham.

Bodhisattva gjennomstråles av en stor glede idet han nå kaster seg rett ned på marken, og blir liggende og vente.

Og han trenger ikke å vente lenge, for nå er tigeren virkelig blitt nysgjerrig. Hun har akkurat vært på nippet til å spise en av ungene, men nå glemmer hun alt annet ved synet av den livløse skikkelsen.

Hun bøyer seg over ham – og begynner å spise.

Grådig eter hun hele den unge kroppen til Bodhisattva, og knoklene gnager hun rene.

Slik får både hun og ungene krefter til å leve videre.

Nå vender Ajita tilbake, han fant ikke noe mat og nå lurer han på hvor hans læremester har tatt veien. Så ser han hva som er skjedd. Men enhver følelse av sorg viker snart for beundring for en slik usedvanlig dåd.

Siden drysser disiplene blomsterkranser, vakre tøystykker, smykker og sandelpulver over de hellige benrestene.

Og det sies at i mange år er skogen fylt av et gyldent lys på nettopp dette stedet.