|
Ballklubben i våre hjerter Bildet er hentet fra Skiens Ballklubb gjennom 25 år - en bok som bærer den megetsigende undertittel: "Med en kort oversikt over fotballsportens opprinnelse i Duestien." Vi ser A-laget i jubileums-sesongen 1946. Jeg kunne valgt mange andre "årgangs-lag", for selv om man i dag ligger klistret til bunnen av 8. divisjon (lenger ned er det ikke mulig å komme i Grenland), så var Ballklubben slett ikke å kimse av på førti- og femti-tallet. (Laget som slo Ørn, Horten, for eksempel og gikk til 3. runde i cupen for første og eneste gang i klubbens historie. Enda Ørn hadde Per Bredesen! Men Ballklubben hadde Harry Balchen - nummer en fra venstre i første rekke - og bedre back har verden aldri sett. Dette er mitt ramme alvor!) Men jeg velger likevel jubileumslaget fra 46, som slo Pors 2-1 og Thisted Idrætsklub 6-2 og slik vant sin egen pokalturnering. Det var den gang folk ble kalt Plomma og Skiva. Siden kom det gutter som het Bulle og Smatten. Alle hadde vanlig jobb ved siden av. Fotball var noe de drev med på fritiden, for moro skyld. Og felles for dem alle var at de var unggutter og familiefedre som bodde like i nærheten - i strøket rundt banen. Så var det noe rart vi gikk og heiet på dem? Vi kjente jo alle sammen. Det var den gang alle voksne gikk med hatt og en av naboene mine satt i en ordentlig billettluke og det kostet penger å komme inn - hvis du ikke var så heldig å få lov til å bære veska for en av spillerne. Det var høyt plankegjerde rundt banen, og det var bare de som hadde sykkel å stå på som greide å løfte nesen over. Hvis man da ikke fant seg en sprekk eller et kvisthull, slik eldre folk gjerne gjorde. Jeg vet om enkelte som hadde faste kvisthull, og Gud nåde den som stilte seg der! Utenfor var det alltid fullt av folk. Men innenfor var det også publikum. På den ene siden av banen var det til og med en høy tribune (som vi gikk og samlet tomflasker under). Og etter kampen sto vi - spillerne og den harde kjerne av hjemmepublikum- på hjørnet hos Anders eller satt på trappa til Baker'n og diskuterte kampen... Jeg bodde femti meter fra fotballbanen på Banejordet, og jeg trengte bare å åpne vinduet eller lene meg ut for å se om det var noe som foregikk der. Og det var det som regel. Fotball eller håndball. Om hverandre. Kamper og trening. Hver bidige kveld. (For også håndball foregikk utendørs i de dager). Så det var vanskelig å holde seg hjemme... I Skiensdistriktet var det tolv-tretten slike klubber. Alle var rene lokallag. Og ingen drømte om å skifte klubb. Selv om Odd fisket og fisket alt de orket. Odd var ikke som andre klubber. Odd var fra Falkum. Der de rike og fine bodde. Vi kalte dem Odde-fiff. Det ble skumlet og hvisket om hvordan gode spillere fra mindre rike klubber ble fristet med både det ene og det andre. I mine kretser - Banejordet og Duestien - ble det sett på som en skam om man ga etter for slikt. Og et svik mot kamerater. Mye er hendt siden den gang. I dag er hele Norge blitt som Falkum. Ingen hører hjemme noe sted. Spillerne er blitt nomader og leiesoldater. Klubben betyr ingenting. Rykker et lag ned, piler de beste spillerne til alle kanter, slik rotter forlater et synkende skip. Alle kjemper for seg selv, og går "naturligvis" dit hvor det gis de beste betingelser... Alvorlig talt: hvor mange Bergensgutter spiller i Brann? Hvor mange i Lyn er vokst opp i strøket rundt Ullevål? Nei. Idag er utstyret blitt bedre, teknikken bedre, kondisjonen bedre Ð men gleden er blitt borte. Og den gamle "navlestrengen" mellom publikum og spillere er revet over. Ingen lokalpatriot kjenner lenger tantene og onklene til dem som løper omkring der ute i det grønne. Så blir det også etterhvert færre og færre som sliter tribunene, som rimelig kan være. Dessuten er alt på ramme alvor. Og det kan bli mer enn anstrengende i lengden. Det er for lite tull og tøys i dagens fotball. Jeg husker en B-kamp på gamle Banejordet: Det er angrep mot Ballklubbens mål. En ball kommer fra høyre og inn i fem-meterfeltet. Plutselig bråsnur en av forsvarerne våre seg og tar ballen på direkten. Sender den i eget mål av full kraft. Et praktskudd. Helt oppe i vinkelen. Jeg kan ennå se ansiktet hans skifte som et trafikklys mellom mørk fortvilelse og yr glede. "Jeg kunne ikke la være," roper han. "Jeg fikk den på lissa. Jeg måtte!" Og ingen kjefter. Alle forstår at fristelser av og til kan bli for store. Tvert imot. Han gratuleres. Som om det ikke var selvmål i det hele tatt. Og det mest poetiske: Han tar imot gratulasjonene - med et lykkelig smil! For det var virkelig et drømmemål... Slik hadde vi det i Skiens Ballklubb. En gang for lenge siden. Da ballen var skikkelig rund. Jeg er glad for at jeg fikk lov til å gå gradene fra smågutt til A-lag i akkurat den klubben. |