ALLE BILDENE PÅ VEGGEN

Min mor er allergisk overfor radioapparater. Dette er ingen overdrivelse. Men så hadde jeg da også en far som straks han kom hjem fra jobben satte apparatet på full styrke, og som brukte all sin fritid til å reparere radioer, lage radioer og ikke minst: lese om radio. Lytte tror jeg kanskje ikke han gjorde så mye. Det var mest lyden for lydens skyld. Den rene,gode lyd... Han samlet på alt som blinket og snurret. Han satt oppe til langt på natt med løvsag og loddelampe, fylte huset med all verdens radioblader og leste koblingsskjemaer på do.(I de dager var det gudskjelov ikke noe som het nattradio, men kortbølge og fiskeribølge lærte vi tidlig å sovne til hjemme hos oss...). Jeg tror - og heller ikke dette er noen overdrivelse - jeg tror min far (som i parentes bemerket ikke hadde noen annen utdannelse enn syvårig folkeskole) var i stand til å lage en radio av nær sagt hva som helst. Eller rettere sagt: av absolutt hva som helst. Så freden i 1945 var ikke mange minuttene gammel før ikke bare vi, men også de fleste av naboene våre hadde alle slags besynderlige radiomaskiner å lene øret inntil. Takket være ham fikk jeg tidlig anledning til å høre barneprogrammene på norsk fra BBC- satt andektig med høretelefoner og ventet på kjenningsmelodien Teddybjørnenes landtur. Her opplevde jeg mine første hørespill. Jeg husker jeg satt med ryggen til de andre for ikke å bli forstyrret, med hendene rundt høretelefonene og blikket stivt festet i veggen. Og der - på et relativt falmet tapet - så jeg flere og bedre bilder enn TV noen gang har gitt meg. Etter en stund fikk vi ordentlig radio - med ordentlig trolløye og en lysende skive med magiske navn som Motala, Droitwich og Kalundborg - og NRK begynte (i 1946) sine egne lørdagsbarnetimer med Lauritz Johnson og Sonni Holtedahl Larsen. Som insisterte på at de ville være onkel og tante for oss, men likevel ikke var mann og kone - selv om de alltid var sammen. Vi barn hadde mange hissige diskusjoner om akkurat det der. Nok om det. Også her i NRK var det heldigvis hørespill. Og for meg var det hørespillene som var barnetimen. Så jeg kunne lykkelig fortsette å stirre i veggen... Karius og Baktus, Frendeløs, Mesterdetektiven Blomkvist, Jungelboka, Tulutta og Makronelle. Titler som får små bjeller til å klinge i hodet den dag idag. Jeg bet også merke i hvem som laget hørespillene. Jeg vet ikke om det er vanlig å gjøre det, men jeg gjorde det nå likevel. For enkelte navn skapte større forventning enn andre. (Vi kjøpte jo naturligvis Programbladet hver uke). Og siden jeg altså var så hektet på hørespill, ble det største barnetimenavnet for meg hverken Thorbjørn Egner eller Alf Prøysen. I mine øyne kunne nemlig ingen måle seg med Nils-Reinhardt Christensen... Mange år senere ble vi nære venner. Men det tok litt tid før jeg klarte å se ham uavhengig av barndommens radiominner og den falmete tapetveggen. For var han ikke mannen som hadde laget manus og regi til nesten alle de fineste seriene jeg visste: om Nansen (10 episoder!), Stanley og Livingstone - for ikke å snakke om Lille Lord Fauntleroy! Nils-Reinhardt var en av de helt store. Og bare hans Stompa-hørespill (27 stykker!) burde gjort ham fortjent til glass og ramme i minst tre NRK-korridorer. Jeg bør kanskje forklare at i Skien, der jeg vokste opp, fantes det ikke noe annet teater enn det byens amatører fikk gjøglet istand på egen hånd. Selv Riksteatret kastet på hodet og busset oss forbi. De sa Festiviteten var for liten og garderobene for trange... Det var altså gjennom radio at jeg fikk mine første inntrykk av "ordentlig" teater. Ikke gjennom Radioteatret, dessverre - stykkene der ble betraktet som litt rare av samtlige voksne jeg kjente. (Vi hadde et fast uttrykk. Når en eller annen ikke fullførte setningen eller misforsto fullstendig, sa vi bestandig: "Radioteatret sendte!" Så på hverandre og lo. Det var en slags "Goddag mann. Økseskaft." "Ja, og hva så?" sa de voksne hvis de hadde lyttet til et hørespill. "Hvordan gikk det siden?" Vi kjøpte alle ukebladene hver onsdag og var vant til føljetonger hvor man aldri var i tvil om hvordan det gikk.) Nei, det var barnetimehørespillene vi lyttet til - både unge og gamle. Jeg leste et sted at en statistikk for en tilfeldig lørdag i oktober 1953 viste at 94 % av alle norske barn og 47 % av alle voksne satt og hørte barnetimen...Jeg må understreke at når jeg sier barnetimen, så mener jeg hele tiden lørdagsbarnetimen. Den om morgenen- barnetimen for de minste - hadde jeg aldri noen virkelig glede av. Da den første gang kom på lufta i 1947 (med Else Wildhagen som førstemann ut) var jeg jo nesten åtte år gammel - og altfor stor til å høre på "her sitter jeg og der sitter du"- prat. Når jeg likevel har slike gode minner om for eksempel Thorbjørn Egner, er det delvis fordi han også stadig dukket opp i den ordentlige barnetimen, den for oss store, blant annet med Malerklubben - hvor vi sang om gul og blå som ble til grønn, mens vi malte og vi malte og det ble så fint og flott... og sendte inn bilder i vilden sky, for hvem ville ikke gjerne bli medlem og gå i "skole" hos en lærer som hadde så snill stemme? Etter det første bildet man sendte inn, ble man elev, etter seks bilder ble man svenn og etter elleve bilder ble man Malermester. Jeg har spart på medlemskortet mitt like til denne dag! Men det jeg husker best når det gjelder Egner, var at jeg alltid tok feil av ham og Yukon Gjelseth. Og når alt kommer til alt var det kanskje Gjelseth jeg likte best av de to. For selv om det var Egner som skrev tekstene, så var det jo Yukon Gjelseth som sang de fleste av visene ... om Amandus Dukkemann,Den uheldige mannen, Vesle Hoa og alle de andre. Jo, når jeg tenker meg om... ved siden av Onkel Lauritz så er det nok Yukon Gjelseth som i mine ører er selve barnetimestemmen. En annen kjær stemme - og den var det lett å kjenne igjen! - var stemmen til Alf Prøysen. Særlig Musevisa hans gikk rett inn i en ung sjel, og var antagelig min barndoms store slager... Jeg lærte den utenat og sang den som solonummer i alle familieselskap. Jeg kan fremdeles treffe eldre mennesker som gir meg komplimang for slike opptredener. En annen landeplage Prøysen må ta ansvaret for er naturligvis alle basarene. I annethvert portrom og på annenhver trapp rigget barn seg til med små bord, gule og blå loddsedler og gevinster de fant i nabolagets kjellere og loftsboder (pluss den obligatoriske hovedgevinst,naturligvis: Fruktkurven - tigget hos den lokale kolonialhandler og smakfult innhyllet i lysegul cellofan!). Inntekten gikk til alle slags gode formål. Radiogavefondet for eksempel. Og denne farsotten - som raste i flere år - startet altså på grunn av en vise i Barnetimen: Prøysens "Basarvise", med enkel tekst og en enda enklere melodi (tre grep på gitaren). Men sånn var det den gang...og radioen hadde ingen konkurrent. Det var i det hele tatt mye sang og musikk i barnetimen i de dager. Men jentekoret til Marie Foss og guttekoret til Torstein Gryte greide jeg aldri å svelge. De var nok (og er nok fremdeles?) på mange måter et Oslo-fenomen. For oss som bodde andre steder i landet, låt det bestandig så utrolig fisefint og prektig av disse korene at vi (sikkert urettferdig og jeg beklager å måtte si det) så på dem som selve inkarnasjonen av englebarn og gullungebegrepet. Det var liksom ikke grenser for hvor friskt og freidig det skulle være, og de fleste niåringer jeg kjente visste dessuten om mange andre sanger det var mer morsomt å synge enn "Mot i brystet" og "Nei,nei, gutt". En annen ting som undret meg, husker jeg, var dette enorme overforbruket av boogie-woogie - jeg mener: sett i forhold til andre musikkformer. Særlig onkel Lauritz var ram. Så fort han så sitt snitt til det - og i hvertfall hver eneste gang det skulle være konkurranse - slang han kjekt og uvørnt på en plate med en eller annen hurtigtogspianist. Ikke at jeg i og for seg hadde noe imot det. Men det har vitterlig ført til at jeg selv i voksen alder reagerer som en Pavlovs hund hver gang noen spør meg om jeg har papir og blyant. Jeg tenker straks på boogie woogie og onkel Lauriz. Og hvis noen ber meg nevne fem kjente pianister, spretter Winnifred Atwells navn opp på tungen nesten før jeg rekker å tenke meg om.

Men uansett - la det være sagt like godt nå som sist: lørdagen var ukens viktigste dag. Ikke fordi vi hadde fri fra skolen, for det hadde vi ikke den gang. Men fordi det var lørdagsbarnetime i radioen. Selv onsdagen - med nye ukeblad,dvs nye nummer av Donald , Skippern og Spøk og Spenning - kunne ikke konkurrere med lørdagen. Men vi syntes det var svært så viselig inrettet at nettopp disse to- de mest vesentlige dager av alle - kom med såpass avstand til hverandre, slik at vi virkelig kunne nyte dem begge, fullt ut.

Klokken fem på seks om lørdagen lå gata tom for barn. Inntil da hadde vi herjet omkring, slått ball og kvadrat, lekt høl i hatten og andre ting - for det var fremdeles bilrasjonering og gatene var til å leke i - men fem på seks gikk vi fra hverandre (rettere sagt: løp) - om det så var midt i "siste mål har vinni". Signalet var alltid det samme: En eller annen mor kom i et eller annet fjernt vindu - hoiet utover distriktet slik muslimene kaller til bønn fra sine minareter - og vi styrtet straks av gårde. Hjem til radioapparatet og "Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen,hysj,hysj,hysj, vær stille som mus!" (dansk melodi har jeg fått vite i voksen alder, men fra og med 1950 med tekst av Egner). Lørdagsgodt kan jeg ikke huske at jeg hadde (bortsett fra en og annen sjelden Lohengrin, naturligvis). Jeg innbiller meg at dette er et senere fenomen. Da jeg var liten vokste det tross alt ikke sjokolade på trærne - og bananbåtene kom som kjent bare henimot juletider. Nei, lørdagsgodt tilhører nok den senere overflodstid og er et påfunn av smarte forretningsfolk, som til og med har klart å lansere et så sviskete begrep som "Barnetimegodt"... Det er utrolig hvilke limpinner vi konsumenter kan gå på når vi først er ute og vandrer.

Hva annet husker jeg? Mye. Mye! Barnetimeboka, for eksempel...den første av dem: Rømlingen på Neptun. Skjønt den ble laget så sent som i 1953 og da var jeg nesten litt for stor, men jeg sendte nå inn bidrag likevel...

Men uansett: for meg er og var barnetimen hørespillet... det er fottrinn på singel, det er hester i gallopp. At jeg allerede i ung alder fikk vite at en storm på havet kunne lages ved hjelp av en sykkelpumpe og at cellofan som krølles kan illudere den voldsomste ildebrann, ødela ingen verdens ting. Magien var der likevel. For det var selve teatret som var trolldommen - det var bildene som danset frem på veggen... Barn trenger og liker teater og rollespill. Store deler av deres lek bygger jo også nettopp på dette. Og hørespill er uten sammenligning den mest fantasieggende av alle teaterformer. Ingen steder er bildene så tydelige som i radio. Og ingen steder er vi så velkomne til å være med på leken og til å dikte med. (Viser man frem en tegning eller et foto av et tre, så er det bare dette ene treet vi ser alle sammen. Men sier man ordet "tre" eller lar oss høre suset gjennom grener - så kan vi se all verdens forskjelligste trær for vårt indre øye...) Det taler NRK til stor ære og heder at man nærmest fra første stund prioriterte hørespillet i programtilbudet for barn og unge. Det er rent så man forundres over hvilket ansvar Marienlyst følte for barn og kultur i de dager. Man kunne jo valgt så mange andre, billigere og mer lettvinte løsninger...

Det er derfor all grunn til å slå fast: Barneteater i Norge etter krigen - det er først og fremst NRK og lørdagsbarnetimen. Mens samtlige andre teatre har slurvet og sløvet - og sutret over at ingenting er mer umulig - har NRK/Radio trofast gitt oss nye forestillinger hver eneste lørdag - år ut og år inn. Dette er vi mange som gjerne vil benytte anledningen til å takke for.

[ARTIKLER OG FOREDRAG]