Eventyret lever!

Takket være Asbjørnsen og Moe fikk vi samlet inn det meste av vår gamle eventyrskatt. Det var en god og nødvendig gjerning. Mange rynket på nesen av eventyrene den gang. De var liksom ikke "fine" nok. Bare hundre år tidligere hadde til og med en såpass fornuftig mann som Holberg stemplet dem som "ammestuesnakk" og simpelt tøv som helst burde forbys! Men Asbjørnsen og Moe så det heldigvis annerledes... og for det skal vi være dem evig takknemlige.

Det er altså med god grunn at de har fått hver sin pidestall i norsk kulturhistorie. Men - og her kommer det: Pidestaller gjør oss ofte blinde av ærefrykt. Og for mye respekt kan lamme - slik at vi nesten glemmer å tenke selv...

For hva er hendt siden Asbjørnsen og Moes redningsaksjon? Eventyrene ble samlet inn og lagt mellom to bokpermer, og der er de stort sett blitt liggende! Idag fortelles de ikke lenger. Vi leser dem istedet! Vi lager ikke nye improvisasjoner og varianter. For NB! vi leser dem nøyaktig slik Asbjørnsen og Moe gjendiktet dem. Deres skriftlige gjenfortelling er med årene blitt opphøyet som "den eneste riktige". Bistert uttrykt kan vi altså si at selv om meningen utvilsomt var god, så har resultatet likevel sine skyggesider, og det hele minner faktisk om sommerfugljakt... hvor man fanger skjeldne og morsomme eksemplarer, dreper dem og stifter dem til veggen i små glassbur. Eventyrene sluttet å flagre omkring, de ble stiftet til papiret av en ivrig penn og konservert! Men slik bør det naturligvis ikke være. La oss derfor slå fast like godt først som sist: eventyrene er først og fremst muntlige beretninger. De hører egentlig ikke hjemme i bøker... Dessuten:Et eventyr kan fremføres på mange måter og hver forteller har sine egne knep og kunstgrep.

Eventyrene er våre. Vi har rett til å fortelle dem som vi vil. Derfor er det viktig at vi lærer oss å leke med dem igjen! Ellers vil de snart fortone seg ikke bare som konserverte, men som konservative. Og er det noe eventyr ikke er så er det det! Eventyret kan aldri tas til inntekt for status quo. Tvertimot kan det bent frem leses som en protest mot en forsuret tilværelse. Det tar de svakes og undertryktes parti - mot maktmennesker og en urettferdig øvrighet. Så var da også eventyrene almuens fortellinger i mange hundre år... De handler gjerne om den svake, den man ikke tror på - den yngste sønnen. Den tilsynelatende dagdriver. Ham alle ler av. Han som ingenting eier... Og hele tiden er det de rike og mektige som får unngjelde. Det er prest og fogd man ler av. Men protesten holder som oftest uskyldighetens maske foran seg.

Eventyret sier oss at det alltid er håp. Dypest sett bærer det nesten alltid i seg en lengsel etter forandring. Dette er en side ved eventyret som undertrykte mennesker til alle tider har forstått å utnytte. Vi kan bare tenke på etterkrigstidens litteratur i Øst-Europa, hvor den eneste vei til systemkritikk ofte gikk nettopp gjennom fantastiske fortellinger og eventyr.

Å kalle eventyr for bortkastet tid, sludder og virkelighetsflukt, er altså å snu tingene fullstendig på hodet! For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det nettopp til å forstå virkeligheten. Slik at ikke alt blir borte i en grå tåke av logaritmetabeller, stresskofferter og pensjonspoenger.

Vi trenger eventyr. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og foratand. Det er nemlig alltid oss selv vi møter - forkledd som hekser og prinsesser, dyr og troll. En fortelling fra det gamle India begynner slik:
En konge hadde noen sønner som var så dorske og giddaløse at de hverken kunne eller ville lære noe. Kongen var dypt bedrøvet. Da kom det en vismann og tilbød sin hjelp. Hver aften, når solheten var forbi, tok han prinsene med seg opp på det flate taket - og fortalte dem eventyr. Og da en tid var gått, hadde prinsene lært alt hva et menneske kan lære...

Myter og eventyr kan aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Men hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.

Derfor skal heller ingen ha monopol på å fortelle oss hvordan eventyrets "skurker" og "helter" ser ut. Fantasien må være fri! Vi har for eksempel latt altfor få tegne troll! Det har ført til at det idag faktisk er helt umulig å tenke på et norsk troll uten straks å se for seg et av Theodor Kittelsens bilder! Ikke misforstå: Vi kan ikke skylde på Kittelsen. Det er ikke hans feil at han var så god! Men det viser hvor viktig det er å la mange lage forskjellige bilder. Hvis ikke binder vi fantasien.

Heller ikke er det nok å bare fortelle om igjen de gamle eventyrene. Det er ikke nok med Asbjørnsen og Moe - eller for den saks skyld Brødrene Grimm og 1001 natt. Vi må også lage nye. For enhver tid trenger sine egne eventyr.

[ARTIKLER OG FOREDRAG]