Tor Åge Bringsværd:
Kulturell blåfugl

Innhugg ved åpningen av Ars longa - en nasjonal konferanse om formidling av billedkunst og kunsthåndverk til barn og unge (Rica Hotel Oslofjord 28. april 1997).

Tittelen – overskriften: "Kulturell blåfugl" er ikke min. Men jeg har lydig tatt den inn over meg. Jeg har til og med tatt på meg blå skjorte. Og jeg har prøvd å forstå den. Kulturell blåfugl. Jeg er kommet til at de som har gitt meg denne overskriften, må ha tenkt på den barnesangen hvor en blåfugl kommer flyvende inn gjennom vinduet en vakker dag – dvs mer nøyaktig: en dag i neste måned – dvs i mai. Men... når man ikke finner på titlene selv, da skjer det de rareste ting. For eksempel – i mitt tilfelle – så fløy det ingen blåfugl gjennom vinduet i det hele tatt, men det kom tvertimot klatrende inn en liten bjørn. Og like etterpå: en liten gris. Og dette er hva de sa:

"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt.
"Ja, " sa Nøff, "Sprett er lur."
"Og han har et godt hode," sa Brumm.
"Ja, " sa Nøff. "Sprett har et godt hode."
Så var det stille en lang stund.
"Det er kanskje derfor, "sa Brumm ,"at han aldri forstår noe som helst."

Og la meg like godt innrømme det – i denne saken stiller jeg meg hundre prosent på bjørnens og grisens side: Også jeg misliker ordet "nyttig". I mine ører er "nyttig" et falskt ord. Det later som om det er en klok ugle, men egentlig er det en forkledd slange med kunstige vinger. "Og hva skal du med den, da?" eller "Men har du noe bruk for det, da?" eller "Er dette pensum, lærer? Trenger vi å kunne dette? Er dette noe vi kan få til eksamen?"

Slik snakker snusfornuften og en misforstått funksjonalisme. Stort lenger bort fra Askeladden er det ikke mulig å komme! Ingenting av det jeg sier her i dag vil altså forhåpentligvis være "nyttig".

Hør: Allerede de tidligste jakt- og fangstfolk laget sine våpen og redskaper så gode, presise og effektive som mulig. Det måtte de for å overleve. Men de gikk snart et skritt videre. Det varte ikke lenge før de også ønsket å gjøre våpnene og redskapene så vakre som mulig. Unødvendig vakre?

Denne irrasjonelle trangen til skjønnhet – for skjønnhetens egen skyld – er en av bærebjelkene i den menneskelige sivilisasjon. Den er et av de ytterst få særtrekk vi kan vise til hvis vi tvinges til å gå en slags grenseoppgang mot resten av dyreriket.

Vi kan like det eller ikke like det, men: Hva skiller mennesket fra de andre dyrene? Svar: Trangen til å lage kruseduller i margen.

Det blir av mange ansett som dumt, ja, bent frem farlig å drømme. Det kalles virkelighetsflukt, og "virkelighetsflukt" er naturligvis et negativt ladet ord. På den annen side er det vel like skummelt å la være å drømme? Så burde vi ikke også finne en måte å uttrykke at heller ikke "drømmeflukt" er særlig lurt?

Er det noe krusedullene i margen kan hjelpe oss til, så er det til å forstå både vår hverdag og våre drømmer. M.a.o. hjelpe oss til å forstå hva det er å være menneske...

Vi sier mye dumt. Noe av det dummeste sier vi dessuten så ofte at det nesten blir munnhell og ordsprog av det. Men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Enkelte setninger er verre enn andre. Her er noen av de verste jeg vet: Hold deg til det du kan. Skomaker bli ved din lest. Man skal ikke gape over mer enn man kan svelge.

Stort mer undertrykkende, negativt, frustrert, svartsynt og håpløst krusedullefiendtlig går det knapt an å ytre seg. Like fullt er disse tre setningene ganske populære. Og ikke bare i Norge vil jeg tro? Blant mange gjelder de vel bent frem som livsvisdom?

Men selvfølgelig skal vi oppmuntre hverandre til å prøve nye ting og ikke bare surre omkring i gamle vaner. Og kultur og kruseduller er det som mest kan hjelpe oss til å glemme alt vi ellers har lært om å skjære pent av osten. For kunst og kultur – det er hjertets sunne galskap – og alle, både barn og voksne, bør gape sin åndelige kjeve av ledd så ofte som mulig. Hva er vitsen med bare å gjøre om og om igjen det vi vet vi kan klare? Nei, strekke seg – prøve på det umulige… og hvorfor er det så viktig å finne sin rette hylle – helst så fort som mulig? Hva i all verden skal vi sitte der for – og dingle med bena resten av livet? Kunst og kultur – det er alltid å være i bevegelse, alltid å være underveis. Eller som Paulus sier i brevet til filippenserne: Ikke at jeg allerede har grepet det, men jeg jager etter det, for at jeg også kanskje kan gripe det!

Ser vi oss omkring i dagens samfunn, kan vi et kort øyeblikk bli blendet av en optimistisk illusjon. Det kan nemlig synes som om alle oppegående foreldre for tiden mener at det er viktig å la barna utfolde seg – både på den ene og den andre måten. Man oppmuntrer barn til å tegne og male, forme figurer med leire og plastelina. Man synger med dem. Man kjører frem og tilbake til tusen fritidsaktiviteter med bilen full av musikk- og eventyr-kasetter. Man vil gjerne at de skal lære å spille et instrument. Små piker sendes på ballettskole. Man finleser avisene på jakt etter dukketeater. Selv folk som vanligvis aldri gidder å åpne en bok, begynner plutselig og uten noen som helst oppfordring å lese høyt for sine små på sengekanten... Så egentlig skjønner jo de fleste hvor bra det er? Å, nei. Det stikker nok ikke så dypt. Men... alle er jo enige om hvor fint det er med skaperglede og hvor viktig det er å stimulere fantasien? Tja... Jeg mener: hvis folk virkelig hadde ment at alle disse aktivitetene var så viktige... hvorfor driver de ikke med dem selv? Hvorfor er det så få voksne som tegner, maler, former med leire, klipper silhuetter og spiller dukketeater? Barn har jo øyne i hodet. Og modellene rett foran seg. Hvorfor har de voksne sluttet å spille piano? Hvorfor har de aldri tid til å lese en bok? Det er jo så viktig alt sammen... for ens personlige utvikling? Kanskje de fleste voksne rett og slett er så utviklet at det ikke går an å komme lenger i noen retning – hverken opp eller ned, ut eller inn, hit eller dit? Det finnes sikkert snillere ord for det, men naturligvis er det juks alt sammen... I og for seg mener nok de fleste at det er hyggelig at barn har fantasi. Men det er også ventet at de skal vokse det av seg. For – la oss se det i øynene – i det strømlinjeformede, effektive, rasjonelle samfunnssystem som vi så flittig har bygd opp omkring oss, er det egentlig veldig liten plass til fantasi og drøm. Det er borkastet tid, unyttig lek og sånt-blir-du-ikke- mett-av.

Vår tid og vårt samfunn forstår bare ett språk – penger. Derfor ønsker vi mennesker som gjør det de skal – uten ettertanke, uten tvil, uten undring.

Og derfor må fantasien – og krusedulletrangen – drepes. For fantasien og krusedullene lærer oss jo nettopp å tenke annerledes – tvile – undre oss – kanskje til og med snu tingene opp ned.

Men hvorfor dreper man det ikke før?Hvorfor knuser man det ikke allerede når barnet er i fire- årsalderen?

Jo, det er først når et menneske er blitt såkalt voksen, dvs er kommet i den alder at det har begynt å arbeide, er blitt et tannhjul, at det er av betydning at det har mistet sin fantasi – når det er blitt produsent. Da er det viktig. Ikke før. For barnet er ingen produsent. Derfor – tenker det kyniske samfunn – la oss se om vi ikke tvertimot kan vri og vrenge litt på det eiendommelige og forsåvidt brysomme faktum at små mennesker fødes med lengsel etter fingermaling, troll og vingehester. Kanskje vi til og med kan gjøre penger på det. På det også! Så la oss ikke drepe disse grillene med en gang. For all del. La oss bare ta sikte på at fantasien skal være død når barnet er omtrent seksten år gammel ("Du er stor nå! Nå må du se og bli voksen!"). Men ikke før.La oss bare få den under kontroll. La oss pine den langsomt ihjel. Og la oss tjene så mye vi kan underveis... Slik har det seg at Disney og andre økonomiske ulver stadig glefser etter våre lommebøker og pisser oss god samvittighet oppetter ryggen hver gang vi lar barna se Løvenes konge. Slik har det seg at vi lærer våre barn å tilbe smurfer og barbi-dukker. Tror noen det bare er en tilfeldighet at guden over alle guder i denne barndommens sukkertøyhimmel, helten over alle helter, den mest dynamiske av dem alle... er en grådig og egosentrisk milliardær med flosshatt og svømmeføtter... en and som riktignok ikke driter penger, men i det minste bader i dem?

For så vidt ser vi det samme i dagens eldreomsorg. Når mennesker etter et langt yrkesliv havner på gamlehjemmet, da mener vi at det endelig er tid for litt kultur igjen. Da oppmuntrer vi til trolldeig og vannfarver og alle slags skapende aktiviteter. Da må de gjerne sitte og flette peddikk alle sammen. Fordi oldingen – på samme måte som barnet – står utenfor produksjonssystemet. Han/hun er ingen "produsent". Og følgelig ingen trussel mot den lille gangetabellen. Det er for sent. Han/hun kan ikke lenger gjøre noe til eller fra. Altså skader det ingen om fantasien blir sluppet løs igjen. Da kan vi – rent symbolsk – gjerne få "gå i barndommen"...

Det er dette vi har å kjempe mot. Alle vi som sitter her. Vår oppgave er å beskytte barn og ungdoms fantasi og skaperglede. Slik at så mange som mulig overlever angrepene fra en snusfornuftig voksenverden, som mener det er viktigere å kjøpe aksjer i utlandet enn å gi alle norske barn en banjo ved fødselen.

Jeg har med vilje valgt å sette saken på spissen. Men uansett: Det er denne holdningen – selv om den naturligvis er altfor sleip til å komme direkte til uttrykk – som gjennomsyrer samfunnet. Kunst og kultur stiller bakerst i enhver kø. Det betraktes som noe i og for seg unødvendig (ikke inflasjonsdrivende en gang), noe vi hadde kunnet pusle med hvis vi hadde tid, men det har vi jo ikke... Rent bortsett fra at vi også på dette området er begynt å bli aldeles amerikanske i hodet. På samme måte som der borte har vi lenge målt verdien og viktigheten av det meste i kroner og øre. (Det være seg ting så vel som mennesker). Nå er også turen kommet til krusedullene! Selv i Dagbladet og Dagsrevyen anses nå hva som helst for å være godt og verdifullt og interessant og spennende utelukkende fordi det er populært og selger. (Eat shit! Five billion flies can't be wrong!)

La meg derfor få sagt – selv om jeg nå kanskje høres mer ut som en hakkespett enn som en blåfugl– og nå snakker jeg direkte om formidling: Jeg er trett av å høre at det ene kan være like bra som det

andre og at Alt bare er et Spørsmål om Smak og Behag. Tøys! Det meste her i verden er ikke smak og behag. Det er for eksempel sjelden snakk om smak og behag når det gjelder elektriske installasjoner, rørleggerarbeid, tyske adjektiver og blindtarmoperasjoner. Hvorfor i all verden skal denne sløve setningen være mer brukbar når samtalen dreier seg om kunst, musikk og litteratur? Mener man virkelig at det her ikke er den minste forskjell på noe som helst? Lar det seg ikke engang gjøre å foreta en faglig drøftelse av det rent håndverksmessige? Nei... på tre områder er det tydeligvis opplest og vedtatt at alle oppfatninger skal ha omtrent den samme tyngde. Det dreier seg om: kultur, skole og religion. Og vi ser straks: Dette er områder med lav status og dårlige lønnsforhold, dette er områder som få utenforstående tar særlig alvorlig – bortsett fra at de er greie samtaleemner i festlig lag med ukjente mennesker.

Men den (for noen sikkert ) irriterende sannhet er: Man trenger trening og kunnskap her som overalt ellers. Øyet og øret må øves opp. Og tanker og synspunkter må jogges og luftes litt. Helst regelmessig. Det er ellers rent utrolig hvor fort det kan legge seg støv på hjernen og dannes bevisstløse fettlag rundt selv de mest grunnleggende menneskelige følelser. Derfor: Man skal ha besøkt relativt mange gallerier for å forstå at elg i solnedgang er møl, og at masseproduserte spansk-italienske bilder av barneansikt med dådyrøyne og liten tåre på kinnet, er første skritt på veien til sosialpornografi. Man trenger å lese en del bøker før man begriper at de fleste ukebladnoveller og kioskromaner hører hjemme i papirkurven. Og jeg gjentar: Hvorfor skal det liksom være snobbete eller arrogant å sette fingeren på slike ting? Er det noen som for alvor mener at det er spesielt blærete om man forsiktig antyder at det er en viss forskjell på å se en fotballkamp i norsk 7.divisjon og et møte mellom Manchester United og Barcelona? Det er jo fotball begge deler – og det ene kan kanskje være like bra som det andre? Ballen er rund, ikke sant? Og Cantona og Ronaldo har ikke mere enn to bein de heller?(Du kan jo prøve å si det der, for eks på Lerkendal, neste søndag).

Smak og behag kan ikke diskuteres – sies det. En påstand som er blitt gjentatt så ofte at den nesten kan forveksles med et tankefullt ordsprog. Slik prøver man å holde opp et skjold for å verne smakløsheten – eller finne en unnskyldning for det jeg uten å nøle vil kalle "Dårlig smak". For er det noe som kan – og ikke minst bør diskuteres – så er det vel nettopp smak og behag! Og det er den diskusjonen dere skal føre an i. For bilder må vi ikke bare se på. Bilder må vi snakke om! Dette er mer viktig enn noensinne: I en tid hvor vi daglig bombarderes med alle slags bilder. Og hvor fjernsynet har inntatt rollen som leirbål, blitt en slags elektronisk peis. Her sitter vi – kveld etter kveld – og stirrer sløvt inn i ilden. Mens våre nøtter langsomt males til marsipan. Av såpekokere og menstruasjons-spekulanter. Mens stemmene til våre beste skuespillere klør oss i ørene med nye løgner om alt vi ikke visste at vi trengte.

Så hva skal vi gjøre? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må be elevene sammenligne. Vi må lære barn og ungdom å velge. For vi må ikke bare la dem pugge kulturelle salmevers! Vi må ikke bare be dem fortelle oss hva og hvem, men også hvorfor. Et mesterverk er nemlig ikke et mesterverk bare fordi det er et mesterverk. Dessuten går det an å røpe for venner og elever at selv Munch og Rembrandt hadde sine dårlige dager. Men først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom!

Jeg leker – og nå er jeg helt personlig – jeg leker at alt mennesker gjennom årtusene har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer, finnes på et stort imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt.

For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet - det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.

Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp loftstrappen.

Det er dette store og fantastiske og spennende roteloftet vi skal vise barn og ungdom veien opp til. Men det vil kreve tålmodighet, trassig stolthet, kjærlighet – og enda en gang: tålmodighet. Og vi må ikke gi opp. Selv om det kan være aldri så tungt for en kulturformidler å vite... at for å lage en halv kilo honning, må biene samle nektar fra over to millioner forskjellige blomster. Akk, ja.

[ARTIKLER OG FOREDRAG]