Norrøn mytologi

Veien mot nord - Norway, Norwegen, Norge – har alltid vært ansett som vanskelig å finne, tung å vandre og full av unevnelige farer. For antikkens forfattere var Norge et eventyrland – Ultima Thule, befolket av ville barbarer og fullt av merkelige og fantastiske skapninger. Grekeren Pytheas forteller (i det fjerde århundret før Kristus) om et sted hvor naturlovene synes å opphøre, hvor jord og vann og luft blander seg og hvor alt synes å sveve fritt omkring. Og den berømte historiker Herodot klager over at det egentlig er ganske umulig å fortelle noe som helst fra disse nordlige egne, fordi man rett og slett ikke kan se en hånd for seg. Dette skyldes alle de hvite fjærene som ustanselig blåser i ansiktet på folk – sier han, luften er helt full av slike hvite fjær og marken er fullstendig dekket av dem! Antagelig bør vi tolke dette utsagnet som en sydlendings noe mislykkede forsøk på å skildre en snøstorm... Men sant nok: Norge har alltid hatt mer enn nok av snø og is. En stor del av landet vårt ligger nord for Polarsirkelen.

Og selv om isen for lengst har trukket seg tilbake også fra våre trakter, så varte istiden lenger hos oss enn de fleste andre steder.

Den såkalte "hedendom" varte også lenger her i nord. Mens resten av Europa hadde vært kristnet i nesten tusen år, dyrket vi fremdeles våre gamle "hedenske" guder. Opp gjennom århundrene har derfor handelsmenn, soldater og misjonærer som våget seg hit opp sikkert gitt mange hoderystende skildringer av oss når de trygt var hjemme igjen. En del slike beretninger er tatt vare på, for eksempel Vita Ansgarii fra slutten av åttehundre-tallet og biskop Adam av Bremens opptegnelser fra ca 1075 . Også i arabiske kilder finner vi spennende og interessante øyenvitneskildringer av offerhandlinger og begravelser, religiøse fester og hverdagsliv --– for eksempel i Ibn Fadlans beretning fra en reise til Bulgar i år 922 og i Ibn Rustahs geografibok fra omtrent samme tid. Men alt i alt er det synd at ikke langt flere skrev ned det de hadde å fortelle...

En myte er en fortelling om guder.

I tolvbindsverket Vår gamle gudelære (1985 - 1995) har vi forsøkt å dikte en samlet fremstilling av de myter som ble fortalt eller sunget her i Norden i før-kristen tid.

Hvem er Hvem i Vår gamle Gudelære? er et slags tilleggsbind til denne serien, men kan naturligvis også brukes alene. Boken er bygget opp med en leksikon-del som den sentrale "stamme", og med mange små monologer (enetaler) som "grener og kvister". I disse monologene vil vi møte både kjente og mindre kjente skikkelser. Vi vil leke at de kan snakke til oss -– og vi vil lytte og prøve å forstå dem...

HVILKE KILDER HAR VI HATT Å ØSE AV?

Mye kan vi finne i Snorre Sturlusons lærebok for skalder: Edda. Snorre skrev den omkring 1220. Her siterer og gjenforteller han mange gamle dikt. Vi må imidlertid huske på at Snorre var en kristen, og at han ikke selv trodde på Odin og Tor. Han prøver å være en objektiv forteller, likevel skinner dette ofte igjennom...

Enda mer salt må vi ha i klypen hvis vi nærmer oss Saxo Grammaticus store krønike Gesta Danorum (Danenes bedrifter). Også den ble til i første halvdel av tolvhundretallet. Her er gudene forvandlet til menneskelige konger og helter. Slik skaffet Saxo sitt danske fedreland en strålende forhistorie full av de mest eventyrlige helter... Men enda viktigere enn både Snorres og Saxos skrifter, er de eldgamle, anonyme kvadene, som vi gjerne med et fellesnavn (og egentlig litt tilfeldig) kaller Edda-kvad eller Edda-dikting. Disse diktene er den siste rest av en rik, muntlig tradisjon. Vi vet ikke når de ble til eller hvem som opprinnelig skapte dem. Slik vi nå kjenner dem finnes de bevart i islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet.

Den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson kom i 1634 over et stort pergamenthåndskrift som innholdt hele ti gude-dikt (og enda flere helte-dikt). Han mente at dette måtte være en del av det verket Snorre bygget sin lærebok Edda på. Det var derfor nærliggende å kalle håndskriftet "Den eldre Edda". Biskopen sendte det noen år senere til København, som en gave til kong Fredrik den 3. Her ble det så oppbevart i Det kongelige bibliotek under betegnelsen Codex regius dvs. "Den kongelige bok". (I 1971 ble håndskriftet igjen bragt hjem til Island.) Også utenfor Codex reegius finnes det bevart noen få gudedikt, men det er lett å bli enige om at dette håndskriftet uten sammenligning er det viktigste.

ER DE BARE KURIOSA? ELLER KAN DE OGSÅ BETY NOE FOR OSS IDAG, DISSE GAMLE FORTELLINGENE?

Myter og eventyr blir aldri uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Og den gamle norrøne mytologi er – etter min mening – rett og slett et av de mest spennende, originale og tankevekkende forsøk som overhodet finnes på å beskrive vår indre og ytre virkelighet – fange livet og tilværelsen med ord og poetiske bilder.

HVORDAN BLE VERDEN TIL?

I begynnelsen var Kulde og Varme.

På den ene side Niflheim, med frost og tåke. På den andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse. I møtet mellom is og ild... For langsomt begynte sneen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll.

Hans navn var Ymer. Større kjempe har aldri levet.

Men der hvor isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – med jur og horn: en diger ku. Kua het Audhumla. Og melk hadde hun mer enn nok av. Den rant som store elver fra de veldige spenene hennes. Slik fant Ymer mat. Og Audhumla? Hun ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte stenene som fantes omkring henne og kjempen. Men da skjedde det noe merkelig: Opp fra en av stenene slikket kua plutselig noen lange hårstrå! Neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra denne stenen! Og tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen... Det var en mann. Han var stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kaller æser.

Kjempen Ymer fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette... og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Og bena til Ymer ville antagelig ikke være dårligere enn armene... føttene hans paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, de vi også kan kalle troll og riser, men som vi best kjenner under navnet jotner.

De forskjellige skapningene må lenge ha greid å leve i fred med hverandre. I hvert fall fikk de barn sammen... Odin – han som senere skulle bli høvding for alle guder – er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor.

Men det blir stadig flere rimtusser. Det er rent så det kryr av jotner. Og en dag gjør Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Ymer og slekten hans. Det blir en veldig kamp. Men Odin og brødrene hans vinner. De dreper kjempen – og en flodbølge av blod skyller over æsenes fiender, drukner dem... alle så nær som to. Fra dette jotunparet, som flykter inn i skodden og gjemmer seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter... Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne... Æsene sleper den døde Ymer midt ut i Ginnungagap – det store tomrommet. Legger ham som et lokk over avgrunnen.

Her skaper de verden – av kjempens lik.

Blodet hans blir til hav. Kjøttet til land. Knoklene blir til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter blir til stener og ur. Håret blir til trær og gress. Hjernemassen hans kaster gudene høyt opp i luften. Slik blir skyene til. Og himmelen? Det er selve hodeskallen... den settes som en hvelving, som en kuppel over alt det skapte. Siden fanger gudene gnister fra det varme Muspellsheim og fester dem til himmelen. Der henger de nå og funkler. På innsiden av det som en gang var kjempen Ymers hodeskalle... Slik ble stjernene skapt.

Frem fra liket til Ymer kryper det små mark. Det er opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene velger fire av dem til å støtte himmelhvelvingen, vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.

Slik får alt mål og mening.

HVORDAN BLE MENNESKENE SKAPT?

En gang Odin og brødrene hans vandrer langs stranden, finner de to trestokker som er drevet i land. De reiser stokkene opp – og gir dem liv. Odin blåser livets ånde inn i trestokkene, så de kan puste og leve. Vilje gir dem forstand og bevegelse. Ve gir dem tale, hørsel og syn. De gir dem varme og farve. Nå er ikke stokkene bare driv-ved lenger, men mann og kvinne. Æsene kaller mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to stammer alle mennesker

DET SIES AT VERDEN ER RUND?

Den er rund – men ikke som et eple eller en ball. Verden er formet som en sirkel... lik en tynn, flat skive du kan sage av enden på et vedtre.

HVOR I VERDEN BOR ÆSENE - OG HVOR BOR VI?

I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Men æsene var lik nybrottsmenn. De ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og oss. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen – en bro av flammende ild. Også rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet...

HAR VERDEN ET SENTRUM?

Midt i Midgard ligger Åsgard – og midt i Åsgard har gudene plantet et tuntre, en veldig ask som kalles Yggdrasil. Større tre kan ingen tenke seg. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Niflheim – og grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå.

HVEM ER GUDER OG MENNESKERS FIENDER?

De kan kalles rimtusser eller troll og riser, men helst går de under navnet jotner. Jotnene holder til i Utgard og Jotunheim – i ødemark og ville fjell, og de er trolldomskyndige som ingen andre. De er kaoskreftene, ofte store og sterke rusker. Den eneste av æsene som virkelig kan ta ryggtak med dem er tordenguden Tor. Jotunkvinnene kalles gygrer. De bruker ulver som ridedyr og huggormer til tøyler. De kan være stygge som juling og noen virkelige monstre, men de kan også være utrolig vakre... og så deilige at selv Odin mer enn en gang har latt seg lokke til frierferd og ville kjærlighetseventyr.

KAN GUDER DØ?

Ja. Gudene kan dø.

HVORDAN SKAL VERDEN ENDE?

Mot slutten vil det bli uår og ufred. Denne endetiden kalles ragnarok – det betyr "tiden da alle makter går i oppløsning". Brødre skal falle hverandre i ryggen, og sønnen skåner ikke sin egen far. Så skal det komme tre år som er en eneste lang vinter. Fimbul skal den kalles. Deretter skal himmel-ulver sluke sol og måne. Fjell skal rase sammen. Og alle bånd skal slites over. Da skal også Fenrisulven endelig komme fri. Den skal løpe verden rundt med kjeften på vidt gap. Underkjeven subber langs marken, overkjeven er i skyene. Det brenner ild i øynene dens, og det står flammer ut av neseborene. Og Midgardsormen vil velte seg opp på land. Den vil bukte seg frem over åker og eng. I syd revner himmelen. Og fra landet bakenfor – det ukjente og skremmende Muspellsheim, ildlandet som fantes lenge før Odin og brødrene hans skapte verden... kommer en mektig hær av skinnende ryttere. De bærer flammesverd i hendene. Alt tar fyr og brenner der de stormer frem. Og den store regnbuebroen raser sammen under vekten av dem... På det sted som heter Vigrid-vollen (hundre mil bred og hundre mil lang) skal det siste avgjørende og blodige slaget stå. Odin vil bli slukt av Fenrisulven. Tor og Midgardsormen dreper hverandre. Hele verden brenner. Selv Yggdrasil – det store verdenstreet – står i flammer. Når ildstormen har rast fra seg, er hele verden en rykende branntomt. De forbrente restene synker i havet og blir borte.

OG DETTE ER SLUTTEN?

Nei. Opp av havet skal det stige en ny jord, grønn og vakker. Frodig som en drøm. Med åkre som sår seg selv. Med fisk og vilt i overflod. Ingen skal sulte mer. Og ingen trenger lenger å fryse. For se! Solen har født en datter. Alt vondt har fått en ende! Verden er vasket ren. Et nytt liv kan begynne! Åsgard er borte. Det er ikke sten tilbake på sten av den gamle gudeborgen. Likevel er det hit de søker: de æser som ikke falt i den siste, store striden...

SÅ NOEN OVERLEVER?

De tilfeldige – de som skal arve jorden.

FINNES DET OGSÅ MENNESKER BLANT DEM?

Et eneste menneskepar lever videre. Liv og Livtrase heter de. Begge søkte ly på det sted som heter Hoddmimes holt. Her dro ildstormen forbi uten å finne dem. Og havet ga dem levende tilbake. I lang tid har morgendugg vært deres eneste føde. Fra de to... vil det komme en ny menneskeslekt.

SÅ DET ER HÅP – TROSS ALT?

Mytene forteller oss at det alltid er håp.

Sandengen i Hølen, nov 1994 Tor Åge Bringsværd

[ARTIKLER OG FOREDRAG]