Peter
har bedt meg om å åpne denne utstillingen. Noe som egentlig
burde være helt unødvendig – for selv har han jo allerede
satt døren på gløtt for oss og vel så det! Med
flyvebladene der borte, og med en slags kreativ dagbok – en journal
– som vi kan bla oss igjennom, forhåpentligvis vil det også
gå an å kjøpe den – en CD-rom finnes også...
med alt dette har han vært raus nok til å gi alle nysgjerrige
en egen nøkkel – slik at vi kan låse oss inn
og ut av hvert enkelt bilde. I journalen /dagboken – finner vi nemlig
Peters egne spontane kommentarer og assosiasjoner til hver eneste plakat
som er utstilt. Her forteller han også hvorfor han kaller
dem Pseudoplakater eller Fake-plakater, dvs lissom-plakater. De er nemlig
slett ikke først og fremst laget for å selge eller påvirke,
de er overhodet ikke laget for kommunikasjonens skyld, men rett og slett
fordi han selv har hatt glede og interesse av det. Plakatene
er inspirert av tradisjonelle fotomontasjer, av Heartfield, surrealister
og fotorealister – men takket være den guddommelige MAC-maskinen
og det velsignede programmet PhotoShop har det vært mulig å
gå enda lenger, legge lag på lag – gjerne i en slags
kreativ kollisjon mellom tekst og bilder – ofte ved rent spontane
innfall – for i slike sammenstøt plutselig å oppdage
helt uventede og tankevekkende relasjoner. Skulle vi derfor kalle dem
noe annet enn plakater, kunne vi kalle dem visuelle tankesprang eller
refleksjoner. De drøfter. De problematiserer. (Slik Peter
gjerne har for vane.) De er frie tolkninger av tekster og ideer. Der hvor
teksten er hentet fra et dikt (som regel Brecht naturligvis, hvem ellers?)
kan de ofte sees som eksperimenter til en ny sjanger, der bilde og tekst
danner en ny og sær form for poesi. Skulle vi kalle disse anti-plakatene
for hus – noe det ikke er noen spesiell grunn til, naturligvis, men
kanskje nettopp derfor – men hvis de altså var hus,
og hvis vi gikk inn i dem, ville vi straks oppleve at her var det en veldig
gjennomtrekk! Nesten alle dører og vinduer står nemlig på
vidt gap. Det er altså mulig å komme inn – og gå
ut – nær sagt hvor man vil. Og midt i dette huset tenker jeg
meg at Peter sitter og jobber som et vilt dyr. Vi siterer fra journalen,
dvs. plakatdagboken hans: "Jeg tar på meg øretelefon, slår
på Macen, legger inn en CD både i maskinen og i spilleren.
Da er dagen reddet. Jeg scanner bilder fra studentopprør og hører
på Kari Bremnes. Hvordan henger dette på greip? Er jeg blitt
postmoderne?" Akkurat det tror jeg hva jeg vil om. Men jeg tror vi er
flere som kan si oss hjerten enige i et annet Peter-sitat fra samme
journal, hvor han utbryter noe som til ham å være nærmest
er et forfjamset tre ganger tre hurra, og det lyder slik: "Det gir
en stor frihet å ikke være opptatt av kommunikasjon."
Inspirert av et slikt sitat, finner jeg nå at heller ikke jeg trenger å forsøke å tolke eller forklare noe som helst lenger. Jeg kan istedet snakke om tilsynelatende helt andre ting. Sånn som jeg gjerne pleier. Og slik denne utstillingen absolutt innbyr til. Så jeg følger heller Peters eksempel og lar opptil flere ting kollidere. Og det første som kommer susende mot oss i venstre kjørebane er: En baksidetekst – tett forfulgt av et sitat av den argentinske forfatteren Juan Louis Borges.Baksideteksten er til Peters egen roman PULL, fra 1985 og er skrevet av ham selv. Den lyder slik:
Pull er den første roman i sitt slag som tør å sette spørsmålstegn ved (våre ekstreme behov for hodeplagg og) en verden som er blitt så altfor flink til å bortforklare livets dypereliggende misforståelser og tilfeldigheter.
Og sitatet til Borges – det som kommer like etterpå og ligger på hornet og vil forbi ved første og beste rette veistrekning,(og derfor treffer oss front mot front) lyder slik:
En mann setter seg som oppgave å avbilde verden. I årenes løp befolker han et rom med bilder av provinser, kongeriker, fjell, bukter, skip, øyer, fisker, hus, verktøy, stjernebilder, hester og personer. Like før han dør, oppdager han at denne tålmodige labyrinten av linjer gjengir bildet av hans eget ansikt.
Det er et fint sitat – det fineste jeg vet om – og det passer. For det vi ser rundt oss ... det er også på en måte Peter selv, som endelig pakker ut sin åndelige og politiske bagasje. Viser oss sine røtter. Og på samme måte som Marlene Dietrich har også han alltid hatt en koffert i Berlin. Så for oss som kjenner ham, er det ingen "stor" overraskelse at Brecht – Peters ledestjerne gjennom alle år – og de tre Brechtkomponistene: Weill, Eisler og Dessau har fått en så stor og sentral plass. (For det er naturligvis ikke bare Kari Bremnes han lytter til, først og fremst er det nok de gamle østtyske Eterna-platene). For mange vil mye av dette idag være fremmedartet og eksotisk, for andre vil det være viktige og nødvendige biter til forståelse av oss selv og det århundret som snart renner ut mellom fingrene på oss. Og limet som får det hele til å henge sammen? Det er – rett og slett: Kampen for – drømmen om – menneskeverd – det som Rudi Dutschke kaller "Den Oppreiste Gangen". Vi har nemlig å gjøre med en som tror på utopier og drømmer, en som innerst inne frykter at alt går rett vest (bokstavelig talt), men som trassig vil tro på at det nytter. Egentlig er han den eneste virkelige 68-er jeg vet om.
Men han er også en 98-er – et sant barn av The Global Village og Photoshop. For hvor henter vi tanker, meninger og inspirasjon fra idag? Svaret er naturligvis: Fra alle kanter. Fra alle verdens kanter. Ny teknologi har gjort kloden mindre. Og det er kulturell gangavstand mellom en japansk plakat, en mexicansk film og en ny CD med Enya. Påvirkning har det kanskje vært til alle tider .. men alt går så utrolig mye fortere idag enn den gang kinesiske nudler tok Silkeveien og etablerte seg som spaghetti i Italia. Nå ser hele verden de samme reklamefinansierte TV-sendingene og vi finner de samme merkene og kjedene overalt.
Og Peter forsyner seg fritt av alt han liker. Alt han ser, alt han finner, alt han sanser – og som fascinerer ham – forsøker han straks å "omslutte med sin egen hud" (som Anais Nïn kaller det) – se sammenhenger, gjøre det til sitt.Han er faktisk den mest ivrige og nysgjerrige sjel jeg vet om. Når Peter først blir interessert i noe, så er det egentlig bare det han er interessert i som det er noe vits i å være interessert i. Jeg har fulgt ham gjennom forskjellige tegneserieperioder (hvem er det som ellers har alle gamle DC-comics, komplett og pent i bokhyllen?), interessen for eksotisk mat (sukrete maur fra Tanzania og friterte gresshopper fra Gud vet hvor), dyrkelsen av gamle skrekkefilmer (særlig Hammer-film naturligvis) både på Gamle Lillestrøm Kino og fremfor alt på video – hvor han gjerne har flere kopier av samme film – hvor mange tusen videokasetter han har i arkivet vet han snart ikke selv. Peter er nemlig – ved siden av alt mulig annet – en samler. Og en samler vet ikke bestandig hva han gjør. Han er besatt. Han er en lykkelig besatt.
Også dette bærer utstillingen preg av.
Den kunne like gjerne vært kalt: Fragmenter av Mitt Medialiv. Og med undertittelen: Er virkeligheten interaktiv?
La meg dessuten si - rett ut: Peter Haars er et av de varmeste, mest poetiske, romantiske og lekne mennesker jeg vet om. Og jeg kan aldri holde opp med å undre meg over hvor flink han er til å skjule det... At han samtidig er en analytisk flisespikker, som er i stand til å drepe et hvert ubetenksomt og sjuskete motargument, har vi antagelig alle fått erfare. Peter ser nemlig enhver samtale som en unik mulighet til utveksling av viktig informasjon og en gylden anledning til å få føre seg selv, sin samtalepartner og helst også verden forøvrig et lite skritt fremover. Peter liker ikke å prate. Han liker å snakke om noe. Men det han søker er ikke enetalen, men en fruktbar og uventet dialog.Jeg tror ikke jeg vet om noen som til de grader kan bli så henrykt over å få lov til å komme på andre tanker, dvs bli tilført en ny synsvinkel på et eller annet – og som samtidig er så ufattelig trofast mot sine gjennomtenkte meninger. Så hver gang han virkelig forlater en av dem er det all grunn til å sette kryss i taket. Og her inne – i dette lokalet – er det sannelig grunn til å gjøre krysset ekstra stort, nærmest fra hjørne til hjørne. For hvem – hvem av oss – har vel kunnet drømme om at Peter Haars noen gang i det hele tatt skulle la seg friste til å ha noe så banalt og fullstendig unødvendig som en utstilling?! Ikke at vi ikke har forsøkt å overtale ham, for det har vi nok mange av oss. Men svaret har alltid vært mild sagt fnysende. "Utstilling?" husker jeg Peter sa en gang i urtiden. "Har jeg ikke utstilling hver eneste dag? Bokhandlernes vinduer er mine gallererier!" Og det var de jo. Den gangen. Men nå holder han altså sin aller første utstilling likevel. At det skjer i jubileumsåret for Brecht (100 år siden hans fødsel) er en tilfeldighet, påstår han.
Som dere forstår: Jeg har kjent Peter siden fra tiden lenge før B.C – i dette tilfelle står naturligvis ikke B.C for Before Christ, men Before Computers – og kanskje hadde det vært enda mer korrekt å kalle det B.M :Before Mac. Vi traff hverandre på 60- tallet. Den gang lettrasett og airbrush var eneste farbare vei og alt annet var bare dumt. Våre veier krysset hverandre, både på Gyldendal og Pax og Det Norske Teatret – og vi begynte på et langt og spennende vennskap. I snart en menneskealder har vi hatt våre faste treff på små og eksotiske spisesteder – som for eksempel Kaffistovas annen etasje og hamburgerbaren Arizona Grill – hvor vi har ført dype og engasjerte samtaler om Boris Karloff, King Kong og den politiske venstresidens triste historie og sørgelige utvikling. Jeg var fra første dag av dødsimponert over alt han kunne og visste og forsto seg på. Det er min faste overbevisning – at hvis Peter hadde valgt å flytte til et nesten hvilket som helst annet land enn Norge – eller rett og slett hadde holdt seg hjemme for den saks skyld – så ville han idag vært en skikkelig berømt guru. Her hos oss har jeg ofte hatt følelsen av at han på en måte er mer en slags beryktet guru... Uansett hvordan vi ser på ham: jeg tror ingen nålevende grafisk designer har betydd mer for utviklingen av forståelsen for hva som er en god illustrasjon, et godt bokomslag, enn Peter Haars. Og knapt noen har betydd mer for utviklingen til så mange norske illustratører. En hel eller halvannen generasjon er preget av ham – har vært nødt til å ta stilling til det han sier og står for. Jeg er preget av ham, jeg også. Det er nesten ingen annen jeg har stjålet så mange gode ideer, tanker og meninger fra som fra Peter... og sånn tror jeg vi har det ganske mange av oss. En samtale med Peter kan ofte være som et springbrett og en trampoline – full av de merkeligste assosiasjoner, og helt uten sikkerhetsnett. Og ser vi det på den måten så er det det denne utstillingen egentlig er: Den er – simpelthen – En samtale med Peter – og den er et springbrett for egne tanker og refleksjoner.
Og så – helt til slutt – en siste digresjon og et siste sitat. For jeg tenkte på det... søren heller, jeg har kjent Peter i tredve år. Og hele denne tiden har han snakket norsk til meg, men han har aldri hørt at jeg har forsøkt å snakke tysk tilbake. Så altså derfor. Både i anledning dagen– Fordi det passer – Som et tegn på vennskap. (Og det er Brecht, naturligvis.)
Ein Mann, der Herrn K lange nicht gesehen hatte, begrüsste ihn mit den Worten:"Sie haben sich gar nicht verändert."
"Oh!" sagte Herr K und erbleichte.