|
Mitt
kulturelle sommerminne Jeg vet ikke. Det er en god begynnelse. Jeg vet ikke. Men jeg regner med... at de fleste som deltar i denne radioserien har funnet seg et kulturelt sommerminne av typen "den første gang jeg sneik på kino" eller kanskje forteller de om "mitt første kyss på brygga i Langesund, mens Gunnar med beinet spilte Valdresmarsjen på trekkspill like bortenfor". Som sagt: jeg vet ikke. Men jeg regner med at mange vil synes det er fristende å komme trekkende med slike ting. Upretensiøse, sjarmerende, nostalgiske tilbakeblikk - litt på siden kanskje, men godt innenfor rammen av det utvidete kulturbegrep. Situasjoner de fleste vil kjenne seg igjen i. Og nikke humrende til. Det er nesten med vond samvittighet at jeg bryter denne idyllen. Mitt kulturelle sommerminne er nemlig hverken nurkete eller fullt av sommereng og varme svaberg, og det går ikke an å akkompagnere det på trekkspill. Heller ikke lar det seg gjøre å legge an den vanlige, lette, spøkefulle, litt ironiserende,men likevel liksom naive kåseritonen som vi alle er så glad i. Mitt kulturelle sommerminne er nemlig noe helt for seg selv. Jeg sier det rett ut: Jeg tviler på om noen har opplevd noe lignende. Og det er ikke en gang løgn, som danskene sier. Mitt eneste problem er at episoden jeg vil betro dere kanskje utspilte seg litt for sent på året...Men jeg mener: når slutter sommeren og når begynner høsten? Det jeg her skal fortelle om hendte nemlig i et slas skjæringspunkt. Reisen - for det skjedde på en reise - ble påbegynt siste dag i august (og august er jo sommermåned så god som noen) - og selve episoden inntraff dagen etter. Altså 1. september 1990. Merk datoen. For dette er en sann historie. Og samtidig er det det nærmeste jeg noen gang vil komme en okkult opplevelse. Hør: Jeg hadde året i forveien vært norsk kandidat til nordisk råds litteraturpris. Dette var bakgrunnen for at Det Danske Akademi nå inviterte meg som sin nordiske gjest til sitt årlige forfattermøte på Rungstedlund - den gamle herregården ved Øresund hvor Karen Blixen en gang tronte. Rungstedlund som nå er forsøkt gjort om til museum, med inngangspenger, piler som viser gåretning og tau som sperrer inngangen til spesielle værelser. Men som den gang for tre år siden ennå var et hjem, eller et ekko av et hjem. Stengt for offentligheten. Og under oppsyn av Det Danske Akademi. To netter skulle jeg være der. Og mens de andre deltakerne måtte søke sine senger annetsteds, skulle jeg - i egenskap av æresgjest - få lov til å overnatte i den gamle hovedbygningen, i hvilket rom jeg måtte ønske, ja, i baronessens eget sovekammer om det falt meg inn. Og det falt meg naturligvis inn... Så dro jeg da til København. Med danskebåten. Og hadde god tid. For møtet begynte ikke før utpå ettermiddagen. Og det at jeg hadde god tid, var planlagt. For nest etter London er København for meg byen med de mange spennende bokhandler. Jeg gikk den vanlige ruten, snuste på de gamle, faste steder. Men uten å finne noe særlig. Kanskje fordi jeg var litt nervøs også. Jeg skulle jo treffe så mange ukjente mennesker. Klaus Rifbjerg, Benny Andersen, Villy Sørensen osv osv. Og jeg er alltid litt nervøs når jeg skal hilse på nye mennesker, særlig mennesker som jeg tror vil vurdere meg, veie meg og diskutere meg når jeg ikke er tilstede. Mennesker som jeg tror venter seg noe av meg. Jeg føler at jeg alltid skuffer dem. Og så vil jeg så gjerne ikke skuffe dem. Og alt det der gjør meg bestandig urimelig nervøs. Forventningspress. Prestasjonsangst. Kall det hva du vil. I hvert fall gikk jeg altså nå og gruet meg - og lette etter bøker - mens jeg ventet på at klokken skulle bli så mange at jeg kunne tusle meg utover til Rungstedlund. Og i Bokhallen på Rådhusplassen... fant jeg endelig en bok - en bok som jeg ikke hadde ant eksistensen av - men derfor ble dobbelt glad for å finne. THE BOOK OF FANTASY het den. En blåskimrende paperback utgitt på det engelske Black Swan. Og redigert av Jorge Luis Borges - denne argentinske mesterdikteren som har et navn jeg aldri har lært meg å uttale, men som jeg har elsket like fra gymnasdagene, den gang Cappelen utga hans Labyrinter. La det være sagt med en gang: jeg leser ikke spansk, men jeg kjøper hver bok jeg finner av Borges - eller om Borges - på engelsk og tysk. Han har alltid vært et av mine store forbilder: med sine merkelige biblioteker og labyrinter, sine veier som tredeler seg, sine tigre, elver, ørkener og mysterier. Alt han skriver er en blanding av myter,fiksjon og nøyaktige kunnskaper. Hvis uttrykket "magisk realisme" skal passe til noen, så må det være til Jorge Luis Borges. Og her sto jeg altså - 1. september 1990 - på Rådhusplassen i København med enda en av hans bøker. Ikke en han selv hadde skrevet riktignok, men en antologi, en samling han hadde valgt ut og redigert, hans personlige yndlings-noveller innen det vi gjerne kaller fantastisk litteratur: The Book of Fantasy. Er det noe rart jeg var i godt humør? Jeg kjøpte boken usett. Og satte meg på S-banen. Med kurs for Rungstedlund. Først her - på toget- åpnet jeg boken. To av hans venner hadde også vært med på å velge ut tekstene, sto det. De hadde kommet sammen i Buenos Aires i 1937. Borges og Silvina Ocampo og A. Bioy Casares. Allerede den gang var alle tre blant Argentinas mest kjente forfattere. 1937... det er to år før jeg ble født det, tenkte jeg - og bladde opp på innholdsfortegnelsen. Og der fant jeg mitt eget navn. Jeg gjentar: der fant jeg mitt eget navn. I en bok som ble redigert to år før jeg selv så dagens lys. Det er ikke lett å forholde seg til slike ting. Særlig ikke når man tenker på - og dette er for innvidde lyttere - særlig ikke når man tenker på at Borges kjennemerke jo alltid har vært at leseren aldri - jeg gjentar: aldri - er helt sikker på om han er våken eller drømmer, dvs om det er sant det som står skrevet (sant i vanlig,kjedelig forstand), eller om det bare er noe Borges har funnet på. Og nå satt jeg altså der. På et S-tog på Sjælland og følte på en måte at jeg var kastet rett inn i en av mesterens egne bizarre fortellinger... Forsiktig åpnet jeg boken en gang til. Joda, navnet mitt sto der fremdeles. Ja,ja. Og boken var fremdeles unnfanget i Buenos Aires, to år før jeg ble født. Antologia de la Literatura Fantastica. Akkurat. Men hvilken novelle hadde de valgt da? Jeg mener den gang... i 37. Jo, Mannen som samlet på 1.september 1973. Ja, den heter faktisk det. Mannen som samlet på 1. september 1973. Syttitre? Men det er jo de samme tallene det. Bare snudd rundt. 37 - 73. Men det er ikke nok. For hvilken dag var det? Jeg har nevnt det før. Flere ganger. På snedig vis. Det var - nøyaktig 1.september... Jeg satt altså på et dansk S-tog 1. september og leste min egen novelle om en mann som samlet på nettopp denne datoen - og boken jeg leste i ble utgitt første gang to år før jeg kom til verden. Så det var bare naturlig at jeg overhodet ikke kunne huske at jeg hadde solgt retten til oversettelse og publisering. Jeg var jo ikke en gang født. Egentlig burde jeg bare ha svimt av. Det ville vært den eneste adekvate reaksjonen. Men jeg gjorde merkelig nok ikke det. Imidlertid - med maven rumlende og med hodet fullt av tanker som slo flikk-flakk ankom jeg det hellige, alminnelige Danske Akademi - hvor jeg sansynligvis må ha gjort et både selsomt og sært inntrykk. I hvert fall er det ingen av de tilstedeværende som har sendt meg en eneste hilsen etterpå. Og dette er nå tre år siden. Men jeg tror faktisk ikke jeg var riktig til stede, som det heter. Og jeg nevnte ikke for noen hva jeg hadde opplevd. Det var liksom for sterkt det hele. Og opplevelsen ble jo ikke akkurat mildnet av at jeg samme natt krøp under dynen i baronessens egen seng - dvs Karen Blixens seng, som oss i mellom ikke er det minste god å ligge i, men som har to grønne, utskårne papegøyer over hodegjerdet og to store nattbordlamper som ikke virker. Men lys er det jo likevel nok av. Rundt sminkebordet for eksempel, som får en til å tenke på en skuespillergarderobe - lysrør på begge sider og overlys. Og lysbryterne i dette soveværelset: av den typen hvor man trykker inn en knapp og straks spretter det en annen knapp ut. Hvorfor var jeg så opptatt av lamper? Fordi jeg skulle lese, naturligvis. Fordi jeg enda en gang måtte hente frem den mystiske, besynderlige og underfulle Borges-boken THE BOOK OF FANTASY. Og her - i Karen Blixens seng - gikk det gudskjelov endelig opp for meg at mysteriet tross alt hadde en akseptabel forklaring. Med liten skrift - på kolofonsiden - finner jeg opplysningen om at boken ble revidert og utgitt på engelsk i 1988. Samtidig dukker det opp i erindringen et svakt minne om en fjern telefonsamtale med et menneske som snakket engelsk på en måte som jeg hadde vanskelig for å forstå, men jeg forsto såpass at det var en som ville ha en av mine noveller og jeg sa ja værsågod, for jeg tenkte at jeg ville få vite mer siden. Men jeg fikk aldri vite mer siden, og jeg glemte alt sammen. (Kanskje fikk jeg ti pund i posten, det må jeg vel ha fått, men jeg husker ikke det heller. Så beløpet og det eventuelle følgebrev kan neppe ha vært særlig opplysende.) For det var jo så lenge siden. Tidlig på åtti-tallet tror jeg. I hvertfall lenge før 1988. Og lenge før 1986 - som var det år Borges døde. For jeg innbiller meg jo at det var han som ringte - eller en av hans kolleger, men helst Borges selv. Det er det jeg helst vil tro. Og det var det jeg lå og tenkte på den natten - mellom første og andre september 1990 - i baronessens seng - med øynene stivt festet på det digre maleriet med to store giraffer, til høyre for døren inn til badet... Siden har jeg prøvd å fortelle denne historien til et par mennesker. Men det er ingen som tror meg. Selv venner og nære bekjente bare ser på meg og smiler. Brikt Jensen, for eksempel, Halvdan Freihow, Geir Mork ... de bare humret fornøyd og ville så menn ikke la seg lure. For kanskje jeg også har fått et visst rykte på meg for å overdrive og å blande sammen fakta og fantasi. Så her har jeg sittet i tre år - med en god og sann historie som ingen vil tro på. For dette er mitt kulturelle sommerminne. Og hvem som helst kan ta en titt i boken. THE BOOK OF FANTASY. Jeg står på side 106 - klemt inn mellom Ray Bradbury og Martin Buber. Takk for oppmersomheten. PS |