Takk og pris!

(Ved kritikerprisens 50-års-jubileum 23. mars 2000)

Jeg er blitt bedt om å si litt om kritikerprisens betydning for forfatteren. Og det skal jeg gjøre. Men først skal jeg si noe annet:

Å skrive en bok – det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Derfor: For at det skal bli en god bok, trengs det ikke bare en god forfatter, det trengs også en god og meddiktende leser.     

Ord – særlig det skrevne ord – krever at man er aktiv, at man dikter med. En bok er et samarbeid mellom forfatter og leser. Sagt på ungdomsspråket: kjemien må stemme. Vi må være en slags åndelige fettere og kusiner. (Her gjelder det for bokhandleren og for kritikeren å opptre som en slags frelsesarmeofiser, i betydningen hjelpe folk å finne åndelige slektninger, kanskje slektninger de ikke en gang visste de hadde!) For boken lever jo egentlig bare når den leses. Vi kan minnes den, tenke på den. Men lever... gjør den bare når noen virkelig tar den i hendene, blar i den – og leser. Resten av tiden hviler boken. Står i hyllen og venter... Og dessuten – og det bør vi aldri glemme: det er like mange versjoner av en bok, som det er lesere av den. For alle er vi litt forskjellige. Og hver enkelt vrir den naturligvis litt på sin måte. Så når to mennesker diskuterer en bok de har lest, så er det faktisk ikke sikkert at det er den samme boken de snakker om. Eller rettere sagt: det er helt sikkert ikke den samme. Akkurat så merkelig er det. Og hadde det vært det minste annerledes, ville vi for eksempel ikke hatt noe fag som het litteraturvitenskap og mange som sitter her ville vært uten arbeid.

Hva betyr kritikerprisen for en forfatter? Som de fleste av dere sikkert husker, hadde vi i en kort periode på syttitallet et alternativ kritikerlag – kritikerlaget av 74 – og en alternativ kritikerpris. Denne prisen ble bare utdelt én gang - i 75 - og gikk da til den dansk/norske forfatteren Kaj Fogg for romanen "Padden som ikke forsto et kvekk" (utgitt på Eget og Andres forlag). Jeg tillater meg å sitere et avsnitt fra den takketalen som Fogg holdt ved prisoverrekkelsen på hotell Norum:

"Hvem setter ikke pris på rosende omtale og pene ord?" sier Fogg "Det er en alminnelig menneskelig svakhet det der … vi vil så gjerne at flest mulig – helst alle – skal like oss. Det ville være dumt av meg om jeg påsto at jeg var så forbasket enestående at jeg ikke delte denne svakheten med alle dere andre For å si det som det er: jeg vil gjerne at dere skal mene at jeg er flink … lur og spennende… og klok. Vår Herre har heldigvis skapt kaloriene, og slik reddet meg fra enda mer forfengelige ønsker. Men som dere forstår, medfører det at mitt forhold til anmeldelser og kritikere blir ganske primitivt. Hvis noen skryter av meg, maler jeg som en katt. Hvis noen rakker ned på meg, knurrer jeg. Sånn er det med den saken. Og slik – omtrent – tror jeg de fleste forfattere leser aviskritikker. Vi nøyer oss med – i vår forfengelighet – å bite merke i om kritikeren likte eller ikke likte boken. Og dette gjøres deretter raskt og irrasjonelt om til et jeg-du-forhold. Hvis anmeldelsen er positiv, tenker forfatteren hyggelige, vennlige tanker om anmelderen. (Han liker meg, derfor liker jeg ham, også). Hvis anmelderen er negativ, tenker forfatteren dystre, mørke tanker. (Han liker meg ikke, derfor liker jeg ikke ham heller.) I et lite land som Norge – i et så oversiktelig kulturlandskap – kan derfor slike jeg-du-forhold føre til den rene baluba fra tid til annen. Med baluba menes her såkalt litteraturdebatt i dertil egnede aviser. Særlig balubant blir det når en anmelder samtidig er forfatter. Det er nemlig et underlig og beklagelig faktum. Men flere og flere av våre forfattere finner det tydeligvis nødvendig å tjene til melk og brød ved å skrive anmeldelser av hverandre. Jeg minner i den anledning om at ordet "anmeldelse" egentlig hører hjemme i politispråket. Og følger vi assosiasjonen videre inn i rettsvesenet... burde ikke da en norsk forfatter erklæres som inhabil. Hvordan ville det virke om for eksempel teaterinstruktører begynte å anmelde hverandres forestillinger? Eller om folk i TV begynte å anmelder hverandres programmer?" (sitat slutt) Men vi tar et sitat til, litt lenger ute i det som faktisk er oppriktig ment som en takketale, selv om det hittil ikke har lignet på en... (Sitat:) "Mitt eget problem – sier Fogg – mitt eget problem når det gjelder aviskritikk er nemlig: Hvordan skal jeg best beskytte meg mot den? Den negative er enkel nok. Den har jeg lært meg til ikke å lese. Jeg er ingen masochist. Jeg har ikke bedt om å bli skjelt ut. Og her kommer det et villt fremmed menneske og virkelig leser meg teksten … braser rett inn på kjøkkenet – tidlig om morgenen – forkledd som en avis, og forteller meg – før frokost – at alt det jeg har drevet med de siste to årene bare er noe åndsforlatt sludder. Jeg vet ikke hvor høflige dere er, men personlig føler jegh ingen trang til å høre på sånt. Det betyr ikke at jeg ikke er mottagelig for gode råd (jeg hører gjerne på gode råd, fra venner og folk som vil meg vel), men jeg tror ikke en avis er rette stedet for å gi forfattere råd og veiledning. Jeg tror heller ikke det er anmelderiets hensikt. En anmeldelse er for publikum – ikke for meg. Slik prøver jeg å se det. Men uansett er det adskillig vanskeligere å forholde seg nøktern og edruelig overfor de positive anmeldelsene – alle godordene. Jeg synes de er de verste. For det er jo så fordømt fristende å ta dem til seg, hvile på dem, rulle seg rundt i dem. Jeg prøver… jeg prøver å gi faen i de gode anmeldelsene også. For de er langt farligere enn de negative. For som jeg sa: Vi vil jo så gjerne at folk skal like oss. Og vi kan bli fristet til å skjele til det vi vet slår an... det folk vil ha … gjøre om igjen og om igjen det vi vet man vil rose oss for – og slik ende som litterære sjokoladeautomater. Men er det noe jeg tror på, så er det at forfattere må forsøke å la være å skjele. De må skrive det de selv føler er riktig, og de må skrive det slik de føler det skal skrives. Man må så langt det er mulig forsøke å være en personlig stemme. For det er vel det litteraturen egentlig burde være: menneskelige stemmer – fra alle tider og alle steder. Det er dette som gjør et hvert bibliotek til den rene tidsmaskin." (sitat slutt)

Så langt Kaj Fogg. Som naturligvis i løpet av talen også gir uttrykk for at han er veldig takknemlig, og som etter min mening – tross alt – har mye fornuftig å komme med. Til tross for sin trang til overdrivelser og spissformuleringer. Her skiller vi oss nok en god del fra hverandre, Fogg og jeg. Nok om det. Og farvel til Kaj Fogg.
     For min egen del – hvis man spør hva kritikerprisen har betydd for meg – så vil jeg svare:
     For å være ærlig, så trengte jeg å få den.
     I altfor mange år hadde jeg vært satt i bås med grønne menn og fresende romraketter. Jeg trengte å blir lest. Mitt problem var nemlig og – og er fremdeles, gud bedre – at folk, særlig de som aldri har lest en linje av meg, så utmerket godt vet hvordan jeg skriver og hva jeg skriver om – og at det absolutt ikke er noe for dem. . Det betydde noe utad – at en samlet flokk av litteraturforståsegpåere pekte på meg og fortalte at jeg kunne skrive. Og det betydde noe innad, naturligvis. Jeg mener – her inne. [hjertet]
     Kritikerprisen bidro sterkt til at jeg ble stueren. Ved siden av at den boken jeg fikk prisen for, var en såkalt historisk roman, og således noe av det tryggeste som finnes... (Selv ser jeg ikke noen nevneverdig forskjell på om jeg legger handlingen til en fjern fortid eller en mulig fremtid. Det er på en måte oss – her og nå, jeg bestandig tar sikte på uansett. Men det lar vi ligge.) Jeg var glad og stolt over at dere ga meg prisen den gang i 1985. Veldig glad – og usannsynlig stolt Og i min situasjon førte den ikke til noen slags skrivesperre heller – slik det visstnok skjer av og til. Men på samme måte som Kaj Fogg, så tror jeg at jeg er relativt flink til å glede meg i øyeblikket – og deretter sparke alt sammen bak meg. Og det er som sagt helt nødvendig. For slik jeg ser det … vil jeg gjerne ha ros, jeg vil gjerne bli satt pris på … men jeg vil ikke fanges og jeg vil ikke stå i takknemlighetsgjeld … jeg vil gå videre. Ikke som om ingenting har hendt. Men likevel: videre. For i kunst og litteratur gjelder det om hele tiden å løpe fra sine venner. Og den som lik Lots hustru snur seg og ser seg tilbake – og logrer … kan lett bli til sjokoladepudding.

[ARTIKLER] [HOVEDSIDEN]