Den tommelen glemmer jeg aldri

Forleggere er en underlig rase. Jeg har kjent mange. Den ene var rarere enn den andre. En av dem kunne for eksempel ikke gå forbi meg i korridoren uten først å klappe meg på maven. Hans sekretær tok meg til side en dag. "Det er hans form for humor, " sa hun alvorlig. "Og jeg vet at han vil bli veldig lei seg hvis du ikke snart ler..." Slik er forfatteres hverdag. Om dette kunne jeg skrive mye. En annen forlegger (ikke på Gyldendal) har jeg ved flere anledninger sett klatre ut av vinduet når forværelset ga et hemmelig signal om at en bestemt kreditor sto utenfor døren. Så i det hele tatt. Og nok om det. For på den annen side går jeg ut fra at også forleggere har litt av hvert å fortelle hverandre - for eksempel om forfattere...

Jeg møtte Harald Grieg en eneste gang. Sånn helt på ordentlig. Men det greide seg lenge - for oss begge to. Siden unngikk vi hverandre så godt vi kunne. Vi nøyde oss med høflige nikk (hvis vi da ikke lot som om vi ikke så noe som helst). Forklaringen følger nedenfor:

Som sagt... jeg møtte ham en eneste gang. Det var ved inngangen til den gamle kantinen i tredje etasje. Jeg var på vei opp - sammen med Jon Bing og forlagsredaktør Sigmund Hoftun. Grieg tronet på toppen av den smale trappen. Stirret ned på oss - og ventet. Bing & Bringsværd var årets raritet på forlaget (1967). To unge mennesker som i ramme alvor mente at science fiction var noe mer enn Lyn Gordon og strålepistoler. Og som attpå til hadde overtalt forlagets mest kresne redaktør til ikke bare å utgi én, men flere bøker innen denne (i de flestes øyne) vulgære og i Norge uselgelige retningen... Jeg var ubeskrivelig sjenert den gangen. Og jeg hadde hørt mye om Grieg. At han kunne være både brysk og arrogant. Og nå sto han der - kulturhistorien personlig - som en slags levende bautasten - på toppen av trappen - og jeg var nødt til å passere ham, og jeg var nødt til å hilse på ham, og - kjære vene - jeg kjente at jeg ikke hadde det så bra, og egentlig var jeg kanskje ikke sulten i det hele tatt, og hva skulle vi vel i kantinen å gjøre? Som i en fjern døs hørte jeg at Sigmund Hoftun introduserte oss for den gamle kjempen.

Heldigvis gikk jeg bakerst. Det var Jon som måtte hilse på ham først. Og Jon klarte seg naturligvis glimrende. Han er alltid suveren i slike situasjoner. Så er han da også blitt professor her og æresprofessor der, og formann i Kulturrådet og Statens Filmråd, og drar forøvrig verden rundt for Europarådet og FN og diverse internasjonale organer for å lære fremmede folkeslag gleden og nytten av rettsinformatikk og mye annet lurt og vanskelig. Så Jon var det heller ikke den gang noen direkte fare med.

De to hilste på hverandre med de suverenes tilfeldige selvfølgelighet og med små høflige smil lekende rundt munnen. Jeg tror nesten de snakket litt sammen også. "Og så har vi den andre delen av radarparet,da" sa forlagsredaktør Hoftun spirituelt - og mente meg. Jeg sto som sagt bakerst og nederst (i den altfor bratte og smale trappen) og der følte jeg plutselig at jeg hadde stått lenge nok. Så nå tok jeg resolutt et skritt opp for å komme mer på høyde med situasjonen. I det samme rakte Grieg hånden frem. Som et barket prosjektil med skinnende mansjettknapp for den rett mot meg. Jeg kastet meg raskt til siden for ikke å bli truffet i ansiktet. Samtidig skyndet jeg meg å løfte min egen hånd, sånn passe skrått ut fra kroppen. Jeg bommet. Eller han bommet. Uansett: vi bommet begge to på hverandres hender. Håndleddene derimot, fant vi lett. En stund sto vi og tok pulsen på hverandre. Mens vi stirret hverandre dypt inn i øynene. Så vred vi oss løs - og uten et ord gjorde vi et nytt forsøk. (På samme måte som hvis bilen ikke starter en morgen og det kan hjelpe å gå helt inn på kjøkkenet igjen, før vi på ny går ut og prøver - mens vi later som om første forsøk ikke teller med,ja, egentlig aldri har funnet sted.)

"Dette er altså Bringsværd, " sa Hoftun igjen, for også han prøvde å late som ingenting. Men heller ikke denne gang fikk vi det til. Vi bommet igjen. Spør meg ikke hvordan det er mulig. For egentlig er det jo slett ikke det. Imidlertid fikk jeg tak i tommelen hans. Gudskjelov, tenkte jeg. Og for å gjøre skaden minimal klamret jeg meg fast, mens jeg opptil flere ganger hvisket mitt eget navn og muligens adresse (jeg bodde den gang i Tøyengaten, husker jeg). Det hele var aldeles uvirkelig. Mest uvirkelig var det at Harald Grieg hele tiden sto dødsens alvorlig, uten å fortrekke en mine og uten å si et ord. Jeg tror ikke han sa sitt navn en gang. Noe som jo også ville vært ganske unødvendig. Denne gang klarte jeg ikke å se ham i øynene heller. Jeg fant istedet et punkt ved neseroten. Det stirret jeg intenst på. Mens jeg energisk ristet tommelfingeren hans. Og nå hadde han tydeligvis gitt opp han også. For han lot seg villig beriste. Og etter en stund prøvde han ikke lenger å komme løs en gang. Hvor lenge vi sto slik husker jeg ikke. Men jeg tror Sigmund Hoftun måtte trå til og skille oss...

Siden la jeg merke til at Grieg alltid så forskende og litt undrende i min retning de gangene vi havnet i nærheten av hverandre (og hvor det - som nevnt - ikke lot seg unngå ). Antagelig må han ha oppfattet det som en slags sjelden og eksotisk frimurerhilsen, et hemmelig håndslag fra et medlem av et høyst gåtefullt og litt uberegnelig selskap. Lenge etter at han døde fikk jeg høre av Hoftun at han ofte hadde spurt om hvordan det gikk med meg og "hva er det egentlig han skriver for noe?"

[ARTIKLER OG FOREDRAG]