|
JULENISSEMASKEN Min første teateropplevelse var en diger julenissemaske med sølvskimrende skjegg. Den hang over sengen min fra midten av desember og til slutten av januar, og var mer virkelig enn Jesus. For det gikk an å føre samtaler med den masken. Det var selvfølgelig mine foreldre som sto på den andre siden av veggen og svarte med hese fistelstemmer. Og jeg må ha vært et ganske pratsomt barn, for de var nødt til å gå på skift for å få dette til å fungere. Av og til, hvis jeg merket at nissen plutselig ble litt annerledes i stemmen, svarte han at han hadde vondt i halsen eller var forkjølet. Min nisse var ofte forkjølet. Men det var en forklaring jeg alltid aksepterte. For selv var jeg det vi den gang kalte en "bronkittunge". Det magiske og vidunderlige ved denne masken var at det ikke bare var en vanlig maske eller en eller annen tilfeldig nisse - det var Nissen med stor N, det var selveste julenissen. Han bodde hos meg! Han bodde i pipa! Han kom aldri på besøki på selve julaften - for da hadde han naturlig nok annet å gjøre, stakkars krok, da skulle han jo rundt til alle andre barn i hele verden. Men det var meg han bodde hos! Min første juletrefest ble derfor en katastrofal opplevelse... Det myldret av barn. Julenissen kom. Med epler og kjeks i små, grå poser. De fleste andre barn på min alder var noe tilbakeholdne. Men ikke jeg. Jeg løp frem til ham. Glad og tillitsfull. Men han kjente meg ikke! Jeg snakket til ham, ristet i ham, ropte, men han led tydeligvis av et nærmest totalt hukommelsestap, husket ingen verdens ting, visste ikke en gang hvor han bodde! Det var ingen munter liten gutt som gikk til sengs den kvelden. Og masken på veggen snudde jeg demonstrativt ryggen til... "E...hmm," sa julenissen. Men jeg ville ikke høre. "Nei, nei," sa Julenissen. "Jeg skjønner deg godt. Men det var ikke noe videre hyggelig for meg heller!" "Å, jasså?" sa jeg. "Du kjente meg jo ikke igjen en gang!" "Selvfølgelig kjente jeg deg igjen," sa Julenissen. "Men hvordan tror du de andre barna ville tatt det, hvis jeg hadde sagt at jeg bor her hos deg?" Jeg rystet på hodet. "De ville tatt det tungt," sa Julenissen alvorlig. "De ville blitt grenseløst misunnelige. De ville blitt lei seg... For jeg er jo deres julenisse også! Og jeg kan ikke gjøre forskjell! At jeg bor her hos deg må være en hemmelighet. Hører du: en hemmelighet! Når vi to ser hverandre andre steder må vi late som ingenting... begge to." Jeg nikket glad. "Jeg skal ikke si det til noen," hvisket jeg. "Vær helt trygg." Og klappet den kalde masken på veggen. Senere - på andre juletrefester - nøyde jeg meg med å blunke lurt til julenissen. Av og til blunket han tilbake, av og til sperret han øynene opp og spilte veldig overrasket. Han var en fabelaktig skuespiller. Jeg tenker på denne masken. Egentlig er det nokså utrolig... Jeg aksepterte den som et levende vesen - en helt alminnelig pappmaske, som jeg hvert år var med på å hente frem fra kommodeskuffen ute på gangen... som jeg selv hang opp på veggen ... og straks begynte å snakke med! Et livløst hode uten kropp... Og dessuten: Hvordan kunne han ha hodet sitt hengende løst over sengen min og samtidig bo i pipa? Det var slike spørsmål jeg aldri stilte. Barn kan av og til ha en enestående sans for diskresjon... Så: hva er det vi mister? Og hvor og når er det vi mister det? |