KLOVNEGUDSTJENESTEN
Ny tanke. Den siste jeg skal plage dere med ikveld...
Mye skjer når myte og rite skiller lag. Det kan vi lett se i verden omkring oss. Myte og rite er lik gudstjeneste. Når gudstjenesten mister sin hellige karakter, blir det teater. Dette er ikke ment som kritikk. Det er ment som en konstatering. Men kan utviklingen også gå den andre veien? Og kan forholdet myte-rite faktisk bli beriket ved at det får lov til å ta seg en århundrelang luftetur innom teatret og over de såkalte skrå bredder? Det er om det denne "ønskereprisen" handler. For det jeg nå skal dele med dere er noe jeg virkelig har opplevd. Og nå vil jeg oppleve det igjen. Men sammen med dere, denne gang. Så la oss spole tilbake - slik vi gjerne gjør i videoalderen. Velkommen sier, jeg. Og fester en rød gummiball på nesen din. Strikk i nakken. Du ser litt forvirret ut. Jeg peker på min egen nese. Den er rund og rød den også. Og i dag er det altså enda en gang 9. april 1989 - for det var da jeg opplevde dette. Og i ønskereprisen kan jeg som sagt spole tilbake og være her om igjen, men ikke alene denne gang, nå er jeg sammen med deg! Vi har reist med toget fra Victoria Station i London. Avgang klokken 0802. Vi har drukket kaffe av pappkrus og sittet med fanget fullt av tykke søndagsaviser. Mens toget gynget mot syd... gjennom Sussex, hvor sauene er påmalt store, blå nummer og slottet Arundel fører tankene på middelalderske avveier. Nå er vi ved den engelske kanal. I en by og et badested med det umulige navnet Bognor Regis. Vi har vandret langs en strand hvor bestemødre sitter med strømpene rullet ned og skjørtene trukket opp over knærne. Fiskebåter på land. Store, vaklevorne "fonøyelsespirer" stikker ut i vannet... lastet med lirekasser og ballonger, sukkertøystenger og dovne halvlitere. Et fjernt hornorkester blander seg med bølgeslag og dunkene fra radiobiler. Småbarn leker blant rullestener. Vi tenker på Fellini. Og på filmen Amarcord. Og som om dette ikke er nok: sol på havet! En gnistrende og våryr kanalsol! Men nå? Hva er dette? Vi sitter i et cirkustelt. Cirkus Paulos står det med rød skrift på gul bunn - på de store, blå plastikkforhengene med stjerner. Mastene er gule. Teltduken er blå og hvit. Og publikum... nå ser vi... vi er slett ikke de eneste som bærer røde neser. Tvertimot. Alle. Alle er klovner. Eller utkledde narrer. Vi sitter like bak et eldre ektepar med rosa og blått hår... og rare karnevalshatter. De har en liten pike i silkedrakt og vippeskjørt på fanget. En liten Columbine med malte hjerter på kinnene. På den ene siden av oss sitter en mann utkledd som gorilla, på den andre siden har vi søstrene Helan og Halvan.
Hvor er vi? hvisker du. Hva er dette for et sted?
Vi er på den 5. internasjonale klovnekongress, svarer jeg. Tre hundre klovner med familie. Fra over tyve land. Vi er på deres årlige gudstjeneste!
En kirketjener med rødt hår og en av og til oppslått paraply (grønn og hvit) virrer omkring, deler ut sanghefter og viser folk hvor det er ledige plasser. Orgelet er en synthesizer. Mer enn tre hundre klovner synger: "Dear Lord and Father of mankind/ Forgive our foolish ways!" (Herre Gud og Fader Vår/ Tilgi oss vår narraktighet!)
Klokkeren trer frem. Han har en altfor vid, stripete dress, flintskalle med rødt sidehår og store briller over rød klovnenese med falsk bart. Vi reiser oss. Og han leser fra Predikerens Bok, kapitel 3, versene 1 - 7. ("Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Å fødes har sin tid og å dø har sin tid (...) å gråte har sin tid og å le har sin tid, å klage har sin tid og å danse har sin tid." Igjen synger vi så det runger i det værbitte teltet. "Lord Jesus Christ, you have come to us/ you are one of us. Mary's Son." (Herre Jesus Krist, du har kommet til oss/ gjort deg ett med oss - Marias sønn.)
Så er det prestens tur. Hugh Pruen, heter han. Det står i programmet at han er prest i South Bersted. Men han taler som om han aldri skulle ha hatt noen annen menighet enn denne merkelige, utspjåkete, men - å! - så alvorlige, høyttidsstemte forsamling av gjøglere. Han taler om latter. Om den gode og den onde latter. Han snakker om Sokrates. Han nevner komediens slektskap med tragedien. Han siterer Salomos ordsprog (14:13): "Endog under latter har hjertet smerte..." Han snakker om Chaplin - vår store, avdøde broder. Og endelig snakker han om den leende Jesus - han vi dessverre aldri ser avbildet, men hvor er det vel glede om ikke i evangeliet? Og hører ikke kjærlighet og latter sammen? Vår prest blir ivrigere og ivrigere. Han nevner eksempler på det han kaller "Jesu absurde humor". Og til slutt leder han oss i bønn til Our laughing Lord! (Vår lattermilde Herre!)
De fleste av oss har en klump i halsen og tårer i øyekroken. Noen klovner gråter åpenlyst. Og så synger vi igjen: "I cannot tell why He, whom angels worship/ Should set His love upon the sons of men/ Or why, as Shepherd, He should seek the wanderers." (Hvem kan fatte at Han som engler tilber/ skulle velge å øse ut sin kjærlighet på oss!/ Eller fatte at han lik en Hyrde, skulle søke alle dem som streifer om.)
Men ennå er det ikke over. Jeg dunkerdeg i siden. Det fineste er igjen. Et hellig klovneritual. En slags liturgi for narrer og gjøglere... fremført av kirketjeneren og en diger bryter, som minner om en mindre og mer flintskallet utgave av Wesenlund (men som egentlig er fra Wales og kaller seg Tom Fun), kledt i gul skjorte, vide bukser holdt oppe av brede bukseseler - en skikkelse med bevegelser og mimikk som klippet rett ut av en Beckett-forestilling. Den gule klovnen sitter på en oransje stålrørsstol midt i manesjen. Foran seg - på en sammenleggbar skammel - har han en stor, grå firkantet bag. Han vil lese en avis. Men sidene henger sammen som en eneste stor remse. Nei, et stort flak! Nesten som et telt! Den gule klovnen er hele tiden fullstendig stum. Men bak ham leser kirketjeneren nå en bønn hvor han ber Gud hjelpe oss gjennom all forvirring. For verden er så vrien å forstå. Det er vanskelig å være menneske. Lett å gå seg vill. Miste det vesentlige av syne... Den gule klovnen kjemper nå fortvilet for å komme fri fra avisen. Den eren papirhaug som dekker ham fra topp til tå. Endelig klarer han å stikke hull med fingrene. Får hele den ene hånden igjennom. Vinker til oss. Så krøller han papiret sammen. Dukker frem. Gir høytidelig den fillete avisen til kirketjeneren, som tar imot gaven - og ber for verden, ber for alt levende...
Klovnen napper silkeskjerf opp av bagen. Får dem til å henge sammen. Skjerf i alle farver. Mens kirketjeneren ber til Regnbuens gud. Ber om at Regnbuens gud må la oss få se ting og mennesker som det de er, i deres egne farver... Klovnen later som om han vil gjøre en tryllekunst, holder alle skjerfene i den ene hånden, bretter dem til side, ett for ett, ser megetsigende på oss, vi venter spent på hva som skal komme til syne innerst inne. Men til vår skuffelse er det ingenting! Kirketjeneren har i mens bedt Gud verne oss mot alle farer, all ondskap, mot alle som vil narre oss, mot alle falske guder. Og nå - når vi ser at det innerste skjerfet er tomt - sier han: "For bare du er den som virkelig kan forvandle vann til vin!"
Men klovnen gir seg ikke. Han driver stadig på med silkeskjerfene sine. Enda en gang prøver han seg som magiker. Et lite tørkle blir mindre og mindre i hendene hans. Slik tryllekunstnere gjør når de skal trylle frem en due. Og denne gangen klarer han det! Bare at duen er usynlig! Klovnen former en fugl med hendene, vinker med dem som vinger - viser at duen flyt bort. Og det hele er så mykt og vakkert gjort at vi nesten ser den. Nei, ikke nesten - vi ser den! "Du som skaper alt av ingenting..." ber kirketjeneren.
Nå har klovnen også tryllet frem en stor bukett blomster. Går manesjen rundt. Viser dem frem. Bestemmer seg for å gi bort blomstene - én for én. Men hver gang han strekker ut hånden for å avlevere en blomst, visner den! " Når alt er håpløst," ber kirketjeneren. "Gi os tro!"
Klovnen samler sakene sine. Smeller den lille skammelen sammen. En kjempesky av glitrende stjernestøv hvirvles opp. "Lord of Surprises. God of all Foolishness..." (Overraskelsens Herre. All gjøglings Gud). Kirketjeneren gir tegn til at vi skal reise oss. Vi ber sammen. Vi ber Klovnens bønn - høyt og i kor. Den bønnen som begynner slik: "Herre, jeg takker deg for at du kaller meg til å dele med andre denne din mest dyrebare gave, som heter Latter." Og hvor vi også finner setningen: "Hjelp meg å huske at din dårskap er klokere enn noen menneskelig visdom."
Etter bønnen synger vi enda en hymne: "I danced in the morning when the world was begun/ And I danced in the moon and the stars and the sun/ And I came down from heaven and I danced on the Earth/ At Bethlehem I had my birth" ( I morgentimen danset jeg, da verden var ny/ Jeg danset over månen og stjernene og solen/ Og jeg steg ned fra himmelen og jeg danset over Jorden/ I Betlehem ble jeg født) Og videre: "Dance, then, wherever you may be/ I am the Lord of the Dance, said he/ And I'll lead you all, wherever you may be/ And I'll lead you all in the dance, said he". (Dans derfor, hvor enn dere er/ Jeg er Dansens Herre, sa han/ Og jeg vil føre dere alle, hvor enn dere er/ Jeg vil føre dere alle i Dansen, sa han)
Til slutt kommer presten frem igjen. Han gjør korsets tegn. Han ser på oss - lenge. "Gud velsigne alle klovner," sier han endelig. "Her og der og over alt!"
Så toger vi ut. Langsomt. Postludiet spilles ikke på en synthesizer, men på en lirekasse - som seg hør og bør.
Gudstjenesten er slutt. Utenfor skinner solen. Og verden er full av klovner og barn. Barn og klovner...
Slik er det.
Slik var det.
Slik kan det bli.