Vår Lattermilde Herre
Glimt fra klovnens religiøse liv
– slik Tor Åge Bringsværd opplevde det under et besøk i England nylig
Hva er det som gjør at vi er så glade i klovner (jeg mener: vi som er det)?
Jeg vet ikke, men for meg har alltid skuespillere som Helan og Halvan, Buster Keaton og Chaplin – for ikke å snakke om Marx Brothers! – stått i et særlig lys. Kanskje er det fordi de rører ved oss på en slik måte at vi føler oss som barn igjen, og fordi de ofte nesten visker ut overgangen mellom gråt og latter, slik at vi faktisk ikke vet om vi skal det ene eller det andre? Som sagt: Jeg vet ikke. Men uansett har klovner alltid fascinert meg. Jeg har ikke tall på de ganger jeg som guttunge krøp under teltduken (eller på andre måter ordnet meg adgang til Arnardo, Berny, Empress og hva de het alle sammen) – ikke for å se løver og elefanter, men klovner! Og trangen til å oppleve mennesker med struttende parykker og sko som er ti nummer for store, har ikke blitt mindre med årene. For noen år siden deltok jeg tilogmed på deres verdenskongress – Den åttende internasjonale klovnekongress – som ble holdt i den lille sørengelske kystbyen Bognor Regis. Og det var der – blant lirekasser og vannsprutende knapphullsblomster – at jeg første gang hørte om Den store klovnegudstjenesten til minne om Joseph Grimaldi, han som all verdens klovner i dag regner som sin "stamfar". Gudstjenesten holdes i London hvert år, den første søndagen i februar. Jeg hadde lenge ønsket å delta, men først nå i år kom endelig anledningen. Så jeg dro.
Vi er alle narrer for Vår Herre
Stedet er Holy Trinity Church i Dalston – et arbeiderstrøk på Londons østkant. Det er hit de søker, alle som har rød nese. Men det er ikke så lett å finne frem for en som aldri har vært der før – (Turistkontoret i London vet ingenting, guidebøkene er underlig tause, de kirkelige myndigheter sier de aldri har hørt om arrangementet, og det annonseres heller ikke i avisene) – så jeg gir dere like godt den nøyaktige adressen: Beechwood Road – i tilfelle noen av leserne skulle føle seg like kallet som meg selv. Det er en hyggelig stenkirke hvor det også til daglig er barnehave – The Teddy Bear School – og hvor det drives forskjellige fromme aktiviteter, som for eksempel Karate og Tae Kwon Do. Da jeg kommer dit – en tre kvarters tid før selve gudstjenesten – er hele barnehaven (et stort forrom til selve kirkerommet) full av mer eller mindre påkledde klovner som sminker og steller seg, ler og fjaser. Etterthvert som de blir ferdige trekker de inn i selve kirken og driver apestreker med de av menigheten som allerede har benket seg. Noen bruker filmkameraer som gjør alt mulig annet enn å ta bilder, andre har hånddukker som slår av en prat med folk – og noen blåser opp ballonger til barna, og knyter ballongene slik at de minner om hunder og giraffer. Presten er også i full sving. Han forteller vitser og leder oss i diverse allsang. Det er et yrende og lattermildt liv her inne. Jeg rusler omkring. Overalt henger det store røde kleder og bannere med smilende klovneansikter. I et hjørne av kirken er det en "minnekrok" for Joseph Grimaldi (1778 - 1837). Vi finner bilder av ham – og et stort glassmaleri som viser ham i forskjellige positurer. Her er også Klovnens bønn i glass og ramme – den jeg vet alltid blir bedt høyt ved slike tilstelninger, og som begynner slik: "Herre, jeg takker deg for at du kaller meg til å dele med andre denne din mest dyrebare gave, som heter Latter." Og slutter med ordene: "Hjelp meg å huske at din Dårskap er klokere enn noen menneskelig visdom. Amen." Men nå begynner orgelet å spille. Jeg finner tilbake til plassen min. Opp midtgangen kommer nå alle klovnene i lang prosesjon, unge og gamle – noen i rullestol. Foran går en klovn med høy hatt og bærer en fane hvor det er bildet av en gjøgler og hvor det står med brodert skrift: Here we are/ Fools of Christ. (Oversatt til norsk kunne vi kanskje sagt: "Her er vi /Gjøglere av Guds nåde") Hele menigheten har reist seg og vi synger (stående) den "klovnesangen" jeg liker best, og som begynner sånn: "I danced in the morning when the world was begun/ And I danced in the moon and the stars and the sun/ And I came down from heaven and I danced on the earth/ At Betlehem I had my birth./ Refreng:/ Dance then, wherever you may be, I am the Lord of the Dance, said he/ and I'll lead you all wherever you may be/ and I'll lead you all in the dance, said he."
Det er en lystig – men samtidig alvorlig forsamling.
En eldre herre med en diger hveps montert på brilleglasset
Gudstjenesten blir forrettet av klovnene selv, presten holder seg klokelig i bakgrunnen helt til han lyser velsignelsen over oss som en rimelig avslutning. Skriftstedene blir lest av de underligste skikkelser. Særlig imponerende er Lord Pandrum – en elegant, eldre herre med høy, rød hatt, en diger hveps montert på det ene brilleglassetet og kosedyr på skulderen (muligens en utstoppet røyskatt) . Barna fra barnehagen er selvfølgelig med. De har øvd inn to sanger. En av "tantene" akkompagnerer på piano og dirigerer med hele ansiktet. Det er enkelt og ekte og minner nesten om en juleavslutning på Hølen skole. Selve prekenen blir holdt av en klovn som heter Rollo, og som balanserer på en stor, blå ball samtidig som han sjonglerer med tre epler. Nå skal han også prøve å spise et av dem, forteller han. Men det ene er surt, og det er selvfølgelig nettopp det han tar en bit av – og dermed faller han i gulvet. Det er alltid vrient med epler, sier Rollo – og før vi vet ordet av det er han langt inne i en komisk gjenfortelling om Adam og Eva. Han blir siden avbrutt av to andre klovner (mann og kone) som krangler noe aldeles voldsomt, fordi de har mistet en sau og nå vil mannen absolutt ut å lete etter den, mens kona mener at kjære, har de ikke mer enn nok sauer likevel, og hva er det som er så viktig med denne ene? Det lille lammet har naturligvis gjemt seg bak alteret – men kommer brekende frem når vi synger om det. Nesten til slutt går noen til Grimaldihjørnet og legger ned en krans. Og helt til slutt (etter at presten har sagt: "Gud velsigne alle klovner. Her og der og overalt!") går vi alle – menighet og klovner – ut av kirken i glad og ettertenksom prosesjon ledet av en klovn som bærer på en diger bløtkake (for dette er jo på en måte en slags bursdag). Så samles vi i gymnastikksalen på barneskolen rett over gata, og der er det kaffe og kaker – og gratis klovnerier med fløyte og felespill til langt ut på kvelden. Her treffer jeg også en norsk klovn. Joda, for slike finnes. Og denne heter Knut og er fra Kristiansand.
Enda en lystig minnestund
Mandag – altså dagen etter gudstjenesten – hadde jeg gleden av å delta på nok et klovnearrangement. Det virker i det hele tatt som om engelske klovner er relativt godt organisert og har et rikt foreningsliv med mange aktiviteter. (En viktig del av arbeidet er for eksempel Theodora Foundations, som med sine mange "Klovne-doktorer" regelmessig besøker sykehus over hele landet og lyser opp tilværelsen for tusenvis av pasienter hver eneste uke.) Også denne gang dreide det seg om en minnestund – men nå var det for en klovn som nettopp var død. Han het Michael Balfour – og jeg må med skam innrømme at jeg inntil da aldri hadde hørt om ham. Men i England hadde han tydeligvis vært et stort navn – og hatt småroller i ca 250 filmer (bl.a. komiklassikeren Genevieve fra 1953 og Truffauts filmatisering av Fahrenheit 451 fra 1966.) Minnestunden var i The Clowns Gallery (1 Hillman Street) like bak Hackney Town Hall. Dette stedet (som nesten bare er åpent den første fredagen i hver måned) er fullt av klovnebilder og cirkusminner. Blant annet er det her den oppbevares, den store samlingen med malte klovne-egg. (Alle klovner sender fotografier av maskefjesene sine – og disse blir så kopiert på egg og oppbevart for ettertiden.)
Det ble en minnestund jeg aldri kommer til å glemme.
Først og fremst fordi alle var så glade.
Ja, for det var de virkelig! I stedet for å snakke trist med hverandre, ble det fortalt vitser og morsomme anekdoter om den døde. En etter en spratt folk opp og fortalte om noe de husket – om en gang de hadde ledd sammen. For alle var enige: Det hadde alltid vært så mye morro med Michael. Han hadde bestandig funnet på så mye rart. Det hadde alltid fulgt slik glede med ham. Lord Pandrum, som i sivil heter David Drummond og driver en liten bruktbokhandel ved Leicester Square, var kveldens vittige, varme og varsomme toastmaster.
Enken og døtrene var der. Broren på 82 år (som vi sang bursdagsangen for, siden han fylte år dagen etter). Alle fniste og lo. "Du kan ikke tenke på ham uten å le!" var det en som sa. Og en annen minnet om at Michael aldri ble trett av å snakke med barn – og at ingen hadde vært så hjelpsom mot unge klovner som nettopp han. Vi så på gamle filmklipp. Vi spiste kjeks og drakk rødvin. Vi hadde fått velge hver vår knapphullsblomst. Stemningen var lys og lett – og med en poetisk og surrealstisk undertone som minnet om Fellini. (Utenpå det lille heftet som man pleier å få i kirken ved slike anledninger – der man trykker teksten på salmene osv – var det et foto av den avdøde som klovn og med følgende billedtekst: Always turn your face to the sunshine, and the shadows will fall behind you. Eller på norsk: "Vend bestandig ansiktet mot solen – så faller skyggene bak deg.")
Men hva husker jeg best?
Best husker jeg amatørvideon fra selve begravelsen. En vogn trukket av hester homper over brostenene i en landsbygate. Bak vognen går familien. Sortkledde. Kvinnene bærer slør. Men så – like bak dem – kommer en ren horde av klovner. I fullt kostyme. Noen går. Noen kjører tråbiler. Mange bærer ballonger. Så fanger kamera likvognen igjen. Kisten ligger i et stort glassbur. Og på bakvinduet… er det klistret et stort, smilende fjes… en lysende glad klovnemaske… vendt skrått oppover mot blå himmel. Og jeg tenkte: Hvis jeg skulle dø en gang – tenk om jeg kunne få lov til å få en begravelse bare en brøkdel så vakker og poetisk som denne!