Ingen vet hvor tåken kom fra. Ingen kan si hva som tente den første gnist. Vi vet bare: i begynnelsen var Kulde og Varme.

På den ene siden Niflheim, med frost og tåke.

På den andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer.

Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap.

Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse. I møtet mellom is og ild.

For det fantes en råk et sted i tåkeheimen, og fra denne kilden strømmet det elver ut i Ginnungagap. Fosset over kanten av stupet og frøs til store, hengende istapper, dekket med rim, det ene rimlaget oppå det andre.

Slik ble hele den ene kanten av Ginnungagap fylt med is, sne, fuktighet og kulde.

Men på motsatt side – fra Muspellsheim - slikket flammene, danset det gnister.

Midt ute i Ginnungagap ble luften mild og stille.

Isen og rimet møtte varmen. Det begynte å smelte og dryppe.

Og av dette møtet... formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – en menneskelignende kjempe, en jotun.

Hans navn var Ymer. Større rise har aldri levet.

Der hvor isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – med jur og horn: en diger ku.

Kua het Audhumla. Og melk hadde hun mer enn nok av. Den rant som store elver fra de veldige spenene hennes.

Slik fant Ymer mat.

Kuer liker salt. Og denne første av alle kuer var ikke annerledes enn de vi kjenner idag. Audhumla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte stenene som fantes omkring henne og Ymer.

Men nå skjedde det noe merkelig. For en av stenene var langt fra slik som alle de andre...

Første dagen kua slikket, kom det om kvelden et menneskehår opp av stenen!

Neste dag dukket hodet og ansiktet frem.

Og tredje dagen var hele kroppen ute.

Det var en mann. Han var stor og vakker. Han het Bure – og fra ham stammer gudene, de vi kaller æser.

Kjempen Ymer fikk barn med seg selv.

Mens han lå og sov, begynte han å svette... og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen.

Og bena til Ymer ville antagelig ikke være dårligere enn armene... føttene hans paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder.

Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, de vi også kan kalle troll og riser, men som vi best kjenner under navnet jotner.

Først må det ha gått ganske bra. De nye skapningene må ha greid å leve i fred med hverandre. I hvert fall fikk de barn sammen...

Odin – han som senere skulle bli høvding for alle guder – er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bór.

Men det blir stadig flere rimtusser.

Kjempen Ymer er lat og doven. Han drikker melk og sover. Stort annet gjør han ikke. Men hele tiden tyter det ut nye og skremmende troll fra den store kroppen hans.

Det er rent så det kryr av jotner.

Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – føler seg truet. De vet at de er i mindretall. De vet at den som er annerledes alltid står i fare for å bli skjøvet ut. Og de vet at de lever på kanten av et stup...

De bestemmer seg for å gjøre opprør mot Ymer og slekten hans.

Odin og brødrene hans lister seg opp på den sovende kjempen.

De har laget seg våpen.

Nå går de til angrep.

Det blir en veldig kamp.

Blodet spruter som geysirer fra de store sårene til Ymer.

Han brøler så isbreene slår sprekker.

Men Odin og brødrene hans seirer.

De dreper kjempen. Og en flodbølge av blod skyller over alt og alle.

Æsenes fiender drukner. De vaskes ut over kanten av Ginnungagap og forsvinner i avgrunnen.

Også Audhumla – den store kua – må ha blitt revet med. For siden dette blodbadet er det aldri noen som hverken har sett eller hørt henne...

Bare to av jotnene redder seg. Det er Bergelmer og kona hans. De flykter inn i skodden, gjemmer seg i tåkeheimen. Fra disse to stammer nye rimtusseslekter.

Men fra nå av er det gudene – æsene – som har overtaket.

Æsene sleper den døde Ymer midt ut i Ginnunagagap – det store tomrommet. Legger ham som en bro over avgrunnen, et lokk over det veldige stupet.

Her skaper de verden – av kjempens lik.

Blodet hans blir til hav. Kjøttet til land. Knoklene blir fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter blir til stener og ur. Håret blir til trær og gress.

Hjernen hans kaster gudene høyt opp i luften.

Slik blir skyene til.

Og selve hodeskallen... den setter de som en hvelving, som en kuppel over alt det skapte. Den blir himmelen.

Frem fra liket til Ymer kryper det små mark.

Det er opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter.

Dvergene er verdens beste smeder. Men de er ikke alltid til å stole på, og som regel tar de parti for jotnene.

Likevel valgte æsene fire av dem – fire av de første dvergene – til å støtte himmelhvelvingen, vokte verdens fire hjørner.

Disse dvergene heter: Østre,Vestre, Nordre og Søndre.

Slik fikk vi de fire himmelretninger.

Selv om himmelen er høyt over oss, så er den altså til å ta og føle på.

Gudene fanget gnister fra det varme Muspellsheim i syd, og festet dem til himmelen.

Der henger de nå og funkler. På innsiden av det som en gang var kjempen Ymers hodeskalle.

Slik ble stjernene skapt.

Så stor var Ymer – det første levende vesen. Så ufattelig stor.

En gang Odin og brødrene hans vandrer langs stranden, finner de to trestokker som er drevet i land. De ser at stokkene kan minne om skapninger som dem selv. Og gudene er lekne. De reiser stokkene opp. Kler på dem. Og gir dem liv...

Odin blåser livets ånde inn i trestokkene, så de kan puste og leve. Vilje gir dem forstand og bevegelse.

Ve gir dem tale, hørsel og syn.

De gir dem varme og farve.

Nå er ikke stokkene bare driv-ved lenger, men mann og kvinne.

Æsene kaller mannen Ask og kvinnen Embla.

Fra disse to stammer alle mennesker.

Mennesker fødes og dør.

Jotnene er igjen blitt mange.

Men alt står på en måte forunderlig stille. For ennå finnes det ingen tid.

Ikke før æsene lager vognene som kan trekkes over himmelen...

Jotunkvinnen Natt var mørk og sort. Med Delling, som var av gudenes ætt, fikk hun sønnen Dag. Han var lys og fager.

Odin gikk til Natt og sønnen hennes. Ga dem hver sin hest og hver sin vogn. Så satte han dem opp på himmelen, for at de hvert døgn skulle reise Jorden rundt.

Natt kjører foran. Hesten hennes heter Rimfakse. Den har rim i manken, og duggen som hver morgen faller over markene, er skumdråper fra bisselet dens.

Bak henne kommer sønnen Dag. Hans hest heter Skinfakse, fordi det stråler og skinner fra manken dens.

Fra nå av går det an å skjelne mellom døgnets tider – og det er mulig å telle dager og år.

Dagslyset kommer altså ikke bare fra solen – slik vi gjerne tror. Selv om solen er skapt nå, av gnister fra Muspellsheim. Og månen har fått sin rette bane.

Også sol og måne er satt på hver sin himmelvogn.

Det er to menneskebarn som passer på at de ikke faller av, og som styrer de raske hestene.

Det henger slik sammen:

En mann het Mundilfare. Han hadde to barn. En gutt og en pike. De var så vakre, og han var så stolt av dem, at han kalte datteren Sol og sønnen Måne. Men æsene ble ergerlige over dette overmotet. Som straff tok de barna fra ham. Sol ble satt til å styre de hestene som drar vognen til den virkelige solen. På samme måte styrer broren månen.

De to har alltid hastverk. Og det er ikke å undres over. For to veldige ulver er stadig hakk i hæl, glefser etter dem og vil sluke dem.

Og det er ikke vanlige ulver. De stammer fra en gammel trollkvinne som bor i Jernskogen, langt mot øst. Trollkvinnen er mor til mange jotner, og alle har gråbeinskikkelse...

Og vinden... hvor kommer vinden fra?

Den skyldes en jotun som heter Ræsvelg. Han bor i verdens nordre hjørne, og han har skikkelse av en kjempestor ørn.

Når han er ute og flyr, setter han hele luften i bevegelse med de veldige vingeslagene sine.

Verden er skapt.

Men den er full av fiendskap og ufred.

Æser og jotner er i strid. Likevel hender det at de også møtes i mykere favntak...

Slik Natt og Delling fant hverandre, slik er det også andre jotner og æser som søker sammen.

Selv Odin får barn med jotunkvinner.

For også jotner kan være vakre... men først og fremst er de farlige – og slett ikke til å stole på.

Særlig har menneskene grunn til å kjenne seg utrygge.

Men æsene tar ansvar for det de har skapt.

Odin bestemmer at det skal bygges et vern mot angrep fra jotner og rim-tusser, en mur og en borg.

Æsene rydder en plass midt i verden. Her skal menneskene leve.

Men hvordan skal borgen bli så sterk som mulig? Hva skal de velge som bygningsmateriale?

Æsene tenker seg om... de tenker tilbake til verdens skapelse... og de husker noe de den gang trodde de ikke ville få bruk for. Noe de bare la til side. Men som nå kan komme til nytte.

De leter – og finner... ... kjempen Ymers bryn og øyenvipper!

Av dette bygger æsene det festningsverket som kalles Midgard.

Bak disse murene får menneskene et hjem.

Og innenfor Midgard bygger æsene enda en festning.

Men denne gang er det til seg selv.

De kaller festningen Åsgard.

Her vil de bo – midt i menneskenes verden.

Likevel ønsker de å holde en viss avstand.

Derfor lar de veien mellom Midgard og Åsgard være en stor, lysende bro.

Bifrost heter den. Det betyr: den skjelvende veien. Idag kaller vi den regnbuen...

Denne broen er det bare æsene selv som kan ri over, for det røde i regnbuen er flammende ild.

Slik holdes ubedte gjester borte.

I Åsgard er det mange hus og festsaler.

Den største og flotteste av alle bygninger er Gladsheim. Den ligger på Idavollen – midt i gudeborgen – og er dekket av gull, både innvendig og utvendig.

Her har Odin høysetet sitt.

Når han sitter på denne tronen, kan han se ut over hele verden... Han kan se at Jorden er rund. Ikke som en ball, men som en flat skive. Og at alt er ordnet som årringer i et tre... den ene sirkelen inne i den andre.

Ytterst ligger det store verdenshavet. .

På fastlandet, i Jotunheim og Utgard – i fjell og ødemarker – holder

jotnene til.

Den neste sirkelen er Midgard – menneskenes hjem.

Og innerst ligger Åsgard.

Slik har æsene skapt verden. Lik nybrottsmenn har de ryddet

plass i ødemarken for seg og menneskene.

Og i sentrum – som navet i et hjul – har de plantet sitt tuntre... det største og herligste av alle trær, asken Yggdrasil. Grenene strekker seg ut over hele verden, og kronen når like inn i himmelen.

Alt dette ser Odin der han sitter på tronstolen sin. Han skuer ut over alt det skapte, og han kjenner seg stolt og fornøyd.

Men samtidig ser han ting som bekymrer ham, og ting han undres over... Han ser vettene: en hærskare av merkelige skapninger, i slekt med jotner og dverger... ser dem klatre over og krype under Midgards murer, ser dem liste seg omkring blant menneskene i tusen forskjellige skikkelser... som draug, som nøkk, som underjordiske vesener med hale og klør.

Odin ser. Og han forstår. For han vet at også mørkets makter har evnen til å skape – og til å få barn.

Men det er også ting han ikke forstår... for han ser vesener han ikke kan forklare, skapninger han ikke kjenner.

Han ser alvene.

Han vet at han ikke har skapt dem. Og han ser at de heller ikke er av jotunslekt...

Han ser også at det finnes liv utenfor den skapte verden. For når han vender blikket mot syd, mot det glødende Muspellsheim... ser han at det bor et folk der, vesener som brenner lik levende fakler.

Surt heter høvdingen deres.

Han vokter grensen med et flammesverd.

Men det mest skremmende av alt... Odin ser at det også finnes andre guder enn æsene i verden!

Vaner kaller de seg. Og borgen deres heter Vanaheim.

Det ser ut som om de er mer knyttet til planter og dyr enn æsene er... de hjelper bonden i alt hans arbeid... og de står på god fot med alvene.

De virker fredelige.

Likevel er Odin bekymret... og full av mistro.

Er det plass til to gudeslekter i verden?

Vil de få enda en mektig fiende?

Odin ber æsene forberede seg på krig.

[NESTE KAPITTEL] [DEN ENØYDE HOVEDSIDE]