12. Kapittel:
RAGNAROK
Et sted i ødemarken, blant lyng og kratt... ved kanten av en liten
dam... ligger det noe som ligner en mosegrodd sten.
Men plutselig... åpner stenen øynene og stirrer ut i grålysningen.
Det er et avhugget hode som ligger her. En rufsete jotunskalle uten armer og ben, uten bryst og mave...
Likevel kan tungen slikke den kalde munnen. Likevel kan nesen reise seg mot vinden som en rynket ulvesnute. Og to store ører lytter...
Er det ikke noen som kommer ridende?
Hesten har åtte ben. Og rytteren som stiger av... gammel og stiv... er Odin selv. Gudekongen bøyer seg ned og tar den kroppsløse skolten i armene. Holder den i høyde med sitt eget ansikt.
"Vær hilset," nikker hodet.
"Vær hilset, Mime - min venn fra ungdommen," svarer Odin.
De setter seg i lynget, like i vannkanten. Dette er Mimes brønn, dette er visdommens kilde.
Odin rev en gang ut sitt ene øye for å få lov til å smake vannet her. Og Mime har ikke alltid vært uten kropp.
Nok å vite... at når Odin er i tvil, drar han alltid hit ut... til disse forblåste heiene – og spør Mime om råd.
De har kjent hverandre lenge, de to. Og det er ingen Odin heller lytter til.
Men om fremtiden... kan ingen av dem spå.
Odin vet at det nærmer seg slutten på den verden han kjenner.
Ingenting kan vare bestandig.
Snart vil guder og troll møtes til en siste, veldig styrkeprøve.
Men hvem vil vinne? Hvem vil bukke under?
Odin stoler ikke lenger på det han kan lese av fuglers flukt over himmelen eller de tegn han mener å finne i varme innvoller fra slaktedyr.
Og de som best kunne svart ham – de tre nornene ved Urds brønn – snur seg bort og tier...
Men også blant menneskene finnes det noen som ser lenger enn andre.
Derfor drar Odin til Midgard.
Og Mimes hode tar han med seg.
Dette må de være to om å høre.
De møter henne ved et lite skogholt.
Hun reiser seg, hilser dem ved å løfte en stav høyt i luften. Staven har et håndtak av skinnende messing.
"Jeg har ventet dere," sier hun.
Kvinnen er hverken ung eller gammel. Hun er kledt i en vid kappe, kantsatt med vakre stener. Hun har glassperler om halsen og en sort lammeskinnslue på hodet. I beltet bærer hun en stor skinnpung. På føttene har hun lodne kalveskinnsko og på hendene har hun hansker av katteskinn.
Hun er en volve – en "stavbærerske". Og volen – eller staven – er det rideredskap hun trenger når hun lar sjelen sin reise til andre og usynlige verdener.
Odin ser på henne.
"Vet du hvem jeg er?" sier han.
"Du er min gud!" svarer volven – og faller på kne for ham.
Det er ikke første gang Odin vender seg til en slik spåkvinne. En gang tvang han til og med en av dem opp fra graven. Men inatt vil han helst samtale med en som lever – og som vil ham vel.
"Kan du se inn i fremtiden for meg?" spør Odin.
"Noen dager er klare og tydelige," sier volven. "Men andre dager gjemmer seg bak mørke dører."
"Kan du se bortenfor høst og vinter?"
"Hvor langt vil du at jeg skal se, herre?"
"Jeg vil du skal se så langt du orker!" sier Odin.
"Selv om det skulle være en annen fremtid enn den du ønsker?"
"Du skal fortelle alt !" roper gudekongen. "Du skal vise meg verdens ende!"
Straks begynner volven å gjøre seg istand. Fra pungen i beltet tar hun frem en salve laget av bulmeurt og piggeple. Den smører hun på staven sin, mens hun nynner og synger med høy fistelstemme.
Plutselig setter hun seg over skrevs på staven og hopper omkring. Den er hesten hennes! Hun lukker øynene. Kaster hodet frem og tilbake. Roper og synger.
Til slutt synker hun sammen i en uformelig haug. Den vide kappen skjuler henne fullstendig. Hun ligger helt stille. Uten en lyd. Lenge,lenge...
Odin venter tålmodig. Han hviler ryggen mot en granlegg. Mimes hode ligger i gresset ved siden av ham.
"Men må du alltid vite hva som ligger foran oss?" sier Mime.
"Det gir meg tid til å tenke meg om," brummer Odin.
Det store jotunhodet sukker. "Kan du aldri nøye deg med en dag om gangen?"
Odin vil svare. Det blinker vasst i øyet hans.
Men hysj! Nå... rører haugen på seg igjen.
Volven reiser seg.
Åpner øynene.
Er klar til å fortelle.
"Lytt!" sier hun. "Og se hva jeg sier! Det første tegnet... er tre haner som galer. De galer samtidig – og all verden vil høre dem.
Den ene er rød. Den galer i Jotunheim og Utgard. Den vekker alle døde dverger og troll.
Den andre hanen er sotbrun. Den vekker alle døde mennesker hos Hel. Og den vekker Garm, den veldige hunden hennes...
Den tredje hanen har en kam av gull. Den galer i Åsgard – og vekker alle de døde heltene i Valhall.
For det første tegnet er også dette: Overalt gjør de døde seg klar – de vet at de snart skal møte de levende igjen.
Og nå har den endelig begynt... den tid da alt vi kjenner skal gå under."
Odin kremter. "Har den et navn... den tiden du snakker om?"
"Alt har et navn," svarer volven. "Selv mørket har et navn. Ragnarok kalles den – den tid da æsene mister pusten og forstanden. Ragnarok kalles den – den tid da alle makter går i oppløsning."
Og hun forteller mer. "Jeg ser øks og sverd," sier hun. "Jeg ser slagsmål og ufred til alle kanter. Jeg ser tre år hvor brødre faller hverandre i ryggen og hvor sønnen ikke skåner sin egen far."
"Hva nytt er det i slikt?" roper Odin. "Har det ikke vært slik så lenge noen kan huske? Men siden... hva kommer etterpå?"
"Tre år som er en eneste vinter," svarer volven. "Snøen fyker hit og dit. Solen varmer ikke. Fimbul kalles denne lengste og verste av alle vintre. Og mange vil snø inne, drukne i mørke sørpehull, komme under veldige ras, ligge stive i rimkledde senger og vandre blåfrosne på Helveien!
Jeg ser en jotunkvinne... langt øst i Jernskogen... hun føder troll i ulveskikkelse."
"Det har hun alltid gjort," snerrer Odin. "Jeg kjenner både henne og det skabbete pakket hennes!"
"Men nå – " Volven skriker det ut. " To av de lodne barna hennes... Skoll og Hate – de to ulvene på himmelen – de som har jaktet på sol og måne siden verdens skapelse... nå greier de det endelig! Skoll sluker solen – skyene renner fulle av blod. Og Hate ... nå svelger den månen!" Volven hutrer og fryser. Løfter staven og peker. "Se!" hvisker hun. "Selv stjernene vil ikke lyse mer! Og nå... nå begynner jorden å skjelve." Stemmen hennes vokser igjen. "Fjellene raser sammen! Store trær rives opp med roten og farer som spyd i alle retninger! Asken Yggdrasil svaier og suser! Den lange vinteren slipper taket. Alle bånd slites over! "
"Alle bånd?" Odin myser mot henne.
"Jeg vet hva du frykter," sier volven. "Men se! Se selv!" Og enda en gang ser Odin alt hva hun sier. Han ser Fenrisulven som rykker og sliter i lenken sin. Han ser Loke som sparker og spreller. Og hans ser at de begge kommer seg fri!
Han ser at Sigyn gråter av glede. Hun vil omfavne Loke. I alle de år han har ligget bundet har hun aldri et øyeblikk veket fra ham. Men Loke feier henne til side, skyver henne fra seg – hardt – og går sin vei, uten et ord. Han har ikke tid til takknemlighet. Nå er det bare hevn han tenker på.
Og Odin ser... han ser at Fenrisulven løper med kjeften på vidt gap. Underkjeven subber langs marken, overkjeven er i skyene. Det brenner ild i øynene dens, og det står flammer ut av neseborene.
"Vil du se mer?" sier volven. "Har du hørt nok?"
"Jeg vil vite alt!" svarer Odin.
Da viser hun ham havet. Hun lar ham få se virvlende dragsug – og bølger så høye som store trær.
Det er Midgardsormen som pisker sjøen, vrir og bukter seg. Nå søker den mot land! Nå farer den så voldsomt frem at havet skyller over alle skip og brygger!
Nå velter den seg inn over åker og eng!
Den puster skyer av giftig røk.
Den brøler av alle krefter – den kaller på sin bror: Ulven. Den vil at de to skal løpe side om side.
Nå kaster også Naglfar loss – det uhyggelige skipet som er laget av neglene til døde mennesker. Østfra kommer det – gjennom regn og tåke – med svarte, fillete seil.
"Kan du se hvem som står ved roret?" sier volven. "Se nøye!"
"Det er Loke!" roper Odin.
Volven nikker. "Og et mannskap av råtne kadavere bringer han med seg."
Odin puster tungt. Knytter nevene. "I tusen år var han som en bror for meg!" sier han.
Fiender kommer fra nord og øst – i store flokker – levende og døde – troll og jotner – i hærklær og med skjold – væpnet til tennene – de store krigstrommene slår og slår.
"Se bak deg!" roper volven plutselig.
Odin snur seg. Stirrer med åpen munn.
Hele sydhimmelen revner!
Og frem fra landet bakenfor – det ukjente og skremmende Muspellsheim, ildlandet som fantes lenge før Odin og brødrene hans skapte verden... kommer en mektig hær av skinnende ryttere.
I spissen rir Surt, den gamle høvdingen. Han har flammesverd i hånden. Alt tar fyr og brenner der han stormer frem.
"Men kan ingen stanse dem?" roper Odin. "Se – de rir som en brann gjennom hele Midgard!"
Ildrytterne har kurs for Bifrost – vil de prøve å ri inn i selveste Åsgard? Vil de angripe gudenes egen festning?
"Regnbuen vil aldri bære dem!" roper Odin.
Men Muspellshæren stanser ikke. Som et veldig fakkeltog rir den opp på Bifrost.
"Broen er bare for æser og æsenes venner!" sier Odin. "Jeg har selv laget den slik!" Er det tvil i stemmen hans?
Plutselig begynner den store regnbuebroen å skjelve.
Den svaier frem og tilbake.
Farvene blander seg.
Så brister den.
Og tusenvis av ryttere styrter ned – i et regn av gnister.
Mange slår seg ihjel. Men det er også mange som overlever det voldsomme fallet – blant dem er Surt. Han svinger flammesverdet over hodet og fører resten av den store hæren til det stedet som kalles Vigrid-vollen. Denne sletten er hundre mil bred og hundre mil lang. Her fylker ildfolket seg til strid sammen med jotner og dødninger. Også Fenrisulven og Midgardsormen har funnet veien hit. Og Loke – deres far...
"Vil du se mer?" sier volven. "Har du hørt nok?"
Men Odin rister på hodet. "Det er for sent å snu," sier han bistert. "Nå vil jeg se at også våre egne krigere samler seg!"
Heimdall blåser i Gjallarhornet. Æsene samler seg til råd. Men de føler seg gamle og hjelpeløse. Og over dem knaker det stygt i grenene på Yggdrasil... Er det ikke allerede for sent? Kan det nytte med noe som helst mot en fiende som er så mektig og tallrik? Odin samtaler med Mimes hode. Men også Mime er rådvill.
"Kan du se deg selv?" hvisker volven. "Du vet hverken ut eller inn. Du frykter nederlaget. Du aner at det går mot slutten..."
"Er dette meg?" sier Odin skuffet. "Så veik? Så motløs?"
Da ser han Frigg.
Hun kommer mot ham med gullhjelmen i hendene.
Setter den på hodet hans.
Uten et ord.
Kysser ham på begge kinn.
Nå henter også de andre æsene våpen og brynjer. Og einherjene i Valhall – alle de døde heltene som Odin har samlet fra menneskenes kriger og stridigheter – gjør seg klar til å følge dem. Også de som har holdt hus hos Frøya – i Folkvang – kommer løpende. Hun har gitt dem skarpe klør og gaupehetter. Nå mjauer og freser de som sinte katter.
Tor har tatt på seg jernhansker og styrkebelte. Han svinger hammeren Mjølner over hodet. Bukkene hans breker og stanger. De er ivrige etter å komme av sted.
Gudekongen har salet Sleipner, hingsten som har åtte ben. I hånden har han spydet Gungne. Ravnene Hugin og Munin sitter på hver sin skulder – og ved siden av ham løper de to tamme ulvene hans.
Slik drar de ut av Åsgard.
De vinker farvel til dem som må bli tilbake.
De vet at de kanskje aldri vil se hverandre igjen.
De to veldige hærene tørner sammen.
Allerede i det første sammenstøtet, mister Odin både ravnene og ulvene sine. Og Tors bukker blir gjennomboret av piler, vognen kantrer og slynger ham til marken.
Men Odin samler hæren på ny. Og enda en gang kaster de seg mot fienden. Odin rir rett mot Fenrisulven. Tor prøver å holde følge med ham. Men tordenguden er til fots nå, og blir snart hengende etter. Plutselig... slår Midgardsormen halen i bakken like foran ham – og sperrer veien. De har alltid vært bitre fiender de to. Og nå er det tid for den siste og avgjørende styrkeprøven. Ormen hveser og Tor brøler. Det er en kamp på liv og død.
"Vil du se mer?" spør volven. "Har du hørt nok?"
"Jeg må vite," sier Odin. "Jeg må se... min egen kamp... mot Ulven. Vinner jeg?"
Men volven ryster på hodet.
"Den sluker deg," sier hun. "Slik det alltid har vært spådd."
Odin svelger tungt. "Men var det en god kamp?"
Volven har tårer i øynene. "Ja," sier hun. "Det var en god kamp."
"Men Tor vil hevne meg!" sier Odin.
Igjen ryster volven på hodet. "Tor har nok med sitt," sier hun. "Han kjemper med Midgardsormen – det grådige utysket."
"Og Tyr?"
"Tyr sloss med Garm, den store Helhunden. De dreper hverandre."
"Og Frøy?"
"Frøy strir mot Surt – den gamle ildkjempen fra sør. Begge er drabelige sverdsvingere, men Surt har et bedre våpen. En gang eide Frøy et sverd som kunne hugge av seg selv. Nå angrer han sårt at han den gang for lenge siden byttet det mot en jotundatters kjærlighet... Likevel fekter han som en sann mester. Surt rir på en brennende hest. Frøy kjemper overskrevs på galten Gyllenbuste. Kan du se dem?"
Odin nikker.
"Så ser du også at Surt seirer. Flammesverdet hans kløver Frøy fra topp til tå!"
"Og Heimdall?"
"Heimdall måler krefter med Loke."
"De to har aldri tålt hverandre."
"Nå finner de døden sammen."
Odin kjenner at han snart ikke har stemme. Og det svir i brystet på ham. "Men skal jeg da ligge uhevnet på slagmarken?" hvisker han. "Roper blodet mitt forgjeves på alle mine sønner?"
"Du har glemt Vidar," sier volven. "Dere kaller ham Den fåmælte. Men han er den sterkeste av alle, nest etter Tor. Se!"
Og Odin stirrer. Enda en gang ser han seg selv forsvinne mellom tennene på den grusomme Fenrisulven. Men nå... nå ser han også at like bak kommer Vidar løpende. Han ser sønnen sette den ene foten i ulvekjeften og trampe ned av alle krefter, samtidig som han tar tak med begge hendene i overkjeven. Slik sliter Vidar hele det veldige gapet i stykker!
"Så kan jeg i det minste hvile i fred!" roper Odin.
Volven ser på ham. "Det har du også fortjent," sier hun mykt.
Striden er over. Æsene har tapt.
Bare ett sted raser kampen videre.
Tor og den veldige Midgardsormen. Ingen av dem vil gi seg.
Jotner og dødninger samler seg for å se på dem.
Endelig får Tor satt inn et siste, sugende hammerslag.
Uhyret dør.
Men Tor orker bare å gå ni skritt. Så segner også han om. Ormen har blåst ham full av giftig eiter.
"Vil du se mer?" spør volven."Har du hørt nok?"
Odin ser på henne. "Er det enda mer?"
Volven nikker. "Kjenner du ikke at det lukter brent?" sier hun. Og straks merker han det. Nå ser han det også!
Det er Surt og Muspellsønnene hans. De nøyer seg så visst ikke med halvgjort arbeid. Som en stormvind jager de verden rundt... slynger ild i hver krok, i hvert hjørne. Det freser og ryker alle steder. Og Odin brister i gråt. For han ser ... at selv Yggdrasil brenner. Og han vet at alt vil gå til grunne.
Odin løfter hodet og ser på den merkelige spåkvinnen. "Jeg likte verden," sier han enkelt. "Mye kunne sikkert vært bedre og annerledes. Likevel... frydet jeg meg over... det meste. Men nå er alt veltet overende – trampet istykker."
"Verden er en branntomt," sier volven.
Tause står de og ser hvordan de forbrente restene synker i havet og blir borte.
"Så var det likevel forgjeves," sier Odin trett. "Alt vi gjorde – alt vårt strev."
"Og likevel er det mer," smiler volven plutselig.
"Jeg orker ikke mer," sier Odin. "Jeg har sett nok."
Men volven tar et godt tak på begge sider av hodet hans. "Lytt!" roper hun. " Se!"
For langsomt... opp av havet ... stiger en ny jord, grønn og vakker. Frodig som en drøm. Med åkre som sår seg selv. Med fisk og vilt i overflod.
"Ingen skal sulte mer," sier volven. "Ingen trenger lenger å fryse. For se! Solen har født en datter. Alt vondt har fått en ende! Verden er vasket ren. Et nytt liv kan begynne!"
"Et nytt liv?" sier Odin fortumlet.
Volven nikker. "Ser du Idavollen?" Hun peker.
"Skal også den bli grønn igjen? Gudenes gamle gressbakke!"
Åsgard er borte. Det er ikke sten tilbake på sten av den gamle gudeborgen. Likevel er det hit de søker: de æser som ikke falt i den siste, store striden.
"Så noen overlever likevel!" roper Odin forundret.
"Det er de få," svarer volven. "Det er de tilfeldige."
Men det er her på Idavollen de samles: Vidar og Våle – og Torsønnene Mode og Magne. De har med seg Mjølner, sin fars hammer.
Gamle Høne kommer også hinkende. Og fra Hel kommer Balder og Hòd. Balder holder sin blinde bror i hånden. De ler og smiler.
Og i det friske vårgresset finner de æsenes gamle gullbrikkespill...
"Men se!" jubler volven. "Også i Midgard er det noen som våger seg frem!"
Og Odin ser.
Et eneste menneskepar lever videre. Liv og Livtrase heter de. Begge søkte ly på det sted som heter Hoddmimes holt. Her dro ildstormen forbi uten å finne dem. Og havet ga dem levende tilbake.
I lang tid har morgendugg vært deres eneste føde.
"De vil få barn og barnebarn!" sier Odin glad.
Og volven nikker. "Fra de to... vil det komme en ny menneskeslekt," sier hun.
Odin gnir seg i ansiktet. Han er trett og sliten."Er det noe mer jeg bør vite?" sier han.
"Nei, herre," svarer volven. "Nå er øynene mine tomme. Lenger ser jeg ikke."
"Du så mer enn langt nok."
Volven bøyer seg dypt for ham. "Slik ble det drømt," sier hun. "Slik ble det fortalt."
Odin stiger til hest og rir bort. Han holder Mimes hode i armene.
En lang stund rir de i taushet under stjernene.
"Fant du det du søkte?" sier Mime endelig.
"Jeg vet ikke," svarer Odin.
"Du vet ikke?"
"Kanskje er det slik," sier gudekongen, "at jeg fant... det jeg fryktet? Mens jeg heller ... burde ha lett etter det jeg håpet?"
"Min venn," sier Mime. "Alt kan slutte på minst tusen forskjellige måter."
"Ikke alt var like svart, " sier Odin tenksomt. "Det fantes også grått – og strimer av lys..."
"Så kunne det vært verre."
"Men jeg vet også at ingenting av dette ennå har skjedd!" sier Odin trassig. "Ennå er Ragnarok bare en vond drøm! Som du selv sa: En av mange muligheter. Så vi har fremdeles tid til å forandre... finne nye og bedre veier!"
Mime smiler i mørket. "Min enøyde venn," sier han mykt. "Gir du aldri opp!"
"Aldri!" roper Odin og trykker det rufsete jotunhodet tett inntil seg. "Aldri!"
Slik rir de tause mot grålysningen.
Slutt