"Outside of a dog, a book is a man's best friend.
Inside of a dog, it's too dark to read."
– Groucho Marx

Tor Åge Bringsværd:
Hundeprolog
(På tur med hunden i Hølen)

Når jeg skriver dette, er det mars måned – men på mine kanter er det fremdeles ikke tid for annet enn vanntette støvler med brodder. Sheba og jeg kikker begge lengselsfullt mot skogen, men må nok enda noen uker nøye oss med å gå på oppkjørt holke rundt Barnehaven og lokalene til Mc-klubben Old Hogs. "Det var noe annet i gamle dager," sukker Sheba. "Du mener i fjor?" sier jeg. "Det er i hvert fall skrekkelig lenge siden," sier min utålmodige flatcoat. Men vi må nok vente. I skogen skal det være så glatt at selv den pensjonerte postdamen vår ikke våger å gå inn dit. Vi (altså postdamen og jeg) er skjønt enige om at skal man først brekke benet, bør det i det minste skje på offentlig sted (uansett om vi begge har mobiltelefon med kontantkort).

Men egentlig tror jeg ikke det gjør så mye hvilken turvei vi velger. Jeg føler at det mest er for min skyld at Sheba nevner dette med variasjon, for når jeg ser henne – ivrig logrende og med snuten som en luftplog like over bakken, så virker det som om "den samme rundturen" faktisk er like ny og spennende hver eneste gang! Himmelen må vite hvilke dufter og lyder hun bader sansene sine i. Akkurat nå er hun i hvert fall i en verden langt bortenfor den vi har felles. Så kan jeg med god samvittighet la tankene drive litt, jeg også – mens vi går opp Bruerbakken, og jeg kjenner etter i lomma om vi har husket blå og hvit plastpose fra butikken vår, Skøyens eft.¹

¹ Rent bortsett fra at det er den eneste butikken vi har her i landsbyen vår, så er det virkelig "vår butikk", dvs alle vi som bor her har aksjer og eier den sammen. (Men det er en annen historie.)

… For eksempel: Hvordan begynte det? Jeg mener: Med hunder og mennesker?

De som mener å ha greie på det, forteller oss at hunden (som egentlig var en ulv – eller et ulvelignende vesen vi kaller tomarctus) ble et husdyr for ca 10 000 år siden. Det regnes som relativ sikker viten at temmingen av ville dyr skjedde mellom år 8000 og 2500 f. Kr. (Litt av et prosjekt!) Det begynte med hunden, deretter kom sauen, geita, grisen osv. – og til slutt kamelen og vannbøffelen. Men hvorfor prosjektet sluttet der, hvorfor det ikke bare fortsatte og fortsatte – det er det ingen som kan gi noe klart svar på …

"Antagelig fordi det greide seg lenge slik det var," sier Sheba nøkternt – og gjør fra seg på akkurat samme sted som hun pleier (vis a vis en thujahekk som vi har fått beskjed om å holde oss langt unna.) "Men hvorfor tror du det begynte med hunden?"

"Det har med mat å gjøre," sier jeg. (Og Sheba spisser straks ørene. For mat er en absolutt hovedinteresse her i livet – ved siden av å legge seg flat i vanndammer og nappe ark fra papirkurven min, tygge dem i stykker og strø bitene som snøfiller utover gulvet.)

"Tror du ulven kom til menneskene for å få mat?"

"Nei," sier jeg. "Tvertimot. Jeg tror det var vi som søkte til ulveflokken! Ulven er eldre enn oss, og fra naturen er den godt utstyrt for jakt. Mennesket derimot – en langsom og treg plantespiser – har hverken klør eller huggtenner. Ulven klarte utmerket godt å skaffe seg mat på egen labb, mens vi derimot trengte all den hjelp vi kunne få! Min teori er at klynger av mennesker fulgte etter ulveflokker, og ventet til ulvene hadde fanget og drept et bytte … og så prøvde vi å skremme dem bort, for å få en matbit, vi også."²

² På samme måte som indiske ulver ofte jages bort fra "matfatet" av villsvin. Men mennesket og tamhunden begynte nok også tidlig å gå på jakt sammen. Allerede for ca. 2300 år siden skrev grekeren Xenofon om dette samspillet, i sin bok Jakt med hunder.

"Dessuten trengte dere vaktbikkjer!" snøfter Sheba stolt – og ruller seg som en yr hvalp i sagmugghaugen utenfor låven til Didrik et stykke opp i bakken.

"Derfor lærte vi dere å bjeffe," sier jeg.

"Lærte oss?"

"Ulver bjeffer veldig sjelden, dvs nesten aldri. Gjøingen er et varselsignal som hører den tamme hunden til."

"Men på samme måte som dere har temmet oss, så har jo vi også på en måte temmet dere?" sier Sheba og rister seg."For eksempel har vi lært dere å kaste pinner! Det er sikkert veldig sjelden at villmenn kaster pinner …" Og uten å vente på svar svinger hun av fra Bruerveien, trekker voldsomt i båndet sitt og bestemmer at vi skal ta veien om Moldvika og det gamle jernbanesporet. (Og akkurat det lar jeg henne bestemme, for hvorfor skulle jeg ikke det – siden hun så fryktelig gjerne vil?)

Men det er én ting jeg ikke vil nevne for henne når det gjelder forholdet mellom menneske og hund (for selv om hun liker å kjekke seg, så er Sheba en ganske sart dame når det kommer til stykket³),

³ Hos dyrlegen for eksempel. Kjære vene, hun ruller med øynene og vil rømme straks vi ser huset. Og her hjelper hverken bestikkelser eller lure knep. Hver gang vi besøker Jeløya Dyreklinikk (et utmerket sted med hyggelige mennesker) gjør vi den vanvittige sketsjen vår, dvs. Sheba oppetter alle vegger for om mulig å finne en vei til friheten og de dype skoger, og jeg selv til slutt liggende oppgitt på gulvet omringet av lydige dyr og mistenksomme blikk fra hunde-eiere,som lurer på hvordan vi egentlig har det hjemme.

og det er at når det gjelder å være glad i hunder, så er det faktisk en hel del mennesker på denne kloden som mener "glad i" rent bokstavelig og med kokeboken i hånden. Både i østlige kulturer og blant amerikanske indianere har man siden uminnelige tider spist hunder for å få styrke og potens. Her i Norge fikk flere oppdrettere litt av et sjokk i forrige måned, da Aftenposten (tirsdag 6. februar 2001) avslørte at den veldige interessen fra utenlandske kjøpere (f.eks. fra Taiwan, Filippinene og Korea) når det gjaldt norske St. Bernhardshunder, rett og slett skyldes at de visstnok smaker så godt⁴

⁴ Dessuten er de billige i kosten, produserer store ungekull og vokser raskere enn noen annen hunderase. De er med andre ord svært kostnadseffektive...

… Så kan man naturligvis spørre hvorfor det er verre å spise hunder enn kuer (som jo er hellige i India)! Og svaret står i neste fotnote.⁵

⁵ Og svaret er: Måten hundene behandles på før de avlives. For at adrenalinnivået skal øke, blir de nemlig torturert på det mest grusomme og flådd levende. Dette skal gi mørere og mer potensfremkallende kjøtt, ifølge "gourmetene". (Da den engelske oppdageren James Cook kom til Tahiti på 1700-tallet, fant han at hundekjøtt var hverdagsmat – og at "det smakte like godt som lammekjøtt hjemme"!)

(Rent bortsett fra det umoralske i å spise sine venner.)

Heller ikke våre vestlige (såkalte) vitenskaplige dyreforsøk har jeg noen gang snakket med Sheba om. Jeg mener: Først hevder man at dyr ikke kan føle sorg og smerte, og deretter tester man på dem alle slags hypoteser om årsaken til menneskelig lidelse og depresjoner. Hvor er logikken? Og at Pavlov beviste at også hunder kan bli gjort vanvittige – er det egentlig noe å gape sånn over?

Jeg merker tydelig at jeg hisser meg opp her jeg går – for jeg synes hele vår oppførsel mot dyr er ganske råtten og egosentrisk, og ikke kan jeg begripe at dyrene er så glad i oss som mange av dem faktisk er. Særlig er hunden et mysterium i så måte. For hunder … de rett og slett elsker oss. Uansett! Vi mennesker kan både like og mislike hverandre på én gang. Den slags forvirrede følelser har ikke hunder. Hvis en hund først har bestemt seg for at den er glad i deg, så er den glad i deg hele tiden og så lenge du lever. Det er nær sagt umulig å få den til å ombestemme seg ...

Er det fordi den beundrer oss? Neppe.

Er det fordi den tror du er en slags lederhund? Neppe. (Hunder er ikke dummere enn at de klart nok ser forskjell på en rørlegger og en labrador.)

Det finnes etter min mening slett ingen fornuftig forklaring på denne kjærligheten. For det kan faktisk se ut som om hunder er glad i oss, ikke bare fordi vi gir dem mat, går tur med dem, pusler med dem, beskytter dem – men rett og slett fordi de liker oss! En helt ufattelig tanke, hvis vi først tar den inn. Og la oss gi den enda en omdreining: Alle dyr trives best sammen med sin egen art. Bare hunden synes uten å nøle å foretrekke å være sammen med "menneskene sine" fremfor å løpe omkring med andre hunder. (Er det ikke så en nesten blir flau? I hvert fall tror jeg ikke at jeg er alene om å få en klump i halsen av og til når jeg ser inn i et trofast hundeansikt. )

Vi kan også si det litt kynisk: It is the only love money can buy.

"Kynisk" er forøvrig et gresk ord (avledet av kyon, hund)) og betyr "lik en hund". Opprinnelig var kyniker en disippel ved det filosofiske gymnasiet Kynosarges, hvor man mente at det beste var å frigjøre seg fra alle behov (bare tenk på den berømte Diogenes i tønna!). Men etterhvert fikk ordet "kynisk" en negativ klang, og spilte på at hunden etter mange av de gamle grekeres oppfatning har foraktelige egenskaper. (Homer kaller den ofte "skamløs.") Heldigvis gikk ikke denne (noe besynderlige!) mistroen til hunder hjem alle steder. Således har guden Hermes (Merkur) en hund som følgesvenn. Det har også helten Herakles (Herkules) og jaktgudinnen Artemis (Diana). Og når hunden opptrer sammen med legeguden Asklepios, kan den bent frem skjenke helbredelse og nytt liv. Imidlertid – for igjen å vende tilbake til den noe mer "svartsynte" varianten – vi skal heller ikke glemmer at underverdenens og dødsrikets porter blir voktet av den trehodete monsterhunden Kerberos⁶

⁶ Helten Herakles (Herkules) greide å dra den med seg opp i lyset. Da veltet skummet ut av kjeften på den – og der hvor falt på bakken, vokste det opp en giftig plante (som i Norge kalles tyrihjelm).

… (På samme måte som vi her i Norden satte hunden Garm til å vokte Helgrinda, inngangen til det fuktige og kalde dødsriket, Hel.)

I det greske språk finner vi også opprinnelsen til uttrykket "gå i hundene". Visstnok (og i følge Plutark) første gang brukt av Kongen av Sparta, ca år 400 f. Kr. Egentlig mente kongen bare at saker og ting var blitt litt rotete og på en snurr. (Og antagelig viser han til skikken med at mat som vrakes som menneskeføde, gjerne kastes ut på gaten som avfall, dvs gis til hundene.⁷)

⁷ Sammenlign uttrykket "Ikke for katten." (Dvs. når maten er god, er den for mennesker. Når den er dårlig, gir vi den til katten.)

Det var først lenge etterpå at utrykket fikk den betydning det har i dag, nemlig at noe (eller noen) har fått en elendig og håpløs skjebne (i det minste blitt ruinert).

Det engelske ordet bitch har hatt en tilsvarende negativ utvikling. Bitch – som i gammel-engelsk ble stavet bicce (og naturligvis er det samme som vårt eget ord bikkje!) – betydde fra lenge før år 900 rett og slett "hunn-hund" (tispe). Men i det 15.århundret kom forandringen, nå begynte man å bruke det om "en umoralsk kvinne", og siden 1700-tallet har son of a bitch betydd "en ussel mann, en kjeltring." I vår egen forvirrede tid brukes begge disse uttrykkene (samt adjektivet bitchy) som skjellsord og grove slengbemerkninger uten tanke på mottakerens kjønn.

"Bikkjekaldt", sier vi. "Hundeliv" (om en sur tilværelse), "hundse", "feige hunder". Og så videre. Men hvor har de sine røtter alle disse harde og nedsettende bemerkningene om hunder? Skyldes de kanskje ren og skjær misunnelse? Fordi hunden er en så utrolig mye større livskunstner?

Sir John Davies skrev i 1594 et epigram (In Cineam) om dette:

Thou sayest thou art as weary as a dog,
As angry, sick, and hungry as a dog,
As dull and melancholy as a dog,
As lazy, sleepy, idle as a dog.
But why dost thou compare thee to a dog?
In that for which all men despise a dog.
I will compare thee better to a dog.
Thou art as fair and comely as a dog,
Thou art as true and honest as a dog,
Thou art as kind and liberal as a dog,
Thou art as wise and valiant as a dog.

Vel og bra, men hvor er Sheba? Like i nærheten, naturligvis. Jeg har sluppet henne løs nå, vi følger kjerreveien forbi et par slitne båter i vinteropplag og en hel masse vedstabler – og hun svinser og svanser, og av og til skotter hun bort på meg og gjør små byks av ren fryd. Som om hun vil si: Er ikke dette en fin dag? Har vi det ikke morsomt? Er du ikke glad for at du ble med?

For sånn er hun. Helt fra hun hopper opp i sengen min om morgenen. Rett og slett vill av begeistring over å være i live! (Jeg innrømmer gjerne at det er en begeistring som nesten tar pusten fra meg av og til. Men på den annen side: Tenk om vi kunne hatt litt av det samme, vi mennesker også? Tenk om vi kunne lære oss å virkelig glede oss over det under det er at vi enda en gang våkner opp fra søvnen ("den lille død") og kjenner at hjertet slår – i dag også!)

Alt en hund ber om er få være sammen med oss, slippe å være alene.

"Kanskje det kommer av at vi stammer fra ulver?" sier Sheba (så antagelig har jeg gått her og snakket høyt med meg selv.)

"Kanskje det," svarer jeg, og rufser henne litt på brystet. "Men egentlig er det helt utrolig at dere gjør det … jeg mener: At dere gjør det alle sammen! Bare tenk på så mange forskjellige hunderaser vi har! Men alle har den samme stamfar – tilogmed pekingeseren stammer fra ulven!"

"Vet vi noe om de aller eldste hundene?"

"Vi vet at den eldste av de hunderasene vi har i dag, antagelig kan spores helt tilbake til de gamle førsemittiske sumererne, de som fra sånn ca. år 4000 til 1800 f.Kr utviklet en høykultur og holdt til rundt Eufrat og Tigris, altså i de traktene Bibelen sier at patriarken Abraham kom fra (nemlig Ur i Kaldea)."

"Oj!" Sheba stanser og ser på meg. "Går det an å spørre hva slags hund det er? Har vi for eksempel en sånn her i Hølen?" (Vi er ferdig med kjerreveien nå, svinger til høyre etter grinda og følger det nedlagte jernbanesporet nordover. )

"Den heter Kuvasz, " sier jeg. "Og jeg tror ikke vi har noen her … Den er ungarsk og –"

"I sted sa du at den var sumerisk?"

"Den kommer derfra! Under utgravningene av eldgamle byer som Ugarit og Ur ble det funnet leirtavler hvor det opprinnelige navnet – Ku Assa – var risset inn. I sumerisk kileskrift betyr navet noe sånt som 'hestehund' eller 'hunden som vokter hesteflokken'."

Jeg forklarer Sheba at mange sumerere, (antagelig fordi fiender østfra fordrev dem) ga seg ut på en lang vandring mot nord og vest. Dette er opprinnelsen (i hvert fall én av ur-opprinnelsene!) til flere av de stammene som langt, langt senere (fra et midlertidig hjem i områdene rundt Volga) krysset Karpatene og kom inn på det store slettelandet som vi idag kaller Ungarn⁸

⁸ Riket ble grunnlagt av madjarene under ledelse av Árpád ca år 890.

– nettopp et land for hestefolk! Og med seg hadde de naturligvis de vakre, hvite hundene sine … I århundrenes løp gikk de gamle skrifttegnene deres tapt (det eldste skriftspråket i verden), men ordene ble husket, og Ku Assa ble langsomt til Kuvasz. Her i Ungarn ble Kuvasz først og fremst kongens og adelens hund. Det sies at Kong Mathias I (1440 – 1490) hadde store kenneler og forsynte alle sine hoff-folk og offisielle besøkende med disse hundene. Selv viste han seg aldri uten i følge med en kuvasz, og ved måltidene – hvor det alltid var nok av hunder til stede! – lot han gjestene få bruke den lyse pelsen deres som kongelige håndkler og servietter.

"Litt av en røverhistorie," sier Sheba og skjener bort fra den nedlagte jernbanetrasseen. "Jeg vet ikke om jeg skal tro på halvparten! Servietter? Pøh!" Det er tydelig at hun har bestemt seg for å løpe opp en skråning for å se om det som pleier å være på den andre siden av kollen, virkelig er der idag også. (Noe som viser at hunder og Brumm-bjørner muligens er fettere og kusiner. Sml. det kapitlet hvor Brumm føler seg kallet til å undersøke om det er honning helt til bunns i den krukken han har tenkt å gi Tussi som bursdagspresang.)

"Apropos konger.…" roper jeg etter henne, "du er klar over at det en gang har sittet en hund på tronen her i Norge?"

Sheba bråstanser. Den snur og kommer tilbake. Halen vifter som en sort palmegren. "En hundekonge?" bjeffer den nysgjerrig.

"Det står i Snorre!" sier jeg. For det gjør det faktisk.

Historien står å lese i i Håkon den godes saga⁹,

⁹ Omstendighetene nevnes også så vidt i Olav den helliges saga.

og er såpass eiendommelig at det ikke er noen som helst grunn til å forkorte den.

Øystein Opplandskonge, som noen kaller "den mektige" og noen "den vonde", herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest selv. De lot seide tre manns vett inn i hunden, og så gjødde han to ord og talte det tredje. Han fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gård der det heter Saurshaug (Sakshaug). De sier at han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned fra haugen og dit vargene var, og de rev ham i filler med én gang.

Sheba er stille og andektig nå. Det er tydelig at beretningen har gjort inntrykk. Og når jeg ber den sitte – fordi jeg vil ha på den båndet igjen, trenger jeg bare å si det én gang! (Vi skal nemlig ta av fra jerbanesporet og krysse gårdstunet på Bruer, og akkurat her vet jeg at det er katter.) "Tro ikke at jeg ikke merker dem!" sier Sheba. "Men akkurat nå har jeg fremdeles tankene langt oppe i Trøndelag." Og så går vi raskt og stille over den snødekte plenen og gårdsplassen.

Men det er klart hun merker at det ligger diverse katter på lur her (under vedskjulet, for eksempel). For selv om synet ikke er noe å skryte av (hunder har for eksempel problemer med farver, og ser stort sett verden i grått), så er luktesansen og hørselen førsteklasses. (Et menneskeøre oppfatter lyder på opptil 20 000 svingninger i sekundet, mens hunden registrerer toner på 35 000, ja, kanskje mer! Det er derfor hunder kan høre "lydløse" fløyter.)

"Sheba," sier jeg, "hvorfor liker du ikke katter? Egentlig?"

Først vil hun ikke svare. Så snøfter hun trett. "Av samme grunn som du ikke liker havregrøt," sier hun.

Og kanskje er det rett og slett så enkelt? Kanskje er det noe vi simpelthen ikke kan gjøre noe med – hverken når det gjelder katter eller havregrøt?

"Det er bare sånn det er, " sier Sheba.

Men gudene skal vite at jeg gjerne skulle hatt det annerledes (og da er det ikke først og fremst grøten jeg tenker på). I vår lille familie er vi nemlig like mye kattemennesker som hundemennesker. Men av hensyn til Sheba har vi nå vært katteløse i over fire år.¹⁰

¹⁰ Og det er LENGE hvis du er glad i katter!

For det går ikke – det går slett ikke – å ha en katt i nærheten av den. (Joda, vi har prøvd! Og det er heller ingen trøst i alle de solskinnshistorier om hund og katt som folk ofte har munnen full av …) Vår flatcoat er en snill og glad hund, men to ting får den til å gå fullstendig berserk: skjærer og katter! Med alle andre skapninger ønsker den bare å leve i fred og fordragelighet. Ender – for eksempel – som den jo tradisjonelt skal betrakte som et bytte (flatcoat er visstnok den beste hunden å ha med seg på andejakt, står det i alle de bladene vi betaler for, men sjelden leser) Men ender kan den altså rolig bade sammen med (noe som faktisk skjer ca. to ganger i året like nede ved ripsbuskene i de perioder hvor Hølenselva leker Amazonas og forsøker å krype ned i kjelleren vår. Nok om det!).

Det finnes mange eventyr om hvordan fiendskapet mellom hund og katt begynte. Ofte tar de merkelig nok utgangspunkt i en skriftlig (!) overenskomst mellom de to, og handlingen utspilles som regel på Adams tid. Her skal vi bare ta med ett eksempel –

"Ta gjerne flere!" sier Sheba.

"Nei," sier jeg. "Ett greier seg. Ett er mer enn nok!" (Og så slipper jeg henne løs igjen. Slik at hun kan snuse i grøftekanten oppover Drømkollveien og ta små avstikkere innover mot fotballbanen på Brandstad. (H. I. K – Hølen Idretts Klubb – spiller i 6. divisjon, og er for tiden ballklubben i vårt hjerte.)

Men altså – kort gjenfortalt:

I et eventyr fra Romania levde en hund og en katt sammen med Adam, og man gjorde en skriftlig avtale om at hunden skulle gjøre alt arbeid utenfor huset, mens katten skulle gjøre alt arbeid inne. De ble enige om at katten skulle ta vare på denne avtalen, siden det var lettere å finne et trygt oppbevaringssted inne enn ute. Etter en tid kom Djevelen på besøk – for han liker aldri at noen lever i fred med hverandre – og Djevelen prøvde å skape misnøye hos hunden. Det klarte han. Så hunden gikk til katten og sa: "Hvorfor skal jeg behøve å stå ute i hete og regn og kulde, gjø mot tyver og føle ansvar for alt og alle, mens du bare ligger foran peisen og maler?" Katten svarte: "Nå, ja … men en avtale er jo en avtale?" Men den avtalen ville hunden se! "Kom med den, " bjeffet han, "så får vi lese den ordentlig – en gang til!" Katten gikk for å hente frem avtalen fra det trygge gjemmestedet, men oppdaget – skrekk og gru! – at musene hadde tygget papiret i stykker og brukt det til å lage musereir av. Katten ble naturligvis rasende. Den jaget og drepte så mange mus den kunne – og det gjør den fremdeles, den dag i dag. Men da katten kom ut og ikke kunne vise hunden noen avtale, var det hundens tur til å bli sint. Den mente alt var kattens feil og jaget den vegg-i-mellom. Siden den dag er det blitt slik, at når en hund møter en katt, så er det første hunden sier: "Hvor er avtalen vår?" Og fordi katten ikke kan vise frem et gyldig dokument, løper den sin vei – og hunden etter!

"En gripende fortelling," sier Sheba. "Har du også andre eventyr … det passer vel godt nå som vi følger gjerdet langs barnehaven og vandrer gjennom eplehaven til … er det ikke moren til Øivind?"

"Jeg tenkte vi heller skulle streife innom mytene også," sier jeg.

"Eventyr eller myter," sier Sheba – og setter tennene i en frossen nedfallsfrukt. "Det er ett fett – så lenge det handler om hunder."

Og det har hun naturligvis rett i.

Så her er noen små glimt fra en stor og rikholdig "skattekiste":

Hos aztekerne var Xolti dødens og solnedgangens gud. Han bar hundehode og var hundenes beskytter.

En hund som bærer en fakkel var et symbol for lynet hos maya-indianerne.

På flere av øyene i Stillehavet mente man at ilden ble skjenket menneskene av en hund.

Den babylonske gudinnen Belit-ili satt på en trone som var flankert eller ble holdt oppe av hunder.

I Kina hjalp den røde himmelhunden, Tian Gou, med til å jage bort onde ånder. Men som nattvakt kunne den symbolisere ulykke og ødeleggelse. Det het seg at hver gang hunden ble gal og satte tennene i solen eller månen, inntraff det formørkelser eller det ble sett meteorer.

I India er dødsguden Yamas budbringere to hunder med fire øyne.

I Egypt er hunden en veileder for den haukehodete solguden. Og den er helliget Anubis, som bærer hund- eller sjakalhode.

I kristen folklore er "svart hund" en av djevelens favoritt-forkledninger, og over nesten hele Europa symboliserte svarte hunder trolldom, de fordømte og døden.

"Veldig morsomt," sier Sheba, min kullsorte veninne (oppkalt etter Dronningen av Saba, men på engelsk – for at vår tenåringsdatter skal slippe å rope på bind og bleier.)

"Men Russland var unntaket," fortsetter jeg uforstyrret. "Der borte var det helst de hvite hundene man var redd for …"

"Høres mer rimelig ut," sier Sheba, idet vi svinger ned på gamle E6 og setter kursen sørover igjen. "Jeg kjenner en diger puddel fra Son som er aldeles – ihvertfall innpåsliten så det holder! Nok om det!"

Hos kelterne ble hunden assosiert med helbredende vann, og den var følgesvenn til jaktguder, krigsguder og helter. To kjente og kjære hunder for irene er Bran og Sceolan, de tapre følgesvennene til helten Finn (de to hundene er faktisk også hans nevøer, men det er en annen historie!). Og Cu Chulainn – den største og mest farverike av alle irske krigere har jo et navn som kanskje er noe spesielt: Cu Chulainn betyr nemlig "Chulainns hund" – og det sikter til at den første skapning han drepte var en hund som tilhørte smeden Chulainn, og siden dette var en ren misforståelse tilbød unggutten seg å helt bokstavelig "erstatte" vakthunden inntil smeden fikk skaffet seg en ny …

"Akk, ja," sier Sheba. "Det er mange misforståelser i verden. Særlig hvis mennesker er innblandet. Jeg er sikker på at den stakkars hunden ikke hadde sagt så mye som et voff!"

"Den var tvertimot ganske mannvond," sier jeg stramt (for jeg tror det er ukokt å gi henne siste ordet hver gang).

"Men den stakkars Gellert, hunden til prins Llewelyn," sier Sheba. "Det var i hvert fall en misforståelse – og den peneste og sørgeligste historien jeg vet om. Skal vi ta den nå?"

Det fortelles om en walisisk prins ved navn Llewelyn at han hadde en favoritthund som het Gellert. (I noen versjoner er det en ulvehund, i andre er det en greyhound.) En dag skal prinsen ut på jakt. Han blåser i hornet og alle hundene hans kommer løpende, bare én mangler: Gellert. Prinsen blåser en gang til. Ingen Gellert. Så rir prins Llewelyn likevel ut. Men uten yndlingshunden gir jakten ham liten glede, så han vender tidligere hjem enn han egentlig hadde tenkt. Hvem andre enn Gellert møter ham ved slottsporten! En Gellert som kommer jublende mot ham! Men prinsen ser at kjeften er rød av blod og og at det ennå drypper fra munnvikene! Nå er det slik at prinsen har en sønn, en liten gutt på knapt et år, som Gellert pleier å leke med … Det går kaldt gjennom prins Llewelyn. Han løper inn på barneværelset – og finner at vuggen er veltet og at alt er i et eneste rot og virvar. På vuggen er det blodflekker – og barnet er ikke å se noen steder. Hele tiden har Gellert fulgt tett ved siden av prinsen, den logrer og svinser omkring ham. Men nå overmannes prins Llewelyn av en blind fortvilelse. "Udyr!" skriker han til hunden. "Du har drept og spist mitt barn!" Og i villt sinne drar han sverdet og kjører det av all kraft i hunden. Gellert segner om, velter seg på siden og ser opp på sin herre med store, blanke øyne. Og nettopp som hunden gir fra seg et siste klynk, er det et barn som svarer det fra under vuggen. Der finner prinsen sønnen, uskadd og nettopp våknet. Og samtidig får han – endelig – øye på kroppen til en død ulv, blodig og istykker-revet i et dunkelt hjørne av rommet. For sent forstår han hva som har hendt. Den tapre Gellert hadde været fare, og istedet for å bli med på jakt – som var det morsomste han visste – valgte han å bli hjemme, for å beskytte den lille. Han kjempet mot og beseiret ulven. Og som takk fikk han selv smake stål. Prins Llewelyn var utrøstelig, men ingen tårer kunne bringe den trofaste Gellert tilbake. Så prinsen begravet ham utenfor slottet, under store stener og med utsikt til det mektige Snowdon-fjellet. Til denne dag kalles dette stedet Beth Gellert, det betyr Gellerts grav. Og når noen i Wales¹¹

¹¹ Som sagt fortelles gjerne denne historien som et sagn fra Wales, men egentlig er det en vandrehistorie som kommer østfra (slik så mange gode eventyr gjør). Forskere har fulgt sporene bakover, tvers gjennom Europa og den arabiske verden, og havnet helt i India og Kina!

angrer veldig på ett eller annet, så sier de: "Jeg angrer meg like mye som han som slo ihjel hunden sin."

Vi passerer det som en gang var Hølen Kafé (pommes-fritt-fri-sone), men nå er base for MC-klubben Old Hogs (norsk oversettelse: Gamle Råner). Omtrent her – på linje med Kildesorteringen – setter jeg på Sheba båndet igjen, for her kan det snart komme både biler og busser (dvs busser kommer det nesten aldri – selv om vi ble lovet en hel del da de tok fra oss jernbanen for noen få år siden). Sheba er blitt stille. Lunter ved siden av meg med blikket i asfalten og en hale som bare så vidt blafrer. (Som kjent er det ingen som logrer så iherdig og omtrent bestandig som en flatcoat. Selv i søvne kan jeg gripe henne i å vifte med halen.) Men jeg vet at historien om Gellert går like mye innpå henne hver gang, så jeg lar henne i fred. Endelig reiser hun hodet og ser på meg.

"Vi er gode til å holde vakt og passe på," sier hun, "ikke sant?" Halen hennes slår ivrig og forventningsfullt igjen.

"Jovisst," sier jeg, og klapper henne, "og særlig flatcoater!" (Det siste er naturligvis blank løgn. Men i kjærlighet hvisker man gjerne pene ting og overdrivelser for å glede hverandre. Sannheten er at hvis en tyv kom til huset når Sheba var alene hjemme, ville hun riktignok bjeffe og bære seg mens han dirket opp døren eller slo istykker vinduet, men straks han var innenfor ville hun bykse ham logrende i møte – gjerne med en tøffel eller en tomflaske i munnen. Hun ville forsøke å slikke ham i ansiktet og ellers på alle måter ønske ham hjertelig velkommen. "Ta hva du vil. Alt vårt er ditt!"

Dette er grunnen til at vi har innstallert alarm fra Falken. )

"Faktisk er vi så flinke til å holde vakt at det tilogmed er noe som heter hundevakt ," sier Sheba stolt. "Og det er visst den vanskeligste av alle vakter – i hvert fall hvis man er på en båt?"

"På norsk sjømannsspråk er det vakten fra midnatt og til klokken fire om morgenen," svarer jeg. "Men i England regner de helt annerledes … der kalles vår hundevakt for the middle watch, mens deres egne hundevakter (for i England har de to!) er fra kl 16 til 18 og den andre er fra kl 18 til 20. Og det stemmer nok bedre med opprinnelsen til uttrykket også, for antagelig er the dog watch rett og slett en forvanskning at det eldre the dodge¹² watch,

¹² dodge = springe til siden, skvette unna, sno seg, unngå behendig, lure seg unna.

som nettopp henspiller på at dette var korte og greie vakter!"

"Da liker vi bedre den norske versjonen," sier Sheba. "Den er det mer… swung over, ikke sant!"

"Hei!" roper St.Bernhardshunden¹³

¹³ Disse hundene er ikke oppkalt etter den berømte og hundekjære ellevehundretalls helgen Bernhard av Clervaux (Qui me amat, amat et canem meam – Den som elsker meg, elsker også min hund!), men etter St. Bernhard av Menthon – som hele sitt liv arbeidet i Val d'Aosta i Nordvest- Italia. Han grunnla herberget på toppen av St Bernhard passet (også passet har fått navn etter ham!), hvor disse store og deilige "Saltkråkan-hundene" ble avlet og opplært til redningsarbeid i Alpene.

(eller er det en Berner Sennen?) til Hønsen, som vi akkurat nå passerer på venstre side. Den står i en liten hundegård like ved veien, og pleier å reise seg på to hver gang vi går forbi. "Hei! Hitover! Her er jeg!"

Det er helt opplagt at Sheba har draget på ham – og like opplagt at hun synes han er altfor … ja, altfor nesten av alt mulig til å være hennes type, så hun verdiger ham ikke et eneste voff. Men gir han seg? Langt i fra. Det digre og romantiske dyret står der og uler til oss hver eneste morgen. (Slik er kjærligheten grusom – også blant hunder.)

"Jeg lurer på om våren kommer snart," sier Sheba, for å prøve å snakke om noe annet. Og så vikler vi oss inn i en lang samtale om vær og vind, sol og regn. Og snakker man først om været med en hund, så er det naturligvis umulig å ikke nevne Hundedagene – selv om de (som kjent) hører hjemme på en helt annen årstid, nemlig fra 22. juli til 23. august.

Men hva i all verden har dette tidsrommet med hunder å gjøre?

Det er en lang historie, og her har vi bare plass til en kortversjon: Alle de gamle kulturfolkene (egyptere, babylonere, romere og grekere) la merke til at når himmelens mest lyssterke sjerne, Sirius, kunne sees tidlig om morgenen, da begynte den varmeste årstiden. Sirius står i stjernebildet Canis Major (Store Hund), og navnet er avledet av det greske adjektivet seirios, som betyr "brennende het". Utrykket "hundedagene" skal visstnok stamme fra det gamle Egypt. Her merket man seg at når Sirius begynte å stige på himmelen, da steg også vannet i Nilen. Hetebølgen og den årlige flommen ble derfor satt i forbindelse med Sirius (hundestjernen). Romerne kalte dagene dies caniculars, og fra latin vandret uttrykket til de fleste andre europeiske kulturspråk (fransk: les jours caniculaires. Engelsk: the dog days.)

Når det er på det varmeste, er det også høysesong for bakterier og virus. Derfor kunne hundedagene ofte føre med seg farlige sykdommer, som kolera og tyfus. Og i europeisk folketro mente man at slike farsotter var forårsaket av en demon i hunde-skikkelse. Her i Norden slapp vi ofte lettere fra det enn i området rundt Middelhavet (kjølige sommere er ingen nyhet!). Men også vi nordboere tok våre forholdsregler. For eksempel måtte man vokte seg for vann i hundedagene. Man måtte ikke bade, for da ville man få byller og utslett, og man måtte ikke vaske håret, for da kunne man bli skallet. (Hundedagene var også tiden da mange hunder ble gale.¹⁴)

¹⁴ "Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun," sang salige Noel Coward (1899 – 1973).

"Pøh!" snøfter min sorte venninne. "Du pleier jo nesten bestandig å vaske og klippe håret på den tiden, og det virker ikke som om du har fått noen måne av den grunn!" Vi passerer nemlig akkurat nå (på høyre side) Salong Marianne (landsbyens eneste kommersielle virksomhet ved siden av matbutikken og regnskapskontoret til Vigdis og Steinar) – hvor jeg ganske riktig klipper meg hvert år i august og en gang til like før jul. På venstre side har vi nå den lille petanque-banen vår, hvor godt voksne mennesker gleder hverandre hver lørdag formiddag. Her har vi også satt julekalenderen vår (verdens største) til oppbevaring – et helt, digert stabbur med luker til åpne og lukke. Og rett frem har vi det grønnmalte postkontoret (som også gjør tjeneste som bibliotek og medisinutsalg). Mens jeg er en tur innom for å sjekke postboksen, finner Sheba et papir som smaker så godt at det nesten er umulig å ta det fra henne. (Hennes trang til papir er nevnt tidligere i denne prologen!) "Det lukter pølse!" sier hun begeistret.

(Hot dog er et begrep som oppsto ca år 1900 i miljøet rundt den pølseboden Harry Mozeley Stevens drev like ved baseballbanen til New York Giants. Stevens var den første som solgte pølser stukket inn i oppvarmete, lange pølsebrød. Fordi de lignet på kortleggede, langstrakte dachshunder, kalte han dem "dachshund sausages". En journalist og sportstegner (T. A. Dorgan) hadde problemer med å stave det tyske navnet og kalte dem "hot dogs" istedet!)

Og så er vi endelig hjemme. Vi svinger inn haveporten og setter kursen for plenen. Det hører nemlig med til ritualet å kaste litt tomflaske. (Sheba foretrekker faktisk plastflasker fremfor pinner.) Når snøen endelig forsvinner vil det derfor – som vanlig – dukke frem igjen fra is og sørpe et tosifret antall med skambitte Solo-lett-flasker både her og der. Et sikkert vårtegn, regner jeg med at våre naboer kaller det. "Se," kan jeg liksom høre at de sier til hverandre, "nå er våren her for alvor! Barna har sett den første hestehoven, småfuglene vender tilbake og der går de på Sandengen og plukker tomflasker."

Sheba bykser forventningsfullt over snøen (nesten som en yr kalv, tenker jeg av og til) – venter på det lange kastet (det jeg aldri riktig får til).

Men jeg gjør så godt jeg kan.

Vi gjør så godt vi kan, begge to.

[HUND & KATT] [TOR ÅGE BRINGSVÆRD]