Tor Åge Bringsværd:
Kattepreludium

Vår katt, Sita, er for tiden i Himmelen og ingen har ennå tatt hennes plass som musefanger hos oss. Hun var tre år da hun døde. Og jeg var mer glad i henne enn i (nær sagt) de fleste mennesker jeg kjenner. Fremdeles merker jeg at jeg nesten daglig fører lange samtaler med henne.¹

¹ At vi ennå ikke (hvis noen av leserne skulle undre seg) har fått ny katt her i huset (noe som jo er den enkleste sak av verden) skyldes først og fremst – la oss spille med åpne kort – at vi, påvirket av titusen solskinnshistorier om hunder og katter som spiser av samme fat og deler kurv og slumreteppe, er gått til anskaffelse av en flatcoat, som er verdens gladeste og snilleste, men som bare har en eneste feil (jeg regner ikke tigging ved bordet som noen stor sak) og det er at den er totalt allergisk mot katter, den tåler simpelthen ikke å være i samme valgkrets som en av dem. Så hund og katt hos oss? En aldeles umulig kombinasjon. Og når hunden først er her, ikke sant? Og vi er jo skrekkelig glad i den! Sånn kan det gå her i verden. Men også denne sørgelige knute av forvirrende følelser er noe jeg kan snakke med Sita om. Vi har i det hele tatt ingen hemmeligheter for hverandre. Det er det fine med de døde, vi kan si hva vi vil til dem.

Vi pleier for eksempel å spørre hverandre om vi har det bra og om vi begge har nok å spise. Akkurat nå lurer hun (som vanlig) på hva jeg skriver. "Det er en liten artikkel om katter," sier jeg. "Og jeg har tenkt å begynne slik: Kattene er gamle på denne planeten. Hvor gamle er det ingen som riktig vet. Lenge mente man at en eventuell stamfar var den sabeltannete tigeren. I dag er imidlertid vitenskapen kommet til et ganske annerledes (og nokså overraskende) resultat. Vår hjemlige huskatt stammer nemlig ikke fra noen som helst villkattart, sier de som mener de vet hva de snakker om. Tvertimot tyder mye på at den kan spore sine aner tilbake til reven!"

"Hva slags artikkel er dette egentlig?" sier Sita og slår irritert med halen.

"Et preludium," sier jeg. "Et forord i en bok for folk som liker katter."

"Høres ikke nettopp sånn ut!" snøfter min stripete venninne.

"Uansett dreier det seg sikkert om millioner av år siden," sier jeg, i et tafatt forsøk på å muntre henne opp.

"Mikkel Katt? Spar deg!" sier Sita og bykser opp på skrivebordet. (Hadde hun vært menneske ville hun vært en sensasjon på ethvert fri-idrettsstevne! Jeg slutter aldri å undre meg over hvor lett en katt hopper det mangedobbelte av sin egen høyde. Tilogmed uten tilløp!)

Sita tråkker freidig over tastaturet. "Da liker jeg bedre historien om Noa," sier hun, og myser mot meg med grønne øyne. Hun sikter her til en arabisk tradisjon om Den store flommen – og at den første katt kom til verden ombord i Arken. I Bibelen nevnes jo ikke katter et eneste sted. (Som om selve ordet er bannlyst.) Antagelig skyldes det jødenes erindring om slavetiden i Egypt, hvor en av de mektigste gudinnene ble fremstilt nettopp i katteskikkelse. (Litt mer om dette siden.) Men araberne hadde ingen slike vonde minner å dra på. De satte pris på katter, og fant det svært nyttig å være venner med dem. Muhammad, for eksempel, var en stor katte-elsker. Det sies at profeten en gang skulle holde en viktig tale, og han ville gjerne kle seg i sin fineste kjortel. Men yndlingskatten – noen kaller den Selema, andre mener den het Muezza – hadde lagt seg til å sove på den. Og Muhammad hadde ikke hjerte til å vekke dyret. Han skar istedet bort den delen av ermet som pus sov på.

"Jada, jada! Og holdt sin tale med fillete kjortel, men med god samvittighet," mjauer Sita utålmodig og dytter hodet mot armen min. "Men nå glemmer vi vel ikke Noa?"

"Ikke på noen måte," svarer jeg. "Her er historien:

Da flommen kom, og Noas ark seilte over bølgene, måtte alle som var ombord love at de skulle avstå fra seksuelt samkvem så lenge reisen varte. For det var trangt om plassen, og rett og slett ikke plass til flere – hverken av mennesker eller dyr. Men dagene, ukene og månedene gikk. Reisen syntes uten ende. Og nå er det slik – som vi alle vet – at rotter skal man slett ikke stole på. Så de begynte å formere seg. Først i all hemmelighet. Men snart ganske åpenlyst. Rottene var en pest og en plage overalt, men særlig der maten var lagret. Og det hele kunne endt som en ren katastrofe, om ikke det var for de to løvene ombord. De hadde lenge vært litt sjøsyke. (Derfor spiste de bare gress.) En dag Noa var nede for å se til dem, var han så uheldig å tråkke den ene på halen. Den brølte stygt – og bet Noa i benet. Noa svarte med å gi løven et rapp over snuten. Han slo så hardt at løven måtte nyse. Og straks nøs den ut to små katter – en fra hvert nesebor! Det er ikke godt å si hvem som var mest forbauset, Noa eller løvene. For slike dyr hadde verden aldri sett før! De to kattene la straks i vei på ivrig jakt. Så snart var det slutt på rotteplagen ombord! (Men benet til Noa gikk det verre med. Resten av livet haltet han.)"

"Jeg liker det der med løver …," sier Sita og later som om hun ikke er det minste interessert i fluen som surrer like ved øret hennes.

Jeg forteller henne at også kineserne har en legende som

knytter katten til løven. Der heter det nemlig at den første pus i verden var resultatet av en erotisk forbindelse mellom en løvinne og en apekatt. Fra løvinnen arvet katten sin verdighet, fra apen nysgjerrigheten og trangen til å leke.

Men Sita setter (som sagt) mest pris på Noa-historien. Det har hun alltid gjort. Og vi er skjønt enige om at når kjente kunstnere som Albrecht Dürer og Hieronymus Bosch plasserer katter i sine bilder fra Paradisets have, så er dette misforståelser og rene anakronismer. (Selv om vi begge er litt fascinert av katten til Dürer, der den ligger ved Evas føtter og stirrer stivt på en stakkars mus, som aner fred og ingen syndefull fare.) "Vi har alltid vært gode jegere," sier Sita stolt – og gjør et brått kast med hodet for å sluke den surrende fluen. Hun bommer, men later øyeblikkelig som ingenting og gir seg istedet til å vugge kraftig med hodet frem og tilbake, som om simpel fluejakt aldri har vært i hennes rene tanker, men at hun tvertimot og ganske lenge bare har kjent et visst behov for å vugge litt med hodet. (Og er det noe merkelig i det også nå? spør de smale øynene hennes trassig.)

"Sita," sier jeg etter en stund. "Finnes det mus i himmelen?"

"Massevis," svarer hun og slikker seg om munnen (glemmer helt å vugge med hodet).

Men kanskje det ikke er ordentlige mus (bare at de smaker sånn), for kanskje musene også har sin himmel – en musehimmel full av lure hull og hvor kattene aldri greier å fange dem (bare at det kanskje ikke er ordenlige katter)?

"Religion kan være nokså innviklede saker," sier jeg.

"Kjempe!" mjauer Sita.

"Rart å tenke på at dere katter faktisk har vært guder en gang!"

"Har du med litt om det?"

"Kommer nå snart."

Katten slik vi kjenner den (altså uten sabeltenner og slett ikke med revehale), dukker første gang opp rundt år 3000 f. Kr. Dette skjer i det varme Nubia – et land som egypterne tidlig finner det økonomisk lønnsomt å erobre. I Egypt ble de små nubiske villkattene forvandlet til nyttige husdyr, som holdt husene rene for rotter og mus – og kanskje også fanget en og annen fugl til middagsmat for sine "eiere"( det siste ordet er satt i anførselstegn etter klorende oppfordring fra den du vet.)

Men katten skulle snart vokse i anseelse. Den ble en mektig gudinne. Kjent som Sekhmet, Pasht eller Bast. Avbildet med kvinnekropp og kattehode var hun lysets, månens, kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne – datter av Isis og nær venn av Ra, skaperguden. I tempelet hennes vrimlet det av katter som prestene tok varsler og tegn av. Den minste malende lyd, den svakeste mjauing, hver lille bevegelse ble grundig studert og tolket som viktige spådommer og profetier. Også rundt om i hjemmene ble kattegudinnen dyrket. Hvis det brøt ut brann, var huskatten det første man prøvde å redde. Når en katt døde, ble den balsamert, innhyllet i fineste lin og lagt i en kiste av bronse eller fine tresorter. Dessuten krevde loven at alle familiens medlemmer skulle barbere bort øyenbrynene som tegn på sorg. Å drepe en katt var en forbrytelse som ble straffet med døden. Det fortelles om en romersk soldat i Cæsars hær som kom i skade for å kverke en katt. Han skal ha blitt lynsjet på stedet, hvoretter liket ble trukket gjennom gatene! Cæsar ga tydelig uttrykk for at han ikke likte å miste soldater på denne måten. Men Egypterne, på sin side, mente at en romersk unnskyldning nå ville vært mer på sin plass, og hisset seg opp enda et par hakk. Freden mellom de to stormaktene sto ikke til å redde. Krigen varte helt til Antonius og Cleopatra døde – og til Egypt ble en romersk provins.

"Og fra da av gikk det nedover med oss katter," sa Sita trist.

"Ja," sa jeg. "Fra da av gikk det bare én vei med dere. Men vi kan også snu på det og si: Tidligere hadde det vært forbudt å eksportere katter. Nå ble dere spredd over hele verden!"

"Men før det … fantes vi ikke noen andre steder enn i Egypt?"

"Takket være Fønikiske handelsmenn – som i over tusen år hadde tjent seg søkkrike som smuglere – var dere allerede godt kjent mange steder, til og med i så fjerne land som India, Kina og Japan. Men dere var sjeldne og kostbare! I Kina var dere knyttet til produksjonen av silke, fordi dere beskyttet kokongene mot angrep fra rotter. I Japan beskyttet dere de hellige skriftene."

Det gammel-egyptiske ordet for katt var miu eller maou. Som vi forstår valgte den altså opprinnelig sitt eget navn. Siden ble den imidlertid kalt kut – et navn som har vandret videre til nesten alle språk. I dag heter dyret chat på fransk, katze på tysk, ga’ta på moderne gresk, cattus på latin, kat på hollandsk og dansk, katt på norsk og svensk, kot på polsk, gatz i Armenia og –

"Takk, " sier Sita. "Det greier seg. Vi forstår tegningen. Men hva med pus – kommer det ordet også fra gammelegyptisk?"

"Det kommer av Pasht," svarer jeg. "Fra kattegudinnen, ikke sant!"

"Ville bare sjekke om du visste det," sier Sita dovent og begynner å slikke seg.

"Men guder ble vi aldri mer… " sier hun etter en stund.

"Nei, " sier jeg. "Tvertimot ble dere sett på som demoner mange steder! Her i Norden hadde Gudinnen Frøya katten som sitt spesielle dyr, og det heter seg at hun dro omkring i en vogn trukket av katter. Men for de kristne prestene ble hun en heks – både fordi hun hørte hjemme i den gamle gudelæren, men kanskje aller mest på grunn av kattene, som i kristne øyne var djevelens skapning fremfor noen!"

"Når begynte de store katteforfølgelsene i Europa?"

"Det vet jeg ikke riktig. Men sikkert er det at opp gjennom hele middelalderen ble katter pint og brent sammen med sine ulykkelige eiere. Kirken mente at vranglærere tilba djevelen i hans skikkelse som svart katt. Derfor ga paven inkvisisjonen ordre om å finne frem til alle katte-elskere og brenne dem på bålet som hekser og trollmenn. Videre var det lenge, lenge en folkesport å nagle en katt til en påle, og så stange den til døde med hodet uten selv å bli altfor klort opp, for ikke å snakke om at man …"

"Takk,"sier Sita. "Det greier seg."

"Ja," sier jeg. "Men som du forstår så finnes det ikke noe annet dyr som er blitt omfattet av så mye frykt og hat som nettopp katten. Ingen har vært plaget som dere. Det er først i moderne tid at dere har fått litt fred igjen. Skjønt plaget blir dere jo den dag i dag!"

"Fremdeles er det slik at det ikke regnes for noe om man gjør noe stygt mot en katt," sukker Sita. " Og fordi vi ikke har halsbånd eller går tur med mennesker i den andre enden av en lang snor – med andre ord: Fordi vi er frie skapninger, så er vi også fritt vilt for alle slags hjerteråe pøbler."

"Ja," sier jeg. "Og det er neppe noen tilfeldighet at katten er det eneste dyr som vi mennesker har laget et eget forsvinn-uttrykk for. "Husj, katte!" roper vi. Men på den annen side har vi også sagt usedvanlig mye pent om dere …"

"Som for eksempel?"

"Tja, mange av våre fremste kunstnere har jo vært bekjennende kattevenner," sier jeg. "Dickens, Twain, Hugo og Lizt – for å nevne en håndfull. Selv vokste jeg opp med Gabriel Scotts fortellinger om Sølvfaks og den smilende Cheshire Cat i Alice’s Adventures in Wonderland av Lewis Carrol. For ikke å snakke om Margrethe Munthes ‘Å, tenk at Gråpus har fire små!’"

"Den pleide du alltid å synge for meg da jeg var liten," sier Sita drømmende.

"Og når det gjelder å si pene ting," fortsetter jeg. "Leonardo da Vinci har kalt katten "Naturens mesterverk" – og Mark Twain har sagt: Hvis mennesket kunne krysses med en katt, ville det forbedre mennesket, men forringe katten."

"Sjeldent kloke ord fra et tobent vesen," sier Sita og strekker seg.

"Og i det forrige århundre fikk vi tegneseriene og tegnefilmene. Og hva hadde vel de vært uten morsomme katter? Krazy Kat, Felix, Garfield, Sylvester og Tom? Så egentlig har du ikke stort å klage over lenger!"

"Hva mer har du tenkt å skrive om i artikkelen din?" spør hun etter en stund.

"Jeg vet ikke riktig, " sier jeg. "Det er jo så ufattelig mye å velge mellom. Så egentlig er jeg vel ikke kommet lenger enn til å sette opp en del punkter. Små kryss ved ting jeg synes er interessante eller merkelige."

"Ja?"

"Som for eksempel at katten gjennom alle århundrer har hatt en helt spesiell stilling i de fleste samfunn verden over. Du vet jo hvor flinke menneskene er til å finne på nye skatter og avgifter, og nesten alt mulig er blitt skattlagt, fra antall vinduer til fødsler – ja, til ogmed hunder! Men katten … den har merkelig nok aldri vært belagt med noen slags form for skatt."

"Mer?"

"Den franske astronomen Joseph Jérôme Lalande (1732 – 1807) bemerket at det var massevis av dyr i de gamle stjernebildene, men ingen katt! Dette mente han var urettferdig. Han forsøkte derfor å plassere katten på himmelen som et stjernebilde. Et ganske lite et, som han kalte "Faelis", mellom Antlia Pneumatica og Hydra. Men bildet slo ikke an, og selv om Lalande var den absolutt ledende i sin tid når det gjaldt å tegne astronomiske kart, ble katten fjernet ikke altfor lenge etter hans død. Dette skyltes særlig den senere (og berømte) kollega Camille Flammarion (1842 – 1925), som mente at et slikt bilde var fullstendig tøysete og overflødig. Og det var det nok også, må vi litt motvillig innrømme. Men i moderne tid er dyret pussig nok dukket opp igjen. I hvert fall i Frankrike! I det moderne Larousse Encyclopedia of Astrology (1980) er katten det fjerde tegnet i den kinesiske zodiaken! Helt feil, naturligvis. For egentlig skal det jo være en hare, ikke sant?"

"Mer?"

"Litt til i samme gate: På gamle tarot-kort fra 1700-tallet – slike spåkort som aldri ser ut til å gå av moten – ser vi tydelig på det kortet som heter Narren at det er en katt som hopper oppover det høyre benet hans. Men hundre år senere er katten blitt til en hund! Forklar det den som kan!"

"Kommer du til å bruke mer av det jeg liker best – jeg mener myter og eventyr?"

"Jeg har naturligvis tenkt å nevne den gamle italienske legenden om kattungene som lå i den sammen krybben som Jesusbarnet, fordi katten der i stallen fikk unger samtidig som Maria fødte Jesus. Og fordi Maria, ifølge gammel og finurlig katolsk lære, ble befruktet gjennom øret av Den hellige ånd, så ble også denne første julekatten gravid gjennom øret!"

"Men kommer du ikke til å ta med en hel historie? Jeg liker best de som ikke bare handler om ørene, men som har både hode og hale!"

"Tja, vi begynte jo denne artikkelen med å nevne din mulige slektning – "

"Ikke rev nå igjen?"

"Så jeg tenkte det liksom ville bli en slags avrunding hvis vi tok med Æsops fabel om katten og reven…"

"Nei!" Hun legger ørene flatt bakover. "Vi liker ikke rever!"

"Men i denne historien er det jo katten som er den lureste av de to."

"Og det skulle liksom være en sensasjon?"

"Reven løper bare rundt og blærer seg," sier jeg, og later som om jeg ikke hører henne." Skryter av at han kan minst tusen kunster. Mens katten sier at hun bare kan én. Det ler reven hånlig av. Så kommer jegerne. Reven stikker, den prøver på tusen måter å lure forfølgerne. Men mislykkes og fanges. Katten derimot gjemmer seg straks høyt oppe i et tre. For det er hennes eneste kunst. Men takket være den redder hun jo livet …"

"Greit nok," sier Sita nådig. "Ta den med hvis du absolutt vil, men jeg tror heller ikke noen vil savne den om du dropper den. Videre. Hva mer?"

"Jeg vet bare at jeg helt til slutt har lyst til å sitere et gammelt eventyr fra Kina," sier jeg. "Det er slik:

En gang for lenge siden var kattene denne verdens første virkelige herskere. De kunne snakke. Og de regjerte over hele Jorden …

Mennesket var den gang en lavtstående skapning, uten evnen til å tale.

Men en dag bestemte kattene seg for at de heller ville sitte i solen og varme seg enn å styre verden. De så seg om for å finne en etterfølger – og underlig nok valgte de mennesket. De måtte da gi menneskene talens evne, som kattene på sin side mistet. Men det var nok en liten pris å betale … Og det er derfor – sier eventyret – at kattene alltid synes å smile til … eller av oss.

Sita ser på meg lenge. "Det blir en fin slutt," sier hun. "Alvorlig talt. Jeg tuller ikke. Og nå skal jeg ikke forstyrre deg mer. For nå må du snart begynne å skrive denne artikkelen din."

"Ja, "sier jeg. "Nå må jeg snart begynne på den."

"Savner du meg litt," sier hun plutselig.

"Veldig," sier jeg. "Men savner du meg?"

"Av og til," sier Sita og legger hodet på skrå. "Litt. Av og til."(Og det er en sterk innrømmelse fra en katt, det vet vi alle!)

Så sitter jeg helt stille – og ser at hun langsomt blir til tåke og forsvinner. Men hun vil komme tilbake. Det vet jeg. Hun vil bestandig komme tilbake.

[HUND & KATT] [TOR ÅGE BRINGSVÆRD]