|
Forord
Hver gang noen sier "Frankenstein", så tenker jeg straks
på Boris Karloff. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som har det
på den måten. Vi ser det triste, arrete hodet hans, med en
bolt gjennom halsen.[1] Og vi ser
ham i svart/hvitt, naturligvis. For filmen er fra 1931[2]
og technicolor hadde (gudskjelov) ennå ikke ikke funnet veien til
Hollywood. Originalen er i vårt tilfelle en debutroman, utgitt i 1818 og skrevet av en 19 år gammel engelsk pike en moralsk fabel om den urgamle trangen til å forstå alle skapelsens hemmeligheter: Drømmen om å lage et kunstig menneske. I vår egen tid finner vi den i laboratoriene, blant moderne genforskere (hvor man endog ønsker å ta patent på levende organismer). Men i nesten alle kulturer og til nesten alle tider kan vi se spor av denne drømmen. Myter, eventyr og faktiske hendelser vever seg inn i hverandre. Og de nærgående spørsmålene som alle slike fortellinger reiser er naturligvis: Hvilken forskjell er det mellom oss og en maskin? Mellom oss og et dyr? Mellom oss og et kunstig skapt vesen? Hva er egentlig liv? Og hva er egentlig et menneske? Noen litterær bruksanvisning vil man ikke finne i dette forordet. Og boken ligger jo også åpen slik at hver enkelt selv kan lese den og gjøre seg opp sin egen mening. Nei, la oss heller gjøre som katten: Gå litt rundt den varme grøten stikke poten inn og bokstavelig talt smake en tanke, der hvor det faller oss inn. Og det første vi får på labben, er naturligvis mytene og eventyrene bakenfor det hele.
Floken av myter, legender, sagn og historisk kuriosa er vanskelig å nøste opp. Men to røde tråder skiller seg ut: Drømmen om det mekaniske mennesket en levende maskin (robot) og drømmen om det syntetiske mennesket en skapning av organiske stoffer (androide). I gresk mytologi løper endog trådene sammen, fletter seg i hverandre gjennom smedguden Hefaistos. I Illiaden kan vi lese at han i sin himmelske smie laget seg tjenestepiker av gull "med styrke og forstand og talende tunger". Og det er også Hefaistos som etter ordre fra Zeus skaper den første menneskekvinne. Men da opptrer han for en gangs skyld som pottemaker. Han former Pandora av leire. Robot I følge gamle sagn, skal matematikeren Arkytos fra Tarent (i det 4. århundre før Kristi fødsel) ha konstruert en mekanisk due som kunne fly. Heron fra Alexandria (285 222 f. Kr) den egentlige oppfinner av dampmaskinen(!) laget et helt automatisk teater, og oppførte bl.a. en mekanisk "dampversjon" av kvinner som danset til vingudens ære. Men den mest spennende av oldtidens oppfinnere, er utvilsomt den mytiske tusenkunstneren Daidalos[5]. Ifølge Platon var han istand til å lage så levende statuer at de måtte lenkes fast for at de ikke skulle løpe sin vei! Også i middelalderske kilder fortelles det om levende maskiner. Både Pave Sylvester II (pave fra år 999 til 1003) og Roger Bacon (1214 1292) skal ha lykkes i å konstruere talende hoder. Men middelalderens mest sagnomsuste robot-maker er kanskje Albertus Magnus (1204 1282), som etter tre år som biskop i Ratisbon, flyttet til Köln og ofret seg helt for sine vitenskapelige studier og eksperimenter. Hans mesterstykke var en robot, som han hadde brukt tredve år på å konstruere. Roboten kunne både gå og snakke fortelles det og den kunne utføre enkle arbeidsoppgaver. Albertus Magnus bodde den gang sammen med en av sine elever, og roboten stelte huset for dem. Det var eleven Thomas som til slutt "tok livet" av roboten. Ifølge én versjon fordi den evige pludringen til denne mekaniske hushjelpen gikk ham slik på nervene at han en vakker dag rett og slett knuste den med en hammer. Ifølge en annen versjon var grunnen at Thomas etterhvert ble overbevist om at roboten i virkeligheten var djevelens verk, og han kastet den derfor (naturlig nok) på bålet i hellig vrede. Sistnevnte versjon tar antagelig hensyn til det faktum at samme Thomas, den mest ivrige og talentfulle av Albertus elever, med tiden skulle bli kjent som St. Thomas Aquinas Også i skjønnlitteraturen finner vi tidlige eksempler på
roboter. E.T.A. Hoffmann (1776 1822) har i en av sine fortellinger[6]
skildret Nathaniels ulykkelige kjærlighet til den vakre Olympia,
datter av den hemmelighetsfulle professor Spallanzani. Til syvende og
sist viser det seg imidlertid at Olympia "bare" er en maskin...
Også Heinrich Heine (1799 1856) har lekt med tanken om en robot.
Og i Norden var H.C. Andersen relativt tidlig ute med sitt eventyr om
keiseren av Kina og den mekaniske nattergalen. Androide Den helt sentrale tradisjonen innen denne hovedretningen er uten tvil de jødiske Golem-legendene. Men først tar vi oss likevel tid til et par avstikkere. Rett og slett for å vise at tanken om slike kunstige, biodynamiske skapninger også har vært høyst levende andre steder. For eksempel finnes det mange myter og eventyr om mennesker og guder som har sin opprinnelse fra trær (eller ble forvandlet til trær). Både fra Egypt, India og Hellas kjenner vi slike historier. I Argonautica, fortellingen om Jasons jakt etter Det gyldne skinn, skrevet av Appollonius fra Rhodos i det tredje århundret f. Kr., finner vi for eksempel en selsom episode: "Men da de søkte ly i havnen ved Dicte, ble de hindret i å fortøye av Talos, en bronsekjempe, som brøt løs store stener fra klippene og slynget mot dem. Talos var en etterkommer av den bronseætten som stammer fra asketrær. Han hadde overlevd inn i halvgudenes dager, og Zeus hadde gitt ham til Europa[9] for at han skulle holde vakt over Kreta ved å løpe øya rundt på sine bronseføtter tre ganger daglig. Hans kropp og lemmer var av bronse og usårbare, bortsett fra ett punkt: under en sene ved ankelen hans var det en blodrød åre som bare var beskyttet av tynn hud, og som betydde liv eller død for ham." Her hjemme, i vår egen gamle gudelære, fortelles det at Odin og brødrene hans skapte menneskene (Ask og Embla) av drivved to trestokker som lå og vasket mot fjæresteinene. Og i Skaldskaparmål skriver Snorre om den enorme leirkjempen (!) som jotnen Rungne lot bygge, for at den skulle hjelpe ham å slåss mot Tor. Kjempen var ni mil høy, heter det. Og tre mil bred over brystet. Jotnene gjorde ham levende ved å gi ham hjertet fra en hest og kalte ham Mokkurkalve. En annen "fetter" er det prøverørsmennesket som
vanligvis omtales som homunculus drevet frem i laboratoriet med
utgangspunkt i mannens sæd, og uten noen som helst kvinnelig innblanding.
Resultatet er gjerne ørsmå miniatyr-mennesker, ofte ikke
større enn at de kan sitte på hånden til sin skaper
og til daglig oppbevares de som regel på flasker eller under små
glassklokker. "La sæden fra en mann råtne i et hermetisk lukket glass sammen med venter equinus (dvs. hestemøkk) i førti dager, eller inntil det endelig begynner å leve og røre på seg, noe man lett vil oppdage. Innholdet av glasset vil nå begynne å få menneskelige trekk, men det vil for en stund være gjennomsiktig og mangle kropp. Det skal nå være ytterligere førti uker i glasset, under jevn temperatur den samme som i venter equinus (hestemøkk) og hver dag tilføres menneskeblod, inntil massen forvandles til vanlige, levende barn, på enhver måte lik barn født av en kvinne, bare mye mindre. Disse vesenene kaller vi homunculus. De må nå oppfostres med største omtanke, til de en dag viser tydelige tegn som tillater oss å trekke den slutning at de er intelligente vesener." Den mest kjente homunculus i skjønnlitteraturen er den Goethe lar Faust eksperimentere seg frem til. Av Goethes selvbiografiske skrifter[11] vet vi at han har studert Paracelsus Jødisk mystikk og hemmelig kunnskap springer ut av den tradisjon som kalles kabbala[12].
Enkelte tilhengere hevder at denne hemmelige læren opprinnelig
ble åpenbart for Moses på Sinai berg. Sikkert er det imidlertid
at klart utformet fremsto den ikke før på 1200-tallet i
Spania og Syd-Frankrike. Hovedverket er boken Zohar[13],
skrevet en gang mellom 1280 og 1286 av den spanske kabbalisten Moses de
León (som blander sine egne tanker med mengder av gammel, muntlig
tradisjon). Men i vår forbindelse er det en annen (og adskillig
tynnere bok) som er like viktig, nemlig Sefer Yezirah ("Tilblivelsens
bok")[14]. Den ble til (anonymt)
på 300-tallet men mange troende hevder standhaftig at den er langt
eldre, og at det er selveste patriarken Abraham som er forfatteren. De
seks kapitlene forteller kort og godt hvordan Gud gikk frem da han skapte
verden. I følge Sefer Yezirah er hele universet skapt ved hjelp
av det hebraiske alfabet dvs de 22 bokstavene i finurlige kombinasjoner
med de tre bokstavene (Y,H,W) i Guds eget hellige navn (det vi ikke har
lov til å si høyt). Språket rommer altså mektige
krefter. Og på samme måte som Gud skapte universet ved hjelp
av ord og bokstaver ("Bli lys!"), så kan også mennesker
ydmykt og respektfullt prøve å mestre de hemmelige kombinasjonene.
Den troende håper å forstå de skjulte sammenhengene
i skaperverket og han ønsker å bruke det han lærer
til å helbrede syke og til å kjempe mot ondskapen i verden. Det er også i Sefer Yezirah (eller mer direkte: i alle kommentarene som særlig på 1200-tallet ble skrevet til denne lille boken) vi finner formularer for å skape et kunstig menneske. Det er denne boken alle middelalderens forfattere henviser til når de drøfter Golem[15]. Således gir Eleazar fra Worms (ca 1160 1230) i sine kommentarer til Sefer Yezirah en nøyaktig veiledning i hvordan man kan skape et kunstig menneske ved å kombinere bokstavene i det hellige alfabet. Og på 1300-tallet ble det (i tradisjonssamlingen Sefer ha-Gematri'ot) fortalt en legende om profeten Jeremias og hans sønn. De laget en leirfigur, heter det, skrev det hebraiske ordet emeth (sannhet) på figurens panne og ga dermed skikkelsen liv. Når de ønsket at Golem skulle holde seg i ro, strøk de bare ut den første bokstaven, slik at ordet ble meth (død) og skikkelsen falt sammen. Den mest kjente Golem-maker i det 16.århundret var Rabbi Elijah fra Chelm (død 1583). Han har også fått tilnavnet Ba'al Shem ("han som mestrer navnet"). Noen sier at han skrev Guds hellige navn på en papirbit og festet den til pannen på leirmannen, andre hevder at navnet sto skrevet på en amulett som Golem bar om halsen. Uansett: Golem arbeidet som tjener for Rabbi Elijah i lang tid. Men leirkjempen vokste seg større (og farligere?) for hver dag som gikk, og Elijah ble etterhvert redd for å miste kontrollen over ham. Slik fortelles[16] det om slutten på historien: Elijah var redd Golem skulle bli voldelig og destruktiv, ja, at han en dag ville komme til å ødelegge hele verden! Derfor overmannet han ham plutselig og uventet, og rev lappen som navnet var skrevet på bort fra pannen hans. Leirmannen sank sammen og ble til en støvhaug men først rakk han å klore sin herre, i det øyeblikk navnet ble tatt fra ham... Mot slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble mange av disse historiene fortalt om igjen, men nå het det seg at de utspilte seg i Praha, på keiser Rudolf den 2. tid og at den kloke rabbien het Judah Löw ben Bezalel. Det var keiser Rudolf som på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet samlet om seg en salig blanding av alkymister og astrologer, trollmenn og profeter, spåmenn og sjarlataner[17]. Hit til det vakre, men også litt spøkelsesaktige slottet på Hradcany-høyden kom de fra hele Europa. Her tegnet de horoskoper og kokte suppe på svovel-legeringer, i en intens jakt på "de vises sten" og nøkkelen til rikdom og udødelighet. Er det å undres over at det blomstret sagn og legender i et slikt miljø og i en slik epoke?
Kjente Mary Shelley til disse historiene da hun skrev sin berømte bok om Frankenstein (1818) og monsteret som ble satt sammen av kirkegårdsfunn?
Mary Wollstonecraft Godwin (senere Shelley) ble født i 1797. Hennes mor var den berømte kvinnesakskvinne Mary Wollstonecraft (bl.a. kjent for skriftet Vindication of the Rights of Woman, 1772), og hennes far var den radikale filosofen William Godwin. Begge var sterke og toneangivende personer i sin samtid, og ingen av dem hadde vel egentlig lyst eller tid til å ha noe familieliv. Da de ikke lenge etter at de hadde truffet hverandre høsten 1796 oppdaget at de ventet barn sammen (etter en romanse som nok først og fremst var rent intellektuell, men altså heller ikke blottet for mer jordnære drifter), bestemte de seg likevel for å gifte seg til tross for at begge foraktet ekteskapet som institusjon men de valgte naturligvis fremdeles å bo hver for seg. Moren døde i barselseng ti dager etter at Mary kom til verden, og en ubehjelpelig og perpleks Godwin skulle nå plutselig ha ansvaret for en nyfødt unge og sin kones tre år gamle datter fra et tidligere forhold med en amerikaner under den franske revolusjon. Heldigvis fikk han hjelp av nabokonen. Så god hjelp at han etter en stund ble nødt til å gifte seg med henne. Hun het Jane Clairmont, og Mary har senere beskrevet henne som "en kvinne jeg får gysninger av å tenke på." Noen særlig varme og ømhet fikk nok ikke lille Mary fra sin far heller, dessverre. Samtidige kilder omtaler ham på en måte som tyder på at han hele livet hadde mer enn nok med å tenke på seg selv. Likevel på barns og hunders vis dyrket Mary sin far, elsket og beundret ham over alt i verden. Som tenåring var hun innesluttet, melankolsk og veslevoksen. Mange radikale forfattere og kunstnere vanket i det Godwinske hjem. En slik husvenn var poeten Shelley og sytten år gamle Mary ble hodestups forelsket i ham. Percy Bysshe Shelley var gift, men uten "borgerlige skrupler"[18]. Ingenting kunne derfor hindre det romantiske paret i gjøre slik romantiske par gjerne gjør i romantiske bøker: De rømte sammen de forlot England. Han var toogtyve og hun var sytten. Året var 1814. Nå fulgte noen rastløse og ofte pengelense måneder, rundt omkring i Europa. Mye av reisen foregikk ved hjelp av muldyr, og Marys dagbok er full av beklagelser over dårlig mat, ubehagelige reisefeller og lurvete losjier. Hele tiden sendte Godwin dem brev, hvor han i det ene avsnitt kunne kalle Mary en håpløs kriminell og i det neste tigge dem om å låne ham penger Men Shelley hadde, som vi forstår, nok med sine egne økonomiske problemer. Ut på høsten 1814 vendte de hjem til England, og mens Shelley var mest opptatt med å unnvike kreditorer, fødte Mary først en pike, som døde etter snaue to uker, og bare litt over et år senere (januar 1816) kom William[19] til verden oppkalt etter bestefar. I mai 1816 setter den lille familien igjen kursen for kontinentet. Denne gang drar de til Sveits. For Mary er det nok en strek i regningen at hennes stesøster Claire blir med på lasset. Hun og Claire kunne aldri fordra hverandre. På den annen side kan vi takke nettopp Claire Clairmont for at Shelley og Lord Byron blir kjent med hverandre, og venner for livet. Claire hadde nemlig tidligere[20] hatt et heftig forhold til Lord Byron, i Sveits møttes de to igjen (slik Claire nok hadde regnet med), og så kom det ild i glørne enda en gang. Familien Shelley hadde leid en villa (Maison Chappuis) ved Genfersjøen, og det hadde nemlig Lord Byron[21] og hans legevenn, John-William Polidori også gjort (Villa Diodati) bare et kvarters vei unna Det er en regntung sommer. Og i midten av juni samler alle seg i Villa
Diodati, hvor de etter Polidoris forslag forkorter tiden med å fortelle
hverandre spøkelseshistorier og lese høyt fra tidens populære
skrekkfortellinger bøker som The Castle of Otranto av
Horace Walpole og The Monk av Matthew Lewis. Sistnevnte kom til
og med på besøk, og i tillegg til egne tekster, leste Lewis
for dem fra Goethes nylig utkomne Faust I, som han oversatte fra
tysk mens han leste. Hvordan leste man boken den gang den kom ut? For en moderne leser er det i hvert fall uten tvil monsteret, og ikke den unge Frankenstein, som fascinerer oss mest. Monsteret er som den amerikanske forfatteren Jane Yolen sier[25] "the wiser of the characters, and is the most noble in his own strange way." Men hun legger til: "Together Frankenstein the creator and the monster, his creation, are a whole: shadow selves. One does not exist without the other." Hva slags menneske var Mary Shelley? Noen ser en opprører og en tidlig feminist (sin mors datter). Andre går til den helt andre ytterlighet og erklærer at hun "manglede social forståelse."[26] Så forskjellig kan man altså bedømme et menneske. Til og med et menneske man aldri selv har møtt Men la biografene strides. Det meste kan vi aldri vite hverken om oss selv eller andre. Vi vet bare at hun må ha eid en enestående evne til konsentrasjon. For hvilke forhold var det hun hadde å arbeide under, denne tenårings-forfatteren? I hvert fall ikke de roligste. Da familien vendte tilbake til England høsten 1816, fortsatte hun skrive like ivrig som i Sveits, mens verden omkring henne stadig gikk av hengslene. I tillegg til den vanlige krangelen med faren og familiens kamp for å holde kreditorene fra livet, tok en av hennes halvsøsken gift. Bare to måneder senere, 15. desember, druknet Harriet Westbrook (Shelleys kone) seg i den lille innsjøen The Serpentine i Hyde Park.[27] Shelley var nå "fri", som man kalte det, og bare femten dager etter selvmordet, giftet han seg med Mary. Flere barn kom det også. Sent i 1817 under avslutningen av romanen fødte hun datteren Clara (for øvrig like etter at Claire fikk en datter[28] med Lord Byron). Men Mary skrev ustoppelig videre, tvers gjennom alt som ville bremset, ja, fullstendig avsporet en hvilken som helst annen forfatter skrev, som om hun selv befant seg i "stormens øye", det eneste sted hvor vinden aldri får tak. Denne nærmest ubegripelige selvdisiplinen ga henne med årene et rykte for å være kjølig og følelseskald. Og sikkert er det at hun hele livet holdt en viss avstand til andre mennesker, også til sine nærmeste. Men kanskje tjente den rolige, avmålte masken heller som en rustning, for ikke å få enda flere sår og arr enn dem hun allerede hadde? Så er det kanskje heller ikke så merkelig at romanen Frankenstein på mange måter er en roman som handler om lidelse. Alle lider i denne boken. Men først og fremst monsteret, naturligvis. Som den danske kritiker og forfatter Jannick Storm sier det i etterordet[29] til en dansk utgave: "Uhyret bliver ondt og hadefuldt gennem sin ensomhed og menneskenes ufølsomme afsky for det. Det vil gerne have en ledsager, en der er ligesom det selv, når nu de andre ikke vil kendes ved det. Uhyret vil gerne elskes. Og det forstår vi alle sammen så godt." Mary og Shelley fikk åtte år sammen. I 1822 druknet han på en seiltur utenfor Liverno, bare 30 år gammel. Hans venn, Lord Byron, lot liket brenne på stranden, på det sted hvor det var drevet i land. Hun giftet seg ikke om igjen. Hun døde i 1851 53 år gammel og ligger begravet på en kirkegård i Bournemouth. Av hennes fire barn med Shelley, to døtre og to sønner, var det bare ett som nådde voksen alder. Mary Shelley skrev også flere andre romaner, bl.a.: Valperga
(1823), The Last Man (1826), The Fortunes of Perkin Warbeck
(1830), Ladore (1835) og Falkner (1837) og hun skrev biografiske
leksikonartikler om berømte europeiske forfattere og vitenskapsmenn
for The Cabinet Cyclopaedia.
Romanen har også en undertittel: or the Modern Prometheus. Hvem var han? Han var en av titanene i gresk mytologi en av de aller eldste gudevesenene. Navnet hans betyr "forutseenhet". Men lite ante han nok om sin egen skjebne da han valgte å sette seg opp mot selveste Zeus. Det heter seg at gudekongen brydde seg lite om menneskenes skjebne, for hans skyld kunne de like gjerne fortsette å være enkle naturbarn helt til de døde ut av seg selv. Men Prometheus så det annerledes. Han syntes synd på menneskene, og begynte mot Zeus vilje å gi dem alle slags fornuftige gaver, slik som alfabetet, tallene, kunsten å lese varsler på stjernehimmelen. Han er kulturbringeren. Men da han til slutt stjeler ilden fra gudenes bolig og lar menneskene også få denne gaven, synes Zeus det går for vidt. Han lar Prometheus bli lenket til en klippe, høyt oppe i Kaukasus. Hver dag kommer en rasende ørn[30] og spiser av leveren hans. Men neste morgen har leveren fornyet seg, og det makabre skuespillet kan fortsette. Etter mange år blir Prometheus endelig befridd av den kjempesterke Herakles (Herkules). Men Zeus lar ham likevel ikke helt slippe unna. Han beslutter at Prometheus en gang hans venn og forbundsfelle til evig tid skal slepe på en stor stenblokk. (Det er til minne om Prometheus lidelser at menneskene like til denne dag bærer små stener i ringene sine, sies det.) Platon omtaler i en av sine dialoger Prometheus som menneskets skaper, og allerede Aiskhylos i det 5.årh. f. Kr. dramatiserte dette stoffet, i tragedien Den bundne Prometheus. (Og apropos fotnote 30: Hos Aiskhylos bruker Zeus griffer som vakthunder ) Undertittelen til romanen om Frankenstein skaper en direkte forbindelse til den gamle greske mytologien. Akkurat som Prometheus forsøker også Victor Frankenstein å gjøre opprør mot den "naturlige" orden og blir straffet for det.[31] Videre valgte Mary Shelley et sitat fra John Miltons Paradise Lost
(1667) som motto for boken, noe som igjen peker på den eldgamle
konflikten mellom skaperen og det skapte. Milton gjendikter den apokryfe
fortellingen om englenes opprør og Lucifers fall. Lucifer, en gang
den vakreste av alle erke-engler, vil være noe mer enn han er tenkt
som. Men opprøret mislykkes og Lucifer og hans sammensvorne kastes
ut av himmelen og ned i helvete, hvor de forvandler seg til Satan og hans
flokk av djevler. Men de gir seg ikke, de fortsetter kampen der nede fra,
og nå er det menneskenes verden som blir "slagmarken".
For mange romantikere var denne Satan en beundringsverdig opprører,
en slags Prometheus på ville veier. Men Mary Shelley så det
kanskje annerledes. For henne var nok Miltons Satan et vrengebilde av
originalen Lucifer, han var den onde dobbeltgjenger, erke-engelen forvandlet
til erke-fienden og et varsel om hva fremskritt og teknologi kunne misbrukes
til.
Den kulturelle verden var preget av den retning vi gjerne kaller romantikken
på mange måter en angstbitersk og bakstreversk bevegelse,
som stilte seg kritisk både til tidens industrielle og sosiale revolusjon.
I stedet for å omfavne fremskritt og forandring, vendte den blikket
mot antikken og de klassiske idealer. Innen litteraturen vokste det frem
en hel underskog av såkalte "gotiske romaner". Felles
for dem er skildringer av skekk, melankoli og ensomhet og en lengsel
etter en svunnen tid. Som regel utspilles handlingen i et øde landskap,
på kirkegårder[33]
og i forfalne slottsruiner. Mary Shelley viser oss en faustiansk drøm om ubegrenset makt.
Men det er en "moderne" bok hun skriver. Her er ingen svartekunster,
men vitenskapelig arbeid. Victor Frankenstein gjør ingen pakt med
Djevelen. Og heller ikke en Himmelsk far synes å være nevneverdig
til stede. For igjen å sitere Brian Aldiss: "Not only does
it foreshadow our fear about the two-edged triumphs of scientific progress;
it is also the first novel to be powered by the evolutionary idea. God,
however often called upon, is an absent landlord. The lodgers have to
fight things out between themselves." Napoleonskrigene er over, damplokomotivene tøffer langs sine spor
av jern og kirkeklokkenes upresise tidsangivelser blir erstattet av mer
nøyaktige togtabeller[34],
geologene forteller at Jorden er uendelig mye eldre enn noen kunne ane,
stadig flere arbeidere blir erstattet av maskiner (den mekaniske vevstolen
kom allerede i 1784), byene sprer seg og vokser, i London legger man hovedledninger
for gassbelysning. Og i begeistringen i rusen over maskinene kom tanken:
Kanskje var det slik at alle ting ble styrt av mekaniske prinsipper,
absolutt alt fra planetens gang til våre egne hjerteslag. Kanskje
var hele naturen rett og slett bare en eneste stor maskin? Og kanskje
man kunne gi liv også til det uorganiske? Kanskje grensen mellom
liv og død, ikke var så tydelig som man hittil hadde trodd?[35]
Her ble galvanisering[36] (elektriske
støt) det helt store i tiden. Johann Ritter, en av tidens fremstående
vitenskapsmenn, erklærte at "galvanic phenomena seemes to bridge
the gap between living and non-living matter." Og i 1803 brukte Giovanni
Aldini elektriske sjokk for å tvinge frem muskeltrekninger i liket
av en kriminell, som nettopp var død ved hengning i fengselet Newgate
i London. Alt så med andre ord lovende ut, mente de elektrisk troende,
og det var bare et spørsmål om tid før man virkelig
kunne vekke opp de døde
Mange nye ting å forholde seg til og mange nye, uvante tanker. For omtrent samtidig med den industrielle revolusjon, kom også teoriene om artenes utvikling. Var mennesket bare en finere apekatt, eller var det "guds barn" og noe helt spesielt? Allerede lenge før Charles Darwin, hadde hans bestefar Erasmus Darwin (17321802) fremmet slike ukristelige synspunkter. Erasmus store verk Zoonomia (publisert i to bind, 1794 og 1796) foregriper barnebarnets arbeid, og han legger her stor vekt på at livet på Jorden kan spores langt, langt tilbake.[37] Men dermed motsier han det vanlige og korrekte syn, nemlig at Gud faktisk skapte alt sammen i året 4004 f. Kr slik biskop James Ussher allerede på 1600-tallet hadde regnet det nøyaktig ut for oss. Så Erasmus Darwin ble i vide kretser både motarbeidet og latterliggjort (for ikke å snakke om tiet ihjel). Og når det gjaldt elektrisiteten, så var man i disse samme kretsene[38] skjønt enige om den aldri ville få noen som helst praktisk betydning Det var i denne store brytningstiden at Mary Shelley skrev sin Frankenstein. Hvor kommer selve navnet fra, forresten? Vi kan bare gjette, men montro om det ikke stammer fra en båtreise på Rhinen, to år før hun begynte arbeidet med boken. Like utenfor Darmstadt står nemlig ruinen av det gamle slottet Frankenstein, hvor i følge legenden en alkemist (Johann Konrad Dippel) en gang skal ha levd og hvor det i familekrøniken skal finnes beretninger om et unevnelig vesen. (En ridder som ligger begravet her, skal ha blitt drept i kamp med et blodtørstig monster i skikkelse av et villsvin et svin som ifølger tradisjonen var menneske-skapt )
Vi begynte dette forordet med å nevne Boris Karloff og filmens utnyttelse av Frankenstein-motivet. Og som en avslutning faller det naturlig å legge veien om kinosalen igjen. Få om noen romaner har måttet tåle så mange visuelle gjenfortellinger. Mary Shelleys bok har fanget filmskapernes interesse like fra mediets tidligste barndom. Den første versjonen[39] kom allerede i 1910! Dette er The Edison Companys berømte "lost film" (regi: J. Searle Dawley), et tidlig mesterverk (gjettes det på!) som vi bare har enkelte stills igjen av, bl.a. et forunderlig bilde av monsteret, spilt av en skuespiller ved navn Charles Ogle. Etter denne fulgte en nærmest endeløs rekke av Frankenstein-filmatiseringer den neste kom allerede i 1915 (Life without Soul). Men så bør det også tilføyes at Frankenstein særlig i den første pionertiden må ha vært en beretning som nærmest ropte på å bli festet til celluloid-strimlene. For var den ikke nettopp et bilde på selve filmindustrien? Var det ikke nettopp dette all film i bunn og grunn var: nemlig kunstig liv? Og fra første øyeblikk har vi Faust-motivet tordnende mot oss med store bokstaver. Dr. Frankenstein selger sin sjel til vitenskapen som i denne forbindelse har tydelige bukkeføtter og horn. Som nevnt er filmen fra 1910 tapt. Men synopsiset og pressemeldingen finnes fremdeles (takket være Museum of Modern Art Archives)! Her er et talende klipp fra pressemeldingen, 14. februar 1910:
Som vi ser, nesten alle klisjeer selv dobbeltgjengermotivet er på
plass: Det er ikke meningen at vi skal forstå alt. Det er galt å
tukle med livet. Mennesket skal ikke leke Gud. Den som likevel gjør
det kan med rette kalles "en gal vitenskapsmann". Helt fra filmens barndom har vitenskapsmannen vært en skurk. Aller
tydeligst er dette i Fritz Langs spektakulære Metropolis
(1926), bygget på Thea von Harbous lett "brune" roman
av samme navn. Her i et samfunn som tilsynelatende er utopisk, men som
vi snart gjennomskuer som en kalket grav, avhengig av en hensynsløs
undertrykkelse av fattige arbeidere er nemlig byens onde ånd ikke
bare vitenskapsmann, men også en jøde! Og stort verre kunne
det jo ikke være den gang
Doktor Rothwang beskrives som en motbydelig
semitt, som ved hjelp av sin robot Maria (forførende spilt av Brigitte
Helm!) forsøker å undergrave arbeiderklassens solidaritet.
Han vil lure arbeiderne til opprør, deretter straffe dem med drukningsdøden,
for så endelig å kunne erstatte dem alle sammen med roboter
eller slik han ser det: "Maskiner som aldri blir trette og aldri
gjør noen feil". * * * Helt til slutt: I moderne science fiction litteratur har vi de siste tyve årene fått en ny undergruppe cyberpunk. Og boken som satte det hele i gang var naturligvis William Gibsons debutroman Neuromancer (1984). Her brukes også ordet "cyberspace" for første gang, et ord som for lengst er gått inn vårt hverdagsspråk når vi samtaler om virtual reality og datamaskinelle nettverk. I sitt foredrag[46] "The Riddle of the Robots" har Jon Bing formulert essensen av denne retningen slik: " the computer is directly interfaced with the neural network of man. An extra memory chip may ble slotted into a socket behind the ear for easy access to a foreign language; a readout from your personal agenda is available in your field of vision, including a face recognition module to prompt you for the name of a person you have met in a cocktail party, outlining his available on the Net. And for a high, the pleasure centre of the brain is directly stimulated by an iserted probe. In this emerging fiction, the distinction [ ] between machinlike man and manlike machine is absorbed in a new synthesis, whic may be an apt symbol for the post-industrial society. Frankensteins monster was born from the emerging understanding of the power inherent in natural sciences. The robots were an allegory to the social and political forces in the industrial society. The cyborg may be the symbol making explicit the new and ethical challenges when biotechnology, nanotechnology and information technology converges into new possibilities both for the individual and society." Her snakkes det om en sammensmelting et slags kompromiss mellom menneske
og maskin men følger vi et annet, og like nærliggende Frankenstein-spor,
er det enda en tanke vi bør stusse litt over .... og da sikter
jeg naturligvis til at mange forskere idag mener at virkelig kunstig intelligens
kanskje vil være en realitet innen tredve til førti år.
Og da snakker vi ikke bare om skapninger som er flinke til å gjøre
det de får beskjed om, men "vesener" som er i stand til
å lære av sine feil, forandre seg, utvikle seg videre kanskje
langt hinsides vår egen forstand. Alcudia, desember 2004
1 En make-up det hver dag tok fem timer å ta på og to timer å ta av. Universal ville ikke at disse timene skulle regnes som "arbeidstid" og lønnes! Men Karloff vant denne krangelen. Ikke mange skuespillere våget å ta slike oppgjør den gang. To år senere (juli 1933) var han derfor med på å stifte Screen Actors Guild, som han ledet i over tredve år. [Tilbake] 2 Enkelte cineaster vil mene at riktig årstall er 1932, men filmens copyright-dato er vitterlig 16. november 1931. [Tilbake] 3 Tegneserier, leketøy, t-skjorter, kopper og krus og you-name-it. [Tilbake] 4 MONSTER-BILDER. Analyse av en original og dens klisjéer. (Foredraget er ikke publisert.) [Tilbake] 5 Daidalos er ellers mest kjent for den store stenlabyrinten han bygget på Kreta. Labyrinten skulle være et fengsel for monsteret Minotauros (halvt okse, halvt menneske). Men da arbeidet var ferdig, sperret kong Minos også byggmesteren selv (Daidalos) og sønnen hans inn i dette virvar av blindganger. Soldater voktet utgangene. Men labyrinten var uten tak. Og Daidalos greide det umulige. Han laget vinger av fuglefjær og festet dem med bivoks. Og så fløy han og sønnen Ikaros sin vei. Over havet bort fra Kreta. Men Ikaros var som en yr kalv på himmelen og lukket ørene for alle gode råd og advarsler. Så gikk det som det gikk: Han fløy for høyt, kom for nær solen, voksen smeltet, vingene gikk i stykker og unggutten styrtet i sjøen og druknet. Daidalos måtte fly videre alene, og kom trygt frem. Likevel er det surrekoppen Ikaros som folk flest idag husker navnet på av de to. Og det er han de fleste kunstnere har avbildet opp gjennom århundrene. Han som egentlig ikke gjorde noe annet enn å ramle ned! (Det var Daidalos som laget vingene, som fortalte hvordan de to skulle fly, som selv gjennomførte en prikkfri lufttur og landet trygt på fast mark.) [Tilbake] 6 Som de fleste idag kanskje kjenner best takket være Offenbachs berømte operette Hoffmanns eventyr. [Tilbake] 7 Urpremiere i Praha. Stykket fikk sitt internasjonale gjennombrudd i New York året etter. [Tilbake] 8 Mest kjent er amerikaneren Isaac Asimovs samlinger I, Robot (1950) og The Rest of the Robots (1964). Det var også Asimov som (i samarbeid med redaktøren for Analog, John W. Campbell) så tidlig som i 1941 formulerte de tre "robot-lovene" som alle senere forfattere har forsøkt å rette seg etter: 1. En robot må ikke skade et menneske eller ved passivitet la et menneske komme til skade. 2. En robot må lystre et menneskes ordre, unntatt når slike ordrer vil stride mot første lov. 3. En robot må beskytte sin egen eksistens, så lenge dette ikke kommer i strid med første eller annen lov. [Tilbake] 9 Europa er navnet på den kongsdatteren Zeus (i skikkelse av en okse) bortførte fra Fønikia og tok med til Kreta hvor hun ble mor til deres sønn, Minos. [Tilbake] 10 Mest kjent for sine forsøk på å fly og for sitt forsøk på å kjøpe den Hellige Ånds kraft fra apostelen Peter (Apostlenes gjerninger 8: 9 - 24). Simon skal også (ifølge Clementine Recognitiones) ha laget en gutt av luft! ("En gang brukte jeg mine krefter til å forvandle luft til vann, og vannet gjorde jeg videre til blod og blodet til kjøtt og deretter formet jeg en ny menneskelig skapning, en gutt. Dermed hadde jeg utført et mer edelt arbeid enn Gud. For han skapte mennesket av jord, men jeg av luft noe som naturligvis er adskillig vanskeligere...") Gutten ble brukt som tjener. [Tilbake] 11 Hvor det fremgår at han under en langvarig sykdom i 1768, tilbragte de fleste dagene med å diskutere okkulte spørsmål, studere den jødiske kabbala og eksperimentere med alkemi. [Tilbake] 12 Selve ordet betyr faktisk rett og slett "tradisjon" eller "mottatt tradisjon". (Den lek med kortstokken som vi i Norge kaller "kabal" er nok også inspirert av dette ordet...) [Tilbake] 13 "Praktens bok". [Tilbake] 14 Hele boken finnes oversatt til norsk av Arvid Tångberg i Tor Åge Bringsværd og Jens Braarvig (red.): I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden (De norske bokklubbene 2000). [Tilbake] 15 Ordet er hebraisk/arameisk, og opprinnelig betyr det "formløs masse". I Bibelen finnes ordet eller en form av det (galmi) bare ett sted (Salme 139:16), hvor det på norsk (noe bastant) oversettes med "foster". I Talmud de eldste jødiske skriftfortolkningene brukes ordet om "det ufullkomne" eller "det ufullendte". For eksempel blir den bevisstløse Adam mens Gud er i ferd med å skape ham, og mens han ennå bare er en kropp av jord og uten sjel omtalt som en Golem. Og det er nok nettopp denne ordbruken som har vært springbrettet for middelalderens merkelige legender, hvor fromme rabbinere skaper et kunstig menneske ved hjelp av leire og magiske tall- og bokstav-kombinasjoner. [Tilbake] 16 Her gjenfortalt etter Moshe Idel: Golem. Jewish Magical and Mystical Traditions on the Artificial Anthropoid, side 209-210 (State University of New York Press). [Tilbake] 17 Skjønt langt fra alle var simple humbugmakere. For eksempel var både Tycho Brahe og Johannes Kepler keiserens gjester og forsøkte å arbeide her! [Tilbake] 18 Nitten år gammel hadde han i 1811 publisert pamfletten The Neccessity of Atheism og var blitt utvist fra universitetet i Oxford. [Tilbake] 19 Gutten ble bare tre år gammel. [Tilbake] 20 Mens hun opptrådte på Drury Lane Theatre. [Tilbake] 21 Da Byron i mars 1816 fikk rettslig separasjon fra sin kone, bestemte han seg for å forlate England for godt. Med en spesiallaget vogn som rommet seng, bibliotek, kjøkkenutstyr og spisestue (en slags forløper for våre dagers campingvogner!) ville han reise gjennom Europa til Sveits og videre til Italia. [Tilbake] 22 Endringer hun selv har beskrevet slik: "De gjelder hovedsakelig stilen. Jeg har ikke forandret en eneste bit av selve fortellingen, og heller ikke brakt inn nye elementer eller begivenheter. Jeg har flikket litt på språket enkelte steder der det var så rått tilhugget at det kunne virke forstyrrende på utviklingen av selve beretningen. Disse endringene finnes praktisk talt bare i bokens aller første deler. Og overalt hvor de forekommer, gjelder de bare hva jeg vil kalle utløpere av historien, slik at kjernen er forblitt uberørt." (Arne Moens oversettelse) [Tilbake] 23 Arne Moens oversettelse fra Lanterne-utgaven i 1976. (Første norske utgave.) [Tilbake] 24 Et forord som nærmest pøver å unnskylde hele boken og vil ta brodden fra enhver "støtende" mening. Vi siterer: "Jeg har i den sammenheng vært mest opptatt av å [ ] vise viktigheten av følelser for hjem og familie, og det uovertrufne i en almengyldig moral." Her er det med andre ord lite å hente for dem som ønsker å lese Frankenstein som en tidlig feministisk bok. Og videre: "De oppfatningene som naturlig henger sammen med heltens karakterer eller de situasjoner han befinner seg i, er slett ikke alltid sammenfallende med mine egne; det er heller ikke rimelig å trekke noen slutninger fra de følgende sider om tilslutning til en eller annen filosofisk doktrine." Så hva blir igjen? Vår trøst er ta Mary på ordet, dvs. stole på at dette forordet ikke er hennes i det hele tatt, men skrevet av en tydeligvis langt mer forsiktig ektemann. [Tilbake] 25 Et kort essay i Horror: 100 Best Books, 1988, redigert av Stephen Jones and Kim Newman. [Tilbake] 26 "I hennes romaner er hovedpersonerne altid betitlede eller arvinger til et gammelt gods. [ ] De fattige i hendes historier er som regel ynkværdige og ulærde og ikke særlig værdige til at blive frelst, selv om de besidder en uskyldig uvidenhed og gode hjerter. Massenes fattigdom var for hende en fastsat forordning, en plage Gud havde sendt og som man skulle lindre ved godgørenhed og ikke fjerne ved social udligning." (Jannick Storm). [Tilbake] 27 Selv tyve år senere hadde Mary vond samvittighet overfor Harriet. I sin dagbok skrev hun i 1839: "Poor Harriet, to whose sad fate I attribute so many of my own heavy sorrows, as the atonement claimed by fate for her death." [Tilbake] 28 En annen av Lord Byrons døtre var Ada Augusta (18151852), bedre kjent som Lady Lovelace. Hun var en glimrende matematiker og nærmeste medarbeider til den geniale Charles Babbage (17911871) oppfinneren av en analytisk maskin, en avansert kalkulator, m.a.o. verdens første "datamaskin" (dampdrevet!) og blant dataeksperter omtales derfor Lord Byrons datter som verdens aller første programmerer! (Så på sett og vis finnes det altså en aldri så liten og tynn tråd fra den moderne datamaskin og direkte tilbake til Frankensteins monster ) [Tilbake] 29 Bogklubben Egmont, 1994 [Tilbake] 30 Noen sier det var en gribb, andre mener det var ravner og noen få hevder at det dreide seg om griffer (et fabeldyr som er en fugl med fire løveføtter og så diger som en ulv. De som ønsker å studere arten videre, kan for eksempel kaste et blikk opp på taket over hovedinngangen til Nasjonalgalleriet i Oslo, hvor det av en eller annen grunn står to eksemplarer i et materiale som sterkt minner om plast ) [Tilbake] 31 For øvrig var også både Shelley og Byron svært opptatt av denne gamle myten om en kulturbringer og en opprører. Shelley skrev for eksempel det lyriske kammerspillet Prometheus Unbound (1819), om rebellen som aldri føyde seg under gudekongens vilje, men valgte å stå på menneskenes side. [Tilbake] 32 Kuriøst nok har også John Milton, bokens forfatter, en gang bodd i Villa Diodati ved Genfersjøen, huset der romanen om Frankenstein ble påbegynt. [Tilbake] 33 "Kombinasjonen av den romantiske dødslengsel og samfunnets represjoner mot enkeltindividets behov for frihet bl.a. i forhold til seksualiteten fant sin romantiske metafor i vampyren, en litterær konkretisering av en sjelstilstand." (Peter Haars) [Tilbake] 34 Tidligere hadde man operert med lokaltid, noe som betydde at man for eksempel i Bristol og London hadde en tidsforskjell på tyve minutter. [Tilbake] 35 Da Percy Shelleys første kone, Harriett, begikk selvmord i 1816, førte man hennes livløse legeme til en såkalt opplivningsstasjon. Her prøvde man alt, fra luktesalt, kraftig risting, kunstig åndedrett ved hjelp av blåsebelger, og elektriske sjokk men uten hell. (På denne tiden ble det også gjort makabre eksperimenter med menneskelige fostre, for bl.a. å få dem til å bli noe helt annet ) [Tilbake] 36 Ordet kommer fra navnet til den italienske fysiker Luigi Galvani, som i 1790-årene fikk det til å rykke i leggmusklene til en frosk når han ga dem et støt med en gnist fra en elektrostatisk maskin. (De av leserne som er spesielt interessert i slike froskeforsøk henvises til Galvanis bok De Virirbus Electricitatis in Motu Musculari, 1792) [Tilbake] 37 Han spekulerte også om opprinnelsen til selve universet, og skal ha kommet med den antagelig aller første skissen til The Big Bang-teorien! [Tilbake] 38 Shelley derimot bare så det er sagt var en stor beundrer av Erasmus Darwin. Han var selv opptatt av den moderne vitenskap, han var ateist og en frihetselskende sjel og han følte seg hele livet som en opprører. (Noe han skjuler svært så godt i forordet til Frankenstein!) Hvor mye som smittet over på Mary, vet vi ikke. I mange hensender virker det nok som om hun var mer nøktern, og ikke så lett lot seg rive med bestandig [Tilbake] 39 Men allerede i 1826 ble Frankenstein fremført som lysbilde-show i Paris! (Og på teatret innså man naturligvis de sceniske mulighetene like tidlig.) [Tilbake] 40 Bela Lugosi (best kjent for Dracula) skulle egentlig hatt rollen. Gudskjelov at han avslo! [Tilbake] 41 Som i filmen har skiftet fornavn fra Victor til Henry antagelig for å markere tilhørighet til det amerikanske samfunn og de amerikanske "verdier" (bl.a. i synet på familien). [Tilbake] 42 Det er en standhaftig og kuriøs misforståelse at monsteret heter Frankenstein. Vi kan ikke si det for ofte: Det er vitenskapsmannen som bærer dette navnet. Monsteret er og blir navnløst. Likevel har denne misforståelsen/ navneforvekslingen vokst seg så følldiger at selv de som lager filmene roter det til for oss. For eksempel kalte Whale sin oppfølger for The Bride of Frankenstein (1935), selv om det jo ikke er for vitenskapsmannen, men for monsteret at man prøver å lage en brud og drømmekvinne [Tilbake] 43 Som forøvrig ble skrevet omtrent på samme tid som Charles Babbage arbeidet med å lage forløperen til våre dagers datamaskin! (En maskin som jo på enkelte områder er mennesket overlegen...) [Tilbake] 44 Et tilbakestående barn? Legg merke til gangarten... er den ikke som hentet fra en psykiatrisk abnorm tilstand? Det samme gjelder også andre monstre, som for eksempel Mumien. Og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at også de fleste roboter beveger seg med tilsvarende klossete bevegelser på en måte er de jo våre barn, de også [Tilbake] 45 Av de tre innspillingene (1914, 1917 og 1920) er det bare den fra 1920 som er bevart. [Tilbake] 46 Et bidrag til konferansen Internationale Rechtsinformatiksympostium (IRIS 2004) i Salzburg, og senere samme år publisert i Yulex, et skrift utgitt av Institutt for Rettsinnformatikk ved Universitet i Oslo. [Tilbake] |