En bro til besvær?
Glad og overrasket leser jeg i Aftenposten at landets ungdom blir
stadig mer opptatt av historie og røtter, og jeg tenker: Javel,
flott og greit nok, men tenk om førti- og femti- og seksti-åringene
kunne være like ivrige? For det er jo de eldre som bestemmer saker
og ting her i verden, og det hjelper ikke om tenåringer synes det
er kult med kulturminner, hvis femti-åringer gir F. Og mest F gir
man tydeligvis når det gjelder tekniske kulturminner, noe
som er den direkte foranledning til månedens hjertesukk.
Hva jeg snakker om?
Jeg snakker naturligvis om den gamle
jernbaneviadukten i Hølen. Antagelig har et flertall av leserne
opplevd denne broen, i det minste kjørt over den, for inntil jernbanetraséen
ble lagt om i 1996, var det den alle tog i retning Moss og utlandet måtte
krysse. Som en romersk viadukt eller et slags horisontalt eiffeltårn
strekker den seg over dalen og elven, og har helt siden den ble bygget
vært Hølens ubestridte landemerke.
Broen sto ferdig i 1878 og er trolig den første der det nye konstruksjonsprinsippet "pendelpilar" ble fulgt. Den gang vakte det stor oppmerksomhet internasjonalt og i flere land tok man snart etter når man skulle bygge store viadukter av stål. Det spesielle var at bropilarene ble forsynt med ledd ved foten og i toppen, slik at hele pilaren ville følge med i broens bevegelser, enten de var forårsaket av temperatursvingninger eller belastninger. Dermed kunne bropilarene gjøres slanke og med et lite forbruk av materialer.
Det var derfor bare naturlig at Riksantikvaren erklærte broen for
verneverdig den dagen NSB la om traséen. I et reguleringsvedtak
fra Vestby kommunestyre ble den gamle traséen straks omdisponert
til gang- og sykkelvei og broen ble lovt tatt vare på. Jernbaneverket
(som er eier) lovet å bekoste opp-pussingen av den historiske broen,
og Statens vegvesen ville ikke være snauere, så de lovet å
betale vedlikeholdet.
Så skulle vel alt være bare
fred og solskinn?
Langt der i fra. For som vi vet fra internasjonale
katastrofer, så er løfter én ting, men å gjøre
det man har lovet er noe helt annet.
Så ingenting er skjedd siden 1996?
Joda, broen forfaller - og i et brev fra
januar 2005 har Statens Vegvesen plutselig sagt at de ikke lenger ønsker
å benytte den som en del av sin gang- og sykkelvei, dvs. hvis folk
absolutt vil gå og sykle, så får de heller gjøre
det andre steder. Og da er naturligvis Jernbaneverket raskt ute med sparekniven,
de også. I 2004 utarbeidet de en Nasjonal verneplan for kulturminner
ved jernbanen (riktignok ikke helt ferdigbehandlet) hvor Hølenbroen
var klart inne med stjerne og kryss i margen, men nå - i 2005 -
mener man, ikke uventet (se ovenfor!), at det er aktuelt å "revurdere".
Men hvorfor har ikke kommunen skyndet på? Hele prosjektet er jo
en gave som ikke koster Vestby noe som helst?
Og da kommer vi til det som virkelig er
det mest triste av alt sammen: Grunnen til at kommunen har sittet på
baken i snart ti år, er at man egentlig ikke ønsker denne
gaven i det hele tatt. Mange mennesker - også i kommunestyret, men
særlig i korridorene - mener broen bare er stygg, forringer salgsverdien
på hus i nærområdet, skygger for solen, og at barn kan
falle ned fra den. I stedet for å være stolte av et sjeldent
historisk minnesmerke, ser man viadukten utelukkende som en kjempediger
ansamling av skrapjern.
Fremdeles kan Riksantikvaren gripe inn. Men det haster. Og den som tror at denne artikkelen bare handler om en jernbanebro i Hølen, bør tenke om igjen. For mitt poeng er følgende: Hadde det dreid seg om et kulturminne av treverk - gjerne en kirke eller et forsamlingshus - ville publikums interesse for bevaring vært langt større. Treverk (for ikke å snakke om oljemalerier) er kultur. Stålkonstruksjoner og gammel industridesign er det ikke. Så hva skal vi gjøre for å endre slike holdninger? For det er klart vi må prøve! Selv om vi vet at mentale forandringer er de mest langsomme bevegelser vi kjenner. Og det undrer meg: Hva mener fagforeningene i dette landet om slike ting? Hva mener Jern og Metall? Er det ok at gammel arbeiderkultur bare ruster opp? Hva mener ingeniørene? Hva mener NTNU? De er jo så forbasket tause, alle sammen. Men er det ikke snart på tide at vi krever det samme vern og den samme omsorg for våre tekniske kulturminner som for alle våre andre fortidsminner?