Når små skruer sier fra
"Whistleblower" heter det på moderne norsk, og det handler
naturligvis ikke bare om ytringsfrihet, men kanskje vel så mye om
ytringsplikt. Den moralske plikt til å varsle når noe
ikke er som det skal; når lov og rett settes til side; når
samfunnstopper, politikere, næringsliv - eller for den del forskningsinstitusjoner
- mener de i hemmelighet kan drive med snusk bak folkets rygg.
Det er da vi trenger en whistleblower.
En av dem som blåste kraftigst, heter Mordechai Vanunu.
Og det fikk han svi for.
Da The Sunday Times 5. oktober 1986
trykket hans avsløringer av det israelske atomvåpenprogrammet
under overskriften "Revealed - the secrets of Israel's nuclear arsenal",
grep Mossad øyeblikkelig inn i beste 007-stil. Vanunu var i London,
men allerede før artikkelen gikk i trykken (!) ble han lokket ut
av landet ved hjelp av (de sedvanlige) erotiske triks - Israel hadde lovet
fru Thatcher at det ikke skulle skje noen skandale på britisk jord
- og i Roma ble han så fanget og ført hjem til Israel på
et lasteskip. Her ble han ved en hemmelig rettssak dømt til 18
års fengsel (11 av dem i isolat) for landssvik og spionasje.
Hans forbrytelse var at han avslørte
en løgn. Han avslørte at Israel hadde atomvåpen -
til tross for alle offisielle forsikringer om det motsatte.
Det tragikomiske er at Vanunu ikke var i stand til å fortelle noe all verdens etterretningsorganisasjoner ikke allerede visste. Forskjellen var bare at nå kom det på trykk. Sånn at hvermann kunne lese det. Heller ikke var det store atomhemmeligheter det dreide seg om. Vanunu var ingen fremtredende kjernefysiker - selv om mediene ofte har fremstilt ham slik - han var en vanlig tekniker. I et dikt fra fengselet kaller han seg selv "en liten skrue" i det store maskineriet. Men også små skruer har plikt til å si fra, når de brukes til noe som er galt og ulovlig …
Mordechai Vanunu ble av mange mennesker verden over oppfattet som en
helt i de årene han satt inne. Han ble flere ganger nominert til
Nobels fredspris, Europaparlamentet protesterte mot behandlingen av ham,
han ble utnevnt til æresdoktor både her og der (for eksempel
i Tromsø) og det året han endelig slapp fri (2004), fikk
han (Det norske) Folkets Fredspris.
Men for Israel var han stadig samfunnsfiende
nr. 1. Og bare et halvt år etter løslatelsen ble han tauet
inn igjen.
Hva som skjer videre, er fremdeles uvisst. Og det er her lille Norge
kommer inn i bildet.
22. april 2004 - dagen etter at den atten
år lange soningen var over - søkte nemlig Mordechai Vanunu
om asyl i Norge på humanitært grunnlag, fordi han fryktet
for sitt liv.
Men søknaden ble avvist av den norske
regjering med Erna Solberg i spissen. Hun skal ifølge Dagsavisen
ha henvist til at et ja ville kunne skade "Norges meklerrolle i Midtøsten".
At fredsaktivister fra forskjellige leirer (deriblant Kåre Willoch)
forsøkte å tale Vanunus sak, hjalp ikke det minste, snarere
tvert i mot.
Og så går dagene. Månedene. Årene. Og mens navnet
Mordechai Vanunu glir bort i medietåken, kan vi tenke over minst
tre forskjellige ting:
Ønsker vi bare frihet for de ytringer
som mener det samme som oss?
Hvordan stiller norske teknikere, ingeniører
og forskere seg til denne saken: Ønsker de å solidarisere
seg med Vanunu, eller mener de at han sviktet sine oppdragsgivere - fordi
kunden alltid har rett og skruen aldri skal sette seg opp mot skrujernet?
Hvor går den moralske grensen for det vi kan være med på?
Det enkleste er nok bare å glemme alt sammen. Vanunu? Aldri hørt om ham.