Marthe Berger Walthinsen, Einar Stenseng og Marie Sjøvold har bedt meg si litt ved åpningen av utstillingen deres. Og det gjør jeg naturligvis gjerne, bare jeg slipper å tolke eller forklare noe som helst. Jeg vil istedet snakke om tilsynelatende helt andre ting. Sånn som jeg gjerne pleier.

Jeg leker – og nå er jeg helt personlig – jeg leker at alt mennesker gjennom årtusene har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer, finnes på et stort imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt.
      For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet - det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.
      Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp loftstrappen.

De tre kunstnerne vi møter her i kveld er forskjellige i uttryksform, men har gått sammen om et felles prosjekt. De tar utgangspunkt i den klassiske myten om Minotauros, monsteret som var halvt menneske, halvt okse og som ble stengt inne i en labyrint på Kreta.

Trenger vi en kort repetering? Kongen og dronningen heter Minos og Pasifae. Dronning Pasifae forelsker seg i en snøhvit tyr – en villokse. Og Daidalos – den mest oppfinnsomme av alle gamle grekere – lager en ku av tre, som Pasifae kan klatre inn og så snedig konstruert er den at det blir mulig å gjennomføre et slags samleie – i hvert fall nok til at hun blir med barn. Og føder et misfoster med oksehode. Kong Minos befaler Daidalos å bygge en labyrint. Her settes monsteret i fangenskap. For labyrinten er slik at ingen greier å finne ut av den. Bortsett fra Daidalos naturligvis. For han blir også satt i fangenskap her, sammen med sin sønn Ikaros. Og Daidalos får laget vinger av fjær, festet med bivoks – og sammen flyr de sin vei, far og sønn. Daidalos flyr jevnt og rolig, og kommer frem dit han har tenkt seg. Sønnen Ikaros er en rotekopp som ikke gidder å høre på faren sin, så han detter ned og drukner.. Ikaros gjorde ikke noe annet enn å ta på seg de vingene en annen hadde laget for ham, gi blaffen i alle gode råd og deretter drukne i havet. Likevel er han blitt feiret opp gjennom tidene. Mens Daidalos er blitt glemt. Ettertiden har glemt han som lykkes. Han som virkelig greide å fly. Sånn kan det gå. Men tilbake til labyrinten: Hit befaler Kong Minos at Athen hvert år skal sende 7 unge menn og 7 unge piker – for den gang var det Kreta og kongen i Knossos som hersket over denne del av verden. Ungdommene jages inn i labyrinten, hvor Minotauros venter på å få spise dem. Slik går mange år, helt til helten Theseus gjør sin entré. Han hugger hodet av oksemannen, og fordi han kvelden i forveien sjekket opp kong Minos yngste datter – Ariadne – har han med seg et stort garnnøste, og når han skal ut igjen er det bare å følge denne Ariadnes tråd.

Kveldens tre kunstnere tar som sagt utgangspunkt i denne myten, men assosierer fritt omkring den – slik det er meningen at vi skal gjøre med alle gamle myter og eventyr. For myter og eventyr kan aldri bli uaktuelle. De handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Men hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.
      I en e-post til meg sier en av de tre det slik: "Vi prøver å formidle stemninger og emosjoner fra forskjellige aspekter ved historien. Igjennom stemningene prøver vi å fange dualismen i menneskesinnet."

Det er spesielt morsomt for meg å være tilstede her. Siden jeg selv – for 25 år siden – har skrevet en roman om Minotauros. Og det er – og det er jeg stolt over å kunne si – nettopp denne romanen som har vært springbrettet for kveldens tre kunstnere, vært den trampolinen de har latt sine egne tanker og ideer hoppe og sprette på. I romanen er det Minotauros som er "helten", den misforståtte og forfulgte, ensomme skapningen. Kort sitat:

(137) "Det er oksen i meg som nøler. Den er mild. Vil aldri noe vondt. Stritter i mot. Okser er milde og sterke. Ofte har jeg kjent hvordan den stanger i meg. Men mennesket har alltid seiret. Oksen i meg er stolt. Men mennesket vil leve. Selv som rotte…
      Likevel er det oksen de frykter.
      De tror mennesket vil dem godt.
      Så dårlig de må kjenne seg selv." (sitat slutt)

Det er vel egentlig vår tragiske skjebne som art, at vi har fjernet oss så langt fra de andre dyrene at vi snart ikke kjenner hverken dem eller oss selv. Derfor er det nærmest patetisk å se mennesker som står med ansiktet vendt mot stjernene og lurer på om det finnes noe liv der ute, eller om vi er helt alene i universet. Hvis disse menneskene ikke hadde hatt nesa til værs, men sett seg litt om der de sto, ville de oppdaget at vi bor på en klode som yrer av liv – hvis vi bare gidder å ta kontakt. Og vi er jo også så veldig like alle vi som lever her på jorden, sammenligner man DNA til den minste frosk og mus med oss såkalte høyerestående vesener, vil man se at det knapt er noen forskjell i det hele tatt.
     Så jeg skulle ønske vi kunne bli litt mer indianere i hodet.

Pawneehøvdingen Letakots-Lesa (Ørnehøvding), sa det slik – en gang sent på 1800-tallet: (pawnee var prærieindianere)
     I begynnelsen var visdommen og kunnskapen hos dyrene, for Tirawa, Han-der-oppe, snakket ikke direkte til menneskene. Han sendte forskjellige dyr til dem, for at menneskene skulle merke at det var gjennom dyrene han ville gi seg til kjenne, og at det var av dyrene, og av stjernene, solen og månen menneskene skulle lære … for alle ting vitner om Tirawa.

For de nordamerikanske indianere er mennesket innvevet i naturen. Vind, regn, storm og torden er noen av de måtene maktene snakker til oss på. Fordi alt har det samme guddommelige opphav, er det ikke noen virkelig forskjell mellom dyr og mennesker. Dette er viktig å merke seg, fordi det står i slik kontrast til vårt eget jødisk-kristne (og greske) verdensbilde. For en indianer er ikke dyr laverestående skapninger, de er bare annerledes enn ham selv – og de er bærere av krefter og egenskaper han ikke har, men skulle ønske han hadde tilgang til. Derfor kan han føle – og ønske – et særlig slektskap til et bestemt dyr eller en fugl, som for eksempel ørn, bøffel, bever eller bjørn. Hvis et menneske har beveren som sitt totem, sitt "hjelpedyr", er han så knyttet til dyret at det på en måte blir hans annet jeg. Han får del i dyrets kraft – og han setter sin ære i å kjenne dets vesen og adferd ut og inn. De to skal stå sammen i tykt og tynt. Og totemdyret må naturligvis ikke drepes eller spises med mindre man er i virkelig nød.
     Guder i dyreskikkelse var en gang vanlig over hele verden. Her i Norge ryster vi litt på hodet av slikt. For kan vel Gud avbildes som en apekatt, slik man gjør i India?
     Men kanskje er slike gudbilder rett og slett de aller eldste vi kjenner! Vi vet ikke hvorfor det var slik, men antagelig har ikke skillet mellom dyr og mennesker bestandig vært så klart og tydelig som idag. Kanskje er det også derfor vi nesten alle steder finner forestillingen om at "en gang, for lenge siden kunne dyrene tale"...
      Men gradvis forandret gudebildene seg.
     Etterhvert som menneskene fikk høye tanker om seg selv, ble også gudene mer og mer lik oss. Først var det bare kroppen som fikk menneskelig skikkelse, guder og gudinner beholdt i det lengste dyrehodet (slik vi for eksempel tydelig kan se det i Egypt), men etterhvert måtte også snuter og horn vike plassen.
      Hvor ble det av det animalske?
      Kanskje er det "følgedyret" som mange guder har, rett og slett et ekko av den skikkelsen de selv en gang hadde? (I gresk mytologi regnes for eks. uglen som Athenes fugl. Hvem vet om ikke gudinnen en gang hadde nettopp denne skikkelsen?) Og kanskje finner vi også en rest i forestillingen om at gudene er så urimelig flinke til å forvandle seg til dyr?
      Også i våre egen religion finner vi slike dyriske spor: Englene har fuglevinger, djevler og demoner har horn og hale. Tre av de fire evangelister har et dyr som symbol: Markus kan avbildes som en løve, Lukas som en okse og Johannes som en ørn. Og endelig: Kristus kan avbildes som løve eller lam – og Den hellige ånd som en due.
      Så kanskje er det ikke så rart og fremmedartet likevel – at man i India har en populær gud med apekropp?

Men nå har jeg snakket mer enn lenge nok om tilsynelatede helt andre ting. Så derfor: Velkommen til en annerledes utstilling.

Tilbake til 2005