|
Jeg har delt inn dette foredraget i tre omtrent ikke store deler. Først kommer jeg til å si en del generelle selvfølgeligheter, og deretter skal jeg si noen litt mer spesielle selvfølgeligheter og til slutt skal jeg være personlig Grunnen til at jeg har valgt å gjøre det slik, er at jeg synes det er greit først å snakke litt om vårt forhold til såkalt "barnelitteratur", før vi går direkte på billedboken. Jeg har med andre ord tenkt å gjøre som katten, gå noen runder rundt den varme grøten før jeg stikker poten inn i den. Slutt på innledning.
Å skrive en bok det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Derfor: For at det skal bli en god bok, trengs det ikke bare en god forfatter, det trengs også en god leser. Ord særlig det skrevne ord krever at man er aktiv, at man dikter med. Men nettopp fordi vi er medskapende, blir det vi leser også på en underlig måte vårt. Det er det enestående og det magiske med ord ikke bare når vi sier dem eller skriver dem, men også når vi leser dem, blir de våre. For en bok er ikke bare en melding/ en beskjed/ en informasjon fra ett menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser. Derfor: Det vi mennesker trenger bortsett fra melk og brød og alt det der er: Fantasi og innlevelsesevne. Og rører vi ikke da samtidig ved selve det vesentlige i vår måte å tenke på? For griper vi ikke rent instinktivt til sammenlikninger når vi vil uttrykke noe? Er det ikke slik vi går frem alle sammen? Det er som om, sier vi. Det er på samme måte som Med andre ord: Uten fantasi, ingen tanke. I hvert fall ikke i flere sammenhengende trinn. Boken gir oss muligheten til for en kort stund å være en annen enn oss selv, leve et helt annet liv et helt annet sted! Den som leser, kan når som helst skifte alder, hudfarve og kjønn! Bøkene er magiske hester og kameler, som på et blunk tar oss dit vi vil. Men de er også tidsmaskiner! En bok lar oss nemlig ikke bare oppleve det Alexandria eller det Paris som er, men den kan like gjerne føre oss tilbake til det Alexandria som var. Og det har jeg ennå ikke sett noe tilbud om hverken hos Star Tour eller Ving. Biblioteket derimot kan tilby slike reiser nær sagt når som helst! Egentlig er det nok unødvendig å innlede på denne måten. For alle vi som er her vet forhåpentligvis hvor viktig bøker er. For meg personlig finnes det faktisk ikke noe viktigere her i livet enn bøker. Det er vel derfor jeg har skrevet så ubegripelig mange også. For meg er det å skrive nærmest en måte å puste på Det er også naturlig for meg å holde på med mange ting på en gang. Og det kan like gjerne være ting for voksne som for barn. Jeg liker nemlig å tro at jeg ikke skriver hverken for voksne eller for barn, men at jeg skriver for mennesker. I mine øyne er det nemlig ikke noen nevneverdig forskjell. Barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Men det å lage det jeg kaller "all-bøker" er en ganske vanskelig litterær balansegang i dette landet, og enda mer vrient blir det hvis det i tillegg dreier seg om billedbøker. For billedbøker er jo ment for ganske små barn, ikke sant? Joda, det kan de være. Men de trenger slett ikke alltid å være det! De kan være for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre! Sånn er det med den saken I Norge elsker vi merkelapper og arkivskuffer og klare meldinger om hvilken aldersgruppe ting er myntet på. På den måten bygger vi greie, kulturelle ghettoer og skaper sløvsinn både hos kunder og bokhandlere: Barn til høyre, ungdom til venstre og voksne rett fram. Men det er nettopp slike ghettoer vi bør bygge litterære gangveier og broer mellom! En bok kan nemlig også være et torg en møteplass for mennesker fra flere generasjoner. Det er en gammel drøm dette: å lage bøker som kan leses av alle aldersgrupper, på flere plan, omtrent som kinesiske esker. Forsøke å lage ting som både voksne og barn kan ha glede av, lese sammen, se sammen kanskje forstå forskjellig men likevel dele en opplevelse. Dette har på sett og vis vært mitt hovedprosjekt de siste tyve årene. Det betyr at billedbøker er blitt mer og mer viktige for meg. Mye viktigere enn å skrive romaner (selv om jeg har skrevet en hel del av det slaget også.) Og jeg oppfatter det ikke bare som arrogant, men direkte dumt, det som hender meg av og til. At folk stanser meg og spør om jeg kommer med noen bok i år. Og hvis jeg svarer: Ja. Jeg har laget en billedbok. Den heter. Osv. Så vil den som har spurt helt sikkert lytte med tomt ansikt - og man formelig aner at ordene riktignok går inn gjennom ørene, men at de helt opplagt blir til røk inne i hodet på vedkommende og så sier han kanskje: Javel. Eller han tar sats og sier: Det var ikke sånn jeg mente det, jeg mente: kommer du ikke snart med en ordentlig bok? Og jeg vet at det han helst har lyst til å si er: Ja, for du trenger jo ikke å skrive for barn... Du får jo antatt ordentlige bøker også. Etter min mening er dette å snu tingene fullstendig på hodet. Og jeg tror jeg allerede har svart litt på det, men la meg fylle det ut Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et publikum som er våkent og skarpt nok til å forstå og fornemme ting som ikke alltid lar seg forklare. Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et intelligent publikum som ikke nødvendigvis må ha alt inn med teskjeer, men som er lekent og fantasirikt nok til å henge med i svingene selv om bordet skulle løfte seg og fly ut gjennom vinduet. Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr et privatliv. Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning. For meg er det samtidig et spørsmål om å holde meg språklig våken. Og da vet jeg ingen bedre måte enn å holde kontakten med barn. Barn bruker nemlig ofte språket på en slik måte at det er som om vi hører ordene for første gang. Nærmere den "rene" poesi er det ikke mulig å komme. Hvis vi tar oss tid til å lytte. Dessuten er det min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med slik at vi ikke mister oss selv Dypt der inne bak skjegg og dobbelthaker lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Derfor ikke bare skriver jeg såkalte barnebøker. Jeg leser dem også! Helst billedbøker. Og jeg håper at jeg aldri kommer dithen at jeg får problemer med å leve meg inn i skjebnen til en mus eller en gris for ikke å snakke om en liten bjørn. "Sprett er lur," sa Brumm tankefullt. Litt om den virkelighet vi har å forholde oss til vi som gjerne vil jobbe med billedbøker: Optimistene tror at verden går fremover. Vi pessimister frykter for at den går i ring slik den antagelig alltid har gjort. For ta nå dette med billedbøker. Billedbøker er ikke noe man blir hverken rik eller berømt av å lage. Den som ikke vil gi seg i kast med dette rett og slett fordi det er moro og meningsfylt bør holde seg langt unna. Hvor lenge har vi ikke snakket om at dette er likeverdig litteratur på linje med alt annet? Veldig lenge. Har det hjulpet noe? Tja. Jeg vet ikke hvor mange billdbøker du har sett anmeldt i den avisen du pleier å lese. I de avisene jeg selv leser er billedbøker så godt som usynlige. Altfor mange betrakter nelig fremdeles "barnebøker" som surrogat-litteratur. Som noe forberedende... som noe utelukkende (eller først og fremst) pedagogisk... noe vi vil at barn skal prøve seg på mens vi venter på at de skal bli store nok til å lese ordentlige, det vil si "voksne" bøker. For meg finnes det ikke noen litteratur som er "større" eller mer "ordentlig" enn annen litteratur. Det finnes bare - subjektivt sett - gode og dårlige bøker. Bøker jeg liker og bøker jeg ikke liker... I vår kulturkrets har barndommen liten verdi i seg selv. Så hvem av oss - fra 6 år og oppover - ønsker vel for eksempel å bli kalt "barnslig"? Det er nesten like ille som å bli kalt "snill". Det er liksom heftet noe dumt til det... Nei, målet er å bli "voksen" - så fort som mulig. Og barneværelset er først og fremst et venteværelse. Derfor er det heller ikke rimelig at kultur for barn tas på alvor. Hvem av oss har ikke overhørt kunder som steiler over bokpriser? Så og så mye - for en barnebok? Hør: Barn tjener ikke penger selv. Det er voksne som kjøper bøker til dem. Og de voksne synes ofte å mene at en barnebok bare bør koste en brøkdel av hva en voksen-bok koster. For det er jo ikke ordentlig litteratur - det er "bare for barn"... Slik er den verden vi lever i - og skriver i. Og det er vanskelig å gjøre noe med den. Barn er prisgitt oss og våre kjøpevaner. Nei, stikk til dem et Donald så sitter de stille i handlevognen på supermarkedet og langt inn i ungdomsskolen. Jeg tror at langt flere voksne burde lese barnebøker. På samme måte som jeg tror at flere barn burde lese voksen-bøker. For sett at skillene mellom de to formene slett ikke er så forferdelig store? Ja, tenk om de bent frem er en illusjon... Som sagt: Personlig liker jeg å tenke at jeg hverken skriver for barn eller voksne, men for mennesker. For hvor meningsløst er det ikke å betrakte barn som en grå masse og en gitt størrelse! "Barn liker," sier man. Eller: "Barn synes". Ville de samme menneskene finne det like naturlig å si "voksne liker" og "voksne synes"? Eller "40-åringer liker" og "30-åringer synes"? Like lite som man kan henvende seg til alle voksne, like lite kan man henvende seg til alle barn. For det finnes ikke noe typisk barn, like lite som det finnes noen typisk voksen. Barn og ungdom er ikke én gruppe mennesker. Like lite som pensjonister er det. Barn og ungdom - og for den saks skyld pensjonister - er mange grupper. Men hva er da en barnebok - hvis den slik jeg mener nær sagt er "for alle"? Det er en bok som gjerne tar utgangspunkt i barns behov og barns verden, men det er en bok som ikke bare er ment for dem som er unge av år, men for alle som vet at det barnet vi en gang har vært finnes levende inne i oss. Jeg nevnte foreldre. Jeg burde også nevnt besteforeldre. For ikke å snakke om onkler og tanter. Etter min mening er nemlig disse gruppene en vesentlig bremse for utviklingen av god barnekultur. Nå kan vi selvfølgelig heller ikke klare oss foruten disse gruppene. Men det er hyggelig av og til å sette saken på spissen... Vi var inne på at barn ikke kjøpte sine bøker selv. Og da har vi også streifet det som er en av de mest vesentlige årsakene til at det bildet vi ofte får av barnebøker nærmest er sjenerende konservativt... For hva kjøper de voksne? De voksne kjøper det de selv leste som barn. Og hva leste de selv som barn? De leste det deres foreldre og tanter og onkler kjøpte til dem. Og så videre. Kultur for barn er med andre ord en relativt treg materie... Såkalte "klassikere" står sterkere her enn på noe annet område innen kulturlivet (hvis vi ser bort fra opera). Men på samme måte som innen opera blir slike klassikere faktisk mer og mer klassikere for hver ny generasjon, stort sett av den grunn at det på forhånd er opplest og vedtatt at de er nettopp klassikere. (På samme måte som noen er kjendiser rett og slett fordi de er kjendiser.) Og ingen gidder å sette så mye som et ørlite spørsmålstegn i margen. Mine uærbødige påstander er at 1) langt fra alle klassikere fortjener sin stjernestatus 2) de skygger uanstendig mye for dagens nye litteratur og 3) det hele skyldes stort sett bevisstløshet og rosenrøde feilerindringer fra de voksne. Jeg tror - med andre ord - at et hovedproblem for såkalt barnlitteratur er dette: Hvordan skal vi få de voksne til å oppdage , se - kanskje til og med lese - det som skjer omkring dem? Hvordan skal vi få dem til å se bakenfor 50-tallsgenerasjonen fra barnetimens glansdager? På teatret er situasjonen enda mer illevarslende. Det burde finnes alternativer til Reisen til julestjernen, Folk og røvere, Pippi og Emil. Men det er de voksne som kjøper billetter og dette faktum må teatersjefene naturligvis innrette sitt repertoar etter... Ser vi oss omkring i dagens samfunn, kan vi et kort øyeblikk bli blendet av en optimistisk illusjon. Det kan nemlig synes som om alle oppegående foreldre for tiden mener at det er viktig å la barna utfolde seg både på den ene og den andre måten. Man oppmuntrer barn til å tegne og male, forme figurer med leire og plastelina. Man synger med dem. Man kjører frem og tilbake til tusen fritidsaktiviteter med bilen full av musikk- og eventyr-kasetter. Man vil gjerne at de skal lære å spille et instrument. Små piker sendes på ballettskole. Man finleser avisene på jakt etter dukketeater. Selv folk som vanligvis aldri gidder å åpne en bok, begynner plutselig og uten noen som helst oppfordring å lese høyt for sine små på sengekanten... Så egentlig skjønner jo de fleste hvor bra det er? Å, nei. Det stikker nok ikke så dypt. Men... alle er jo enige om hvor fint det er med skaperglede og hvor viktig det er å stimulere fantasien? Tja... Jeg mener: hvis folk virkelig hadde ment at alle disse aktivitetene var så viktige... hvorfor driver de ikke med dem selv? Hvorfor er det så få voksne som tegner, maler, former med leire, klipper silhuetter og spiller dukketeater? Barn har jo øyne i hodet. Og modellene rett foran seg. Hvorfor har de voksne sluttet å spille piano? Hvorfor har de aldri tid til å lese en bok? Det er jo så viktig alt sammen... for ens personlige utvikling? Kanskje de fleste voksne rett og slett er så utviklet at det ikke går an å komme lenger i noen retning hverken opp eller ned, ut eller inn, hit eller dit? Det finnes sikkert snillere ord for det, men naturligvis er det juks alt sammen... I og for seg mener nok de fleste at det er hyggelig at barn har fantasi. Men det er også ventet at de skal vokse det av seg. For la oss se det i øynene i det strømlinjeformede, effektive, rasjonelle samfunnssystem som vi så flittig har bygd opp omkring oss, er det egentlig veldig liten plass til fantasi og drøm. Det er borkastet tid, unyttig lek og sånt-blir-du-ikke- mett-av. Vår tid og vårt samfunn forstår bare ett språk penger. Derfor ønsker vi mennesker som gjør det de skal uten ettertanke, uten tvil, uten undring. Og derfor må fantasien og trangen til å lage unyttige kruselduller drepes. For fantasien lærer oss jo nettopp å tenke annerledes tvile undre oss kanskje til og med snu tingene opp ned. Men hvorfor dreper man det ikke før?Hvorfor knuser man det ikke allerede når barnet er i fire- årsalderen? Jo, det er først når et menneske er blitt såkalt voksen, dvs er kommet i den alder at det har begynt å arbeide, er blitt et tannhjul, at det er av betydning at det har mistet sin fantasi når det er blitt produsent. Da er det viktig. Ikke før. For barnet er ingen produsent. Derfor tenker det kyniske samfunn la oss se om vi ikke tvertimot kan vri og vrenge litt på det eiendommelige og forsåvidt brysomme faktum at små mennesker fødes med lengsel etter fingermaling, troll og vingehester. Kanskje vi til og med kan gjøre penger på det. På det også! Så la oss ikke drepe disse grillene med en gang. For all del. La oss bare ta sikte på at fantasien skal være død når barnet er omtrent seksten år gammel ("Du er stor nå! Nå må du se og bli voksen!"). Men ikke før.La oss bare få den under kontroll. La oss pine den langsomt ihjel. Og la oss tjene så mye vi kan underveis... Slik har det seg at Disney og andre økonomiske ulver stadig glefser etter våre lommebøker og pisser oss god samvittighet oppetter ryggen hver gang vi lar barna se Løvenes konge. Slik har det seg at vi lærer våre barn å tilbe smurfer og barbi-dukker. Tror noen det bare er en tilfeldighet at guden over alle guder i denne barndommens sukkertøyhimmel, helten over alle helter, den mest dynamiske av dem alle... er en grådig og egosentrisk milliardær med flosshatt og svømmeføtter... en and som riktignok ikke driter penger, men i det minste bader i dem? For så vidt ser vi det samme i dagens eldreomsorg. Når mennesker etter et langt yrkesliv havner på gamlehjemmet, da mener vi at det endelig er tid for litt kultur igjen. Da oppmuntrer vi til trolldeig og vannfarver og alle slags skapende aktiviteter. Da må de gjerne sitte og flette peddikk alle sammen. Fordi oldingen på samme måte som barnet står utenfor produksjonssystemet. Han/hun er ingen "produsent". Og følgelig ingen trussel mot den lille gangetabellen. Det er for sent. Han/hun kan ikke lenger gjøre noe til eller fra. Altså skader det ingen om fantasien blir sluppet løs igjen. Da kan vi rent symbolsk gjerne få "gå i barndommen"... Det er dette vi har å kjempe mot. Alle vi som sitter her. Vår oppgave er å beskytte barn og ungdoms fantasi og skaperglede. Slik at så mange som mulig overlever angrepene fra en snusfornuftig voksenverden, som mener det er viktigere å kjøpe aksjer i utlandet enn å gi alle norske barn en banjo ved fødselen. Jeg har med vilje valgt å sette saken på spissen. Men uansett: Det er denne holdningen selv om den naturligvis er altfor sleip til å komme direkte til uttrykk som gjennomsyrer samfunnet. Kunst og kultur stiller bakerst i enhver kø. Det betraktes som noe i og for seg unødvendig, noe vi hadde kunnet pusle med hvis vi hadde tid, men det har vi jo ikke... Rent bortsett fra at vi også på dette området er begynt å bli aldeles amerikanske i hodet. På samme måte som der borte har vi lenge målt verdien og viktigheten av det meste i kroner og øre. Selv i Dagbladet og Dagsrevyen (eller kanskje særlig i TV2) anses nå hva som helst for å være godt og verdifullt og interessant og spennende utelukkende fordi det er populært og selger. (Eat shit! Five billion flies can't be wrong!) La meg derfor få sagt: Jeg er trett av å høre at det ene kan være like bra som det andre og at Alt bare er et Spørsmål om Smak og Behag. Tøys! Det meste her i verden er ikke smak og behag. Det er for eksempel sjelden snakk om smak og behag når det gjelder elektriske installa-sjoner, rørleggerarbeid, tyske adjektiver og blindtarm-operasjoner. Hvorfor i all verden skal denne sløve setningen være mer brukbar når samtalen dreier seg om kunst, musikk og litteratur? Mener man virkelig at det her ikke er den minste forskjell på noe som helst? Lar det seg ikke engang gjøre å foreta en faglig drøftelse av det rent håndverksmessige? Nei... på tre områder er det tydeligvis opplest og vedtatt at alle oppfatninger skal ha omtrent den samme tyngde. Det dreier seg om: kultur, skole og religion. Og vi ser straks: Dette er områder med lav status og dårlige lønnsforhold, dette er områder som få utenforstående tar særlig alvorlig bortsett fra at de er greie samtaleemner i festlig lag med ukjente mennesker. Men den (for noen sikkert ) irriterende sannhet er: Man trenger trening og kunnskap her som overalt ellers. Øyet og øret må øves opp. Og tanker og synspunkter må jogges og luftes litt. Helst regelmessig. Det er ellers rent utrolig hvor fort det kan legge seg støv på hjernen og dannes bevisstløse fettlag rundt selv de mest grunnleggende menneskelige følelser. Derfor: Man skal ha besøkt relativt mange gallerier for å forstå at elg i solnedgang er møl, og at masseproduserte spansk-italienske bilder av barneansikt med dådyrøyne og liten tåre på kinnet, er første skritt på veien til sosialpornografi. Man trenger å lese en del bøker før man begriper at de fleste ukebladnoveller og kioskromaner hører hjemme i papirkurven. Og jeg gjentar: Hvorfor skal det liksom være snobbete eller arrogant å sette fingeren på slike ting? Er det noen som for alvor mener at det er spesielt blærete om man forsiktig antyder at det er en viss forskjell på å se en fotballkamp i norsk 7.divisjon og et møte mellom Manchester United og Barcelona? Det er jo fotball begge deler og det ene kan kanskje være like bra som det andre? Ballen er rund, ikke sant? (Du kan jo prøve å si det der, for eks på Ullevål stadion. Men når det gjelder samtaler om bøker, da er det helt greit å si sånt!). Smak og behag kan ikke diskuteres sies det. En påstand som er blitt gjentatt så ofte at den nesten kan forveksles med et tankefullt ordsprog. Slik prøver man å holde opp et skjold for å verne smakløsheten eller finne en unnskyldning for det jeg uten å nøle vil kalle "Dårlig smak". For er det noe som kan og ikke minst bør diskuteres så er det vel nettopp smak og behag! Og dette er mer viktig enn noensinne: I en tid hvor fjernsynet har inntatt rollen som leirbål, blitt en slags elektronisk peis. Her sitter vi kveld etter kveld og stirrer sløvt inn i ilden. Mens våre nøtter langsomt males til marsipan. Av såpekokere og menstruasjons-spekulanter. Mens stemmene til våre beste skuespillere klør oss i ørene med nye løgner om alt vi ikke visste at vi trengte. Så hva skal vi gjøre? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må slutte å justere våre meninger etter siste gallupp, men i stedet våge å påvirke. Vi må be folk sammenligne. Vi må lære barn og ungdom å velge. Og først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom! Og siden vi snakker om bilder: Selv liker bilder som sier noe, ikke bilder som egentlig bare er en form for tapet, eller er vakre farger på en vegg. De må fortelle meg noe, og gjerne noe jeg ikke liker. Derfor liker jeg ofte bedre illustratører enn såkalte frie bildekunstnere. Og jeg synes det er veldig trist at illustrasjon ikke blir betraktet som kunst. Vi har en merkelig og snobbete arrogant definisjon på kunst i Norge: For å kunne kalles kunst må bildet helst være malt med oljefarger (det er i hvert fall det fineste), og det må ikke ligge nede, men henge på en vegg, og ikke i et hvilket som helst hus, men et hus som kalles galleri. Først da er det kunst vi har å gjøre med. Og disse snobbene ser ikke at hvert eneste bokhandlervindu er en utstilling av bilder og vel så spennende bilder som i mange gallerier. På sekst- og sytti-tallet hadde vi også alle LP-omslagene! Jeg påstår at de mest spennende visuelle uttrykk de siste tredve førti årene er kommet til oss gjennom bokomslag, LP-covere, rockevideor og billedbøker. Jeg leker og nå er jeg helt personlig jeg leker at alt mennesker gjennom årtusene har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer, finnes på et stort imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet - det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner. Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på hver gang vi går opp loftstrappen. Det er dette store og fantastiske og spennende roteloftet vi skal vise barn og ungdom og de som vil veien opp til. Og her setter vi strek for de generelle selvfølgelighetene.
En av gledene ved å skrive tekster for billedbøker, er at man får anledning til å samarbeide med så mange spennende billedkunstnere... Og det er alltid rart å se ord og setninger få kropper og ansikter. Bli levende. Det er jo sånn når man skriver teater, film, TV eller billedbøker: Du finner på navn, du lar figurene dine snakke litt sammen, løpe litt omkring. Men det er hele tiden bare et manus. Det er bare muligheter. Helt til skuespilleren, scenografen, instruktøren eller slik som her: illustratøren griper tak i stoffet og løfter det opp fra papiret, lar det bokstavelig talt bli levende. Jeg liker billedbøker. De er på en måte stiliserte filmer... eller en slags mellomting mellom tegneserie og film. Et fantastisk medium som altfor mange voksne glemmer å glede seg over. Halvveis bok halvveis frossen film, redigert slik at hvert bilde er ladet. Og språket: nakent, renskåret en slags nøktern prosalyrikk ... Det finnes mange billige triks for å få noen til å se i den retning vi knipser. I dag ropes det mye på bæsj og promp og se-på-meg-er-jeg-ikke-gæern. Men det er ikke nok å fange oppmerksomheten til folk, og det er heller ikke nok å trekke ned buksa for at folk skal fortsette å se på. Hvem som helst kan få kontakt med hvem som helst også med "små villstyringer". Problemet er noe helt annet og mye vanskeligere: Hvordan skal vi formidle ideer og idealer og nysgjerrighet og fantasi til leserne? Det er ikke nok bare få kontakt. Det er først når man har fått kontakt at det hele begynner. Og det er da man helst bør ha noe VIKTIG Å SI. Ellers blir bøker bare tidtrøyte. Og det har vi nok av fra før. En bok også en bok for de aller minste skal gi deg nye tanker og ideer, skal gjøre deg nysgjerrig på verden og gi deg lyst til å forandre det du finner urettferdig og urimelig. Den skal peke på det du selv finner verdifullt, ting som vennskap og medfølelse. Små barn forstår mye mer enn vi tror. De har bare et mindre ordforråd og færre erfaringer. Men skjønner hun først problemstillingen, kan en fireåring treffe like kloke avgjørelser som en statsminister ofte enda klokere. Alle temaer egner seg for barn. Absolutt alle. Det avgjørende er måten vi presenterer dem på. Jeg tror heller ikke barn trenger en happy end bestandig. (At jeg selv nesten alltid velger en slik happy end både for voksne og barn, kommer mer av at jeg selv liker det så godt!) Vi sier mye dumt. Noe av det dummeste sier vi dessuten så ofte at det nesten blir munnhell og ordsprog av det. Men det blir ikke mer riktig av den grunn. Enkelte setninger er verre enn andre. Her er noen av de verste jeg vet: Hold deg til det du kan. Skomaker bli ved din lest. Man skal ikke gape over mer enn man kan svelge. Stort mer undertrykkende, negativt, frustrert, svartsynt og håpløst krusedullefiendtlig går det knapt an å ytre seg. Like fullt er disse tre setningene ganske populære. Blant mange gjelder de vel bent frem som livsvisdom? Men selvfølgelig skal vi oppmuntre hverandre til å prøve nye ting og ikke bare surre omkring i gamle vaner. Og kultur og kruseduller er det som mest kan hjelpe oss til å glemme alt vi ellers har lært om å skjære pent av osten. For kunst og kultur det er hjertets sunne galskap og alle, både barn og voksne, bør gape sin åndelige kjeve av ledd så ofte som mulig. Hva er vitsen med bare å gjøre om og om igjen det vi vet vi kan klare? Nei, strekke seg prøve på det umulige og hvorfor er det så viktig å finne sin rette hylle helst så fort som mulig? Hva i all verden skal vi sitte der for og dingle med bena resten av livet? Kunst og kultur det er alltid å være i bevegelse, alltid å være underveis. Og det er først og fremst kunst og kultur det er snakk om hvis vi vil at barna våre skal bli menneskelige mennesker, originale mennesker, og ikke bare flate pappfigurer, klisjeer og kopier. Av dette håper jeg dere forstår at jeg mener man alltid bestandig skal gjøre tingene så godt vi kan, og akkurat slik vi har lyst til å gjøre dem. Dette kan være uvant for mange illustratører. Hvis de for eksempel kommer fra reklamen er de er vant til å ta hensyn til kunden, skjele til hva de tror selger. Når det gjelder billedbøker mener jeg dette er en dødslinje. Både for illustratør, men ikke minst for billedboken som medium.
Hvordan har jeg selv samarbeidet med illustratører i de ca 60-70 billedbøker jeg har vært med på å lage? Først og fremst betrakter jeg boken som et kollektivarbeid. Den er ikke min. Den er vår. Tekst og bilder skal være likeverdige størrelser. Slik adskiller billedboken seg fra en vanlig illustrert bok, hvor teksten er det viktigste og illustrasjonene bare skal, ja, nettopp illustrere. De to opphavspersonene bak en billedbok er altså likeverdige, det er poenget, de er likeverdige, men slik i hvert fall jeg jobber med hver sine klart avgrensede ansvarsområder. I mine prosjekter kommer alltid teksten først. Jeg lager en tekst som jeg tror passer til billedbokmediet. Jeg går til et forlag og får den forhåpentligvis antatt. Og så begynner jakten på den som skal lage bildene. Her kan det være forskjellig. Av og til jakter jeg alene. Av og til jakter jeg sammen med en forlagsredaktør. For slike er det ofte ikke så dumt å spille ball med. Hva ser jeg etter? Jeg ser naturligvis etter en som jeg tror vil være på bølgelengde både med historien og med meg. Kjemien må stemme, som det heter på ungdomsnorsk. Og siden vi først nevner ordet "ungdom", her er det noe som jeg synes er viktig: Vi har, når vi samarbeider, og det gjelder innen alle kunstretninger film, tv, ikke minst teater... vi har lett for å gro fast i vår egen aldersgruppe. Jeg synes det er viktig og ikke minst morsomt og inspirerende å åpne for helt nye illustratører, debutanter. Jeg vil gjerne bevege meg over flere generasjoner i illustratørsamarbeidene mine og her har jeg vært privilegert etter som jeg har laget så mange forskjellige bøker. Dessuten: og dette sier jeg mest til forfattere: Det kan faktisk være en fordel å jobbe sammen med en debutant! Hun eller han gir ofte mer av seg selv enn en som kanskje er blitt litt mer blasert og trett enn vedkommende liker å innrømme. Jeg har som sagt gode erfaringer med debutanter, både når det gjelder billedbøker og når det gjelder valg av instruktør på teatret Hva hender deretter? Når illustratøren er valgt og forhåpentligvis har sagt ja til jobben? Da kommer den viktigste samtalen vår. Det vil si: hvis det er en jeg har jobbet med før, trengs den ikke selv om det naturligvis alltid er hyggelig å drikke kaffe sammen. Men gjelder det en ny samarbeidspartner er den helt nødvendig. For hva går den ut på? Den går ut på å overbevise illustratøren om at hun/han ikke et øyeblikk skal tenke på hva hun tror jeg vil like, eller hvordan jeg vil ha det. Hun skal gjøre jobben slik hun synes det er best. Lage de bilder som hun selv synes best om. I det hele tatt ikke prøve å være noen annen, for det er jo nettopp fordi hun er den hun er, at jeg har fått lyst til å leke med henne. Hensikten med denne samtalen er altså å få illustratøren til å stole på seg selv, stole på at jeg vil hun skal arbeide fullstendig fritt og gjøre tingene nøyaktig som hun har lyst til. (For det er illustratører ikke så vant til har jeg forstått, og det synes jeg er trist....) I en slik samtale dvs. med helt ferske illustratører dukker det også gjerne opp en liten tvil hos vedkommende: "Men kan jeg gjøre slik og slik... i en barnebok?" Og da er mitt svar: Det kan man. Og det var hensikten med hele den generelle innledningen på dette "foredraget": Vise at det er ikke, eller burde ikke være, eller i det minste trenger ikke være... noen forskjell på det man gjør for såkalte voksne og det man gjør for såkalte barn. Jeg vet at enkelte i forlagsverdene mener annerledes. Men de er gudskjelov en utdøende rase. Og det glade budskap er at hvis bare illustratør og forfatter står sammen, så får vi det som oftest slik vi vil! Og sammen bør vi stå både overfor forlag og på omslaget. Dette er vår bok. Og både tekst og bilder er like mye verdt. (Selv om jeg må få lov til å skyte inn som en ren digresjon at jeg misunner illustratørene den muligheten de har til å få både egen øremerket illustrasjonstøtte og fremfor alt at de kan lage så mange billedbøker de vil hvert år, og få alle innkjøpt av kulturrådet. Vi forfattere får bare innkjøpt én billedbok hvert år, og noe arbeidsstipend finnes ikke. Illustratører kan også selge originalbildene sine enkeltvis etterpå, ha en utstilling. Mens en forfatter ikke har mulighet til å selge originalmanuset...sånn side for side. Sånn er det. Og grunnen til at jeg nevner det er at enkelte litt eldre illustratører stadig jamrer seg over hvor forferdelig det er å lage billedbøker. Men nok om det og tilbake til det vi skal snakke om...) Jeg velger altså illustratør ut fra hvem jeg tror vil tilføre mest til den eller den teksten. Og her er "tilføre" et nøkkelord. Som dere forstår ønsker jeg ikke bilder som sier akkurat det samme, eller ikke noe som helst mer enn det som allerede står skrevet. Jeg håper på et løft! Jeg håper at bildet skal si det samme, men på en annen måte! Slik at bilde og tekst tilsammen blir noe mer enn bare teksten alene eller bildet alene. Slik at det oppstår noe nytt i møtet mellom de to og det er her billedbokens magi ligger, i mine øyne. Det er det som gjør at den minner meg så mye om det kollektive arbeidet jeg kjenner fra teatret. Også der pleier jeg bestandig å si: "Gjør hva dere vil. Min tekst er ikke forestillingen. Den er bare en trampoline. Nå håper jeg at den skal være fristende å hoppe og sprette på!" For det er viktig at instruktør, scenograf, komponist og ikke minst skuespillere føler at dette ikke er mitt, men kan gjøre det til sitt, slik at det til syvende og sist blir vårt. Forfattere som ikke liker kollektivarbeid bør holde seg borte fra teater og billedbøkert, de bør holde seg til romaner. Men da går de også glipp av den rusen det er å se sine papirfigurer bli levende, få form og farge, ja, nærmest bli selvstendige skikkelser. For det er det som skjer, både når en skuespiller tar på seg kostymet, og når en illustratør dypper tusjpennen eller åpner photoshop. Men nå skal jeg ikke gjøre meg bedre enn jeg er... gir jeg helt hemningsløst og fullstendig frie hender? Nei. Ikke alldeles. Det er en liten hake her. Men den er veldig liten... Og den pleier jeg å komme med helt mot slutten av den innledende samtalen. Når det gjelder billedbøker er det nemlig noe som heter dramaturgi. Og der mener jeg faktisk at jeg har litt erfaring. Også på det området er jeg villig til å velge andre løsninger enn mine egne, men på det punktet ønsker jeg i så fall en dialog, som bør munne ut i at jeg blir overbevist. Jeg vet at særlig yngre illustratører kjenner verdien av å lage en storyboard. Den verdien kjenner jeg også. Så når jeg skriver en billedboktekst, bestemmer jeg helt nøyaktig hva som skal stå på den enkelte side i boken. Jeg vil nemlig bestemme når man skal bla om! For her må man gjøre det fristende, spennende ... å bla om til neste side for å se hva som videre vil skje. Rettere sagt: Jeg bestemmer hvilken tekst som skal stå på hvert oppslag. For i billedbøker skal man ikke tenke sider, men oppslag (to sider av gangen). Når illustratøren får teksten av meg for teksten er som nevnt alltid ferdig, og boken antatt, før illustratøren kommer inn når hun/han får teksten er den ferdig fordelt på oppslag. Det kan nå høres ut som om jeg er mer autoritær enn jeg først har gitt inntrykk av, men da må jeg igjen understreke: Illustratøren har full frihet innenfor oppslaget og kan lage nøyaktig det eller de bilder hun vil, men altså innenfor oppslaget. Og teksten kan også flyttes på innenfor denne rammen, og ikke nødvendigvis stå der jeg har foreslått. Alt kan settes på venstre siden. Eller på høyre siden. Men jeg gjentar: innenfor oppslaget. Jeg har altså tillatt meg å lage en ramme. Men mener at det likevel finnes en stor frihet og skulle en illustratør være helt uenig når det gjelder et sidebrekk eller to, så er jeg som nevnt villig til å diskutere det, og heller ikke uvillig til å gi meg (selv om jeg ikke liker det). Pleier vi å ha noen kontakt underveis? Det er så forskjellig. For min del er det unødvendig, men jeg vet at illustratører setter pris på å høre at de er på "rett spor", som det heter. Så jeg drikker gjerne kaffe og ser på skisser. Det er alltid hyggelig. Men som regel ser jeg først bildene når alle er ferdig. Blir de slik jeg venter? Nei. Aldri. Heldigvis blir de nesten alltid mye bedre. |