|
Desemberbrev fra Hølen I følge kalenderen er desember den første vintermåned,
mørk og trist, full av piggdekk og rim på vinduet, glorete
nissegater og håpefulle kremmere på lur bak hver enebærbusk.
Men for meg er det likevel fremdeles høst - stikk i strid med alle
vanlige regnemåter. I mine øyne har nemlig høsten
minst én måned mer enn de tre andre årstidene. Årsaken
er naturligvis at den høst jeg er aller mest opptatt av kalles
Bokhøsten - og den strekker seg som kjent fra slutten av august
og like til julaften. Og for alle oss som er glad i bøker er dette
en slags sammenhengende høytid. Det er tiden da vi finleser anmeldelser,
blar i kataloger - og skriver lange ønskelister. Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det ofte. Men det er naturligvis omvendt. Et ord sier mer enn tusen bilder. For viser man frem en tegning eller et foto av et tre, så er det bare dette ene treet vi ser alle sammen. Men sier noen ordet "tre" eller lar oss høre suset av vind gjennom grener - så kan vi se all verdens forskjelligste trær for vårt indre øye ... Og nettopp fordi vi er medskapende, blir det vi lytter til - eller det vi leser - på en underlig måte også vårt. Det er det enestående og det magiske med ord - ikke bare når vi sier dem eller skriver dem, men også når vi leser dem, blir de våre. For en bok er ikke bare en melding/ en beskjed/ en informasjon fra ett menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser. Det å skrive eller det å lese ... nærmere trolldom er det ikke mulig å komme. Som forfatter tenker jeg mye på akkurat det. Å skrive en bok - det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på - og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Så for at det skal bli en god bok, kreves det ikke bare en god forfatter, det krever også en god og meddiktende leser. Derfor: Det vi mennesker trenger - bortsett fra melk og brød og alt det der - er: Fantasi og innlevelsesevne. Og rører vi ikke da - samtidig - ved selve det vesentlige i vår måte å tenke på? For griper vi ikke rent instinktivt til sammenlikninger når vi vil uttrykke noe? Er det ikke slik vi går frem - alle sammen? Det er som om, sier vi. Det er på samme måte som - Med andre ord: Uten fantasi, ingen tanke. I hvert fall ikke i flere sammenhengende trinn. Bøker er vitaminer mot snusfornuft og annen dumskap. Det er sikringskost for et godt og sunt følelsesliv. En bokhandel eller et bibliotek er omtrent som et apotek for sjelen. Det er hit man går hvis man ikke er vanlig forkjølet, men har en uro eller en lengsel - en feber i blodet som man ikke kan dempe ved hjelp av globoid eller paracet. Se her, sier kanskje bibliotekaren, se her er en bok jeg tror du vil ha glede av. Kanskje den kan hjelpe deg ... Og hvis det er en god bibliotekar (eller en god bokhandler), og derfor en riktig bok, så hjelper det! Men: For at man skal kunne ha glede av en bok, må man altså ha fantasi. Sånn er det. Man må kunne se bilder inne i hodet sitt. Og det er vanskelig. Det er noe man må øve seg på. Og holde ved like. Det er derfor det er så mange voksne som hverken leser bøker eller hører på radio. De klarer ikke å se bilder inne i hodene sine lenger. De greier bare se bilder som andre viser dem. Og det er i og for seg ikke noe galt i slike bilder. Men det er litt trist, ikke sant ... hvis man mister evnen til å lage egne bilder inni hodet. Bilder som er mye mer dine enn dem du finner i for eksempel Se og Hør. Og det er litt skummelt - hver gang vi ser i avisen at de som styrer store bedrifter eller kanskje til og med landet vårt - at slike folk sier at: nei, lese en bok, det får de nok aldri tid til mer. For da sier jeg: Kan grunnen være at de ikke klarer det? Kan grunnen være at de simpelthen ikke greier å skape bilder inni hodene sine lenger? Og da er det noe annet som også er skummelt - nemlig: Er det helt trygt og lurt at vi blir styrt av slike mennesker - av mennesker som mangler noe så viktig som fantasi? Jeg tror det er derfor de så sjeldent ombestemmer seg også. Fordi de leser for lite. Det snakkes mye om å holde seg i form og om å drive mosjon. Men like viktig som det er å gå en tur av og til, like viktig er det å jogge hodet sitt, ta med tankene sine ut på en liten springmarsj. Og det er det bøker hjelper oss til. Vi kunne også sammenligne dem med trampoliner. Som tanker og ideer får lov til å hoppe og sprette på. Så kanskje vi skal lage en bok sammen - dere og jeg? Det var en ide jeg fikk nå i høst, da jeg endelig leste den siste boken om inspektør Morse. (The Remorseful Day av Colin Dexter). Det er i den boken vår kjære krimhelt går bort og dør, av et infarkt, men like mye av diabetes. Morse har jo i årevis vært sterkt plaget av "sukkersyke", og han har vel strengt tatt ikke vært den flinkeste til å mestre sykdommen heller. Da jeg leste denne i og for seg sørgelige beretningen, tenkte jeg etter om jeg husket andre bøker og noveller hvor diabetes spiller en rolle. Faktisk kom jeg ikke på noen. Men kanskje dere lesere kan hjelpe til? Send meg tips og forslag (toraage@online.no) så kanskje vi kan lage en antologi sammen - en samling med litterære diabetesfortellinger! Og blir det noe av den, og får vi den utgitt, så kan vi jo gi overskuddet til forbundet vårt, ikke sant? Vennlig, vennlig og god jul fra Tor Åge Bringsværd |