Februarbrev fra Hølen

Jeg bor på et lite sted i utkanten av Akershus, en slags hemmelig landsby, langt fra all kommunal velferd - selv om rett skal være rett, vi fikk offentlig kloakk for fire år siden, så nå lider vi ingen nød lenger, i hvert fall ikke på den måten. Men det å være oversett av storsamfunnet har ikke bare negative sider heller. For eksempel har vi inntil nylig ikke trengt å låse døren når vi bare skulle ut en liten tur. Det var simpelthen ikke nødvendig. Jeg sa: inntil nylig. For nå har jeg begynt å gjøre det.
     En natt like før jul ringte telefonen. Det var naboen, Cato, som hadde hørt mystiske lyder og kunne fortelle at gressklipperen min (av den røde og traktorlignende typen) befant seg i stor fare. Han anbefalte meg å se ut av vinduet, og ganske riktig: Der sto den ute på veien, langt hjemmefra og helt på den andre siden av broen, og samtidig løp to hettekledde ungdommer videre nedover Lille Strandgate.
     Cato og jeg fikk dyttet gressklipperen tilbake til garasjen og kjørte deretter en rundtur i landsbyen for å lete etter mistenkelige nattevandrere. Nederst - like etter fossen - fant vi enda en gressklipper av samme traktorslag som min egen, en flunkende ny en, som helt umotivert sto parkert langs veikanten i desembermørket. Ingen av oss hadde tatt med mobil, så vi skyndte oss hjem til meg for å ringe til politiet, som - naturlig nok - var noe forundret over å høre at en farlig gressklipperbande tydeligvis var på ferde i vinternatten. Og mens vi ventet på at politiet skulle dukke opp, dro vi (sammen med enda en nabo, som hadde med seg en stor og glad hund, lykkelig over å få enda en tissetur) ned til den herreløse gressklipperen for å passe på den til politiet kom. (Vi mente det ikke var vår sak å ringe på all verdens dørklokker klokken tre om natten.) Men akk, det røde vidunderet var allerede borte. Sikkert samlet opp av en kassebil med falskt nummer og kjørt til det sted hvor slike gressklippere kanskje samles i store flokker og males over til det ugjenkjennelige. Uansett: Da politiet kom - for det gjorde de - kunne vi, Hølens impulsive borgervern (og hunden Oscar), beklage at de hadde tatt den lange turen til ingen nytte (for vi har ikke noe lensmannskontor i nærmiljøet lenger, må vite. Det ble effektivisert bort for flere år siden.)

Senere på natten satt to av oss (Cato og jeg) og snakket sammen om hvor leit det var at organisert kriminalitet nå også hadde begynt å tømme garasjer og uthus på jakt etter hageredskaper, og hvis det ikke lenger var trygt å bo i Hølen, hvor i alle verden kunne det da være trygt? Ingen steder, sa vi dystert. Og det skålte vi på. (Men i whisky er det ikke sukker, har jeg hørt, så jeg skålte med god samvittighet.) Dessuten var vi enige om at de to ungguttene vi hadde sett snurten av, egentlig ikke betydde det minste. Det var bakmennene det gjaldt å få tak i. De som virkelig tjener på slike uhumskheter. Men bakmenn er de grå kattene som alltid slipper unna, sukket vi. Og like etterpå dreide jeg samtalen inn på selvangivelser og ligningskontorer.
     For en som ikke har diabetes høres denne dreiningen kanskje litt merkelig ut. Og siden Cato nærmest er provoserende frisk, var jeg nødt til å forklare det for ham.
     "Tenk på all den arbeidsbyrden ligningskontorene våre hadde," sa jeg. "I mange år klaget de over at de ikke rakk å gjøre halvparten av de undersøkelsene de gjerne ville ha gjort. De rakk ikke å gå i dybden av regnskapene - og det er klart mange bedrifter og kreative forretningsfolk dro nytte av dette. De visste at likningsfolkene var overarbeidet og ikke kunne ta mer enn tilfeldige stikkprøver. Men så skjedde det noe … noe stort og revolusjonerende … Norge innførte det vi gjerne kaller FORENKLET SELVANGIVELSE. Et byråkratisk columbi-egg! Nå ble det endelig både pusterom og albuerom på de tusen små ligningskontorer. Det store flertall av befolkningen sendte jo inn forenklet, naturligvis, og det betydde at man nå - endelig! - hadde tid til å gå de store fiskene mer nøye etter i sømmene." (Fisker har ikke sømmer, de har ikke klær i det hele tatt, men slik falt ordene i denne sene nattetimen.) "Så nå brant det under de grå bakmennne," fortsatte jeg, "- alle de store skattesnyterne som hadde all verdens å skjule. Hva skulle de nå gjøre? Hvordan kunne de enda en gang få vendt oppmersomheten bort fra seg selv? Hvordan kunne de sørge for at alle ligningskontorer igjen fikk så mye papirarbeid å rote med at de aldri, aldri mer ville få tid til noe annet enn bagateller?"
     "Og det greide de?" Cato gjespet. Han ville hjem. Men jeg ga meg ikke. "Ja, det greide de," sa jeg. "Bakmennene - for det bør vi kalle dem - så seg omkring - lenge - og hva fant de? De fant oss diabetikere!"

Kort fortalt - oss konspirasjonsteoretikere imellom: Kan du ikke se det for deg? Et hemmelig møte med alvorlige slipsmenn rundt et mørkt eikebord. Og den lysende ideen som en av dem får, når han peker på at diabetikere i alle år har fått et automatisk minstefradrag (bare ved å vise frem en simpel legeerklæring). "Men sett at," sier han kanskje, "sett at diabetikere blir tvunget til å samle på hver minste kvittering - for medisiner, legebesøk, fotpleie, ekstra tannstell, spesial-mat og you-name-it! Sett at hver enkelt diabetiker må stappe alt dette - hele haugen av små papirlapper - ned i en stor konvolutt og levere den inn sammen med selvangivelsen! For sett at det heretter bare skal gis fradrag for dokumenterte utgifter!"
     Kan du ikke høre hvordan gjengen av bakmenn dunker hverandre i ryggen og ler? For det er jo så enkelt og så genialt! Det gjelder bare å få plantet ideen i diverse direktorater og departementer. "Hvis dette går igjennom, så vil jo ikke ligningsvesenet rekke å drive med stort annet," hyler de til hverandre.

"Men alt det der skjedde jo under den forrige regjeringen," sier Cato søvning. "Hvorfor kan ikke den nye finansministeren gripe inn?"
     "Det kan hun," sier jeg. "Og de rød-grønne lovet vel nesten å gjøre det også. Men det var før valget - og nå virker det som om hun er like opphengt i de økonomiske honnør-ordene dokumenterte utgifter som sin forgjenger."
     "Jeg trodde ellers det var Rettferdighet som var hennes mantra?"
     "Det var før valget, det også," sier jeg. "Men kort sagt: Ordningen er ikke bare tungvint, men urettferdig. Den rammer syke og svake på en utilbørlig måte. Skjønt meg personlig er det ikke synd på. Jeg har samlet så mange kvitteringer nå at summen langt overskrider det gamle særfradraget! Men vil jeg få lov til å trekke fra disse faktiske utgiftene? Neppe! Den gamle summen er nok uansett ment som et tak."
     "Men da blir det jo på en måte enda mer urettferdig!" sier Cato.
     "Akkurat," sier jeg. "Men er det ikke slik verden som regel er? Og mens ligninsgkontorene jobber vettet av seg med å granske fotpleiekvitteringer fra oss mistenkelige diabetikere, kan de store, økonomiske rovfiskene svømme i fred - slik de alltid har gjort."

Og så er det egentlig blitt for sent til å snakke mer om noe som helst. Men jammen kan det komme mye rart ut av en samtale om bakmenn og gressklippere.

Tilbake til 2006