Junibrev fra Hølen

Junibrev fra Hølen

Mange mener at verden går fremover. Dem om det. Vi som av og til drøfter slike ting her i Hølen, vi tror ikke verden går hverken fremover eller bakover - vi tror tvert i mot at den har gått seg bort, slik at det av og til kan være vrient å vite hvor noe er og hva man skal gjøre med dette og hint.
     Jeg mener ikke at alt var bedre før. Slett ikke. Men NOE var i hvert fall bedre. Muligheten for å oppnå menneskelige kontakt, for eksempel. Og her tenker jeg naturligvis spesielt på Telenor og Postverket.
     Hvor mange av oss har vel ikke stønnet oppgitt over automatstemmen til nummeropplysningen? Og forleden var det noen tall på telefonregningen jeg gjerne ville ha forklart. Men gudbedre! Si ja eller nei, sa robotstemmen og ba meg velge og velge. Og jeg sa ja og nei i ørten forskjellige og etter min mening ganske lure kombinasjoner. Men aldri kom jeg i nærheten av en emnegruppe som kunne minne om noe jeg hadde et forhold til. Derimot fikk jeg åtte ganger - og uten å ha bedt om det - sjekket hastigheten på bredbåndet mitt, og jeg fikk enda flere ganger vite at den regningen jeg holdt i hånden og som jeg altså hadde ett enkelt og greit spørsmål om, ikke var betalt ennå - og akkurat det visste jeg jo.
     Til slutt ga jeg opp. Det hele var omtrent like vanskelig som å bestille en flybillett på nettet hos SAS. Det vil si: komplett umulig.
     Samme dag hadde jeg også noe å spørre Postverket om. Derfor ville jeg gjerne snakke med postkontoret i Vestby, som er mitt nærmeste postkontor (ti kilometer unna). Men det fikk jeg ikke lov til, må vite. Posten har bare ett eneste nummer nå for tiden og de som tar telefonen der tror at de kan svare på alt mulig. Men det kan dere vel ikke? sa jeg. Jo, sa damen, det kan vi, og hva gjelder det?
     Jeg vil gjerne vite om en som heter Frederik er til stede på Vestby postkontor i dag, sa jeg.
     Slikt kan jeg da umulig vite, sa oraklet.
     Nettopp, sa jeg. Og derfor vil jeg gjerne ringe dit og spørre.
     Det går ikke, sa damen.
     Har alle postkontor fått hemmelig nummer? spurte jeg.
     Vi har valgt ett felles nummer for at det skal bli lettere for kunden, sa damen. (Det svarte hun faktisk! Helt sant!)
     Men hva med Frederik? sa jeg. Blir jeg nødt til å kjøre de ti kilometrene fra Hølen til Vestby bare for å se etter om han er der?
     Det svarte hun ikke direkte på, og så sa vi litt av hvert begge to, og deretter avsluttet vi samtalen på en uvennlig måte.
     Til de av dere som virkelig er interessert, kan jeg betro at Fredrik ikke var i Vestby den dagen, han var i Ski, som ligger enda et par mil unna. Men det er jo alltid moro å kjøre bil og noe skal en ha og drive med.
     Men altså, i gamle dager, dvs. for ikke så lenge siden, gikk det faktisk an å snakke med hvilket som helst postkontor i hele landet. Og i Telenor hadde de levende mennesker som tok telefonen og spurte hva de kunne hjelpe oss med.
     Så det er klart noe var bedre før.
     Snart går det ikke an å snakke med ligningsvesenet heller. I hvert fall ikke på mine kanter. For et par år siden ble nemlig Vestby ligningskontor lagt ned. Alt ble overført til Ski, som liksom er det store gromstedet her i Follo-regionen. Men snart - og dette har jeg hørt av et helt pålitelig menneske som nærmest er i bransjen - snart skal omtrent alle ligningskontorer på denne siden av fjorden, dvs. fra Halden og til Oslo, samles i ett eneste følldigert kontor som skal ta vare på og granske oss alle sammen på en gang.
     Er det mulig? sa jeg, da jeg hørte det. Dessuten er det vanskelig nok å gjøre rede for seg overfor villt fremmede mennesker på Ski. Men snart må jeg altså dra omtrent til Oslo hver gang jeg vil se en ligningsfunksjonær i øynene?
     Du må nok antagelig dra mye lenger, sa min hjemmelsmann. For det blir naturligvis altfor mye å gjøre for ett enkelt kontor, selv om det er aldri så stort. Derimot skal det være mye ledig kapasitet i Nordland og Troms, så det ligger i planene at mange selvangivelser vil bli sendt dit opp …
     Så da må jeg kanskje dra til Mo i Rana neste gang jeg vil be om utsettelse eller prøve å få satt ned forhåndsskatten? sa jeg.
     Gudskjelov at vi har Norwegian, sa min venn.

Men sånn er det altså blitt. Før i tiden kunne vi få hjelp i nærmiljøet, av noen som ofte kjente oss og som kanskje til og med kunne gjette seg til hva vi egentlig ville spørre om. I dag er vi overlatt til automater. Og til byråkrater som for å spare og gjøre ting effektivt har fjernet seg så mye fra det levende livet og fra landets vanlige innbyggere at de snart ikke er synlige lenger.
     Så visst var mye bedre før i tiden.
     Ikke sant?

Tilbake til 2006