Maibrev fra Hølen

Vi mennesker står ofte og stirrer mot stjernene og føler oss ensomme i universet. Er vi alene, sier vi til hverandre - eller finnes det liv der ute et sted?
     Men hadde vi ikke stått slik med nesa i været, men heller slått blikket ned og sett oss omkring, så ville vi oppdaget at vi faktisk lever på en klode som yrer av liv, tusenvis av de mest forunderlige skapninger, som vi kanskje burde bruke mer tid på å komme i kontakt med (selv om det riktignok blir færre av dem for hver dag som går).
     Akkurat nå - mens jeg skriver dette - er jeg så heldig å få lov til å passe en hund noen dager. Våre venner i Son er i utlandet, og Kajsa er ikke noe glad i å stå i et bur langt ute i Hobøl. Da er det bedre å ligger her på kjøkkengulvet, og ellers bakse omkring i de sørpete restene av vinteren ute i hagen.
     Jeg merker som et gufs hvordan jeg har savnet å ha en hund rundt meg. Vår egen høyt elskede flatcoated retriever gikk til de evige våtmarker (hun var en utpreget badehund) sist sommer. Og her i huset er ikke sorgperioden riktig over ennå. Litt har vi vel forsøkt å fortrenge det også. Men nå som Kajsa - en vennlig border collie - tasser omkring her, merker jeg at det gamle suget etter å være sammen med firbente venner virkelig våkner i meg.
     Det er underlig det der med mennesker og dyr. I vår moderne tid møter mange av oss dyr utelukkende på middagsbordet - eller i tegneserier og billedbøker. Og det er synd. For det er noe ekte, noe verdifullt, noe gammelt, noe sunt, noe klokt, noe vakkert (stryk det som ikke passer) i forholdet mellom oss mennesker og hyggelige representanter for andre arter. Den som aldri er blitt vekket av en forsiktig snute eller hørt slagene fra en ivrig hale mot nattbordet, har virkelig gått glipp av noe her i livet. Og det mener jeg.
     For oss diabetikere kan også hunden være en uvurdelig hjelp hvis vi ønsker å holde oss i live noen år mer enn det vår fastlege ellers har forespeilet oss. Jeg sikter naturligvis til hundens evne til å snu oppned på vår holdning til mosjon.
     Personlig er jeg nemlig ingen tilhenger av å bevege meg unødvendig mye, la meg like godt innrømme det. Hvis det regner eller snør, kan jeg lett finne hyggeligere ting å gjøre enn å vasse omkring blant sprutende biler eller snuble frem på glatte skogsstier.
     Joda, jeg vet det er viktig. Men jeg liker det ikke.
     Men sammen med en hund, blir liksom verden helt annerledes. For en hund er nemlig hver dag en helt ny opplevelse. Og da blir naturligvis en halv times tur til noe ganske annet enn nødvendig og fornuftig helsetrim. Da blir den tvert i mot til en spennende ekspedisjon for å undersøke om gårsdagens landskap har endret seg siden sist og om alle hus for eksempel står akkurat der de pleier.
     Så brødre og søstre av insulinen, lytt: I stedet for å ty til alle slags kvakksalver-metoder som healing, varme hender, arktisk massasje og gammel urtemedisin fra Borneo - slik ukebladene stadig prøver å lure på oss - så tror jeg faktisk det enkleste rådet til et sunt liv er: Kjøp en hund. Eller som en nødløsning (helsebot light): Spør om du kan få lov til å passe en!
     Å gå tur med en hund er nemlig ren plumbo for blodsukkeret.
     Bortsett fra når det pøsregner - det fastholder jeg. Den snusfornuftige tullingen som fant på uttrykket om at "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær", burde holdes under en foss til han forsto gleden ved en panelovn, for ikke å snakke om en tørr bil.

PS
Grunnen til at jeg skriver så mye om været er naturligvis at det har vært så altfor mye av det denne vinteren, og for min del kan våren bare komme akkurat når den vil og gjerne så fort som mulig. Her i huset har vi ropt på den lenge, og min kone (som er en absolutt hagefreak) blir mer og mer trist i øynene når hun studerer sine frøkataloger. Jeg vet at når du leser dette er det mai måned, men send da noen vennlige tanker til oss som fremdeles - i skrivende øyeblikk - befinner oss i begynnelsen av april …

Tilbake til 2006