Marsbrev fra Hølen

Overskriften er ikke bare en smule, men en stor skalk misvisende denne gang. For strengt tatt er ikke dette noe brev fra Hølen. Og egentlig er det ikke skrevet i mars måned heller. Her jeg sitter med den bærbare i fanget, er det midt i februar - jeg er så langt unna norsk is og holke som bare Star Tour gir meg muligheter til.
     De siste årene har jeg nemlig hver eneste vinter unnet meg selv noen uker ved de sydlige svømmebassenger i verden. I mitt tilfelle vil det si: Tenerife - som er en utmerket øy bare man skygger unna steder som Playa de las Américas og Los Cristianos.
     Egentlig burde vi fått dekket slike reiser på blå resept, alle sammen. Jeg har nemlig oppdaget at et vinteravbrekk her nede i sol og sommer ikke bare hjelper på astmaen, men jammen går ikke blodsukkeret ned også. Dessuten er det lenge siden jeg har funnet noen glede i ski og skøyter bortsett fra på TV. I årets første måneder har jeg mer enn nok med å holde meg på bena. For et par år siden brakk jeg det venstre, og jeg kan tydelig merke at det høyre er engstelig for at det kanskje står for tur. Så kort sagt: Stedet for meg er Tenerife. Særlig i februar. (Joda, jeg vet jeg er heldig som har et yrke jeg kan ta med meg hvor som helst. Men også folk i fast arbeid kan vel sjonglere litt med tidspunktet for en liten ferie?)
     Er det noe jeg savner? Nei, egentlig ikke. Lett Solo kan enkelt byttes ut med Schweps Light Lemon og Ligt Naranja. Til og med norske aviser selges (til overpris) i sjappene her omkring. Wasa knekkebrød er å få tak i - bare en leter litt. Og Stabburets makrell i tomat - en sikker frokostvariant - og den eneste norske makrellboksen som finnes på Tenerife, smaker faktisk bedre her enn hjemme. Dvs. hjemme kjøper jeg jo aldri Stabburets makrell, men nær sagt hvilket som helst annet merke. (Fordi den førstnevnet som regel - og etter min oppriktig mening - bare er grå gørr i tomatsaus, hardstappet inn i en boks, som alltid spruter når du åpner den. Mens de fleste andre merker, som riktig nok også spruter, i det minste kan by på skikkelige, hvite makrellfileter. Nok om det. Men dette er faktisk en av mine kjepphester. Jeg har ikke så mange, men dette er en av de eldste og mest seiglivete.)
     Så det er ingenting jeg savner?
     Jo, litt. Faktisk savner jeg "familien". Ikke den som skrives uten anførselstegn, jo, den også, naturligvis, men akkurat nå tenker jeg mest på den andre ... den som egentlig ikke er noen riktig familie, men som på en måte er det likevel. Kort sagt: Jeg savner mine diabetes-venner.
     For det er en underlig ting, det der … at vi faktisk blir som fettere og kusiner for hverandre, straks vi treffer et menneske med glucophage på baklomma eller en insulatard i håndvesken. Slik kan jeg takke diabetesen for mange nye og gode "slektninger". Når vi møter hverandre spør vi om hvordan det går, det pleier jo andre mennesker å gjøre også, naturligvis, men for dem er det bare en måte å si god dag på, og ingen venter å få en lengre beretning til svar - mens vi diabetikere, vi tar oss faktisk tid til å høre på hverandre, vi utveksler gode råd, vi snakker "fag", ja,i det hele tatt. Slik har det seg at jeg ofte går lange turer og snakker blodsukker med Stein, diskuterer kanel og vitaminer med Jon - og slik har det seg at Randi stadig stikker innom med en ny bok eller en lur artikkel hun mener jeg bør lese.
     Og det er slike slektninger man kan betro seg til. Vi hverken maser eller stresser hverandre, vi rett og slett forstår hverandre.
     Men det må da finnes noen slektninger her på Kanariøyene også? Jo, sikkert. Men hvordan skal jeg finne dem? Begynne å sette sprøyte på offentlig sted og kanskje bli arrestert ved en ren misforståelse?
     Nei, vi burde ha et internasjonalt jakkemerke - eller aller helst et hemmelig tegn. Slik at vi neste gang vi sitter på en barkrakk eller en caféstol kan gjøre mystiske fingerbevegelser ut i luften og på den måten spørre om det finnes en "fetter" eller en "kusine" i nærheten. Jeg mener … når vi føler oss i humør til det.
     Selv om det naturligvis er en sjanse å ta.
     For rett skal være rett: Det finnes også "slektninger" jeg helst vil unngå. Og da sikter jeg til dem som nærmest er profesjonelle diabetikere, dvs. hvor sykdommen er blitt til en slags hobby, ja, mer enn det, i hvert fall kan de nesten ikke snakke om annet.
     Slike blir jeg helt ør av å møte.
     Nei, når jeg snakker om "slektninger" så tenker jeg på slike som Stein, Jon og Randi.

Tilbake til 2006