Oktoberbrev fra Hølen

Det handler om dyr denne gang. For av og til burde vi kanskje ta oss tid til å gruble litt over vårt merkelige og lett schizofrene forhold til andre arter. For eksempel: Hvorfor er et menneske mer verdt enn et dyr? Svaret er etter min mening slett ikke så opplagt som mange vil ha det til.

I mange urbefolkninger finner vi en klart uttrykt respekt og ærbødighet overfor dyr: De var her først, heter det. Dyrene er de eldste.
     Slik uttrykte indianerhøvdingen Letakots-Lesa det en gang sent på 1800-tallet:
     "I begynnelsen var visdommen og kunnskapen hos dyrene, for Tirawa, Han-der-oppe, snakket ikke direkte til menneskene. Han sendte forskjellige dyr til dem, for at menneskene skulle merke at det var gjennom dyrene han ville gi seg til kjenne, og at det var av dyrene, og av stjernene, solen og månen menneskene skulle lære … for alle ting vitner om Tirawa."

For de nordamerikanske indianere er mennesket innvevet i naturen. Vind, regn, storm og torden er noen av de måtene maktene snakker til oss på. Fordi alt har det samme guddommelige opphav, er det ikke noen virkelig forskjell mellom dyr og mennesker. Dette er viktig å merke seg, fordi det står i slik kontrast til vårt eget jødisk-kristne verdensbilde. For en indianer er ikke dyr laverestående skapninger, de er bare annerledes enn ham selv - og de er bærere av krefter og egenskaper han ikke har, men skulle ønske han hadde tilgang til. Derfor kan han føle - og ønske - et særlig slektskap til et bestemt dyr eller en fugl, som for eksempel ørn, bøffel, bever eller bjørn. Hvis et menneske har beveren som sitt totem, sitt "hjelpedyr", er han så knyttet til dyret at det på en måte blir hans annet jeg. Han får del i dyrets kraft - og han setter sin ære i å kjenne dets vesen og adferd ut og inn. De to skal stå sammen i tykt og tynt. Og totemdyret må naturligvis ikke drepes eller spises med mindre man er i virkelig nød.

I vestlig kultur har man derimot - gjennom både greske filosofer, jødiske og kristne skriftlærde - forsøkt å hamre inn en helt annen holdning: Her er mennesket livets egentlige og ypperste mening, alt annet er bare tidligere (mislykkede?) og mindreverdige skapninger. Hos oss er dyrene uten sjel - derfor kan vi herje med dem som vi lyster, enten det er som arbeidsslaver, forsøkskaniner eller middagsmat. Vi mennesker er jordens herrefolk - utpekt av Vår Herre til å herske over alt som kryper, flyr og svømmer.

Jesus selv var ingen dyrebeskytter, han heller. Se for eksempel historien som fortelles i Markus 5: 1 - 14 . Jeg mener: Greit nok at han drev tusenvis av demoner ut av den ulykkelige, besatte mannen, men hvorfor måtte han straks sende dem videre - rett inn i en gjeng med uskyldige svin som fredelig og tilfeldigvis ruslet omkring der i nærheten - en flokk som nå i vill panikk ikke så noen annen utvei enn å styrte seg utfor et stup, på tryne i sjøen - slik at de brakk nakken og druknet, hver eneste en? Sagt på en annen måte: Hvorfor var ikke Jesus glad i griser?
     Trenger vi flere eksempler, så la oss for all del ikke glemme Noa - en av barnekulturens store helter gjennom tidene. Men hva gjorde tullingen egentlig - etter først å ha strevet vettet av seg med å samle inn to dyr av hvert slag og seilt omkring med dem på åpent hav et års tid? Jo, straks han endelig finner tørt land, så bygger han et alter for Herren, står det i 1. Mosebok 8. kapitel 20. vers : "Og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og Herren kjente den velbehagelige duft." Men - hallo! - det var jo bare to av hvert slag! Skal vi ta Skriften aldeles bokstavelig - slik man gjerne gjør i enkelte kretser - får vi her dokumentert tidenes aller største miljøkatastrofe. Hvor mange arter havnet på bålet denne dagen? Og hvor stort var det forplantningsdyktige antall arter etterpå? Antagelig har vi her den direkte årsaken til at det ikke lenger finnes hverken enhjørninger eller griffer i blant oss lenger …

Hvilken avstand er det vel ikke til det synet vi finner lenger øst i verden - for eksempel i verdens eldste eventyrsamling, den buddhistiske Jataka? Selve ordet betyr "det som har med fødsel å gjøre" eller "fødselshistorie" - i vårt tilfelle: en historie fra de tallrike eksistenser som Buddha gjennomlevde før han endelig ble den han ble. Buddha mente nemlig at han kunne huske sine tidligere liv, og han hentet gjerne frem farverike og dramatiske hendelser fra dem, når han trengte å understreke et viktig poeng i moral-læren. I fødselshistoriene er vi tilbake i en tid hvor mennesker og dyr forstår hverandre og kan tale sammen.
     Jatakaene representerer en middelvei. Historiene er ikke uttrykk for totemisme, de forteller ikke at vi skal ære apen, løven og oksen i og for seg. Men de hevder heller ikke at mennesket er all skapnings herre. Jatakaene viser oss at alt levende er likeverdig. I en fødselshistorie fortelles det om en prins som lar seg frivillig bli spist av en hunn-tiger, fordi han ser at hun er så gal av sult at hun snart vil kunne komme til å gjøre den store synd å ete sine egne unger. Og i en annen historie hører vi om elefanten som gjør omtrent det samme, bare motsatt vei: gir seg selv til føde for sultne mennesker.
     Sære og skrudde fortellinger, synes vi kanskje?
     De handler om kjærlighet og omsorg, de handler om respekten for alt liv, de handler om en medfølelse som strekker seg utover den egne artens rekker i et forsøk på å omfavne alt levende.

Tilbake til 2006