Septemberbrev fra Hølen

Det var kvakk-kvakk her, det var kvakk-kvakk der!

JEG SITTER VED KJØKKENBORDET og depper over dagens blodsukkermåling på fastende hjerte. Altfor høyt. I dag igjen. Og ikke kan jeg begripe at jeg gjorde så mye dumt i går kveld heller. I hvertfall ikke noe som burde angå blodsukkeret … Dessuten tar jeg jo en hel del lure ting ved siden av de medisiner legen har foreskrevet meg. Jeg tar Møllers "Godt for hjertet", jeg tar fem c-vitaminer, en multivitamin, tre B-kompleks og av og til noen kanelpiller, selen og litt zink. I det siste er jeg også blitt overtalt til å drikke en slurk av en gul gurglemeie som heter Aloe Vera.
     Men går blodsukkeret ned?
     Neppe.
     Men i likhet med de fleste andre diabetikere ser jeg meg til høyre og venstre hver eneste dag, og hører jeg rykter om noe som kanskje kan hjelpe, så er jeg straks klar til å stille meg i køen.

HVA GÅR DET EGENTLIG AV OSS? Og da tenker jeg ikke bare på diabetikere, men på alle som på en eller annen måte tilhører den del av befolkningen vi med et statistisk uttrykk kan kalle "pasientgruppen".
     Jeg mener: Hvorfor slår vi oss ikke til ro med det vi får av vår egen fastlege? Hvorfor løper vi omkring i helsekostbutikker, shopper på postordre og føler oss fristet av mennesker med helbredende hender?
     Det finnes sikkert mange forskjellige svar. Men ett er mer alvorlig enn de andre. Og det er slik:
     I vår levetid - dvs. fra litt før midten av forrige århundre - har utviklingen innen de fleste vitenskaper gjort et kraftig rykk.. Vi har fått et gap mellom forskningens verden og "vanlige" menneskers dagligliv. Folk flest har ikke greid å henge med, som det heter. Og når sant skal sies ble det lenge ikke gjort så mange forsøk fra forskingens side på å dra oss med eller komme oss i møte heller. Populærvitenskap var aldri en prioritert øvelse ved våre universiteter. Moderne vitenskap er derfor i folks øyne blitt vanskelig, uforståelig, fremmed - og av den grunn nesten farlig.
     I stedet for folkeopplysning ser vi en oppblomstring av all slags overtro. I dag har vi bak oss flere tiår med askekok og dinglende krystaller - og verre og verre ser det ut til å bli.

SLIK GJENTAR HISTORIEN SEG. For på samme måte var det også under "den første" industrielle revolusjon mange mennesker som søkte tilflukt i gammel overtro og magi. Sluket mellom hva vitenskapen forsto og det "vanlige folk" trodde, ble i litteraturen forsøkt fylt igjen med en flom av gotiske fortellinger om spøkelser og uhyrer. Besvergelser og svart magi gikk i folks fantasi i ett med boblende reagensrør og elektriske eksperimenter. Dr. Frankenstein overtok den rollen Faust tidligere hadde hatt.

I VÅR EGEN TID HAR HOLLYWOOD SPUNNET VIDERE på denne myten og sørget for at forestillingen om "den gale vitenskapsmann" ble allemannseie - og ukebladene har tatt seg av repetisjonen og etterarbeidet. Men fryktet er han ikke lenger. Han er mer en livsfjern tulling - en som foreslår "skrivebordsløsninger".

VERST ER DET NATURLIGVIS GÅTT UT OVER LEGENE. Nedvurderingen av akademiske utdannelse har samlet seg i dette ene ordet: Skolemedisin. Gradvis har vi vært vitne til hvordan et helt folk har begynt å rakke ned på leger, som ikke har tid til å snakke med noen og ikke skjønner at eksotiske urter fra Kina og varme hender er langt å foretrekke fremfor apotekpiller med helt sikkert skadelige bivirkninger. Langt inn på Stortinget sitter det mennesker som med stjerner i øynene forteller om sine vidunderlige opplevelser med såkalt "alternativ medisin". For kvakksalverloven er død og begravet, og det er fritt fram.

TOLERANSE KAN OGSÅ VÆRE ET ANNET ORD FOR FEIGHET. For vi har latt det skje. Vi har latt ugresset få vokse fritt og uten å bry oss. (Enkelte leger har jo til og med gått i kontorfellesskap med de alternative guruene - eller "etterutdannet" seg.) De få som har prøvd å luke, er raskt blitt karakterisert som gammeldagse og autoritære, uvillige til å tenke nytt og uten evne til å "åpne seg" (for slik heter det på dagens nyreligiøse språk). I år etter år har ukebladene solgt sine solskinnsløgner. Hver jævla uke har vi lest om vindunderkurer. Og det er antagelig for sent å snakke fornuft. For nå om dagen overfalles vi ikke bare av bedrevitende helseprofeter, men av synske mennesker og spådamer. (Se bare på Dagbladet. En gang et såkalt kritisk organ. Nå et annonse-eldorado for sextelefoner og alternative lurendreiere.) Så hva blir det neste? Kanskje det snart vil bli mulig å få forbønn på blå resept og fast helbredelsespredikant?

DET ER SLIKE TANKER jeg gjør meg her ved kjøkkenbordet idag. Og jeg har ingen høyt hest å stige opp på, for med et helt batteri av flasker og glass foran meg, er jeg nok litt smittet av kvakksalveriet selv også.
     Nei, det lureste rådet for å få ned blodsukkeret kommer nok fra min egen kone. Hun ber meg rett og slett om å gå mer. Og det er nok det jeg burde.
     Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg vet det! (Osv.)

Vennlig hilsen fra Tor Åge Bringsværd

Tilbake til 2006