Ingen grunn til panikk!

Jeg er blitt bedt om å holde på i ca. 10 minutter. Lenger tid har vi ikke før Jorden skal gå under i farger og widescreen. Og at jeg står her med dette (viser et håndkle), burde ikke overraske noen. Da er det mer bekymringsverdig at så få av dere der ute i salen har tatt med dere et håndkle - selv om guideboken vår understreker at dette er den absolutt mest nyttige gjenstand en intergalaktisk haiker kan ha med seg. Så her er det mange som ikke har fulgt godt nok med, eller fått med seg det de burde. Kanskje de til og med ikke har oppdaget denne vesle boken ennå? "Håndkle," sier de og ser spørrende på hverandre. Her har Kagge forlag en jobb å gjøre! For egentlig er det jo det alt sammen handler om. Fortellingen "Hitchhikers Guide" - enten den kommer til oss som radioteater, tv-serie, tegneserie, bok, eller nå også som film - handler dypest sett om kommunikasjon, dvs. sviktende sådann. Eller mislykket. Jeg mener: Det at man vil lage en intergalaktisk gjennomkjøring akkurat der hvor Jorden ligger, er greit nok, men å legge ut tegningene og rivningsordren til offentlig gjennomsyn på Alfa Centauri og tro at jordmennesker dermed er blitt behørig varslet, da prøver man ikke en gang å kommunisere - og det nytter ikke å si at "ja, men delfinene tok jo hintet", for delfiner er langt mer utviklet og trenger ikke en gang å putte en fisk i øret for å forstå fremmede språk. Så der sviktet det. Og delfinene, som greide å stikke av like før det store smellet, hvorfor sa ikke de tydelig i fra, de som visste hva som skulle skje? Selv hevder de at de gjorde mange forsøk på å advare oss, men at når de prøvde å kommunisere ble dette stort sett bare oppfattet som morsomme forsøk på å leke med baller eller plystre etter mat - ja, var det så merkelig? Og hva med musene, som jo egentlig alltid har styrt denne kloden - i all hemmelighet, ja, som bent frem og i minst ti millioner år har brukt Jorden og menneskene som råmateriale til en organisk datamaskin: Hvorfor sa ikke de fra til oss? Musene mente kanskje at vi var for ubetydelige? Eller har vi å gjøre med et eksempel på en så dårlig valgt kommunikasjonsform at vi ikke en gang vet hva den gikk ut på? Og slik kan vi fortsette å spørre, og kanskje vil alle disse spørsmålene før eller siden smelte sammen til det store, Det Ultimate Spørsmål - det som vi alle sammen leter etter: nemlig meningen med Livet, Universet og alt mulig - det store ultimate spørsmål som vi lesere av guideboken kjenner svaret på, men som vi fremdeles leter etter det riktige spørsmålet til. For svaret er enkelt. Svaret er som kjent 42. Og hvis vi en gang virkelig forstår spørsmålet, vil vi også skjønne hva svaret betyr. Sånn er det bare.

Men for ordens skyld: Kan jeg også gi et eksempel på en situasjon hvor vi er vitne til god kommunikasjon - altså at noe uten tvil når frem dit det for eksempel er ment å havne? Ja, og her kommer eksemplet - men det er ikke fra boken:
     De to døvstumme snakket sammen.
     Den ene fortalte en vits.
     Da lo den andre så kollosalt at han brakk to fingre.
Tenk om vi alltid kunne lykkes (nesten) like godt, alle vi som til daglig prøver å påvirke hverandre.

Og her er det kanskje på sin plass med en kort biografisk digresjon. Slik at de som ikke en gang visste at det var naturlig å ha et håndkle med seg i dag, i det minste kan få et visst bilde av opphavsmannen til all den glade galskap vi snart skal få se på lerretet her. En galskap som i følge Douglas Adams selv kom til ham mens han lå fyllesyk i en blomstereng utenfor Innsbruck, hadde The Hitchhikers guide to Europe som hodepute og ikke en sjel i nærheten som kunne samtale mykt og vennlig på et språk han forsto. Det er klart slikt blir det kunst av. Og selv om personene i fortellingen hans vandrer i en krattskog av misforståelser og kortslutninger, så er selve fortellingen beundringsverdig klar og tydelig - særlig når man tar ugangspunktet i betraktning, og uansett hvilket medium fortellingen filtreres gjennom: Først en radioserie (BBC 1978), siden en tv-serie (også BBC) - og så bare ballet det på seg med flere bøker på samme melkevei, et prosjekt forfatteren selv valgte å kalle "en trilogi i fem deler".
     Douglas Noel Adams - også kjent gjennom sine initialer DNA - døde altfor tidlig, bare 49 år gammel, i 2001. Så denne siste filtreringen - Hollywood-versjonen - fikk han altså ikke oppleve. Men han var en allsidig herre, arbeidssky, heter det, men likevel med tusen jern i ilden. Jobbet som forfatter med både radio, tv og teater. Og hovedverket er naturligvis The Hitchhikers' Guide to the Galaxy - fortellingen som i følge Adams er konstruert som "a long beginning and then an ending", men som er så breddfull av gode sitater at de tyter ut i alle ender - for eksempel denne: De store skipene svevet der oppe på samme måte som mursteiner ikke får til. La oss nyte den en gang til - på originalspråket: "The ships hung in the sky in much the same way that bricks don't."
     Bedre kan det ikke skrives.
     Vi ser det han skriver.
     Vi lager vår egen tegnefilm inne i hodet.
     Og da er vi over på dette med kommunikasjon igjen. Hvilket medium vi skal bruke for å nå frem. Og hvordan i all verden vi skal formulere oss. Og hvem skal vi samarbeide med og hvor mange kokker trengs det egentlig?
     Også her kan det hende at svaret er enkelt, at det rett og slett er 42.

Men la meg til slutt få lov til å bli personlig, i betydningen snakke litt utfra egne erfaringer … og bekjenne at jeg liker samarbeid, fordi det tilfører så mange nye og spennende tilfeldigheter til et stoff, derfor jobber jeg sammen med andre forfattere, jeg samarbeider med illustratører, jeg har glede av det kollektive kaos vi opplever i en tv-produksjon og den paranoide stemningen før en teaterpremiere. Men når jeg er trett av å lage kompromisser, er det en glede og en hvile å få lov til å vende tilbake til det skrevne ord og velge akkurat de ordene jeg vil uten av noen bryr seg. Derfor tror jeg at jeg aldri ville orket å jobbe i et reklame- eller markedsføringsbyrå hvor kunder uten noen annen forutsetning enn - ja, ikke det en gang - og med den største selvfølgelighet mener at det er de som vet best, i hvert fall mye bedre enn den gjengen de har betalt for å finne på for seg. Og egentlig er det vel på samme måte i en avis. Her også sitter det et ufølsomt desken-monster og forkorter og klipper i stykker og lager i fullstendig kommersiell ørske helt andre overskrifter enn dem du har brukt halve kvelden på å pønske ut. Så gudskjelov for boken. Snart den eneste virkelige ego-trip som er mulig! Gudskjelov at Adams også skrev boken.
     Og i den forbindelse - siden Hitchikers Guide så utvilsomt er fantasi-litteratur og dermed hører til på min egen hjemmebane - la meg få legge inn et godt ord, nettopp for eventyr og fantastiske fortellinger.
     For: Hvis du står med nesa tett inntil et maleri, vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng.
     Slik har man også fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape nettopp en slik nødvendig distanse. "Det fantastiske" er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når de vil ha frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem.
     Så paradoksalt nok: Eventyr og fantasifortellinger brukes altså fordi man derigjennom mener å kunne få sagt mest om den hverdag vi lever i. Ikke bare som underholdning, men som en snarvei til hjerte og forstand.
     Og her må jeg få lov til å bli enda litt mer personlig: For min egen del finner jeg ofte realismen manipulerende og autoritær. Den er - på samme måte som enhver annen litteraturform - en tolkning av virkeligheten. Men altfor ofte gir den seg ut for ikke bare å være en tolkning, men å være virkeligheten. Den krever monopol på å kunne fortelle oss hva som er vår virkelighet. Og da blir den farlig. Da blir den tilslørende og forførende. Da blir realismen - i verste fall - en flukt fra virkeligheten ... (Det er på samme måte med aviser, nyheter på radio og tv. De er bare tolkninger! De er silt gjennom mange øyne og ører. De er ikke virkeligheten, de er bare tolkninger av virkeligheten! Men de later som om de er virkeligheten .... Fantasifortellingen er er mer ærlig. Kom hit, sier den, så skal jeg fortelle deg et eventyr...)

Hva overdreven realisme kan føre til har Lewis Carrol - han med Alice in Wonderland - gitt oss et godt eksempel på i en bok fra 1893: (sitat)
     "Her kommer enda en ting som vi har lært av dere," sa Mein Herr. "Kunsten å lage kart! Men vi har selvfølgelig utviklet ideen videre, og er idag kommet adskillig lenger enn dere. Hvor stort mener du foreksempel at et virkelig nyttig kart bør være? Hvilken målestokk vil du foretrekke?"
     "Tja, når seks tommer tilsvarer en mil."
     "Bare seks tommer!" utbrøt Mein Herr. "Her hos oss begynte vi tidlig å la seks meter tilsvare en mil. Og snart gikk vi videre, nå prøvde vi å la hundre meter være lik en mil. Men så - etter en stund - kom den beste ideen av dem alle! Vi laget et nøyaktig og presist kart over landet vårt, i en skala hvor en mil tilsvarte en mil!"
     "Er dette kartet mye brukt?" spurte jeg.
     "Det er ennå aldri blitt brettet ut," sa Mein Herr. "Bøndene protesterte. De sa kartet ville dekke hele nasjonen og stenge sollyset ute! Så nå lar vi landet selv være sitt eget kart. Og jeg kan forsikre at det fungerer minst like bra!" (sitat slutt)

For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring. Og filmen vi snart skal få se gir følgelig et bedre virkelighetsbilde enn dagens VG. Og likevel er det ikke til å legge skjul på at jeg gruer meg. Om noen ganske få minutter skal ikke bare Jorden gå under (den kloden som i guideboken inntil nylig sto oppført med et eneste ord, nemlig ordet: Harmløs. Senere rettet til: Stort sett harmløs), men verre enn som så: vi vil få se hva som skjer når en av våre absolutte yndlingsbøker møter den Uendelige Usannsynlighetskraften, dvs går gjennom en filmatisk billedkvern.
     Vi gruet oss lenge før vi så Ringenes Herre - men det gikk, det gikk veldig bra, etter min mening. Og de av oss som har håndkle: vi får nå holde det tett mot brystet, klamre oss fast og håpe på det beste her i ettermiddag også. God fornøyelse og ingen grunn til panikk.

Tilbake til 2006