"Gi meg hunder. Gi meg snø. Resten kan du beholde," skal min favoritt-danske en gang ha sagt. Eller kanskje han ropte det. I vill begeistring. (Personlig mener jeg at han her - tross alt - overdriver en smule. Men så hadde han jo en trang til overdrivelser, hele livet igjennom. Så hvorfor ikke?)

Svaret er Rasmussen

Hvis noen spør meg om hva jeg forbinder med Danmark, så svarer jeg bestandig Knud Rasmussen.
     Jeg vet det er et sært svar.
     Men slik er det.
     Knud Rasmussen? sier mine norske venner, for de har ikke engang hørt navnet.
     Verdens største polarhelt! svarer jeg rolig. Født 1879. Død 1933.
     Og hva med Roald Amundsen og Fridtjof Nansen? smiler de vantro.
     De rekker ham ikke en gang til kanten av anorakken, sier jeg. Sånn er det bare.
     Du tøyser?
     Ta nå Amundsen, sier jeg. Han hadde det bestandig skrekkelig travelt med å komme først alle steder. Det var det eneste som betydde noe for ham. (Og dette er nok en høyst vanlig norsk tvangstanke, dessverre. Beslektet med raskest, lengst, høyest og den moderne varianten: alene.)
     Legg dessuten merke til at Nansen var den første som gikk på ski over Grønland. Så han var nok litt bitt av basillen, han også.
     Rasmussen derimot … tok seg tid til å slå av en prat med folk. Satte seg ned. Både her og der. Spiste litt selkjøtt. Ble noen dager. Fikk venner. Og lyttet til alt det merkelige som gamle mennesker på Grønland hadde å fortelle. Han kunne språket deres, og han samlet myter, sagn og folketro over alt hvor han kom. Det kaller jeg en virkelig oppdagelsesreise, nærmest en dannelsesreise - og ingen har derfor betydd mer for vår forståelse av den gamle inuit-kulturen enn nettopp han! Dessuten kom han tilbake. Gang på gang. Mens norske polarhelter - på moderne turistvis - nærmest krysset av "Been there. Seen that", og speidet omkring seg etter nye steder å komme først. Knud Rasmussens kjærlighet til inuitene (dem vi feilaktig kaller eskimoer) var ekte.

Min interesse for Knud Rasmussen skyldes en gammel schlager (det het slik på femti-tallet, og helst med sch-lyd). Kurt Foss og Reidar Bø (Radiofantomene) laget tidlig på femti-tallet noe de kalte Grønlandsvisa. Og den begynner slik - etter at de først har sunget giga-ga-giga-ga-gokk en stund (for på datidens rasistiske vis å illustrere innfødt sang):

Oppe i Thule foran boplassen står
Peter Freuchen og Knud Rasmussen
helt overgrodd seg med skjegg og med hår
ja, og rundt om dem tar plass
små eskimoer alle venter de stolt
nu er kongeskuten nær
Rasmussen har et lille foredrag holdt
hva han aldri kan la vær …

Hvorfor i all verden en 11 år gammel guttunge ble så hektet på denne sangen, er ikke godt å si, men jeg måtte liksom finne ut hvem disse Freuchen og Rasmussen var! Og da var ikke veien til biblioteket lang. Hvor jeg øyeblikkelig hodestups forelsket meg i Knud Rasmussens Myter og eventyr fra Grønland, tre bind. En forelskelse som er gått over i livslang litterær kjærlighet. Slik kan tilfeldighetene være våre venner!

Noen biografi er det naturligvis ikke plass til i en slik kort, liten hilsen. Norske lesere anbefales å slå ham opp i leksika og referansebøker! For dansker burde det være unødvendig. (Her er mye å bite i: Opprettelsen av Kap York-stasjonen Thule, de mange eventyrlige sledereisene, "Grønlandssaken" - da Norge og Danmark nesten kom i krig!) Men kanskje man også i Danmark trenger å friske opp hukommelsen? Noen annen forklaring har jeg ikke på at statuen av ham - ved kystveien nordover fra København - står fullstendig tummelumsk plassert! Det virker som om han har mistet både kart og kompass, og ellers har fått minst en elefant for mye. For her finner vi altså vår polarhelt ivrig speidende ut over Øresund - mot Sverige! Mens han jo vitterlig burde stått trill rundt og sett en helt annen retning - nemlig mot Grønland (eller Kalaallit Nunaat, som vi snart burde lære oss å si). Jeg har i flere år forsøkt å få danske venner med på en nødvendig dugnad og snuoperasjon. Lyrikk og eventyr, fest og farger - og store bulldozere med grønlandske flagg. Under slagordet: Kom, la oss snu Knud Rasmussen. Og en dag skal vi gjøre det!

Vennlig, vennlig fra
Tor Åge Bringsværd

Tilbake til 2006