Kjære Janus Andersen

Her er et slags svar - til deg og bladet ditt (Science Fiction Cirklens medlemsblad Novum).

Vennlig fra Tor Åge Bringsværd

SPØRGSMÅL:

"Det eventyrlige" handler om, hvad den fantastiske litteratur gør rigtigt. Kan du kort opridse, hvad fantastikkens styrker er?

Fantastisk litteratur kan utforske alle muligheter ved en sak, snu den opp ned, zoome inn, zoome ut, vende den rundt og utforske baksiden. Og dette kan forfatteren illustrere gjennom faktisk handling, ved at ting virkelig skjer. Derfor er fantastisk litteratur det beste hjelpemiddel hvis man vil finne svar på hypotetiske spørsmål - de spørsmål jeg mener er de mest viktige man kan stille, nemlig de vi kan samle under den engelske fellestittel: What if?

Realistisk litteratur må derimot holde seg til det vi til enhver tid har omkring oss - ikke noe mer, ikke noe mindre. Sammenligner vi forfatteren med en bilkjører, så velger han altså å rygge inn i fremtiden.

Mainstreamforfatteren ser på sin samtid i lys av gårsdagens erfaringer. Mens en science fiction forfatter ser på sin samtid i lys av morgendagens muligheter.

Det er jo nærliggende at spørge, hvad det er, mainstream-litteraturen kan - hvorfor er det, at den fantastiske litteratur er blevet forvist til sin egen lille niche?

Etter min mening kan den ingenting som ikke fantastisk litteratur kan mye bedre. Og at vi er blitt forvist til en liten niche er naturligvis ikke bare dumt og meningsløst, men muligens et utslag av mange menneskers trygghetsnarkomani. (De vil bare lese om det de kjenner. De vil bare lese om mennesker de kan kjenne seg igjen i - mennesker som sier det samme og mener det samme som dem selv.)

Men la meg svare litt lengre også:

Litteratur kan (som vi vet) stort sett deles inn i to store hovedgrupper - uavhengig av alt vi ellers lærer hverandre om epoker og retninger og alle slags trender: Den realistiske litteratur og Den fantastiske litteratur. Så lenge mennesket har formet ord, kan vi se at disse to skrivemåtene har levd side om side. Det som skiller dem er forfatterens forhold til virkeligheten - eller rettere sagt: forholdet til et vanlig, akseptert virkelighetsbilde.
Det karakteristiske ved den realistiske litteratur er at den nøye holder seg innenfor grensene av det forfatteren og hans samtidige finner mulig og sannsynlig. Notabene: Det er altså ikke virkeligheten selv som setter grensene - for virkeligheten er udefinerbar og vårt bilde av den er i stadig forandring - men det er vår opplevelse av virkeligheten som setter grensene for realistisk litteratur. Den til enhver tid hellige, allminnelige virkelighetsoppfatning. Hvor flytende dette er, kan best illustreres slik: I middelalderen ville en bok som skildret jorden som en rund kule, bli oppfattet som en fantastisk bok - et eventyr. For det realistiske på den tid ville selvfølgelig være å skildre Jorden som flat...
Den fantastiske litteratur har naturligvis samme utgangspunkt - nemlig samtidens virkelighetsoppfatning - men den bryter grensene der hvor den finner det tjenelig. Forfatteren nekter altså å la seg sperre inne - enten det er av middelalderens krystallhimler, eller av nåtidens relativitetsteorier. Forfatteren ønsker å stå fritt!
Dette har selvfølgelig ingenting med litterær kvalitet å gjøre, jeg har lyst til å understreke det - for det er alltid noen som ønsker å misforstå. Og for å være veldig snill kan jeg til og med tilføye: Det ene kan for så vidt være like bra som det andre. For jeg trenger jo heller ikke på liv og død skrive om et strykejern som forelsker seg i et kjøleskap. Det er ikke fikse påfunn jeg er ute etter. Ingenting er mer kjedelig enn en verden hvor alt kan skje - og hvor det ustanselig skjer! Nei, når jeg bekjenner meg til den fantastiske retning og den fantastiske metode, så er det på grunn av den friheten det gir meg. Jeg "må ikke" bryte med hverdagsrealismen,men jeg kan gå utenfor det sannsynliges ramme, hvis jeg ønsker det og trenger det. Har dere lest barnebøkene om Alfons Åberg? Der er det en historie om Alfons og pappas verktøykasse (den som står i skapet i entreen). Alt får Alfons låne. Hammer, tang, spiker. Men ikke røre sagen! sier pappa. Ikke røre sagen! ... Det er slike formynderforbud jeg som forfatter ikke liker. For... det er klart det går an å snekre sammen en god bok bare ved hjelp av hammer, tang, skrutrekker og høvel. Men poenget er, at hvis jeg trenger en sag - så ser jeg sannelig heller ikke noen grunn til ikke å bruke den! Jeg vil ikke en gang love å være forsiktig!
EKSEMPEL : I en av mine første noveller hadde jeg behov for å skildre en gutt som var i en kirsebærhave og lekte at han var en fugl. Realistisk litteratur ville lagt megen flid i å beskrive hvordan gutten løp omkring og flakset med armene. Ikke noe galt i det - i og for seg. Men istedet valgte jeg å la ham være en fugl. Skildret hvordan han fløy høyt over haven - sammen med de andre fuglene. For egentlig var det jo det gutten gjorde! Det er det som er den - om ikke realistiske - så i hvert fall sanne beskrivelse av situasjonen.
Og hvis jeg ønsker å trenge under den rent fotografiske overflate, synes jeg det er tungvint først å løpe lange omveier: dvs la personen drømme, falle i trance, bli overstadig beruset eller bli slått i hodet med noe hardt.

Samtidig er du en af Norges mest læste forfattere - hvordan opnår man det som science fiction-forfatter?

Jeg er naturligvis stolt over å være en av de mest prisbelønte forfattere i Norge, og en av de mest leste. Men vær klar over at jeg skriver så mange slags bøker … en stor del av min produksjon er barnebøker, ofte billedbøker for ganske små barn. Og det er særlig disse bøkene som topper utlånslistene på bibliotekene... Men alvorlig talt så innbiller jeg meg at jeg ved å skrive barnebøker ikke bare får kontakt med de yngste, men også med de foreldre som leser bøkene høyt for sine barn. Og foreldre som liker en billedbok, får antagelig tro på at jeg også kan skrive spennende og interessant om andre ting og for helt andre aldersgrupper?

Du nyder tydeligvis at bruge sproget - fra børnelitteratur til science fiction, som stiller vidt forskellige krav til både forfatter og læser. Og du skriver som noget af det første i "Det eventyrlige", at bogen opstår i samarbejdet mellem forfatter og læser. Men til tider kommer der en tredje aktør med i spillet: oversætteren. Hvordan er det at overlade sit arbejde til en mellemmand på den måde?

Det blir omtrent som på teatret. Jeg er dramatiker. Og jeg er vant til at en instruktør tar til seg manuset som sitt eget, at scenografen har andre meninger om hvordan alt skal se ut og at skuespillerne snart kjenner personene bedre enn jeg selv.

En oversetter er en meddikter. Det er viktigere at han er dyktig i det språket boken oversettes til, enn det språket den oversettes fra. Derfor mener jeg faktisk at oversetterens navn alltid bør stå på forsiden av en bok, og ikke bare gjemmes bort på kolofonsiden eller stå med liten skrift.

Du beskriver bøger som magiske heste og kameler, der kan føre én derhen, hvor man gerne vil. Men forfatteren er jo med som co-pilot - hvor vil du gerne føre læseren hen?

Jeg har kanskje en litt usedvanlig måte å arbeide på. Det gjelder både når jeg skriver såkalte voksne romaner og skuespill - og når jeg skriver "bare for barn", som det heter... Jeg lage for eksempel aldri noen stor disposisjon. En idé, et bilde, en situasjon greier seg. For jeg vil at en bok skal utvikle seg fritt. Og jeg tror det er dumt å "holde seg til saken", som det heter. Jeg tror på assosiasjoner, digrsjoner og tankesprang. Jeg tror vi bør være mer lydhøre overfor slike ting. Ikke sant... hvis jeg holder på med én ting - og så plutselig tenker på noe helt annet... hvorfor kommer denne tanken? Har den kanskje en skjult sammenheng med det jeg holder på med? Jeg tror tilfeldighetene er våre venner. Derfor er jeg ikke redd for å følge en assosiasjon. Ofte kan jeg nok havne i blindgater - men da er det jo bare å snu. For like ofte kan jeg havne på spennende og interessante steder som jeg aldri ville ha funnet frem til hvis jeg hadde kjørt etter en stram og låst disposisjon. Hvis jeg altså hadde vært for disiplinert... Det betyr ikke at vi skal være ukritiske, langt i fra. Og alle assosiasjoner må siles og vurderes. Men min erfaring er at det skader ikke å være litt mer åpen. For som sagt: Jeg tror kreativitet er den evnen vi har til å mestre våre assosiasjoner.
Hva er utgangspunktet for meg? Først og fremst: jeg skriver aldri en bok om noe jeg har greie på eller vet for mye om. Det jeg vet, det vet jeg. Og det jeg kan, det innbiller jeg meg at jeg kan. Det ville bare bli kjedelig å arbeide med en slik bok - en repetisjon av gamle tanker og standpunkter... Nei, utgangspunktet for meg er at det er noe jeg ikke kan - og det er jo det meste! - noe jeg er nyssgjerrig på, noe jeg ikke helt forstår, noe jeg lurer på - noe jeg gjerne vil finne ut av. Skriveprosessen blir å ligne med å løfte på en sten - for å se hva som stikker under, hva som gjemmer seg under den. Arbeidet med boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap. En vandring jeg innviterer leseren med på - som reisefølge. Kunnskap er noe vi må tilegne oss underveis - begge to. Jeg vet altså like lite som leseren hvor vi havner eller hvordan det går. Men det er det som gjør vandringen spennende for meg - og forhåpentligvis av og til for leseren også... Mitt forhold til lesere er altså slik - billedlig talt: jeg har hørt om et spennende sted å reise til. Jeg spør: er det noen som har lyst til å være med? Selv har jeg tenkt å dra dit uansett, men det er hyggelig om vi er flere i følge... Bare vær klar over: jeg har som sagt heller aldri vært der før. Jeg har ikke tenkt å opptre som guide og kjentmann. Dette er altså ingen charterreise.
Som forfatter gir jeg altså bevisst avkall på rollen som allvitende og dominerende. Jeg vil heller overraskes og forundres. Jeg vil snuble over nye sammenhenger...
Hvordan går jeg frem rent praktisk? Jeg skriver stort sett for hånd. Jeg liker å skrive med tusjpenn. Og jeg liker papir. Jeg liker å kunne drodle i margen, tegne kruseduller, mens jeg tenker. Jeg liker å kunne krølle papiret sammen. Det er kanskje gammeldags, men jeg liker nærkontakt med penn og papir.
Jeg jobber med språk og stil. Skriver om igjen hver minste setning. Men når jeg synes jeg har fått til ca en halv side, "fører jeg den inn", dvs jeg renskriver den på maskin. Jeg jobber altså fremdeles slik jeg lærte på skolen da jeg var liten: jeg kladder - og fører inn. Når jeg kladder dvs skriver med blyant eller tusjpenn, kan jeg sitte ganske lenge og slite med denne halve siden. Men når jeg først har renskrevet den på maskin, er siden ferdig - og jeg går aldri tilbake og retter eller skriver om. Siste sjanse til forandring er selve renskriften.
Jeg kan altså se boken vokse ved siden av meg på skrivebordet.
Jeg er ikke kommet lenger enn leseren.
På samme måte som leseren, vet heller ikke jeg hvordan fortsettelsen skal være. (Når leseren er på side 50, vet heller ikke jeg hva som står på side 51).
Denne arbeidsmetoden har både sine fordeler og sine ulemper. Men slik er det vel med alle metoder skulle jeg tro. Det hender for eksempel at bokens personer roter seg opp i aldeles umulige situasjoner, de handler både irrasjonelt og umotivert. Det kan da være fristende rett og slett å gå tilbake i manus, rive ut et kapitel og skrive på nytt - slik jeg tror de fleste gjør. Men det gjør jeg altså aldri. Romanfigurer skal ikke ha noen fordeler fremfor levende mennesker. Hvis en av oss gjorde noe utrolig dumt sist lørdag, noe vi angrer på og gjerne skulle ha ugjort, kan vi ikke bare gå tilbake og rive løs en hel uke fra livet vårt, krølle den sammen, kaste den fra oss og leve forrige uke om igjen. Og så lett bør det ikke være for papirmennesker heller... Både romanens personer og romanens forfatter må finne seg i å leve med de problemer og misforståelser som oppstår fra kapitel til kapitel.
Det var ulempene. Har det noen fordeler? Jeg tror rett og slett en bok kan bli mer levende og frodig på den måten. For meg er en roman å sammenligne med et hus. Jeg liker hus med mange rom, med skjeve hjørner, vridde tårn , karnapper og fløyer. Skjulte tapet-dører. Knirking på loftet. Et hus som ikke er altfor godt planlagt, men som vokser og forandrer seg etter behov. Fordi man våger å leke, fordi man våger å ta assosiasjoner og tankesprang på alvor. Og når så mye er sagt: jeg liker ikke at det er neon-belysning i alle værelser. Belysningen skal være forskellig og ujevn. I noen rom er det kanskje ikke lamper i det hele tatt, bare levende lys og mange skygger. Og noen rom er helt mørke. Og noen dører er til og med låst, nøkkelen er kastet og ingen - ikke en gang forfatteren vet hva som befinner seg innenfor. Slik... slik drømmer jeg at en bok skal være! Og samtidig vet jeg at jeg aldri vil klare det... at jeg aldri vil bli fornøyd. Jeg vil alltid være et slags litterært esel som løper etter en gulrot på en stang. Eller sagt på en annen måte: Derfor - når et hus er bygget - etter fattig evne, så er jeg ferdig med det. Jeg vil ikke bo der. Jeg vender aldri tilbake. Jeg vil heller - så fort som mulig - begynne å bygge et nytt hus. Et annet sted. Som forfatter så er det selve prosessen - skrivingen - jeg bryr meg om, og ikke først og fremst produktet - boken .

Sidste år fik vi på dansk "Pinocchio-papirerne" og "Ker Shus", som begge blander forskellige genrer og former. I år så "Det eventyrlige", som blander essay, drama og fri fabuleren - kan du fortælle lidt om, hvordan dine bøger opstår, og hvordan form og fortælling påvirker hinanden?

Tror jeg har svart litt på det allerede!

Begge romaner blander eventyr og myte med sf, og i "Det eventyrlige" skriver du, at det, de tre genrer har til fælles, er, at de forsøger at finde sammenhæng. Men eventyr og myte er opstået i helt andre sammenhænge - hvordan kan man som sf-forfatter finde og påvise sammenhæng i dagens fragmenterede samfund?

For meg er science fiction en moderne fetter eller kusine til for eksempel de gamle eventyrene. Science fiction er rett og slett Elektriske Eventyr (eller Elektroniske?). Og det er nettopp science fiction som gir meg den sammenhengen jeg trenger i det du kaller vårt "fragmenterte samfunn". Det er science fiction som gir meg mulige tolkninger av alt jeg ser omkring meg.

"Det eventyrlige" er et festskrift for fantasien, og du kommer omkring Tove Janssons mumitrolde, Peter Plys, Ripleys "Believe it or not" og meget andet - kan du fortælle lidt om fantasien og dine inspirationskilder?

I likhet med de fleste andre forfattere føler jeg at jeg er et esel som løper etter en gulrot på en stang. Og på den grønnsaken står det skrevet: Tenk om du kan klare å skape noe som får leseren til - i hvert fall for en stund - å kutte alle fortøyninger, glemme alt annet og bare la seg helt omfavne og oppsluke av boken/ skuespillet, på samme måte som du selv glemte deg selv og alt annet da du skrev den/det.

Her er en liten, naiv historie som forteller litt om hvordan det er å skrive:

DET GÅR ALDRI SOM LUDOLF HAR TENKT. MEN DET KAN OGSÅ VÆRE DET SAMME.

En gang bestemte Ludolf seg for å skrive en bok.
- Du som har opplevd så mye, sa vennene. - Du som alltid har så mye å fortelle...

Ludolf lånte en skrivemaskin og kjøpte en blokk skrivemaskinpapir.
- Ikke forstyrr meg, sa Ludolf. - Jeg har tenkt å skrive en bok.
Hans kone nikket. - Det er fint, Ludolf, sa hun. - Det blir sikkert en spennende bok. Hva handler den om?
Hvordan kan jeg vite det? sa Ludolf. - Jeg har jo ikke begynt ennå.
- Sett deg på soveværelset, du, sa hans kone. - Så slipper vi andre å forstyrre deg.

Ludolf satte seg på soveværelset.

Han tok frem blokken med skrivemaskinpapir.
Han rev ut et ark (A4).
Han så på det hvite papiret.

Hvis jeg bretter det på midten... tenkte Ludolf.
Og så brettet han det på midten.
Hvis jeg bretter det dobbelt en gang til... tenkte Ludolf.
Og så brettet han det dobbelt en gang til.
Hvis jeg fortsetter å brette dette papiret dobbelt... tenkte Ludolf.
Og så fortsatte han å brette det dobbelt.

Papiret var 1 millimeter tykt.
Da Ludolf brettet det dobbelt ble det 2 millimeter tykt.
Da Ludolf brettet det dobbelt en gang til, ble det 4 millimeter tykt.
Da Ludolf hadde brettet det dobbelt ti ganger, var papiret blitt 1 meter og 2 centimeter tykt.
Nå sto det som et skjevt tårn på skrivebordet.

Ludolf fortsatte å brette dobbelt.
Snart var papirtårnet så høyt at det rakk til taket.

Ludolf slo hull i taket med en liten speiderøks.

Da Ludolf hadde brettet det lille arket 13 ganger, var et blitt over 8 meter tykt... eller høyt... eller hvordan vi nå skal få sagt det.

Ludolf ringte brannvesenet.
- Jeg sitter her og bretter et A4 ark, sa han.
- Vi kommer med en gang, sa brannvesenet. - Vi sender en stigebil.

Med brannvesenets hjelp fikk Ludolf brettet papiret tre ganger til. Nå hadde han brettet det 16 ganger, og papirtårnet var 64 meter høyt.
- Lenger rekker ikke stigen vår, sa brannvesenet.

Da kom Ludolf til å tenke på at han hadde en svoger i flyvåpenet.
- Du kan skjønne vi gjerne vil hjelpe deg, sa Ludolfs svoger. - Vi sender to helikoptere og et jagerfly.

Med flyvåpenets hjelp fikk Ludolf brettet papiret 4 ganger til. Nå hadde han til sammen brettet det 20 ganger, og papirtårnet var over en kilometer høyt.

Men klokken 17 - presis - måtte flyvåpenet hjem og spise middag, for i forsvaret er de nøye med å passe måltidene.
Hvem skal jeg nå be om å hjelpe meg å brette? tenkte Ludolf.
Men han kunne ikke komme på noen.
Så får jeg greie meg selv, tenkte Ludolf. Det blir ikke lett, men hvem har sagt at det skal være så lett bestandig.
Og så fortsatte han å brette.

Sent på kvelden. Lenge etter Dagsrevyen, Detektimen og Kveldsforum - lenge etter at barna hadde lagt seg - kom Ludolf inn i stuen igjen.
Hans kone satt oppe og ventet på ham.
Det gjorde hun bestandig.
- Ble det en fin bok? spurte hun.
- Jeg har ikke skrevet noen bok, sa Ludolf. - Jeg dro til Månen istedet.
- Ja, ja, sa hans kone. - Det ene kan jo være like bra som det andre.

Tilbake til 2007