CV

Biografiske opplysninger

Tor Åge Bringsværd (f. 1939 i Skien), forfatter og dramatiker. Tidligere arbeidet i NRK/radio og forlag (Pax og Den Norske Bokklubben), men forfatter på heltid fra og med debuten i 1967. Bl.a. 13 romaner, 9 novellesamlinger, 9 essaysamlinger, 51 skuespill og 64 barnebøker. Dessuten vært redaktør for mer enn femti antologier. Skriver like gjerne for barn og ungdom som for voksne. Arbeidene hans er oversatt til 23 språk og teaterstykkene er oppført i 14 land. For mange vil han dessuten være kjent fra sitt mangeårige samarbeid med Jon Bing – under forfatternavnet Bing & Bringsværd gjorde de på seksti- og sytti-tallet science fiction anerkjent som litterær uttrykksform i Norge.

Bringsværd har sittet i mange offentlige råd og utvalg, bl.a.: Statens Manusutvalg for film, Statens teaterråd (1983–1990) og Norsk Kulturråds faglige utvalg for dramatikk (1990–1994). Han har vært styremedlem, bl.a. i Norske dramatikeres forbund (1970–1982), Nordisk dramatikerunion (1970–1982), Norsk teaterunion (1976–1980), Svensk-norska samarbetsfonden (1993–1995), Riksteatret (1994–1995). Dessuten har han vært medlem av kunstnerisk råd ved Riksteatret (1980–1995) og i årene 1990–1994 var han "Pate" (fadder) for Die Bonner Biennale (Den europeiske teaterfestival i Bonn, Tyskland).

Etter å ha bodd flere år i Oslo, har han nå slått seg ned i – Hølen – den lille hemmelige landsbyen i Vestby kommune. Her bor han ved bredden av Såna sammen med kone, tenåringsdatter og en hund (flatcoat retriever) som er urimelig glad i å bade (hvis den ikke er opptatt med å velte papirkurver).

Priser

2005
NÆ-prisen (Nasse Nøffs ærespris)

2004
Kulturdepartementets spesialpris (for Mime-serien)

2003
Innstilt til Brageprisen for London (utgitt på Spartacus)

2001
Ord & Bilde-pris (til personer som på en særlig måte har satt fokus på billedboken. Utdelt av Grafill, NBU og Biblioteksentralen - nettverket for illustratører, forfattere og bibliotekarer)

2000
Ibsenprisen (utdelt av en jury med representanter for Kritikerlaget, Norsk Dramaturgforum, Norsk teaterleder-Forening, Norsk Sceneinstruktørforening og Skien Kommune)

1999
Thorleif Haugs minnepris (Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur).
Riksmålsprisen for beste barnebok for Beowulf (illustrert av Arne Samuelsen)

1998
Kulturdepartmentets pris for Beste fagbok for barn og ungdom for Noa.
Nasses stafettpinne

1997
Fortunas ærespris for barne-og ungdomsbøker.
Innstilt til Brageprisen for Noa (illustrert av Akin Düzakin)

1995
Departementets pris for beste fagbok for barn og ungdom for Den enøyde
Ærespris fra Norsk Amatørteaterråd / Innkjøpsfondet for Ny Norsk Dramatikk

1994
Doublougprisen
Nominert til Spellemannsprisen i kategorien Beste Barneplate for Alice lengter tilbake (komponist: Helge Iberg)

1993
Riksmålsprisen for Gobi: Min prins
Ole Brumm-prisen
Innstilt til Brageprisen for Ulvetid (illustrert av Fam Ekman)

1992
Innstilt til Brageprisen for Balder (illustrert av Hilde Kramer).

1990
Den nordiske hørespillprisen for Den himmelske stresskoffert (Hørespillet er utgitt på Solum forlag i 1989)

1989
Departementets pris for beste billedbok for Ridder Thea og de to dragene (illustrert av Judith Allan)
Innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris for Gobi: Djevelens skinn og ben

1987
Innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris for Gobi: Djengis Khan

1986
Skolebibliotekarenes pris
Riksmålsprisen for beste barnebok for Den enøyde kongen (illustrert av Finn Graff)

1985
Kritikerprisen for Gobi: Barndommens måne
Departementets pris for beste billedbok for En kjempe så stor som hele verden (illustrert av Dagny Hald)
Sarpsborgprisen for Gobi: Barndommens måne

1982
Departementets pris for beste billedbok for Ruffen og Den flyvende hollender (illustrert av Thore Hansen)

1980
Departementets pris for beste tegneserie 1980 for Paradox (sammen med Jon Bing og Rune Johan Andersson). Serien gikk i Folkevett 1980-1981.

1979
Aschehougprisen

1978
Rivertonprisen for TV-serien Blindpassasjer (skrevet i samarbeid med Jon Bing), manuskriptet er trykket i Bing & Bringsværd: Marco Polos Nye Eventyr (Gyldendal 1980)

1975
Svensk Akademi For Science Fictions pris
Nominert til Spellemannsprisen i kategorien Beste
Barneplate for Det Blå Folket (komponist: Trygve Madsen)

1974
Gyldendals legat

Selvbiografiske notiser

I flere av Bringsværds bøker finnes det selvbiografiske avsnitt av forskjellig lengde. Særlig gjelder dette Pustehull (Gyldendal 1989), Det eventyrlige (Cappelen 1991) og Samtaler med svart hund (Gyldendal 2003).

Nedenfor følger noen tilfeldige eksempler:

En gang for lenge siden bodde jeg i Skien … i et gammel, gult trehus sammen med foreldrene mine og besteforeldrene mine. Mamma og pappa og jeg bodde i annen etasje. Mormor og morfar og tante Else (og av og til mormors søster) bodde i første. Vi hadde hverken bad eller vaskemaskin eller kjøleskap eller støvsuger eller TV. Men vi hadde en bøttedo hvor det var plass til to stykker ved siden av hverandre. Og vi hadde et stort, mørkt vedskjul som bare for noen år siden hadde vært stall, og fremdeles luktet hest. Og vi hadde jordkjeller hvor det pilte mus og hvor jeg ikke torde hente syltetøy eller poteter alene. Og vi hadde en liten bakgård med vannstamp og tørkesnor, med syriner, ripsbusker og rabarbra, et digert bjerketre og en høy vedstabel – og mange kaninbur.
     Faren min jobbet på brygga. Han hadde et slags kontor i et stort, vindskjevt lagerskur, hvor det blåste rett inn gjennom sprekker i veggen. Det hendte at jeg gikk med mat til ham, lapskaus i et lite blikkspann, hvis han måtte jobbe overtid.
     Han så båter komme og gå.
     Og han drømte om å reise.
     Ofte viste han meg fotografier fra de to STORE reisene sine. En sykkeltur til Göteborg. Og en fottur til Gaustatoppen som han og moren min tok like før de giftet seg.
     Når han begynte å legge ut, fikk han disse to turene til å virke som fantastiske ekspedisjoner til fjerne himmelstrøk. Og jeg ville ikke blitt det minste forundret over å høre at han hadde møtt løver i Bohuslän eller kannibaler på Rjukan.
     Det var også han som fortalte meg om Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Noe som gjorde at jeg tidlig bestemte meg for å bli oppdagelsesreisende. Jeg ville oppsøke det ukjente, gå der hvor ingen før hadde satt sin fot, krysse de hav ingen før hadde krysset, finne glemte daler og hemmelighetsfulle øyer.
     For å si det kort: Jeg ville se Göteborg og Gaustatoppen før jeg døde.

Best likte jeg å høre om Marco Polo.
     Han var en av de store heltene mine. Like stor som Mandrake og Præriens sorte maske. Ja, kanskje enda større...
     Og jeg ble med ham på reise.
     Så ofte jeg hadde tid.
     Og når jeg ikke hadde noen andre å leke med.
     Jeg visste godt at han egentlig levde for 700 år siden. Likevel kunne jeg leke at vi var sammen.
     Og i leken var vi gutter,begge to. Av og til var vi nesten like gamle, men som regel var han en slags eldre bror.
     Her ser du meg – med norsk genser og rød topplue. Jeg ror en liten pram. Midt i gaten! For jeg er i Venezia ... og i denne merkelige byen er det umulig å bruke vogner eller sykler. Nesten alle gatene er av vann. Så den som vil noe sted, må pent bruke båt!

Jeg synes folk kikker så rart på meg. Hei, har dere aldri sett en pram før?

I Venezia er nesten alle båtene lange og slanke og har liksom en fuglehals foran. De kaller dem gondoler. Og de bruker bare én åre...

"Marco! Skal du ut og leke?" Endelig kommer han i vinduet, høyt der oppe. Et krøllete hode som nikker og smiler.

Vi ror omkring i Venezia – Marco Polo og jeg. Vi vet begge to at dette er den vakreste byen i verden. Venezia er som et eventyr, tenker jeg. Full av hekser og prinsesser, sjørøvere med treben. Dverger og kjemper. Og mennesker med masker …
     Her kan jeg bli bestandig! Her vil det alltid være nye, spennende ting å oppleve!
     Og likevel … drømmer Marco om å reise bort.
     Han vil være med faren og onkelen sin. De er kjøpmenn. Men ikke sånne som bare står bak disken i en butikk. Nei, Nicolo og Maffeo Polo drar til all verdens fjerne land og selger det de har med seg – og så bringer de nye, sjeldne og kostbare varer med seg hjem igjen.
     På en måte... forstår jeg ham. Og jeg forteller Marco om morfaren min (han som jeg kalte Papen og som bodde i første etasje hos oss hjemme i Skien). Papen var handelsreisende i "finere dameundertøy", og ustanselig på farten omkring i Øvre Telemark og begge Agder-fylkene. Han var en av de svært få mennesker jeg visste om som hadde bil, en stor brun Dodge som tok nesten hele gårdsplassen når han var hjemme. Av og til fikk jeg lov til å være med ham. Bilen kunne kjøre mer enn 50 km i timen! Og jeg husker små hotellrom med vedovn i kroken, og kafeer hvor vi kjøpte vørterøl og varme karbonadesmørbrød med speilegg.
     "Hva er en bil for noe?" spør Marco. For jeg har glemt at bilen ikke er oppfunnet ennå. Men når jeg prøver å forklare ham det ... begynner han å le. "Der kan du se!" sier han. "Alle som reiser har slike merkelig historier å fortelle. Om mennesker med nebb og vinger, om drager og sjøormer,om store fjell av diamanter og – hva var det du kalte den vognen som gikk av seg selv?"

– utdrag fra Jeg var med Marco Polo (Damm 1993)

(Og her forlater vi denne boken. Men det stemmer nok at av alle de reise-eventyr jeg hørte som liten, så var det ingen som grep meg sterkere enn beretningen om Marco Polo. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Kanskje fordi han kom fra en by som var full av kanaler? I Skien hadde vi jo også en kanal – ja, til og med sluser … Mormor ble aldri trett av å fortelle meg om hvordan den yngste broren hennesdruknet der. Han var slusevokter og ble klemt i hjel. (Jeg har forresten lommeuret hans hengende på veggen i gangen inn til det største arbeidsrommet mitt.) På vei til skolen måtte jeg krysse de første slusene (der onkel Johan "gikk i fossen", som mormor pleide å si), og ofte kom jeg for sent fordi sluseporten var oppe – eller jeg ble rett og slett stående og se på båtene… Første gang jeg hørte om alle kanalene i Venezia, trodde jeg at byen var proppfull av slike sluser som jeg kjente hjemmefra, og at Venezia derfor måtte se ut som en veldig trapp, hvor båter klatret opp og ned i ett kjør.)

Min første – virkelig – eventyrlige opplevelse (jeg var fire år) var en diger julenissemaske med sølvskimrende skjegg. Den hang over sengen min fra midten av desember og til slutten av januar, og var mer virkelig enn Jesus. For det gikk an å føre samtaler med den masken. Det var selvfølgelig mine foreldre som sto på den andre siden av veggen og svarte med hese fistelstemmer. Og jeg må ha vært et ganske pratsomt barn, for de var nødt til å gå på skift for å få dette til å fungere. Av og til, hvis jeg merket at nissen plutselig ble litt annerledes i stemmen, svarte han at han hadde vondt i halsen eller var forkjølet. Min nisse var ofte forkjølet. Men det var en forklaring jeg alltid aksepterte. For selv var jeg det vi den gang kalte en "bronkittunge".
     Det magiske og vidunderlige ved denne masken var at det ikke bare var en vanlig maske eller en eller annen tilfeldig nisse - det var Nissen med stor N, det var selveste julenissen. Han bodde hos meg! Han bodde i pipa! Han kom aldri på besøki på selve julaften - for da hadde han naturlig nok annet å gjøre, stakkars krok, da skulle han jo rundt til alle andre barn i hele verden. Men det var meg han bodde hos!
     Min første juletrefest ble derfor en katastrofal opplevelse... Det myldret av barn. Julenissen kom. Med epler og kjeks i små, grå poser. De fleste andre barn på min alder var noe tilbakeholdne. Men ikke jeg. Jeg løp frem til ham. Glad og tillitsfull. Men han kjente meg ikke! Jeg snakket til ham, ristet i ham, ropte, men han led tydeligvis av et nærmest totalt hukommelsestap, husket ingen verdens ting, visste ikke en gang hvor han bodde!
     Det var ingen munter liten gutt som gikk til sengs den kvelden. Og masken på veggen snudde jeg demonstrativt ryggen til... "E...hmm," sa julenissen. Men jeg ville ikke høre. "Nei, nei," sa Julenissen. "Jeg skjønner deg godt. Men det var ikke noe videre hyggelig for meg heller!"
     "Å,jasså?" sa jeg. "Du kjente meg jo ikke igjen en gang!"
     "Selvfølgelig kjente jeg deg igjen," sa Julenissen. "Men hvordan tror du de andre barna ville tatt det, hvis jeg hadde sagt at jeg bor her hos deg?"
     Jeg rystet på hodet.
     "De ville tatt det tungt," sa Julenissen alvorlig. "De ville blitt grenseløst misunnelige. De ville blitt lei seg... For jeg er jo deres julenisse også! Og jeg kan ikke gjøre forskjell! At jeg bor her hos deg må være en hemmelighet. Hører du: en hemmelighet! Når vi to ser hverandre andre steder må vi late som ingenting... begge to."
     Jeg nikket glad. "Jeg skal ikke si det til noen," hvisket jeg. "Vær helt trygg." Og klappet den kalde masken på veggen.
     Senere - på andre juletrefester - nøyde jeg meg med å blunke lurt til julenissen. Av og til blunket han tilbake, av og til sperret han øynene opp og spilte veldig overrasket. Han var en fabelaktig skuespiller.

Jeg tenker på denne masken. Egentlig er det nokså utrolig... Jeg aksepterte den som et levende vesen - en helt alminnelig pappmaske, som jeg hvert år var med på å hente frem fra kommodeskuffen ute på gangen... som jeg selv hang opp på veggen ... og straks begynte å snakke med! Et livløst hode uten kropp... Og dessuten: Hvordan kunne han ha hodet sitt hengende løst over sengen min og samtidig bo i pipa? Det var slike spørsmål jeg aldri stilte. Barn kan av og til ha en enestående sans for diskresjon...

– utdrag fra Det eventyrlige (Cappelen 1991)

Selv holdt jeg med Skiens Ballklubb den gang jeg bodde og vokste opp her. Den gang var det ørten klubber – ikke som nå, nesten ingen. Det var Odd og Storm og Herkules og Grane og Skidar og Fossum og Gjerpen og Klosterskogen og Gimsøy og – ja, og Skiens Ballklubb... Og det var ørten løkker eller små plasser hvor unger kunne leke og sparke fotball. Jeg var barn like etter krigen, og da var det ikke så helt enkelt å få tak i fotballer. Så jeg husker vi ofte brukte avispapir som vi laget en ball av og bandt sammen med hyssing. Det kunne gå så det flagret! For fotballer var kjempedyre, hvis en ikke kjente noen som hadde vært på sukkertur til Sverige... Og den som eide en fotball kunne ofte bestemme urimelig mye. For eksempel om noe var corner eller ikke. Hvis vi var uenige og sa "Men han var jo ikke nær ballen en gang!" kunne eieren av ballen for eksempel ofte (hvis han var en fis) rett og slett bruke argumenter som: Men det er min ball! (Og så kunne han true med å gå hvis han ikke fikk det dumme hjørnesparket sitt). Nok om det. Gjør det noe om jeg snakker litt om fotball? Takk. Men det var liksom mer morro før – syns nå jeg, da.
Med "før" mener jeg femti og sekstitallet. Og da må vi tilbake igjen til Duestien - Banejordet - Skiens Ballklubb. I dag ligger denne klubben klistret til bunnen av den absolutt laveste divisjon som finnes i hele Grenland, men den gang - i min barndom og ungdom - så var laget søren ikke til å kimse av. Det var den gang folk ble kalt Plomma og Skiva, eller Bulle og Smatten. Alle hadde vanlig jobb ved siden av. Fotball var noe de drev med på fritiden, for moro skyld. Og felles for dem alle var at de var unggutter og familiefedre som bodde like i nærheten - i strøket rundt banen. Så var det noe rart vi gikk og heiet på dem? Vi kjente jo alle sammen. Det var den gang all voksne gikk med hatt og en av naboene mine satt i en ordentlig billettluke og det kostet penger å komme inn - hvis du ikke var så heldig å få lov til å bære veska for en av spillerne. Det var høyt plankegjerde rundt banen, og det var bare de som hadde sykkel å stå på som greide å løfte nesen over. Hvis man da ikke fant seg en sprekk eller et kvisthull, slik eldre folk gjerne gjorde. Jeg vet om enkelte som hadde faste kvisthull, og Gud nåde den som stilte seg der! utenfor var det alltid fullt av folk. Men det var like fullt innenfor. Og etter kampen sto vi på hjørnet hos Anders (kolonialhandleren – ja, for det het ikke nærmat den gangen, det het kolonialhandel) eller satt på trappa til Bakern (for hver bydel hadde nbaturligvis sitt eget bakeri) og diskuterte kampen, spillerne og den harde kjerne av hjemmepublikum...Jeg bodde femti meter fra fotballbanen på Banejordet i Skien, og jeg trengte bare å åpne vinduet eller lene meg ut for å se om det var noe som foregikk. Og det var det som regel. Fotball eller håndball. Om hverandre. Hver bidige kveld. (For også håndball foregikk utendørs i de dager). Så det var vanskelig å holde seg hjemme... I Skiensdistriktet var det som sagt tolv-tretten slike klubber. Alle var rene lokallag. Og ingen drømte om å skifte klubb. Selv om Odd fisket og fisket alt de orket. Odd var ikke som andre klubber. I Odd var de rike. Det ble skumlet og hvisket om hvordan gode spillere fra mindre rike klubber ble fristet med både det ene og det andre. I mine kretser - Banejordet og Duestien - ble det sett på som en skam om man ga etter for slikt. Og et svik mot kamerater. Mye er hendt siden den gang. I dag er det ingen som hører hjemme noe sted. Spillerne er blitt nomader og leiesoldater. De er ansatt. De gjør en jobb, som det heter. Klubben betyr ingenting. Rykker et lag ned, piler de beste spillerne til alle kanter, slik rotter forlater et synkende skip. Alle kjemper for seg selv, og går "naturligvis" dit hvor de tjener mest... Alvorlig talt: hvor mange Bergensgutter spiller i Brann? Eller ta Odd, da... hvor mange som spiller på Odd er gutter som er vokst opp her i Skien? (Ikke vet jeg) Nei. Idag er utstyret blitt bedre, teknikken bedre, kondisjonen bedre - men morroa er blitt borte. Og den gamle "navlestrengen" mellom publikum og spillere er revet over. Ingen lokalpatriot kjenner lenger tantene og onklene til dem som løper omkring der ute i det grønne. Dessuten er alt på ramme alvor.Og det kan bli sørgelig anstrengende og kjedelig i lengden. Det er for lite tull og tøys i dagens fotball. Jeg husker en B-kamp på gamle Banejordet: Det er angrep mot Ballklubbens mål. En ball kommer fra høyre og inn i fem-meterfeltet. Plutselig bråsnur en av forsvarerne våre seg og tar ballen på direkten. Sender den i eget mål av full kraft. Et praktskudd. Helt oppe i vinkelen. Jeg kan ennå se ansiktet hans skifte som et trafikklys mellom mørk fortvilelse og yr glede. "Jeg kunne ikke la være," roper han. "Jeg fikk den på lissa. Jeg måtte!" Og ingen kjefter. Alle forstår at fristelser av og til kan bli for store. Tvert imot. Han gratuleres. Som om det ikke var selvmål i det hele tatt. Og det mest poetiske: Han tar imot gratulasjonene - med et lykkelig smil! For det var virkelig et drømmemål... Slik hadde vi det i Skiens Ballklubb. En gang for lenge siden. Da ballen var skikkelig rund. Jeg er glad for at jeg fikk lov til å gå gradene fra smågutt til A-lag i akkurat den klubben.

– utdrag fra Samtaler med svart hund (Gyldendal 2003)

Jeg lærte tidlig å lese. Lenge før jeg begynte på skolen. De bøkene jeg likte best å bla i var en blå Barnas Bibel, to store (røde) skinnbind med Snorres Kongesagaer, en kakebok fra Freia og Roald Amundsens egne dagbøker fra hans farefulle ferder til Sydpolen og Nordpolen. Senere – da jeg fikk noe så sjeldent som en grammofon – husker jeg at jeg gikk med egne bursdagspenger i votten ned til Helland i Skien for å kjøpe min aller første grammofonplate (av den store typen som gikk med 78 omdreininger i minuttet). Og valget sto mellom De yndige små musene med Radiofantomene (Kurt Foss og Reidar Bø var uendelig populære på den tiden) og Fridtjof Nansens gravtale over Roald Amundsen. Det var et hardt valg og all grunn til å tenke seg om. Jeg var bare ni år gammel. Men jeg valgte til slutt gravtalen over Amundsen.

Til meg ... sånn helt personlig... kom rocken som et forvirrende, unisont og nærmest hysterisk tellekor mens jeg satt på bussen fra Skien til Heivannet en gang i andre halvdel av nittenfemti-tallet. Vi var en tyve - tredve ungdommer som skulle på hyttetur. Jeg husker jeg satt et stykke fremme i bussen, og plutselig – helt uten det minste forvarsel, begynte over halvparten av passasjerene å telle på engelsk! One - two -three og så videre. Og innimellom sa de clock og rock. Denne reglen, som de på en måte prøvde å synge, fant de tydeligvis enormt fascinerende. Jeg forsto ingenting. Og har aldri følt meg så utenfor i hele mitt liv. Grunnen var naturligvis at de hadde vært på kino kvelden i forveien – og det hadde ikke jeg. Merkelig nok. For jeg pleide å se alle filmer som kom til Parkbiografen straks de kom. (For å slippe å høre handlingen gjenfortalt av andre.) Men altså ikke akkurat den kvelden. Filmen som altså greide å lære selv de sløveste elever å telle på engelsk, het naturligvis Blackboard Jungle – eller på norsk Vend dem ikke ryggen. Og det var der den første gang ble spilt... alle rocksangers mor. Den senere filmen med samme tittel: Rock around the clock var altså slett ikke starten på eventyret, slik en del svaksynte historiebøker vil ha det til – men bare en billig spinn-off, noe man rasket sammen og sendt ut i hui og hast da man skjønte at her var det gull og grønne dollarsedler å hente. For meg vil altså de to navnene Glenn Ford og Sidney Poiter, eller påiter som vi sa den gang... på samme måte som det var ingen som sa Mændreike, men Mandrake... men altså: Glenn Ford og Sidney Påiter – det er faktisk og helt sant, de to navnene som først popper opp i hodet mitt når jeg tenker ordet rock. Og Siljanbussen, naturligvis. Sånn kan det gå!
     Femtitallet var – rent musikalsk – en uskyldig tid. Før rocken feide over oss, var det Doris Day og Bing Crosby som regjerte i radioapparatene. Grammofonen hadde lenge bare hatt engangsstift og det var en ren revolusjon da de første pickuper med diamantstift kom på markedet. Jeg var seksten år da jeg fikk min første reisegrammofon. Og den første platen jeg kjøpte var Fridjof Nansens gravtale over Roald Amundsen. Den andre var De yndige små mus med Radiofantomene, Kurt Foss og Reidar Bø. Store digre 78 plater, i grå poser uten noe som helst cover, som det heter i dag. Sånn var det den gangen. Og de færreste kjøpte plater, fordi de færreste hadde grammofon. Men piano var det flere som hadde! Så i stedet kjøpte man noter. Pianonoter som man siden satt og klunket med en finger og sang teksten til …Eller det var mest jenter som drev med slikt. Ingen gutter var interessert i slagere, som det het. Slagere var for jenter. Akk, ja. Jeg hadde også gitar. Det var det heller ikke mange som hadde. I Skien var det stort sett meg selv og de som jobbet i Frelsesarmeen. For en ungdom var det i hvertfall latterlig å bevege seg utendørs med et slikt bedehusinstrument. Jeg kan faktisk huske at jeg fikk slengbemerkninger fordi jeg hadde gitar...og tilogmed bar den i et grått trekk og som en veske. Sånn kan tidene skifte. Bare noen år senere var det tøft å vise seg ute med gitar, helst i stopp over ryggen... Og når det gjaldt slagere, så het de slett ikke slagere lenger, men poplåter. Og både gutter og jenter kunne uten å dumme seg ut, klippe ut poptekster fra ukebladene og lime dem inn i dertil egnete kladdebøker. Ungdomsverdenen var med andre ord endevendt. Vi hadde tilogmed vennet oss til å drikke coca istedet for brus ...
     Hadde rocken noen forløpere, jeg mener: noen slagere som på en måte varslet nye ting var på gang? Ja, tror det, og med fare for å dumme meg ut vil jeg hevde at Hele uken alene og Sugarbush nettopp var to slike forløpere. De brøt i hvert fall helt med jodling, hawaigitarer, ensomme sjømenn og alle hvalper i vinduene. Jo, jeg tror jeg holder en knapp på Sugarbush, om temaet skulle dukke opp noen gang... Men som sagt (eller: det sa jeg kanskje ikke, men likevel) da rocken først kom, så kom den! Pøsende over oss med nye melodier og nye artister og helt andre fotbevegelser enn de Jens Book Jensen hadde.
I en periode var jeg svak for Pat Boone. Han var liksom et slags brohode mellom gammel og ny tid. Men min første virkelige favoritt var Tennesie Ernie Ford og hans Sixteen Tons (den synes jeg faktisk er bra nok i dag også!). Det sørgelige var bare at han nesten ikke hadde noe annet enn denne ene sangen å vifte med – resten minnet bare om stille julesalmer. Så det var ikke så lett å være fan av ham... Og derfor ble det Elvis naturligvis, mer og mer. Særlig etter at Skien fikk jukeboxer og det gikk an å sitte på cafeer, spleise til en brus og velge plater annenhver gang …
     Som sytten- attenåring var jeg leder for noe som het Lørdagsklubben hjemme i Skien. Det var en kristen ungdomsklubb i regi av KFUM, og vi hadde fullt hus hver eneste lørdag. Vi laget show – etter mønster av radioshowene til Leif Rustad. De som het Rundtomkring. Og slik de fylte Store Studio, fylte vi KFUMs lokaler lørdag etter lørdag. Min læremester var Erik Kullerud – far til Dagbladets Dag Kullerud. Og Erik var en like suveren showmann som han var en alvorsmann. Lørdagene i Skien var fulle av tull og tøys og uskyldig moro, og med andakter som handlet om hvordan det var å være unge og om de tanker og problemer vi alle hadde å stri med. Jeg lærte mye av Erik Kullerud. Og jeg vet at det arbeidet vi gjorde i Skien ble lagt merke til i KFUM og Ks hovedkvarter i Oslo. Så da jeg kom til Oslo, ble jeg kalt inn på Holbergs plass. Og ble spurt om jeg kunne få til noe lignende her? Det var nemlig ikke bare i Skien verden hadde forandret seg, Oslo var ikke helt seg selv lenger den heller. Ungdomsopprøret hadde fått en negativ og destruktiv karakter. Det var på denne tiden ord som Spikersuppa og Stripa ble til. Og på Stripa (dvs Karl Johan) var det dukket opp flere mindre hyggelige gjenger, som for eksempel Blackiegjengen, kledd på amerikansk vis med lærjakker og dessuten iført springkniver og kjettinger. Jeg ble bedt om å lage en ungdomsklubb i KFUMs lokaler i Møllergata. En ungdomsklubb som skulle tiltrekke seg den ungdom som ellers vandret målløs omkring i sentrum på lørdagskveldene (siden folk fremdeles hadde seks dagers uke, så var det jo lørdagen og ikke fredagen som var festdagen, ikke sant?). Jeg var attenogethalvtår, nettopp begynt å studere teologi – og dum nok til å svare ja. Så vi satte i gang. Sammen med gode hjelpere på min egen alder som allered gjennom sjøspeidern hadde tilknytning til huset: Per, KB, Tveitan. Jeg kunne nevnt flere. Og klubb ble det. Vi brukte showmetoden fra Skien. Laget sjørøverkvelder og cowboykvelder. Hadde konkurranser og sketsjer og opplesninger (min favoritt den gang var de italienske Don Camillo-bøkene, husker jeg). Vi delte inn folk i grupper og ga dem ansvaret for underholdningen annenhver gang. Og så holdt jeg andakt til slutt. Men grunnen til at Toern, som klubben het, virkelig ble populær, var nok ikke først og fremst det jeg hittil har nevnt, men det lykketreff at en nydannet rockegruppe hadde fått lov til å øve i noen lokaler i etasjen over. Og på lørdagskveldene kom de ned og spilte hos oss. Roald Stensby and his jailers. Slik fikk Toern sitt egen band. Og vi åpenet vinduene og lot alle høre at det var her det virkelig foregikk! Rock ble etterhvert hovedinnslaget i underholdningstilbudet vårt. Men det var alltid dørgende stille under andaktene. Denne koblingen av rock og kristen ungdomsklubb falt enkelte tungt for brystet, og at det sto en ung teologisk studen fra menighetsfakultetet bak ble – særlig på Vestlandet – opplevd som ufyselig og nærmest et tegn på at de siste tider var begynt. Men vi ga oss ikke. Og KFUM slo ikke hånden av oss. Og lørdagskveldene ble mer og mer populære, og Roald ble bedre og bedre og bedre... Så god at vi virkelig greide å trekke til oss deler av det stripa-publikum som vi gjerne ville nå. Jeg husker en gang til og med Jukan – som den gang var nokså beryktet, og en helt annen enn det smørblide tv-sjarmtrollet alle syntes han var mange år senere – jeg husker Jukan, gatas skrekk og sterk som en okse, kom vandrende opp midtgangen under en av mine berømte Don Camillo – trampende inn, fulgt av sine ti-femten små fotsoldater (sånn i beste rotløs ungdom-stil) – helt frem kom han, rett mot meg og med lommene fulle av hva visste vel jeg. Han så olmt og surt på meg. Og jeg svelget og prøvde å stirre kaldt tilbake, men likevel vennlig. Altså kaldt og vennlig på en gang. Og slik sto vi en stund. Så begynte jeg tilkjempet rolig å lese igjen. For etter min mening var det et spennende kapitel vi var midt inne i. Og underet skjedde. Jukan nikket til flokken sin, og alle satte seg på en av de fremste benkeradene. Så gode var Roald Stensby og jailerne hans, at tilogmed gatas skrekk satt stille som lam og lot seg tvangsfore med både Don Camillo og uskyldige spørrekonkurranser, bare fordi de gledet seg til og håpet å få høre Roald smelle til med Jailhouse Rock... ja, de var så bedøvet av rockebandet vårt at de tilogmed ble sittende stille under andakten. Sånn var det å drive ungdomsklubb i de dager og slik kunne rock brukes! Jukan så jeg ikke mer der, men flere av flokken hans kom tilbake andre lørdager. Men da ba vi dem legge fra seg sprettknivene først... Roald Stensby betydde masse for Toern. Og vi var stolte av ham. Etter min mening er han den beste rockesangeren Norden har hatt noen gang. Og mesterskapene han vant var fullt fortjent. Og i Toern følte vi at vi hadde litt del i suksessen, vi også. Han var jo vår … Hadde han dukket opp i dag, er jeg overbevist om at han hadde hatt muligheter til å nå langt, langt... Dette vil kanskje overraske noen som har hørt de gamle opptakene med ham. For de er jo slett ikke bra. Tvertimot er de både blasse og kjønnsløse. Dette tilskriver jeg nerver og manglende støtteapparat eller you-name-it. For opptakene skulle naturligvis vært gjort i KFUMs lokaler i Møllergata. Han skulle vært recorded i Toern, der han var på hjemmebane, der hvor han kunne slappe av og trøkke til for fullt – hvor han kjente seg trygg. Det var sånn det skulle vært. Og midt mellom ørene kan jeg enda høre ham – sånn som det virkelig låt den gangen i 1959 og 1960 ...

– fra et radiointervju (NRK) om da rocken kom til Norge

Tønsberg Blads Finn Stenstad stilte i 2002 en lang rekke forfattere en del spørsmål som vi ble bedt om å besvare skriftlig. Meg spurte han om barnebøker – og om hvor mange jeg hadde skrevet. Dessuten ville han ha meg til å si litt om Gobi-bøkene – og om hvorfor og hvordan jeg skriver.

Nei, jeg vet ikke hvor mange såkalte barnebøker jeg har skrevet. Jeg vet heller ikke hvor mange andre bøker jeg har utgitt. Jeg er i det hele tatt ikke noe glad i å telle. Heller ikke leser jeg om igjen det jeg selv har skrevet. Derfor er jeg en dårlig samtalepartner når det gjelder temaer og motiver i mine egne bøker. Jeg håper det henger sammen med at jeg ennå ikke er blitt for gammel. En gang vil sikkert også jeg tusle omkring og klappe bokrygger som om de skulle være kattunger. Men idag har jeg ikke tid. I dag – nå – er jeg langt mer opptatt av det akkurat nå holder på med, og alt det jeg gjerne vil skrive, alt det jeg ennå ikke har rukket.

En av gledene ved å skrive tekster for billedbøker, er at man får anledning til å samarbeide med så mange spennende billedkunstnere... Og det er alltid rart å se ord og setninger få kropper og ansikter. Bli levende. Det er jo sånn når man skriver teater, film, TV - eller billedbøker: du finner på navn, du lar figurene dine snakke litt sammen, løpe litt omkring. Men det er hele tiden bare et manus. Det er bare muligheter. Helt til skuespilleren, scenografen, instruktøren – eller slik som her: illustratøren – griper tak i stoffet og løfter det opp fra papiret, lar det bokstavelig talt bli levende.
Jeg liker billedbøker. De er på en måte stiliserte filmer. Et fantastisk medium – som altfor mange voksne glemmer å glede seg over. Halvveis bok – halvveis frossen film, redigert slik at hvert bilde er ladet. Og språket: nakent, renskåret – en slags nøktern prosalyrikk ...

Dessuten er det min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten.

Jeg vokste opp med eventyr og mennesker som alltid hadde tid til å fortelle, ofte lange og merkverdige fabuleringer som måtte deles opp i flere episoder med spennende fortsettelse neste dag/kveld. De voksne pleide også alltid å fortelle hverandre hva de hadde drømt natten i forveien... Jeg hadde mor og far, to tanter, mormor og morfar i samme hus, pluss farmor og farfar på skrå over gaten og onkel og tante litt lenger nede. Vi bodde trangt. Og hadde utedo. I vår familie (på morsiden) var det mange som likte å kle seg ut og fortelle skrøner. Det var et miljø der de voksne likte selskapsleker og overgikk hverandre i kortkunster og alle slags besynderlige tricks og knep. Det var derfor bare naturlig at jeg ble glad i fantastiske fortellinger.

Som du forstår er jeg opptatt av røtter. Og eventyr og myter (ikke bare de gamle, klassiske, men også de helt lokale, kanskje de som bare er kjent innen familien?) er en vesentlig del av alt det som har formet både oss og samfunnet omkring oss. Jeg leser – og skriver – for å forstå litt mer. Av meg selv – og av verden omkring oss.

For meg er det slik at: Myter og eventyr kan aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Men jeg tror – og nå snakker jeg naturligvis om de store felles-fortellingene – jeg tror at hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.

Hva er utgangspunktet for meg når jeg vil skrive en bok? Først og fremst: jeg skriver aldri en bok om noe jeg har greie på eller vet for mye om. Det ville bare bli kjedelig å arbeide med en slik bok – en repetisjon av gamle tanker og standpunkter... Nei, utgangspunktet er at det er noe jeg ikke kan – og det er jo det meste! – noe jeg er nyssgjerrig på, noe jeg ikke helt forstår, noe jeg lurer på – noe jeg gjerne vil finne ut av. Skriveprosessen blir å ligne med å løfte på en sten – for å se hva som stikker under, hva som gjemmer seg under den. Arbeidet med boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap. En vandring jeg innviterer leseren med på – som reisefølge. Kunnskap er noe vi må tilegne oss underveis – begge to. Jeg vet altså like lite som leseren hvor vi havner eller hvordan det går. Men det er det som gjør vandringen spennende for meg – og forhåpentligvis av og til for leseren også... Mitt forhold til lesere er altså slik – billedlig talt: jeg har hørt om et spennende sted å reise til. Jeg spør: er det noen som har lyst til å være med? Selv har jeg tenkt å dra dit uansett, men det er hyggelig om vi er flere i følge... Bare vær klar over: jeg har som sagt heller aldri vært der før. Jeg har ikke tenkt å opptre som guide og kjentmann. Dette er ingen charterreise.
Som forfatter gir jeg altså bevisst avkall på rollen som allvitende og dominerende. Jeg vil heller overraskes og forundres. Jeg vil snuble over nye sammenhenger.

Når det gjelder et så stort og halsebrekkende prosjekt som de fem romanene i GOBI- serien, så er de blitt til på samme måte. Først har jeg lest en ufattelig mengde kildebøker og dernest har jeg lest enda flere, og drømmen om å "reise" vokste mer og mer, og til slutt var jeg plutselig underveis. Og mens jeg vandret – som vanlig: på lykke og fromme – gjennom disse fem litterære landskapene som serien består av, leste jeg hele tiden… For lese gjør jeg bestandig når jeg skriver. Både ting som har med saken å gjøre. Og ting som jeg bare plutselig kommer over. Slik er det bestandig. Jeg leser aldri så mye som når jeg virkelig skriver! Hvor mye av denne lesningen som blir synlig for andre, er aldri godt å si. En bok er jo omtrent som et isfjell. Det er bare ti prosent som stikker opp av vannet og havner på bokhandlerens disk og i bibliotekenes kjølelagre.

Tilbake til forsiden