Forfatteren mater sin gyngehest ca. 1942
Selvbiografiske notiser
I flere av Bringsværds bøker finnes det selvbiografiske avsnitt av forskjellig lengde. Særlig gjelder dette Pustehull (Gyldendal 1989), Det eventyrlige (Cappelen 1991) og Samtaler med svart hund (Gyldendal 2003) og Rekkverk (Gyldendal 2009).
Nedenfor følger noen tilfeldige eksempler:
”Hollywood” på Ibiza
Fra Rekkverk (2009)
Jeg har et lite bilde som har fulgt meg i over tredve år. Det er et trykk av en strektegning og viser en ung, tenksom kvinne. Siden jeg ofte har vært på flyttefot, har det hengt på mange forskjellige vegger. I Hølen, hvor jeg nå bor, hang det i mange år på toalettet i første etasje – ved siden av et portrett av Max Mekker. Men etter at Else i fjor vår la fliser på alle veggene, ble både den tenksomme damen og den blå helten fra Sesam stasjon litt hjemløse. Max har fått en (midlertidig) plass på gjesterommet. Men den tenksomme damen – som minner om noe av Modigliani – står fremdeles på gulvet ved siden av kommoden i annen etasje. Antagelig kommer jeg før eller senere til å ta henne med til det lille arbeidshuset mitt (som ligningsvesenet kaller «skrivestue»), selv om det egentlig ikke er plass til noe mer der, i hvert fall ikke på veggene – det er jo derfor jeg for eksempel har begynt å tapetsere taket med teaterplakater, for i det minste å kunne se dem, ikke bare la dem ligge bortgjemt i et kott. Og sånn føler jeg det for den tenksomme damen også: Jeg vil gjerne se henne. Jeg vil gjerne ha henne i nærheten. Slik jeg også liker å ha andre arbeidsminner omkring meg. For damen har sin egen, helt spesielle historie – knyttet til mitt liv som forfatter.
Egentlig er det bare en innrammet meny. Fra en såkalt «countryclub» på Ibiza – et diskret og tilbaketrukket golf- og gourmetsted for de vakre og rike. Selv var jeg hverken rik eller vakker. Men om han jeg kom i følge med ikke nettopp var noe pent syn, han heller – en vandrende to meter høy fyllesyke – så var han til gjengjeld så rik at ingenting kunne stoppe oss. Og hvorfor var vi der? Harold (for det het han) hadde insistert på at han ville gi meg nettopp en slik meny. Det var derfor vi hadde tatt en taxi ut av byen. Og han visste at kunstneren som hadde malt den tenksomme damen på menyen selv var til stede i restauranten. En liten ungarer med monokkel i et gullkjede og en cashmirgenser hengt løst over skuldrene. Han – og de andre gjestene – så overrasket opp da Harold og jeg kom trampende. Harold hadde nappet til seg en meny på vei inn, nå slengte han den på bordet foran ungareren. «Skriv!» sa Harold. «Signer den!» Den lille ungareren prøvde å sette opp en kjekk mine. «Du vet da godt at jeg aldri signerer noe som helst, Harold,» sa han – omtrent som om han snakket til et stort barn. «Skriv!» snøftet min to meter høye, fyllesyke venn. Med den ene hånden tok han tak rundt ungarerens nakke og med den andre fisket han frem en kulepenn. «Du vet hva du selv heter!» Og antagelig har han samtidig klemt hardt til rundt nakken, for ungareren lente seg frem med et klynk og grep kulepennen – men blikket han sendte dette folkelige skriveredskapet røpet med all tydelighet hva han mente om det. Vulgært, sa det ene øye. Motbydelig, sa det andre. «SKRIV!» brølte Harold. Og han var som nevnt to meter og minnet om en okse. Så ungareren gjorde det eneste fornuftige (og kanskje reddet det livet hans, hvem vet). Han skrev navnet sitt på menyen. Harold rev den til seg og myste mot signaturen. Så løste det digre fjeset hans seg opp i et stort smil. Nærmest høytidelig overrakte han meg det sammenbrettede arket. «Nå, Tor,» sa han alvorlig. «Nå er du en av de ytterst få her i verden – ja, kanskje den eneste – som er innehaver av en ekte Elmyr! Alle vi andre har jo bare falskneriene hans!» Og så gikk vi.
Med årene er kulpennskriften blitt nesten uleselig, dessverre.
For dem som ikke vet det: Elmyr de Hory er verdenshistoriens største kunstforfalsker. Det er anslått at han – siden han begynte sin «karriere» i 1946 – har tegnet og malt rundt tusen bilder av franske mestere, bilder som er solgt gjennom store, anerkjente kunstgallerier og kjøpt for svimlende beløp av museer og private samlinger over hele verden. Dufy, Degas, Modigliani, Picasso, Matisse, Renoir, Braque, Bonnard – Elmyr kunne male som dem alle, og få bildene stemplet som autentiske av ledende kunsteksperter. (Ja, kunstnerne selv så ikke forskjell! En gang ble en av Elmyrs «picassoer» sendt til Picasso for at denne skulle gå god for ektheten. Og Picasso var oppriktig usikker, så han spurte: «Hvor mye ble det betalt for den?» Og da svaret var 100 000 dollars, sa Picasso: «Vel, hvis han betalte så mye, så må den jo være ekte.») Hans medsammensvorne var to kunsthandlere fra Paris: Fernand Legros og Réal Lessard. Og sannsynligvis var det disse to som satt igjen med den største gevinsten. Elmyr var bare han som malte. Og selv hevdet han at han aldri laget kopier. Han malte i stilen til den eller den. Det eneste som ikke er ekte er signaturen, skal han ha sagt en gang. Han påsto også at han kunne gjøre en Matisse-tegning på fem minutter og en Picasso mellom to drag av sigaretten! Men best likte han «å være» Modigliani – for Modigliani følte han på en måte et slektskap med. Det er skrevet flere bøker om denne fascinerende svindleren, og Orson Welles laget i 1973 en berømt dokumentarfilm om ham (F for Fake). Naturligvis kom han en liten tur i fengsel (og det gjorde de to kunstulvene fra Paris også) men ingen var egentlig tjent med å blåse dette for stort opp. Omfattende rettsaker i Frankrike eller USA ville bare skade kunstmarkedet, og museer og offentlige samlinger – som hadde betalt fantasipriser de siste tyve årene (og ofte med offentlige penger!) – alle ville de helst dysse det hele ned. Elmyr selv mente publikum var lurt trill rundt av grådige forhandlere, og han omtalte markedet som en kunstig boble skapt av disse – en boble som for all del måtte holdes oppe, fordi det nå var investert så ufattelig mange penger i den …
Men tilbake til min venn, oljemilliardæren fra Texas, som eide så mange brønner at han knapt hadde tall på dem – en mann jeg uten å nøle vil omtale som vill og gal, for det var han virkelig (også når han var edru). For øvrig hadde han et enkelt barnesinn. Harold var snill og grei mot alle han likte – og han prøvde faktisk å like så mange som mulig. Derfor var han også nokså lett å utnytte, dessverre. Ralph, Brad og jeg – de tre musketerer fra Shepherd Marked – prøvde aldri å lure ham, og det var vi stolte av. (For det var vi antagelig de eneste som ikke gjorde!) Vi hadde en kontrakt om jeg-husker-ikke-hvor-mange-penger hver måned. Og den avtalen holdt vi oss strengt til. Hver gang Harold spurte om vi ikke trengte litt mer, avslo vi straks og uten å nøle. Noe som gjorde at han omtrent logret hver gang han så oss. For han var vant til at alle ville ha mer, og at hvis han ikke ga dem litt til, så ville de ikke være «vennene» hans lenger. Jeg bruker anførselstegn, for egentlig har jeg aldri – hverken før eller siden – støtt på et mer venneløst menneske enn Harold.
Jeg aner ikke hvordan vi kom i kontakt med ham. I London gikk det meste via Ralph, og antagelig har de to rett og slett truffet hverandre på en eller annen pub. Tilfeldighetene er som kjent våre venner, og Ralph var dessuten av den typen som lett kom i personlig snakk med hvem som helst, om hva som helst og hvor som helst. Akkurat da var vi i pengeknipe, selv om vi lot som ingenting. Ralphs kone – Miranda – kom fra en rik jødisk familie i Boston (jeg tror det var der), og i lang tid hadde de sendt penger til henne og Ralph, slik at ekteparet kunne overleve i sitt europeiske eksil. (Og disse bidragene – samt litt lommerusk fra Norsk Film – var det som holdt liv i oss, alle sammen.) Som nevnt i kapitlet foran ville ikke Ralph vende tilbake til USA før CBS ba om unnskyldning og pent vær, noe det naturligvis aldri kunne ramle dem inn å gjøre. Og selv om Ralph av og til mumlet at han savnet huset sitt i Beverly Hills (det han nå i flere år hadde leid ut til den berømte undervannsforskeren Jaques Cousteau), så sto han trassig på barrikadene. For hvis stolt stahet har et navn, så er det Ralph Levy. Mirandas familie hadde til en viss grad sans for en slik holdning, men mente det fikk være grenser, selv for såret stolthet. De mer enn antydet at «støtteordningen» deres hadde vart lenge nok. Så akkurat der og da var våre økonomiske fremtidsutsikter alt annet enn lyse. Men nå kom altså Harold til unnsetning. Eller Ralph og Harold kom hverandre til unnsetning. Kort fortalt: Vi trengte penger. Harold hadde mer enn nok av dem. Ralph var et film- og tv-menneske (endog Emmy-prisvinner). Harold betrodde ham at han hadde prøvd det meste her i livet, men produsere en film hadde han ennå til gode – og akkurat det var noe han alltid hadde drømt om. «Da er du vår mann!» kan Ralph ha sagt (eller noe lignende). Og så ble de enige om en beskjeden månedlig utbetaling for å holde oss alle sammen i live.
Dessuten kjedet Harold seg og trengte noe å finne på ved siden av de to daglige whiskyflaskene. Det siste han hadde prøvd var å samle på porselen. Han hadde kjøpt kassevis, betrodde han oss. Men etter hvert var det ikke så morsomt lenger det heller. Gikk lett i stykker, gjorde det også. For ikke å snakke om at butikkene som solgte slike kopper og asjetter var altfor trange og nesten håpløse å bevege seg omkring i.
Det filmmanuset vi holdt på med, kalte vi rett og slett Blood! Og som nevnt i kapitlet om London (for et par sider siden) handlet det om en kreativ gjeng vampyrer som på sleipt vis hadde tatt over kontrollen av verdens blodbanker, en geskjeft som en gangsterbande fra Chicago mente de selv var bedre skikket til å holde styr på. Og så ballet det på seg. Meningen var å lage en komedie – i tilfelle noen skulle være i tvil. Men til tross for innsprøytningen av friske oljepenger gikk arbeidet vårt tregt utover høsten. Kaldt begynte det å bli også. I en by hvor det trekker fra alle vinduer og veldig få radiatorer holder hva de lover, kan det være ganske surt i midten av desember. «Så la oss dra til Ibiza,» sa Harold. Han mente han nettopp hadde kjøpt et eller to hus der. Usett naturligvis. Men hans gode venn, den kjente kunstsvindler Elmyr de Hory, hadde valgt dem ut for ham. Så det var bare å dra til Elmyr og få nøklene. Og for å informere oss om hvem denne Elmyr var, slengte han Clifford Irvings biografi Fake på bordet til oss. Elmyr hadde ikke likt denne boken, fortalte Harold, tvert i mot hadde han mislikt den så sterkt at han en stund forsøkte å kjøpe opp hele opplaget …
Dra til Ibiza hørtes fristende ut. Men det var jo snart jul? Ta med hvem dere vil, sa Harold (som selv var fullstendig blottet for familie). Så julaften formiddag (!) satte vi kursen sørover. Meningen var å skifte fly i Barcelona, og like etter ville vi være fremme, en gang på ettermiddagen. Men slik gikk det ikke. Avgangen fra Barcelona til Ibiza ble utsatt og utsatt. Harold ble mer og mer rastløs. En stund truet han med å kjøpe hele flyselskapet, eller i det minste et av flyene deres. Han mente hvert ord. Men heldigvis fikk vi snakket ham bort fra det. Først da klokken var nærmere halv elleve om kvelden, kom vi endelig på vingene. Med en full og oppgitt Harold, som betrodde oss at hans problem slett ikke var at han brukte for mye penger – hvis det var det vi trodde, men at han hadde så altfor mange penger å bruke. «Uansett hva jeg gjør,» snøvlet han. «For uansett hvor jeg stikker fingeren i jorda, så spruter bare oljen opp!» Han sukket trist og ble blank i øynene. «Og i morgen er jeg bestandig litt rikere enn jeg var i går …»
«Så, så, Harold,» sa vi – og trøstet ham som best vi kunne.
På Ibiza var det stupmørkt. Vi var trette og visste ikke hvor vi skulle.
Harold ba taxisjåføren kjøre til Elmyrs hus.
Da vi kom dit var det langt over midnatt.
Stedet lå høyt i gamlebyen og var det nærmeste man kunne komme en forloren hollywood-drøm – i hvert fall på denne siden av Atlanteren. Men utsikten var ekte nok (selv om vi ikke kunne se noe som helst denne første kvelden), med fritt utsyn like til Formentera.
Jeg vet ikke hva vi hadde ventet da vi tumlet inn gjennom porten til denne luksusvillaen, trette og slitne og slepende på digre kofferter, men jeg går ut fra at de som allerede var der i huset – og det var ganske mange – minst av alt hadde regnet med å se et følge som vårt, og i hvert fall ikke midt i julenatten. Omtrent femti mennesker av det «riktige» partyslaget – noen i badedrakt og noen uten noe som helst – var samlet i og rundt et svømmebasseng. Musikken minnet ikke mye om julesalmer. Og det ble måpende stille da vi kom vassende inn. «Hei, Elmyr!» gaulet Harold. «Her har du oss!»
Men det var tydelig at mannen han henvendte seg til ikke hadde den fjerneste anelse om hvem «oss» var.
«Du fikk vel brevet mitt?» sa Harold og satt seg på bassengkanten.
Elmyr ristet på hodet.
«Så må jeg ha glemt å sende det,» sa Harold tålmodig.
En stund virket det som om Elmyr hadde mest lyst til å få oss kastet ut. Men Harold er som nevnt av det røslige slaget. Og heldigvis (til alles forbauselse) kom samtalen etter hvert på et greit spor – i hvert fall hørt med våre ører. Men Elmyr var fremdeles noe mer i villrede om hva som burde gjøres. Han husket Harold (gudskjelov) og han husket at han hadde kjøpt et par hus på vegne av ham (bedre og bedre). Men når det gjaldt å forklare oss veien dit, ble han mer uklar.
«Det beste er at du viser oss veien dit selv,» sa Harold – som i slike situasjoner hadde en overbevisende evne til å skjære igjennom.
«Nå?» sa Elmyr fortørnet. «Nå i natt?»
«Bare få på deg klærne, så drar vi,» sa Harold.
«Men det ligger et godt stykke utenfor byen. Og jeg er ikke så sikker på veien, jeg heller …»
«Vi har en taxi som venter utenfor,» sa Harold ubønnhørlig. (Og penger gir makt. Særlig over dem som synes de selv aldri kan få nok. Så den berømte Elmyr lystret som en puddel.)
Det var lenger enn vi hadde regnet med. Og det siste stykket måtte vi bruke bena. Det var mørkt. Verden var full av snublestener. Men endelig var vi fremme. Og nøkkelen passet. Men lysbryteren virket ikke. Ingen hadde lommelykt eller stearinlys i bagasjen. Vi hadde alle regnet med å komme til et landsted for makelige mennesker. Mat hadde vi naturligvis heller ikke med oss. Og det var ikke innlagt vann. Men det lå en fire–fem vedkubber ved siden av peisen. Slik fikk vi nok lys til å se oss omkring og finne et sted å sove. Senger var det heldigvis nok av. Men hele huset virket rått og kaldt. «Jeg tror det nettopp er ferdigbygget,» sa Harold stolt.
Det er en av kaldeste netter jeg har overlevd. For de stakkars vedkubbene varte jo ikke særlig lenge. Og deretter var det bare å hakke tenner. Tro aldri på temperaturlistene i reiselivets salgsbrosjyrer. En vinternatt på Balearene kan lokke gikten frem i noen og enhver.
Men likevel sovnet jeg – en gang ved firetiden – og da jeg våknet igjen et par timer senere, var rommet plutselig blitt behagelig varmt og peisen (som vi alle hadde trukket sengene inntil) både knitret og spraket.
«Jeg har vært ute og hentet litt mer ved,» sa vår vert fornøyd. Han satt fullt påkledd i en stol og voktet ilden, med dagens første whiskyflaske ved siden av seg.
En tykk og omtrent tre meter lang stokk, ble gradvis skjøvet inn i bålet.
Alle var takknemlige og Harold fikk velfortjent ros. Noe han fant så smigrende at han tok enda en tur ut – og hentet nok en diger stokk, som han la på vent ved siden av peisen. Og fikk enda flere godord, naturligvis.
Ute var det så vidt lysnet av dag. Enkelte morgenfugler hadde allerede kvitret. Vi begynte å drøfte en mulig ekspedisjon for å finne frokost. Det hele nærmet seg levelige vilkår.
Men så banket det på døren.
Utenfor sto det en franskmann som sa at han het Claude, og siden han var vår nærmeste nabo ville han gjerne få ønske oss velkommen til Monte Christo og si hvor glad han var for at huset nå ikke lenger sto tomt. Han hadde sett at det røyk av pipa, sa han. Nå håpet han at vi alle ville få det hyggelig her – varmt og koselig var det jo allerede, nikket han i retning av peislyden – men han ville samtidig advare oss mot tyver, noe området hittil hadde vært forskånet fra, men i natt slo de altså til. «Og her dreier det seg dessverre om tyver av det mer forrykte slaget,» sa Claude. Så han rådet oss til å skaffe oss våpen.
«Forrykte?» sa Ralph, som etter å ha laget flere episoder av Hawaii Five-O var rimelig interessert i krim-stoff.
«Hva annet kan man kalle folk som går omkring og stjeler portstolper?» sa Claude. «I går kveld hadde jeg to – idag har jeg bare én!»
«Hm,» sa Ralph.
«Og ikke bare portstolper,» sa Claude mørkt. «Det øverste trinnet av trappen opp til huset mitt er også borte – rett og slett røsket vekk!»
«Hm,» sa Ralph en gang til, og tok et skritt til siden.
Akkurat nok til at Claude fikk et glimt av peisen vår. Noe som gjorde at han umiddelbart slo over fra engelsk til fransk. For de fleste mennesker banner best på sitt eget språk. Og her var det all grunn til å hoie. For på peisen lå restene av en portstolpe, og Harold var nå nettopp i ferd med å legge innpå noe som (når vi først så nøye etter) gjerne kunne minne om et grovt tilhugget trappetrinn av det rustikke (og utstudert tilfeldige) slaget.
«Det var jo svarte natta,» prøvde Harold å unnskylde seg. «Og jeg røsket bare med meg de første og beste kubbene jeg fant!»
«Kubber?» sa Claude og himlet med øynene.
«Dessuten var det på en måte et slags nødverge,» forklarte Harold. «Ellers kunne vi jo rett og slett ha frosset ihjel?»
Noe vår franske nabo helt tydelig mente ville vært langt å foretrekke.
Slik kom vi altså til denne idylliske middelhavsøya – den gang et populært tilfluktsted for alle slags liksom-kunstnere og middelaldrende bohemer, hippier og ungdom som ønsket ubegrenset tilgang på marijuana. (En øy full av selsom dramatikk. For eksempel var det en kjent dansk kvinnelig popstjerne som lenge løp omkring og jaktet på en amerikansk forfatter med revolver. Flere kvelder var det tryggest å holde seg inne på grunn av henne. For det var ikke løskrutt hun fyrte i vilden sky med. Og politiet trakk på skuldrene: To gale utlendinger – la dem holde på til de går trett av det.)
Harold ordnet siden opp med Claude. Perlevenner ble de aldri. Men det var ingen av dem lysten på heller.
Verre var det at «skrivegruppens» forhold til mesenen snart begynte å endre seg.
Etter at julen vel var overstått, var det jo meningen at vi skulle arbeide. Men det var slett ikke så lett å konsentrere seg med Harold romlende omkring oss hele tiden.
Til slutt bestemte vi oss for å skille lag.
Ralph, Brad og jeg flyttet ut av Harolds villa (som gradvis hadde begynt å få møbler) og til et hotell inne i byen.
Det hele gikk overraskende smertefritt. Jeg tror nesten Harold forsto oss. Og vi så hverandre flere kvelder i uken likevel – etter arbeidstid, og når han ikke var opptatt med en av de unge guttene sine. Han fikk dem sendt over fra Texas, anbefalt av gode venner. De kom, den ene etter den andre. Blonde, slanke og smilende. Og dro tilbake etter en uke eller to. For han ble alltid skuffet. Harold håpet hver gang at det skulle være den store kjærligheten. Men når ungguttene hadde fått det de ønsket – en bil eller en båt eller hva som helst – så stakk de sin vei (eller rettere sagt: Harold ga dem penger til flybllett). Slik kjørte stakkars Harold i en slags mental berg- og dalbane. Og som den enkle sjel han var, bar han alle sine hjerteskjærende følelser tydelig utenpå skjorten.
Også Elmyr hadde sine problemer. Han var nettopp kommet ut av fengslet, et ikke altfor langt opphold bak murene, hvor han egentlig hadde hatt det svært så behagelig og nesten som hjemme. Han var godt likt av alle på Ibiza, så inn i cellen (som egentlig var en slags romslig hybel) fikk han lov til å ta med nær sagt hva han ville av bøker, grammofonplater, pyntesaker – ja, til og med en fluktstol og sin egen seng. De andre fangene var for det meste blakke, utenlandske hippier – tatt for nasking eller med et gram marijuana i lommen. Allerede i løpet av den første uken hadde Elmyr ansatt en av dem som sin private tjener, slik at han hadde noen til å rengjøre cellen for seg og en som kunne flytte fluktstolen dit han ville ha den. Han hadde naturligvis adgang til drikkevarer av alle slag, og det gikk rykter om at han oppbevarte en del av flaskene i borgermesterens eget kjøleskap på rådhuset. Men som sagt: Nå var han på frifot igjen. Og de problemene han nå hadde, var ikke med myndighetene i det hele tatt. Saken var at Elmyr hadde bestemt seg for å være streit. Han ville ikke forfalske bilder mer. Han ville se om han ikke kunne starte på nytt, forsøke å gjøre en karriere rett og slett som seg selv. Det hadde vært litt vrient å finne en forhandler, men endelig hadde han funnet en som var villig til å kjøpe et større antall, med tanke på å selge bildene videre enkeltvis. Derfor hadde han glad og fornøyd sendt av gårde en stor samling med bilder til Paris, både trykk og tegninger og oljemalerier. Og han hadde straks fått tilbake en sjekk i posten. Men da han gikk til banken for å heve beløpet, viste det seg at det ikke var dekning for sjekken. Og i Paris var det ingen som tok telefonen …
Vi møtte ham på vei til flyplassen. Og han var rasende. «Man vil lure meg!» ropte han (på engelsk). «Man har den frekkhet å forsøke å lure meg – selveste Elmyr! Hva slags verden er det vi lever i?»
Det var siste gang jeg så Elmyr.
Og hvordan det gikk med ham i Paris, aner jeg ikke.
Men hva hendte med Blood! – manuset vårt? Vi gjorde det ferdig og Ralph tok det med til en distributør og produsent med midlertidig adresse i Madrid, og som visstnok skyldte ham en tjeneste. For selv om Harold villig stilte opp, så trengte vi også en «kvalitetssikring», et kjent navn som kunne sørge for at filmen ble lansert og distribuert på skikkelig vis. Men i Madrid var det tommelen ned. Vi ble fortalt at prosjektet falt mellom alle stoler. Det var en uheldig bastard, sa ekspertene. Enten måtte vi lage en ren komedie, eller vi måtte satse på en ren horrorfilm. Å blande de to genrene var ikke tilrådelig. Ingen hadde gjort det, det ville bli en gedigen fiasko og publikum ville bare føle seg lurt.
Så der – på den spanske høysletten – endte vår vampyr-og gangster-komedie.
Året etter tro Mel Brooks til med Young Frankenstein – en banebrytende miks av slap-stick-komedie og skrekkfilm. Og en hel verden gratulerte.
Sånn kan det gå.
Tilbake i London forsøkte vi å pusle litt med diverse ideer, men uten særlig hell. Og det hjalp ikke at vi trakk inn Pat i samarbeidet igjen. Pat levde av å skrive for radio og hadde laget flere hørespill for BBC. Han hadde tidligere vært en av idémakerne bak Frozen Viking-prosjektet, det som Borge og Norsk Film opprinnelig tente på, og som var årsaken til at jeg i det hele tatt rotet meg inn i alt dette. Men piffen var gått ut av Pat også. Dessuten brukte han utrolig mye penger på andre kvinner enn sin kone. Så han hadde simpelhen ikke råd til å leke med oss. For vi var ikke «rike» lenger. Vi var ute av avtalen med Harold. Den hadde vært tidsavgrenset og nå var det slutt. Som en siste krampetrekning leide vi et lite hus i nærheten av Ealing Studios. Her satt vi og drodlet på nye prosjekter. Men ingen av dem gikk hjem noe sted. Selv ideen om å grave opp Karl Marx og auksjonere ham bort til russere og kinesere … selv den møtte bare tomme blikk og lukkede lommebøker. Så etter en stund dro jeg hjem. Og skrev romaner i stedet.
I et par år holdt jeg julekort-kontakt både med Ralph og Brad.
Til slutt svelget de et par kameler, de også, og dro tilbake til USA.
Og så … litt etter litt … mistet jeg kontakten med dem.
Hva med Harold? Etter at avtalen oss i mellom løp ut, så vi ham sjeldnere. Og til slutt ikke i det hele tatt. Egentlig var det en lettelse. For hele tiden hadde han vært som et barn som trengte noen til å passe på seg. Et stort, kjempesterkt og villstyrig barn, riktignok. Men likevel et barn. Og pengene gjorde ham enda mer sårbar enn han allerede var fra naturens side.
En enkelt episode sitter som spikret. Det var på Ibiza.
Vi skulle ut og spise middag om kvelden. Ralph og Brad var forhindret, jeg husker ikke hvorfor, så det var bare Harold og meg.
Vi spiste og pratet. Og da regningen kom, mente jeg det var min tur til å betale.
Harold så rart på meg.
«Du kan heller ta den neste gang,» sa jeg – slik venner og bekjente gjerne sier til hverandre.
Harold så fremdeles uforstående på meg.
Og på vei ut av restauranten brast han rett og slett i gråt.
«Jeg er bare ikke vant til det,» hulket den digre kjempen. «For det er jo bestandig jeg som betaler! Jeg kan ikke huske siste gang noen andre tok regningen!»
Vi kjørte ikke taxi den kvelden, men valgte å gå den ikke altfor lange biten hjem.
Da Harold endelig hadde fått tørket tårene, var han seg selv igjen og prøvde å takke meg på den eneste måten han visste om. «Jeg har spurt deg før om du vil ha en yacht,» sa han langsomt, «og det har du takket nei til. Men hva med et hus?»
Jeg ristet på hodet.
«Men jeg har så mange,» sa Harold. «Du kan få et av dem jeg har her på øya?»
«Nei, takk,» sa jeg.
«Men kanskje på Mallorca?» sa Harold håpefult. «For jeg har flere hus der også. Egentlig har jeg hus omtrent overalt. Det var før jeg begynte å samle på porselen i stedet …»
«Vi har en kontrakt,» sa jeg. «Du betaler hver av oss en fast sum hver måned. Noe annet trenger du ikke å tenke på.»
Det ble stille en stund.
Vi gikk ved siden av hverandre.
«Vet du,» sa kjempen langt om lenge. «Du og Ralph og Brad – dere er de tre rareste mennesker jeg har truffet noen gang.»
Og da jeg skottet opp på ham, så jeg at han smilte nesten lykkelig.
Flere år senere var jeg i London av helt andre årsaker. Midt på natten ble jeg vekket av en telefon. Jeg tror han som ringte var advokat eller revisor, i hvert fall gjaldt oppringningen Harold. «Han er død,» sa stemmen. «Han ble funnet ombord på en av yachtene sine i går kveld.»
«Men …» sa jeg.
«Ditt navn sto på listen over dem han gjerne ville skulle få beskjed,» sa stemmen nøkternt.
Mer ble ikke sagt. Samtalen var slutt og røret ble lagt på.
@
Utdrag fra tidligere bøker:
En gang for lenge siden bodde jeg i Skien … i et gammel, gult trehus
sammen med foreldrene mine og besteforeldrene mine. Mamma og pappa og
jeg bodde i annen etasje. Mormor og morfar og tante Else (og av og til
mormors søster) bodde i første. Vi hadde hverken bad eller
vaskemaskin eller kjøleskap eller støvsuger eller TV. Men
vi hadde en bøttedo hvor det var plass til to stykker ved siden
av hverandre. Og vi hadde et stort, mørkt vedskjul som bare for
noen år siden hadde vært stall, og fremdeles luktet hest.
Og vi hadde jordkjeller hvor det pilte mus og hvor jeg ikke torde hente
syltetøy eller poteter alene. Og vi hadde en liten bakgård
med vannstamp og tørkesnor, med syriner, ripsbusker og rabarbra,
et digert bjerketre og en høy vedstabel – og mange kaninbur.
Faren min jobbet på brygga. Han hadde
et slags kontor i et stort, vindskjevt lagerskur, hvor det blåste
rett inn gjennom sprekker i veggen. Det hendte at jeg gikk med mat til
ham, lapskaus i et lite blikkspann, hvis han måtte jobbe overtid.
Han så båter komme og gå.
Og han drømte om å reise.
Ofte viste han meg fotografier fra de to
STORE reisene sine. En sykkeltur til Göteborg. Og en fottur til Gaustatoppen
som han og moren min tok like før de giftet seg.
Når han begynte å legge ut,
fikk han disse to turene til å virke som fantastiske ekspedisjoner
til fjerne himmelstrøk. Og jeg ville ikke blitt det minste forundret
over å høre at han hadde møtt løver i Bohuslän
eller kannibaler på Rjukan.
Det var også han som fortalte meg
om Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Noe som gjorde at jeg tidlig bestemte
meg for å bli oppdagelsesreisende. Jeg ville oppsøke det
ukjente, gå der hvor ingen før hadde satt sin fot, krysse
de hav ingen før hadde krysset, finne glemte daler og hemmelighetsfulle
øyer.
For å si det kort: Jeg ville se Göteborg
og Gaustatoppen før jeg døde.
Best likte jeg å høre om Marco Polo.
Han var en av de store heltene mine. Like
stor som Mandrake og Præriens sorte maske. Ja, kanskje enda større...
Og jeg ble med ham på reise.
Så ofte jeg hadde tid.
Og når jeg ikke hadde noen andre å
leke med.
Jeg visste godt at han egentlig levde for
700 år siden. Likevel kunne jeg leke at vi var sammen.
Og i leken var vi gutter,begge to. Av og
til var vi nesten like gamle, men som regel var han en slags eldre bror.
Her ser du meg – med norsk genser og rød
topplue. Jeg ror en liten pram. Midt i gaten! For jeg er i Venezia ...
og i denne merkelige byen er det umulig å bruke vogner eller sykler.
Nesten alle gatene er av vann. Så den som vil noe sted, må
pent bruke båt!
Jeg synes folk kikker så rart på meg. Hei, har dere aldri sett en pram før?
I Venezia er nesten alle båtene lange og slanke og har liksom en fuglehals foran. De kaller dem gondoler. Og de bruker bare én åre...
"Marco! Skal du ut og leke?" Endelig kommer han i vinduet, høyt der oppe. Et krøllete hode som nikker og smiler.
Vi ror omkring i Venezia – Marco Polo og jeg. Vi vet begge to at dette
er den vakreste byen i verden. Venezia er som et eventyr, tenker jeg.
Full av hekser og prinsesser, sjørøvere med treben. Dverger
og kjemper. Og mennesker med masker …
Her kan jeg bli bestandig! Her vil det alltid
være nye, spennende ting å oppleve!
Og likevel … drømmer Marco om å
reise bort.
Han vil være med faren og onkelen
sin. De er kjøpmenn. Men ikke sånne som bare står bak
disken i en butikk. Nei, Nicolo og Maffeo Polo drar til all verdens fjerne
land og selger det de har med seg – og så bringer de nye, sjeldne
og kostbare varer med seg hjem igjen.
På en måte... forstår
jeg ham. Og jeg forteller Marco om morfaren min (han som jeg kalte Papen
og som bodde i første etasje hos oss hjemme i Skien). Papen var
handelsreisende i "finere dameundertøy", og ustanselig på
farten omkring i Øvre Telemark og begge Agder-fylkene. Han var
en av de svært få mennesker jeg visste om som hadde bil, en
stor brun Dodge som tok nesten hele gårdsplassen når han var
hjemme. Av og til fikk jeg lov til å være med ham. Bilen kunne
kjøre mer enn 50 km i timen! Og jeg husker små hotellrom
med vedovn i kroken, og kafeer hvor vi kjøpte vørterøl
og varme karbonadesmørbrød med speilegg.
"Hva er en bil for noe?" spør
Marco. For jeg har glemt at bilen ikke er oppfunnet ennå. Men når
jeg prøver å forklare ham det ... begynner han å le.
"Der kan du se!" sier han. "Alle som reiser har slike merkelig
historier å fortelle. Om mennesker med nebb og vinger, om drager
og sjøormer,om store fjell av diamanter og – hva var det du kalte
den vognen som gikk av seg selv?"
– utdrag fra Jeg var med Marco Polo (Damm 1993)
@
(Og her forlater vi denne boken. Men det stemmer nok at av alle de reise-eventyr jeg hørte som liten, så var det ingen som grep meg sterkere enn beretningen om Marco Polo. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Kanskje fordi han kom fra en by som var full av kanaler? I Skien hadde vi jo også en kanal – ja, til og med sluser … Mormor ble aldri trett av å fortelle meg om hvordan den yngste broren hennes druknet der. Han var slusevokter og ble klemt i hjel. (Jeg har forresten lommeuret hans hengende på veggen i gangen inn til det største arbeidsrommet mitt.) På vei til skolen måtte jeg krysse de første slusene (der onkel Johan "gikk i fossen", som mormor pleide å si), og ofte kom jeg for sent fordi sluseporten var oppe – eller jeg ble rett og slett stående og se på båtene… Første gang jeg hørte om alle kanalene i Venezia, trodde jeg at byen var proppfull av slike sluser som jeg kjente hjemmefra, og at Venezia derfor måtte se ut som en veldig trapp, hvor båter klatret opp og ned i ett kjør.)
@
Min første – virkelig – eventyrlige opplevelse (jeg var
fire år) var en diger julenissemaske med sølvskimrende skjegg.
Den hang over sengen min fra midten av desember og til slutten av januar,
og var mer virkelig enn Jesus. For det gikk an å føre samtaler
med den masken. Det var selvfølgelig mine foreldre som sto på
den andre siden av veggen og svarte med hese fistelstemmer. Og jeg må
ha vært et ganske pratsomt barn, for de var nødt til å
gå på skift for å få dette til å fungere.
Av og til, hvis jeg merket at nissen plutselig ble litt annerledes i stemmen,
svarte han at han hadde vondt i halsen eller var forkjølet. Min
nisse var ofte forkjølet. Men det var en forklaring jeg alltid
aksepterte. For selv var jeg det vi den gang kalte en "bronkittunge".
Det magiske og vidunderlige ved denne masken
var at det ikke bare var en vanlig maske eller en eller annen tilfeldig
nisse - det var Nissen med stor N, det var selveste julenissen. Han
bodde hos meg! Han bodde i pipa! Han kom aldri på besøki
på selve julaften - for da hadde han naturlig nok annet å
gjøre, stakkars krok, da skulle han jo rundt til alle andre barn
i hele verden. Men det var meg han bodde hos!
Min første juletrefest ble derfor
en katastrofal opplevelse... Det myldret av barn. Julenissen kom. Med
epler og kjeks i små, grå poser. De fleste andre barn på
min alder var noe tilbakeholdne. Men ikke jeg. Jeg løp frem til
ham. Glad og tillitsfull. Men han kjente meg ikke! Jeg snakket
til ham, ristet i ham, ropte, men han led tydeligvis av et nærmest
totalt hukommelsestap, husket ingen verdens ting, visste ikke en gang
hvor han bodde!
Det var ingen munter liten gutt som gikk
til sengs den kvelden. Og masken på veggen snudde jeg demonstrativt
ryggen til... "E...hmm," sa julenissen. Men jeg ville ikke høre.
"Nei, nei," sa Julenissen. "Jeg skjønner deg godt. Men det var
ikke noe videre hyggelig for meg heller!"
"Å,jasså?" sa jeg. "Du kjente
meg jo ikke igjen en gang!"
"Selvfølgelig kjente jeg deg igjen,"
sa Julenissen. "Men hvordan tror du de andre barna ville tatt det, hvis
jeg hadde sagt at jeg bor her hos deg?"
Jeg rystet på hodet.
"De ville tatt det tungt," sa Julenissen
alvorlig. "De ville blitt grenseløst misunnelige. De ville blitt
lei seg... For jeg er jo deres julenisse også! Og jeg kan ikke gjøre
forskjell! At jeg bor her hos deg må være en hemmelighet.
Hører du: en hemmelighet! Når vi to ser hverandre
andre steder må vi late som ingenting... begge to."
Jeg nikket glad. "Jeg skal ikke si det til
noen," hvisket jeg. "Vær helt trygg." Og klappet den kalde masken
på veggen.
Senere - på andre juletrefester -
nøyde jeg meg med å blunke lurt til julenissen. Av og til
blunket han tilbake, av og til sperret han øynene opp og spilte
veldig overrasket. Han var en fabelaktig skuespiller.
Jeg tenker på denne masken. Egentlig er det nokså utrolig... Jeg aksepterte den som et levende vesen - en helt alminnelig pappmaske, som jeg hvert år var med på å hente frem fra kommodeskuffen ute på gangen... som jeg selv hang opp på veggen ... og straks begynte å snakke med! Et livløst hode uten kropp... Og dessuten: Hvordan kunne han ha hodet sitt hengende løst over sengen min og samtidig bo i pipa? Det var slike spørsmål jeg aldri stilte. Barn kan av og til ha en enestående sans for diskresjon...
– utdrag fra Det eventyrlige (Cappelen 1991)
@
Selv holdt jeg med Skiens Ballklubb den gang jeg bodde og vokste opp
her. Den gang var det ørten klubber – ikke som nå, nesten
ingen. Det var Odd og Storm og Herkules og Grane og Skidar og Fossum og
Gjerpen og Klosterskogen og Gimsøy og – ja, og Skiens Ballklubb...
Og det var ørten løkker eller små plasser hvor unger
kunne leke og sparke fotball. Jeg var barn like etter krigen, og da var
det ikke så helt enkelt å få tak i fotballer. Så
jeg husker vi ofte brukte avispapir som vi laget en ball av og bandt sammen
med hyssing. Det kunne gå så det flagret! For fotballer var
kjempedyre, hvis en ikke kjente noen som hadde vært på sukkertur
til Sverige... Og den som eide en fotball kunne ofte bestemme urimelig
mye. For eksempel om noe var corner eller ikke. Hvis vi var uenige og
sa "Men han var jo ikke nær ballen en gang!" kunne eieren av ballen
for eksempel ofte (hvis han var en fis) rett og slett bruke argumenter
som: Men det er min ball! (Og så kunne han true med å
gå hvis han ikke fikk det dumme hjørnesparket sitt). Nok
om det. Gjør det noe om jeg snakker litt om fotball? Takk. Men
det var liksom mer morro før – syns nå jeg, da.
Med "før" mener jeg femti og sekstitallet.
Og da må vi tilbake igjen til Duestien - Banejordet - Skiens
Ballklubb. I dag ligger denne klubben klistret til bunnen av den absolutt
laveste divisjon som finnes i hele Grenland, men den gang - i min barndom
og ungdom - så var laget søren ikke til å kimse av.
Det var den gang folk ble kalt Plomma og Skiva, eller Bulle og Smatten.
Alle hadde vanlig jobb ved siden av. Fotball var noe de drev med på
fritiden, for moro skyld. Og felles for dem alle var at de var unggutter
og familiefedre som bodde like i nærheten - i strøket rundt
banen. Så var det noe rart vi gikk og heiet på dem? Vi kjente
jo alle sammen. Det var den gang all voksne gikk med hatt og en av naboene
mine satt i en ordentlig billettluke og det kostet penger å komme
inn - hvis du ikke var så heldig å få lov til å
bære veska for en av spillerne. Det var høyt plankegjerde
rundt banen, og det var bare de som hadde sykkel å stå på
som greide å løfte nesen over. Hvis man da ikke fant seg
en sprekk eller et kvisthull, slik eldre folk gjerne gjorde. Jeg vet om
enkelte som hadde faste kvisthull, og Gud nåde den som stilte seg
der! utenfor var det alltid fullt av folk. Men det var like fullt innenfor.
Og etter kampen sto vi på hjørnet hos Anders (kolonialhandleren
– ja, for det het ikke nærmat den gangen, det het kolonialhandel)
eller satt på trappa til Bakern (for hver bydel hadde nbaturligvis
sitt eget bakeri) og diskuterte kampen, spillerne og den harde kjerne
av hjemmepublikum...Jeg bodde femti meter fra fotballbanen på Banejordet
i Skien, og jeg trengte bare å åpne vinduet eller lene meg
ut for å se om det var noe som foregikk. Og det var det som regel.
Fotball eller håndball. Om hverandre. Hver bidige kveld. (For også
håndball foregikk utendørs i de dager). Så det var
vanskelig å holde seg hjemme... I Skiensdistriktet var det som sagt
tolv-tretten slike klubber. Alle var rene lokallag. Og ingen drømte
om å skifte klubb. Selv om Odd fisket og fisket alt de orket. Odd
var ikke som andre klubber. I Odd var de rike. Det ble skumlet og hvisket
om hvordan gode spillere fra mindre rike klubber ble fristet med både
det ene og det andre. I mine kretser - Banejordet og Duestien - ble det
sett på som en skam om man ga etter for slikt. Og et svik mot kamerater.
Mye er hendt siden den gang. I dag er det ingen som hører hjemme
noe sted. Spillerne er blitt nomader og leiesoldater. De er ansatt. De
gjør en jobb, som det heter. Klubben betyr ingenting. Rykker et
lag ned, piler de beste spillerne til alle kanter, slik rotter forlater
et synkende skip. Alle kjemper for seg selv, og går "naturligvis"
dit hvor de tjener mest... Alvorlig talt: hvor mange Bergensgutter spiller
i Brann? Eller ta Odd, da... hvor mange som spiller på Odd er gutter
som er vokst opp her i Skien? (Ikke vet jeg) Nei. Idag er utstyret blitt
bedre, teknikken bedre, kondisjonen bedre - men morroa er blitt borte.
Og den gamle "navlestrengen" mellom publikum og spillere er revet over.
Ingen lokalpatriot kjenner lenger tantene og onklene til dem som løper
omkring der ute i det grønne. Dessuten er alt på ramme alvor.Og
det kan bli sørgelig anstrengende og kjedelig i lengden. Det er
for lite tull og tøys i dagens fotball. Jeg husker en B-kamp på
gamle Banejordet: Det er angrep mot Ballklubbens mål. En ball kommer
fra høyre og inn i fem-meterfeltet. Plutselig bråsnur en
av forsvarerne våre seg og tar ballen på direkten. Sender
den i eget mål av full kraft. Et praktskudd. Helt oppe i vinkelen.
Jeg kan ennå se ansiktet hans skifte som et trafikklys mellom mørk
fortvilelse og yr glede. "Jeg kunne ikke la være," roper han. "Jeg
fikk den på lissa. Jeg måtte!" Og ingen kjefter. Alle
forstår at fristelser av og til kan bli for store. Tvert imot. Han
gratuleres. Som om det ikke var selvmål i det hele tatt. Og det
mest poetiske: Han tar imot gratulasjonene - med et lykkelig smil! For
det var virkelig et drømmemål... Slik hadde vi det i Skiens
Ballklubb. En gang for lenge siden. Da ballen var skikkelig rund. Jeg
er glad for at jeg fikk lov til å gå gradene fra smågutt
til A-lag i akkurat den klubben.
– utdrag fra Samtaler med svart hund (Gyldendal 2003)
@
Jeg lærte tidlig å lese. Lenge før jeg begynte på skolen. De bøkene jeg likte best å bla i var en blå Barnas Bibel, to store (røde) skinnbind med Snorres Kongesagaer, en kakebok fra Freia og Roald Amundsens egne dagbøker fra hans farefulle ferder til Sydpolen og Nordpolen. Senere – da jeg fikk noe så sjeldent som en grammofon – husker jeg at jeg gikk med egne bursdagspenger i votten ned til Helland i Skien for å kjøpe min aller første grammofonplate (av den store typen som gikk med 78 omdreininger i minuttet). Og valget sto mellom De yndige små musene med Radiofantomene (Kurt Foss og Reidar Bø var uendelig populære på den tiden) og Fridtjof Nansens gravtale over Roald Amundsen. Det var et hardt valg og all grunn til å tenke seg om. Jeg var bare ni år gammel. Men jeg valgte til slutt gravtalen over Amundsen.
@
Til meg ... sånn helt personlig... kom rocken som et forvirrende,
unisont og nærmest hysterisk tellekor mens jeg satt på
bussen fra Skien til Heivannet en gang i andre halvdel av nittenfemti-tallet.
Vi var en tyve - tredve ungdommer som skulle på hyttetur. Jeg husker
jeg satt et stykke fremme i bussen, og plutselig – helt uten det minste
forvarsel, begynte over halvparten av passasjerene å telle på
engelsk! One - two -three og så videre. Og innimellom sa
de clock og rock. Denne reglen, som de på en måte
prøvde å synge, fant de tydeligvis enormt fascinerende.
Jeg forsto ingenting. Og har aldri følt meg så utenfor i
hele mitt liv. Grunnen var naturligvis at de hadde vært på
kino kvelden i forveien – og det hadde ikke jeg. Merkelig nok. For jeg
pleide å se alle filmer som kom til Parkbiografen straks de kom.
(For å slippe å høre handlingen gjenfortalt av andre.)
Men altså ikke akkurat den kvelden. Filmen som altså greide
å lære selv de sløveste elever å telle på
engelsk, het naturligvis Blackboard Jungle – eller på norsk
Vend dem ikke ryggen. Og det var der den første gang ble
spilt... alle rocksangers mor. Den senere filmen med samme tittel: Rock
around the clock var altså slett ikke starten på eventyret,
slik en del svaksynte historiebøker vil ha det til – men bare en
billig spinn-off, noe man rasket sammen og sendt ut i hui og hast da man
skjønte at her var det gull og grønne dollarsedler å
hente. For meg vil altså de to navnene Glenn Ford og Sidney Poiter,
eller påiter som vi sa den gang... på samme måte
som det var ingen som sa Mændreike, men Mandrake... men altså:
Glenn Ford og Sidney Påiter – det er faktisk og helt sant, de to
navnene som først popper opp i hodet mitt når jeg tenker
ordet rock. Og Siljanbussen, naturligvis. Sånn kan det gå!
Femtitallet var – rent musikalsk – en uskyldig
tid. Før rocken feide over oss, var det Doris Day og Bing Crosby
som regjerte i radioapparatene. Grammofonen hadde lenge bare hatt engangsstift
og det var en ren revolusjon da de første pickuper med diamantstift
kom på markedet. Jeg var seksten år da jeg fikk min første
reisegrammofon. Og den første platen jeg kjøpte var Fridjof
Nansens gravtale over Roald Amundsen. Den andre var De yndige små
mus med Radiofantomene, Kurt Foss og Reidar Bø. Store digre 78
plater, i grå poser uten noe som helst cover, som det heter
i dag. Sånn var det den gangen. Og de færreste kjøpte
plater, fordi de færreste hadde grammofon. Men piano var det flere
som hadde! Så i stedet kjøpte man noter. Pianonoter som man
siden satt og klunket med en finger og sang teksten til …Eller det var
mest jenter som drev med slikt. Ingen gutter var interessert i slagere,
som det het. Slagere var for jenter. Akk, ja. Jeg hadde også gitar.
Det var det heller ikke mange som hadde. I Skien var det stort sett meg
selv og de som jobbet i Frelsesarmeen. For en ungdom var det i hvertfall
latterlig å bevege seg utendørs med et slikt bedehusinstrument.
Jeg kan faktisk huske at jeg fikk slengbemerkninger fordi jeg hadde gitar...og
tilogmed bar den i et grått trekk og som en veske. Sånn kan
tidene skifte. Bare noen år senere var det tøft å vise
seg ute med gitar, helst i stopp over ryggen... Og når det gjaldt
slagere, så het de slett ikke slagere lenger, men poplåter.
Og både gutter og jenter kunne uten å dumme seg ut, klippe
ut poptekster fra ukebladene og lime dem inn i dertil egnete kladdebøker.
Ungdomsverdenen var med andre ord endevendt. Vi hadde tilogmed vennet
oss til å drikke coca istedet for brus ...
Hadde rocken noen forløpere, jeg
mener: noen slagere som på en måte varslet nye ting var på
gang? Ja, tror det, og med fare for å dumme meg ut vil jeg hevde
at Hele uken alene og Sugarbush nettopp var to slike forløpere.
De brøt i hvert fall helt med jodling, hawaigitarer, ensomme sjømenn
og alle hvalper i vinduene. Jo, jeg tror jeg holder en knapp på
Sugarbush, om temaet skulle dukke opp noen gang... Men som sagt (eller:
det sa jeg kanskje ikke, men likevel) da rocken først kom, så
kom den! Pøsende over oss med nye melodier og nye artister og helt
andre fotbevegelser enn de Jens Book Jensen hadde.
I en periode var jeg svak for Pat Boone. Han var liksom et slags
brohode mellom gammel og ny tid. Men min første virkelige favoritt
var Tennesie Ernie Ford og hans Sixteen Tons (den synes
jeg faktisk er bra nok i dag også!). Det sørgelige var bare
at han nesten ikke hadde noe annet enn denne ene sangen å vifte
med – resten minnet bare om stille julesalmer. Så det var ikke så
lett å være fan av ham... Og derfor ble det Elvis naturligvis,
mer og mer. Særlig etter at Skien fikk jukeboxer og det gikk an
å sitte på cafeer, spleise til en brus og velge plater annenhver
gang …
Som sytten- attenåring var jeg leder
for noe som het Lørdagsklubben hjemme i Skien. Det var en kristen
ungdomsklubb i regi av KFUM, og vi hadde fullt hus hver eneste lørdag.
Vi laget show – etter mønster av radioshowene til Leif Rustad.
De som het Rundtomkring. Og slik de fylte Store Studio, fylte vi
KFUMs lokaler lørdag etter lørdag. Min læremester
var Erik Kullerud – far til Dagbladets Dag Kullerud. Og Erik var en like
suveren showmann som han var en alvorsmann. Lørdagene i Skien var
fulle av tull og tøys og uskyldig moro, og med andakter som handlet
om hvordan det var å være unge og om de tanker og problemer
vi alle hadde å stri med. Jeg lærte mye av Erik Kullerud.
Og jeg vet at det arbeidet vi gjorde i Skien ble lagt merke til i KFUM
og Ks hovedkvarter i Oslo. Så da jeg kom til Oslo, ble jeg kalt
inn på Holbergs plass. Og ble spurt om jeg kunne få til noe
lignende her? Det var nemlig ikke bare i Skien verden hadde forandret
seg, Oslo var ikke helt seg selv lenger den heller. Ungdomsopprøret
hadde fått en negativ og destruktiv karakter. Det var på denne
tiden ord som Spikersuppa og Stripa ble til. Og på Stripa (dvs Karl
Johan) var det dukket opp flere mindre hyggelige gjenger, som for eksempel
Blackiegjengen, kledd på amerikansk vis med lærjakker og dessuten
iført springkniver og kjettinger. Jeg ble bedt om å lage
en ungdomsklubb i KFUMs lokaler i Møllergata. En ungdomsklubb som
skulle tiltrekke seg den ungdom som ellers vandret målløs
omkring i sentrum på lørdagskveldene (siden folk fremdeles
hadde seks dagers uke, så var det jo lørdagen og ikke fredagen
som var festdagen, ikke sant?). Jeg var attenogethalvtår, nettopp
begynt å studere teologi – og dum nok til å svare ja. Så
vi satte i gang. Sammen med gode hjelpere på min egen alder som
allered gjennom sjøspeidern hadde tilknytning til huset: Per, KB,
Tveitan. Jeg kunne nevnt flere. Og klubb ble det. Vi brukte showmetoden
fra Skien. Laget sjørøverkvelder og cowboykvelder. Hadde
konkurranser og sketsjer og opplesninger (min favoritt den gang var de
italienske Don Camillo-bøkene, husker jeg). Vi delte inn folk i
grupper og ga dem ansvaret for underholdningen annenhver gang. Og så
holdt jeg andakt til slutt. Men grunnen til at Toern, som klubben het,
virkelig ble populær, var nok ikke først og fremst det jeg
hittil har nevnt, men det lykketreff at en nydannet rockegruppe hadde
fått lov til å øve i noen lokaler i etasjen over. Og
på lørdagskveldene kom de ned og spilte hos oss. Roald Stensby
and his jailers. Slik fikk Toern sitt egen band. Og vi åpenet vinduene
og lot alle høre at det var her det virkelig foregikk! Rock ble
etterhvert hovedinnslaget i underholdningstilbudet vårt. Men det
var alltid dørgende stille under andaktene. Denne koblingen av
rock og kristen ungdomsklubb falt enkelte tungt for brystet, og at det
sto en ung teologisk studen fra menighetsfakultetet bak ble – særlig
på Vestlandet – opplevd som ufyselig og nærmest et tegn på
at de siste tider var begynt. Men vi ga oss ikke. Og KFUM slo ikke hånden
av oss. Og lørdagskveldene ble mer og mer populære, og Roald
ble bedre og bedre og bedre... Så god at vi virkelig greide å
trekke til oss deler av det stripa-publikum som vi gjerne ville nå.
Jeg husker en gang til og med Jukan – som den gang var nokså beryktet,
og en helt annen enn det smørblide tv-sjarmtrollet alle syntes
han var mange år senere – jeg husker Jukan, gatas skrekk og sterk
som en okse, kom vandrende opp midtgangen under en av mine berømte
Don Camillo – trampende inn, fulgt av sine ti-femten små fotsoldater
(sånn i beste rotløs ungdom-stil) – helt frem kom han, rett
mot meg og med lommene fulle av hva visste vel jeg. Han så olmt
og surt på meg. Og jeg svelget og prøvde å stirre kaldt
tilbake, men likevel vennlig. Altså kaldt og vennlig på en
gang. Og slik sto vi en stund. Så begynte jeg tilkjempet rolig å
lese igjen. For etter min mening var det et spennende kapitel vi var midt
inne i. Og underet skjedde. Jukan nikket til flokken sin, og alle satte
seg på en av de fremste benkeradene. Så gode var Roald Stensby
og jailerne hans, at tilogmed gatas skrekk satt stille som lam og lot
seg tvangsfore med både Don Camillo og uskyldige spørrekonkurranser,
bare fordi de gledet seg til og håpet å få høre
Roald smelle til med Jailhouse Rock... ja, de var så bedøvet
av rockebandet vårt at de tilogmed ble sittende stille under andakten.
Sånn var det å drive ungdomsklubb i de dager og slik kunne
rock brukes! Jukan så jeg ikke mer der, men flere av flokken hans
kom tilbake andre lørdager. Men da ba vi dem legge fra seg sprettknivene
først... Roald Stensby betydde masse for Toern. Og vi var stolte
av ham. Etter min mening er han den beste rockesangeren Norden har hatt
noen gang. Og mesterskapene han vant var fullt fortjent. Og i Toern følte
vi at vi hadde litt del i suksessen, vi også. Han var jo vår
… Hadde han dukket opp i dag, er jeg overbevist om at han hadde hatt muligheter
til å nå langt, langt... Dette vil kanskje overraske noen
som har hørt de gamle opptakene med ham. For de er jo slett ikke
bra. Tvertimot er de både blasse og kjønnsløse. Dette
tilskriver jeg nerver og manglende støtteapparat eller you-name-it.
For opptakene skulle naturligvis vært gjort i KFUMs lokaler i Møllergata.
Han skulle vært recorded i Toern, der han var på hjemmebane,
der hvor han kunne slappe av og trøkke til for fullt – hvor han
kjente seg trygg. Det var sånn det skulle vært. Og midt mellom
ørene kan jeg enda høre ham – sånn som det virkelig
låt den gangen i 1959 og 1960 ...
– fra et radiointervju (NRK) om da rocken kom til Norge
@
Tønsberg Blads Finn Stenstad stilte i 2002 en lang rekke forfattere en del spørsmål som vi ble bedt om å besvare skriftlig. Meg spurte han om barnebøker – og om hvor mange jeg hadde skrevet. Dessuten ville han ha meg til å si litt om Gobi-bøkene – og om hvorfor og hvordan jeg skriver.
Nei, jeg vet ikke hvor mange såkalte barnebøker jeg har skrevet. Jeg vet heller ikke hvor mange andre bøker jeg har utgitt. Jeg er i det hele tatt ikke noe glad i å telle. Heller ikke leser jeg om igjen det jeg selv har skrevet. Derfor er jeg en dårlig samtalepartner når det gjelder temaer og motiver i mine egne bøker. Jeg håper det henger sammen med at jeg ennå ikke er blitt for gammel. En gang vil sikkert også jeg tusle omkring og klappe bokrygger som om de skulle være kattunger. Men idag har jeg ikke tid. I dag – nå – er jeg langt mer opptatt av det akkurat nå holder på med, og alt det jeg gjerne vil skrive, alt det jeg ennå ikke har rukket.
En av gledene ved å skrive tekster for billedbøker, er at
man får anledning til å samarbeide med så mange spennende
billedkunstnere... Og det er alltid rart å se ord og setninger få
kropper og ansikter. Bli levende. Det er jo sånn når man skriver
teater, film, TV - eller billedbøker: du finner på navn,
du lar figurene dine snakke litt sammen, løpe litt omkring. Men
det er hele tiden bare et manus. Det er bare muligheter. Helt til
skuespilleren, scenografen, instruktøren – eller slik som her:
illustratøren – griper tak i stoffet og løfter det opp fra
papiret, lar det bokstavelig talt bli levende.
Jeg liker billedbøker. De er på
en måte stiliserte filmer. Et fantastisk medium – som altfor mange
voksne glemmer å glede seg over. Halvveis bok – halvveis frossen
film, redigert slik at hvert bilde er ladet. Og språket: nakent,
renskåret – en slags nøktern prosalyrikk ...
Dessuten er det min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten.
Jeg vokste opp med eventyr og mennesker som alltid hadde tid til å fortelle, ofte lange og merkverdige fabuleringer som måtte deles opp i flere episoder med spennende fortsettelse neste dag/kveld. De voksne pleide også alltid å fortelle hverandre hva de hadde drømt natten i forveien... Jeg hadde mor og far, to tanter, mormor og morfar i samme hus, pluss farmor og farfar på skrå over gaten og onkel og tante litt lenger nede. Vi bodde trangt. Og hadde utedo. I vår familie (på morsiden) var det mange som likte å kle seg ut og fortelle skrøner. Det var et miljø der de voksne likte selskapsleker og overgikk hverandre i kortkunster og alle slags besynderlige tricks og knep. Det var derfor bare naturlig at jeg ble glad i fantastiske fortellinger.
Som du forstår er jeg opptatt av røtter. Og eventyr og myter (ikke bare de gamle, klassiske, men også de helt lokale, kanskje de som bare er kjent innen familien?) er en vesentlig del av alt det som har formet både oss og samfunnet omkring oss. Jeg leser – og skriver – for å forstå litt mer. Av meg selv – og av verden omkring oss.
For meg er det slik at: Myter og eventyr kan aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Men jeg tror – og nå snakker jeg naturligvis om de store felles-fortellingene – jeg tror at hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.
Hva er utgangspunktet for meg når jeg vil skrive en bok? Først
og fremst: jeg skriver aldri en bok om noe jeg har greie på eller
vet for mye om. Det ville bare bli kjedelig å arbeide med en slik
bok – en repetisjon av gamle tanker og standpunkter... Nei, utgangspunktet
er at det er noe jeg ikke kan – og det er jo det meste! – noe jeg
er nyssgjerrig på, noe jeg ikke helt forstår, noe jeg lurer
på – noe jeg gjerne vil finne ut av. Skriveprosessen blir å
ligne med å løfte på en sten – for å se hva som
stikker under, hva som gjemmer seg under den. Arbeidet med boken blir
altså en vandring inn i et ukjent landskap. En vandring jeg innviterer
leseren med på – som reisefølge. Kunnskap er noe vi må
tilegne oss underveis – begge to. Jeg vet altså like lite som leseren
hvor vi havner eller hvordan det går. Men det er det som gjør
vandringen spennende for meg – og forhåpentligvis av og til for
leseren også... Mitt forhold til lesere er altså slik – billedlig
talt: jeg har hørt om et spennende sted å reise til. Jeg
spør: er det noen som har lyst til å være med? Selv
har jeg tenkt å dra dit uansett, men det er hyggelig om vi er flere
i følge... Bare vær klar over: jeg har som sagt heller aldri
vært der før. Jeg har ikke tenkt å opptre som guide
og kjentmann. Dette er ingen charterreise.
Som forfatter gir jeg altså bevisst
avkall på rollen som allvitende og dominerende. Jeg vil heller overraskes
og forundres. Jeg vil snuble over nye sammenhenger.
Når det gjelder et så stort og halsebrekkende prosjekt som de fem romanene i GOBI- serien, så er de blitt til på samme måte. Først har jeg lest en ufattelig mengde kildebøker og dernest har jeg lest enda flere, og drømmen om å "reise" vokste mer og mer, og til slutt var jeg plutselig underveis. Og mens jeg vandret – som vanlig: på lykke og fromme – gjennom disse fem litterære landskapene som serien består av, leste jeg hele tiden… For lese gjør jeg bestandig når jeg skriver. Både ting som har med saken å gjøre. Og ting som jeg bare plutselig kommer over. Slik er det bestandig. Jeg leser aldri så mye som når jeg virkelig skriver! Hvor mye av denne lesningen som blir synlig for andre, er aldri godt å si. En bok er jo omtrent som et isfjell. Det er bare ti prosent som stikker opp av vannet og havner på bokhandlerens disk og i bibliotekenes kjølelagre.