For noen år siden feiret man – ikke bare i USA, men i store deler av
Europa – 500 års jubileet for Columbus og "oppdagelsen" av Amerika.
En viktig oppdagelse og et stolt øyeblikk,
mener historiebøkene.
Og det var det nok – for noen.
Men ikke for dem som ble oppdaget.
Urbefolkningen i "den nye verden"
så ingen grunn til å feire den spanske sjøfareren. Like lite som aborginerne
danset av glede da man noen år tidligere med pomp og prakt feiret europeernes
oppdagelse av Australia.
Historien skrives av seierherrene.
Øynene som ser er okkupantens øyne.
Det begynte som en misforståelse. Columbus trodde han hadde funnet den
vestlige sjøveien til India. Det var derfor han kalte befolkningen
"indianere". Det var først gjennom rapportene fra Amerigo Vespucci
(1451 - 1512) at europeerne ble klar over det dreide seg om et "nytt"
(i betydningen: for dem hitil ukjent) kontinent – og som takk for opplysningen
kalte man det opp etter han som fortalte dem dette.
Så burde vel indianere istedet kalles amerikanere? Faktisk var det også den betegnelsen de ofte
gikk under, helt til den stadig voksende flommen av europeiske nybyggere
overtok navnet en gang på syttenhundretallet. Fra da av var det bare
okkupantene som var riktige "amerikanere", urbefolkningen fikk nøye
seg med fortsatt å være "indianere". I dag er det slik at noen kaller
seg nettopp det, mens andre misliker denne fellesbetegnelsen, fordi den skjuler
mangfoldet, alle deres virkelige navn og alle kulturelle ulikheter. I et enkelt
forord som dette velger vi likevel å beholde termen.
Vi er alle vokst opp med hodet fullt av klisjeer når det gjelder de
nordamerikanske indianerne. Hollywoodfilmer og kioskromaner har enten malt
skrekkscener hvor blodtørstige og primitive villmenn overfaller uskyldige
nybyggere, som kanskje i siste øyeblikk reddes av tapre blåjakker, eller – slik
trenden har vært de siste tyve, tredve årene – de har tegnet et romantisk
idealbilde for oss: de stolte og fremfor alt edle naturbarn, litt mystiske
representanter for alt som populært kalles "alternativ kultur".
Det vil være å håpe at en bok som Jorden – vår mor kan bidra til å gi et mer rettferdig, men
likevel nøkternt bilde.
Det dreier seg her om muntlig tradisjon, om fortellinger. Men også en skriftløs kultur har sine
”hellige historier”. At de har latt seg bevare, skyldes naturligvis først og
fremst den hengivenhet mange indianere har hatt til sine gamle myter og
legender, men nesten like mye kan vi takke den hærskare av hvite antropologer,
etnologer og folklorister som mot slutten av 1800-tallet virkelig oppdaget
denne tradisjonskatten og gjorde sitt ytterste for å bevare den. (Kanskje det
var dette han tenkte på, den store krigerhøvdingen Geronimo, da han kort før
sin død i 1909 uttalte – ikke uten en viss bitter ironi: "Det vil bare gå
noen få år, så vil alt man kan høre om indianere være fra bøker som hvite menn
har skrevet.")
Blant nordamerikanske indianere finnes det omtrent 200 forskjellige
språk og dialekter. Det sier seg selv at dette ofte var et problem for dem som
nedtegnet disse fortellingene, og ofte var man avhengig av en tolk (som kanskje
selv ikke var altfor stø i engelsk). Mange nyanser kan således ha gått tapt.
Dessuten har språkene forandret seg så mye i århundrenes løp, at det for en moderne
indianer kan være nesten umulig å forstå den nøyaktige betydning av ordene i
eldgamle rituelle formularer. Noen fortellinger er altså nedtegnet som rene
stenografiske notat, andre er "silt" gjennom en oversetter og atter
andre er gjenfortalt etter samlerens hukommelse.
Jeg har valgt 94 myter og legender fra 66 forskjellige stammer spredt
utover hele det nordamerikanske kontinentet. Det er altså en ganske omfattende,
og forhåpentligvis representativ samling vi har for hånden. Boken er inndelt i
åtte "kapitler" – ut fra
hvilket geografisk kulturområde fortellingen er oppstått i eller er hentet fra:
Nordøst. Atlanterhavskysten og skoglandet
rundt de store sjøer.
Præriene. Det store slettelandet.
Sørøst. Fra Atlanterhavet i øst til Mississippi-dalen i vest,
og fra Cumberland-fjellene i nord til Den mexicanske golf i sør.
Sørvest. Arizona, New Mexico og det sørlige
Texas.
California.
Great Basin og Platået. Høysletten – og elvene i vest. Fra
Nevada og Utah, og nordover til British Columbia.
Nordvestkysten.
Det kalde nord. Subarktis og Arktis.
Ved begynnelsen av hvert kapitel vil man finne korte opplysninger om
den enkelte stamme som er representert i kapitlet.
Oversetterne er blitt oppmuntret til å oversette indianske person- og
stedsnavn til norsk – så langt det er mulig, og hvis det ikke virker direkte
søkt i forhold til engelske navn som allerede er for godt innarbeidet.
En gang for lenge siden
Vi tror indianernes forfedre kom nordfra, fra Sibir, for ca 20 000 år
siden. De har sikkert vandret over det som nå er Beringstredet, men som den
gang var landfast, og fortsatt ned gjennom Alaska og Canada, like til
Mellom-Amerika og Sør-Amerika. Men noen, de tidligste, må ha kommet sjøveien,
for den eldste bosetningen i Nord-Amerika, funnet i 1988 ved Cactus Hill i
Virginia, er ca. 17 000 år gammel – og det er faktisk noen tusen år før
fastlandet hadde en isfri korridor.
I begynnelsen var de fleste jeger- og samlefolk. Men allerede så tidlig
som år 5000 f. Kr. begynte man å dyrke jorden, og rundt 1000 f. Kr. var
dyrkingen av mais vidt utbredt.
Lenge før spanjerne kom, hadde indianerne rukket å utvikle hundrevis av
samfunn – like så forskjellige fra hverandre som landene i Europa, og det er
anslått at befolkningstallet i Nord-Amerika kan ha vært et sted mellom to og ti
millioner. Interessante er for eksempel de utgravninger som er gjort langs
Mississippi, og som viser at folk der (på samme måte som i Mexico) helt siden
år 1000 f. Kr. har hatt for vane å lage store hauger, først for å skjule sine
døde, senere for å skape opphøyde steder for templer, palasser og mausoleer.
Cahokia, nær våre dagers East St. Louis, var en gang en stor by med flere
hundre hauger og pyramider. Den største dekket nesten 65 mål og var mer enn
hundre fot høy. Med et beregnet innbyggerantall på rundt 40 000 (noen mener
enda flere), var Cahokia på 1200-tallet like folkerik som datidens London og
Paris. Men ingenting varer evig. Hernando de Soto (av og til omtalt som
"oppdageren" av Mississippi) kan ha fått flere glimt av denne gamle
kulturen, selv om han og hans soldater var mest opptatt av gull da de herjet
Florida, Georgia, Alabama, Mississippi,
Louisiana og Arkansas i 1530-årene. Men da franskmenn og briter kom til disse
traktene et par hundre år senere, var det i hvert fall sørgelig lite igjen av
fortidens storhet – bl.a. på grunn av alle de nye basiller og mikrober som
conquestadorene bar med seg. Ronald Wright går i sin bok Stolen Continents
(1992) så langt som til å kalle disse mikrobene "de sanne erobrerne av Den
nye verden". Uansett må vi huske at indianerne hadde vært isolert lenge.
Dette gjorde dem svært mottagelige for alle nye sykdommer fra Europa. Kopper,
meslinger, influensa, gul feber, kolera – alt dette var fullstendig ukjent før
1492. Selv ikke kakerlakken hadde nådd
Amerika før Columbus …
Indianer og hvit
De hvite kom fra mange nasjoner. De viktigste var Spania, England og
Frankrike.
Spanjerne – holdt til i sør –
og betraktet indianerne som hedninger som burde omvendes til den
katolske tro, men først og fremst som mulige slavearbeidere, bl.a. til
sølvminene i Mexico og i sørvest. Men spanjerne førte også noe godt med seg, nemlig
hesten! Da Antonio de Espejo red inn i
hopienes land i 1583, dekket indianerne – som aldri før hadde sett noen hest –
marken med vakre tepper og seremonidrakter for at de hellige dyrene skulle få
gå på dem. Hittil hadde man brukt hunder som trekkdyr. Og til tross for at de
spanske kolonilovene bestemte at ingen innfødt måtte få ri eller eie en hest,
greide indianerne snart å skaffe seg egne "hellige hunder" – enten
ved å røve dem, eller fange de som var kommet på villstrå. For stammene på
prærien betydde hesten et nytt liv: En rytter kunne bevege seg like hurtig som
bøffelflokken.
Franskmennene var mest interessert i stammer og områder som kunne
besøkes vannveien. De padlet sine kanoer opp og ned elvene i Canada og landet
omkring de store sjøene. Deres hovedmål var å dominere pelshandelen. Av
alle nykommerne var nok franskmennene de
som passet best inn. Ofte streifet de omkring en og en blant indianerne, og de
tok seg bryet med å forstå språk og skikker. Men handelen kom også til å bryte
opp mange gamle levemåter. Indianerne ble oppmuntret til å glemme alt annet enn
jakten på pelsdyr, særlig bever – siden det var hatter av beverskinn som nå ble
den store moten i Europa. Stammer som tidligere hadde stått på god fot med
hverandre, begynte å strides om jaktmarker. For betalingen var god, i det
minste sett med indianske øyne, bl.a. kunne man tuske til seg
"ildvåpen", kuler og krutt …
Engelskmennene var av et annet slag enn både spanjere og franskmenn, de
kom ikke for å tjene seg rike og så dra hjem igjen. Engelskmennene kom for å bli. De søkte jordbruksland. Og til å begynne med gikk det
uten gnissninger – for land var det nok av. Men etterhvert som flere og flere
kom, og etterhvert som de bare tok den jord de
ønsket, uten å bry seg om at de dermed kanskje gikk på tvers av indianske
hevdvunne rettigheter, så ble forholdet mer og mer spent. Oftere og oftere kom
det til åpen konflikt.
Da de tre europeiske stormaktene på 1700-tallet begynte å krangle seg
imellom om hvem som skulle ha mest å si i "den nye verden", ville
alle gjerne ha indianerne på sin side.
Slik ble de hvite kolonimaktenes krig også en
krig mellom indianere.
Særlig var dette et oppgjør mellom franskmenn og engelskmenn. I 1760
var Frankrike beseiret, og måtte ved freden i Paris avstå til England alle sine
besittelser øst for Mississippi, Canada iberegnet . (Spania ga opp sine
kolonier i 1820.)
At én stormakt fra nå av ble den dominerende, gjorde det vanskelig for
indianerne – særlig for dem som hadde holdt med den tapende part. Og verre
skulle det bli. Nybyggerne ønsket løsrivelse fra moderlandet, og England måtte
snart gi opp sine kolonier. De av indianerstammene som under denne uavhengighetskrigen
hadde valgt å være trofaste mot sine opprinnelige "venner", ble hardt
straffet av den nye amerikanske regjering.
I 1789 ble United States War Department dannet. Fra første stund hørte
saker som angikk indianere inn under dette departementet. Selv da man i 1824
opprettet et eget Bureau of Indian Affairs, var dette fremdeles under
forsvarsdepartementets kontroll.
"Indianerproblemet" var noe bare de militære kunne løse.
Det dreide seg om retten til jord.
Den amerikanske regjeringens bestrebelser på
å få de innfødte "under kontroll" fortsatte uavbrutt frem til
1880-årene, da apachene, den siste av de store indianerstammene, kapitulerte
for overmakten og endelig la ned sine våpen for godt.
Det siste store "slag" mellom indianer og hvit sto ved elven
Wounded Knee i South Dakota, 29. desember 1890. Her ble ca 350 nærmest
våpenløse sioux-indianere (hvorav 230 kvinner og barn) omringet og meiet ned av
tropper fra det 7. kavaleri-regiment.
I vår egen tid er Wounded Knee – gjennom politiske aksjoner (1973) av
unge indianere – blitt et symbol på fortsatt kamp for urbefolkningens
rettigheter.
Kan noen eie jorden og luften?
Sett med Europas øyne var USA drømmenes og mulighetenes land. Det var
hit fattige og undertrykte søkte. Fra 1820-årene og fremover ble det rene
folkevandringen. Også fra vårt eget land emigrerte man i tusentall. For i
Amerika var det plass nok for alle, det var jord å dyrke – det var mer enn nok
land å ta av.
At noen flokker med primitive villmenn skulle
få ha disse enorme områdene for seg selv, virket meningsløst.
Sett med indianernes øyne, var det de hvite som var villmennene. Nybyggerne hogg ned skogene, satte
plogen i marken uten å se seg for, drepte mer vilt enn de kunne spise, tømte
jorden for gull og sølv – oppførte seg
som om ressursene aldri kunne ta slutt.
For indianerne var naturen full av usynlige
krefter, makter og ånder som man skulle ære og respektere. Det fantes hellige
steder. Det fantes tabuer. Det fantes
regler for hvordan man skulle gå frem når man for eksempel ville gå på jakt.
Menneske og natur levde "i pakt med hverandre". Derfor må det ha vært
skremmende og forvirrende å være vitne til hvordan de hvite var i stand til å
bevege seg gjennom landskapet uten å ofre den minste tanke på tabuer og hellige
steder, eller kanskje tilogmed spotte dem med viten og vilje – og uten at de
usynlige kreftene straffet dem for det.
De hvite laget byer og landsbyer etter modell
av dem de kjente fra sine hjemland – og de ga alle steder nye navn …
Indianerne så på seg selv som barn av Moder Jord. Hun var noe alle
levende skapninger – dyr og mennesker – hadde felles. Jorden tilhørte alle. Og
alle tilhørte jorden. De så med hvilken iver og grådighet de hvite målte opp
jordstykker, gjerdet dem inn, solgte eller stjal dem. ("Trangen til å eie
er en sykdom blant dem," sa den gamle siouxhøvdingen Sitting Bull.) At
noen kunne få seg til å definere et landområde som en eiendom, et kommersielt
produkt på linje med sukker og krutt, var for indianerne en umulig tanke.
På samme måte så kolonistene, hvis samfunn jo
nettopp var grunnet på privat eierskap og trygging av den personlig rikdom, med
skepsis og misbilligelse på den indianske vanen å dele jord i fellesskap.
Allerede på attenhundretallet trodde de fleste hvite amerikanere i
fullt alvor at det var Guds vilje at dette landet skulle være deres. Så de tok
det.
Men det var ikke bare på slagmarken
indianerne mistet sine gamle rettigheter, langt mer land og uavhengighet gikk
tapt gjennom å undertegne avtaler.
Rettsgrunnlaget for slike traktater ble
etablert så tidlig som på 1600-tallet av jurister ved det spanske hoff. For
selv om Spania erobret og gjorde krav på store deler av Den nye verden, må man
ha ment at urbefolkningen tross alt hadde krav på en viss "borett".
Engelske og amerikanske lovgivere overtok denne tankegangen.
Man vaklet altså tydligvis mellom grådighet
og vond samvitighet.
Indianerne forsto som oftest ikke hva de undertegnet.
Dessuten varte det som regel ikke så lenge
før de hvite brøt traktaten og tvang indianerne til å undertegne en ny avtale,
som legaliserte bruddet av den forrige.
Stamme etter stamme ble tvangsflyttet til vestsiden av Mississippi.
"Indian Territory", som besto av mesteparten av det som i dag er
staten Oklahoma, ble det nye "hjemstedet" for stammer som kom fra de
forskjelligste deler av USA.
I 1887 var det så mange stammer som var blitt gitt land innenfor Indian
Territory at regjeringen skiftet politikk. Man bestemte at stammene her gradvis
skulle oppløses og at fellesjorden skulle deles ut til enkeltpersoner istedet.
Da Oklahoma ble egen stat i 1906, var dette målet så godt som oppnådd.
Men også andre steder var det opprettet reservater. Omkring 1890 hadde
alle stammer sør for Alaska fått seg henvist slike steder – ofte karrige og med
små fremtidsmuligheter. Reservatene utviklet seg da også stort sett til å bli
slumområder.
I 1923 gjorde Irokeserne et siste forsøk på å få verden til å forstå.
Høvding Deskaheh dro til Geneve, for å legge saken frem for Nasjonenes Forbund
og få dem til å erklære Irokeserne (Forbundet av Seneca, Cayuga, Onondaga,
Oneida, Mohawk og Tuscarora) som en egen og selvstendig nasjon, ut fra gamle
avtaler og traktater med England. Deskaheh høstet stor oppmerksomhet og
sympati, men presset fra Canada og USA gjorde at delegatene tok til
"politisk fornuft" og avviste saken.
I 1924 ble indianere i USA gitt amerikansk statsborgerskap.
Ordet
De tidlige europeiske innvandrerne hadde bare forakt for en kultur uten
skrift. De var døve for den virtuositet indianere behandlet språket med, deres
muntlige lek med ordene, deres evne til å kombinere og flette tankerekker. De
fanget ikke opp den poetiske kraften som strålte ut hver gang en indianer holdt
en offisiell tale. De lot seg ikke imponere av timelange rituelle bønner, som
måtte fremsies uten en eneste feil, uten at en eneste liten stavelse ble glemt,
for ellers ville ikke ordene ha noen virkning, da ville det hele slå feil, da
ville ikke det livgivende regnet eller avlingen eller viltet komme til
menneskene dette året.
I århundrer hadde de muntlige tradisjonene gått fra slektsledd til
slektsledd. Ikke bare gjennom medisinmenn (sjamaner) og profesjonelle
fortellere, men fra foreldre til barn.
Det var slik man holdt stammens historie
levende .
Det var slik man oppdro sine barn.
Ved å fortelle.
Maria Chona, en kvinne av Papago-folket, husket det slik:
"På vinterkveldene, når vi hadde spist
vellingen eller kanin-lapskausen vår, og hadde lagt oss godt til rette på
mattene, kunne brødrene mine si: 'Far, fortell oss noe.'
Far
pleide å ligge stille på matten sin, med moren min ved siden av seg og
minstemann imellom dem. Og så – endelig – begynte han, langsomt, å fortelle oss
om hvordan denne verden ble til. Det er en historie som bare kan berettes om
vinteren, når det ikke er noen slanger i nærheten – for hvis slangene hører
den, vil de krype inn og bite deg. Men om vinteren, når slangene sover, da kan
vi fortelle hverandre om slike ting. Vår beretning om verden er full av sanger,
og når naboene hørte at far sang, hendte det at de åpnet døren og kom inn til
oss. Familie etter familie kom, og vi laget et stort bål og holdt døren godt
lukket mot nattekulden utenfor. Når far avsluttet en setning, sa vi alle sammen
det siste ordet etter ham. Hvis noen falt i søvn, stoppet han. Da ville han
ikke si mer. Men sovne gjorde vi ikke …"
(Sitert etter Ruth Underhill: Autobiography of a Papago Woman, The American
Anthropological Association, Memoirs, Vol.46, 1936)
Hvert folk hadde sine egne myter og religiøse fortellinger. Hver klan
og hver stamme sin egen spesielle folkediktning.
Det dreide seg om kunsten å lytte.
Kunsten å gjenfortelle.
Ordet – både det talte og det sungne ord – hadde kraft til å skape og
forandre. Det kunne helbrede, det kunne jage bort onde ånder, det kunne holde
døden på avstand. Når en indianer forteller skapelsesmyten, høytidelig og på
den riktige måten, da styrker han de gode krefter i tilværelsen, da bidrar han
til å redde verden fra død og ødeleggelse, da gjenskaper
han på sett og vis den hellige begynnelse.
Over hele det nord-amerikanske kontinent finner vi denne ærefrykten for
ordet. For eksempel er det slik at når noen er syk, så er det ikke selve
urtemedisinen som er den mest vesentlige delen av kuren, men formularene som fremsies over denne medisinen. Og et enda tydeligere
eksempel på ordets makt finner vi hos inuitene (eskimoene). Der mener man det
er en misforståelse å tro at kvinner er svakere enn menn, for hvis det ikke var
for besvergelsene som synges av kvinnene der hjemme, ville jegeren vende
tilbake uten fangst. ("Forgjeves ville mannen streife omkring, lete, lete;
men de som sitter rundt lampen er virkelig sterke, for de vet hvordan de skal
kalle på viltet..." Margot Astrov: The Winged Serpent, an
Anthology of American Indian Prose and Poetry, s. 31, Fawcett,
Greenwich, Connecticut 1973.)
Overalt hvor ordet æres, der anser man at også stillheten eier sterke,
skapende muligheter. Men der hvor det går inflasjon i ord, der mister
stillheten sin kraft. I vår moderne kultur unngår, eller bent frem frykter, vi
stillheten og ensomheten. Indianerne så det annerledes. ("Vi begynte
tidlig å lære barna å sitte stille og å nyte det,"
sa Sioux-høvdingen Oppreiste Bjørn."De ble oppmuntret til å bruke
lukteorganet, til å se mens det tilsynelatende ikke var noe å se på, og til å
lytte oppmerksomt mens det lot til at alt var stille.")
Det moderne, vestlige mennesket er redd for å være alene, redd for å
møte en eventuell tomhet i seg selv og omkring seg. For en indianer var det
ingenting som het "tomhet". Alt rundt ham var jo levende: Marken,
trærne, stenene var besjelet av tall-løse overnaturlige krefter. De avdødes
ånder streifet omkring. Og egentlig var det bare i ensomhet og på avsides
steder at stemmene til alle disse krefter og åndevesener kunne høres tydelig.
Mennesket og maktene
Bakenfor og over alle krefter og ånder finner vi forestillingen om en
Skaper, et guddommelig vesen. Han har mange navn. Fra film og bøker husker vi
kanskje best det navnet mange av de østlige indianerne ga ham: Manitou, Den store ånd.
Under Skaperens ledelse, og som hans
hjelpere, finnes en hærkare av andre guddommelige vesener. Alle er store og
mektige, men ingen mer enn de andre. I mange fortellinger blir de tildelt
aktive roller når verden skal formes og alt liv skal bli til. (Slik vi for eks.
kan lese i en pawnee-myte, Skapelsen, side
xx)
Mennesket er innvevet i naturen. Vind, regn, storm og torden er noen av
de måtene maktene snakker til oss på. Fordi alt har det samme guddommelige
opphav, er det ikke noen virkelig forskjell mellom dyr og mennesker. Dette er
viktig å merke seg, fordi det står i slik kontrast til vårt eget jødisk-kristne
verdensbilde. For en indianer er ikke dyr laverestående skapninger, de er bare
annerledes enn ham selv – og de er bærere av krefter og egenskaper han ikke
har, men skulle ønske han hadde tilgang til. Derfor kan han føle – og ønske
– et særlig slektskap til et bestemt dyr
eller en fugl, som for eksempel ørn, bøffel, bever eller bjørn. Hvis et
menneske har beveren som sitt totem, sitt
"hjelpedyr", er han så knyttet til dyret at det på en måte blir hans
annet jeg. Han får del i dyrets kraft – og han setter sin ære i å kjenne dets vesen
og adferd ut og inn. De to skal stå sammen i tykt og tynt. Og totemdyret må
naturligvis ikke drepes eller spises med mindre man er i virkelig nød. (I denne
boken finnes det mange fortellinger om totemisme, for eks. Bjørnemannen,
s.xx, Folket ved de midterste vann, og hvordan de ble til,
s. xxx og Oh Bjørn, vi er Den samme – du og jeg,
s. xxx)
Også stener, trær, elver, fjell kan være steder hvor kraften (ofte kalt
"medisin") åpenbarer seg og er virksom på særlig vis. Og man kan
oppnå gode ånders hjelp gjennom faste, lidelse og bønn, og slik få syn og
visjoner. Men også vanlige drømmer er viktige tegn og budskap.
Jesuittene var skarpe iakttagere. Slik blir
de nordøstlig huronerne beskrevet i et brev fra pater François Du Peron:
"Alle deres handlinger kommer etter direkte diktat fra Djevelen, som noen
ganger taler til dem i skikkelse av en kråke eller en lignende fugl, andre
ganger i form av en flamme eller et gjenferd, og alt dette skjer gjennom
drømmer, som er noe de viser den største aktelse for. Drømmen styrer deres liv,
den er guden i dette landet. Det er drømmene som bestemmer deres fester, deres
jakt, deres fiske, deres kriger, deres handel med franskmennene, deres
hjelpemidler, deres danser, deres leker, deres sanger." (Astrov: The Winged Serpent, s. 52)
Men kontakten mellom menneskene og de overnaturlige kreftene kunne være
farlig, derfor var det ofte best å overlate den til spesialister, folk som
visste hvordan man i enhver situasjon burde oppføre seg vis a vis maktene.
Medisinmannen (Sjamanen) kunne være
kallet til sin oppgave, eller fått den i arv, men måtte alltid gjennom en
lengre læretid. (F.eks. Den magiske bjørnen,
s xxx) I løpet av denne tiden, og etter renselser og faste, fikk han sin
særlige kraft fra ånder og hjelpedyr. Han ble undervist i legekunst. Fra nå av
var han prest/magiker og stammens fremste tradisjonsbærer. Han skulle forvalte
generasjoners samlede viten om naturens vekster – og han skulle lede de hellige
seremoniene og sørge for at de ble utført på den måte de alltid hadde vært
utført.
Selv i gjenstander laget av mennesker mente man å kunne finne
"medisin". Den kunne være stor eller liten, alt ettersom hva
gjenstanden ble brukt til eller "presterte". Et gevær har for
eksempel medisin hvis det skyter godt. Medisinmennene hadde ofte en liten pose
eller bunt med slike kraftfylte objekter – menneskegjorte eller ting funnet i
naturen, innsamlet etter erfaring eller drømmesyn. En slik
"helligbunt" representerte en konsentrasjon av kraft, som kunne
brukes til gavn for enkeltpersoner eller hele stammen.
I Begynnelsen
På kryss og tvers av dette store kontinentet, og til tross for alle
forskjeller, oppdager vi mange likhetstrekk i de religiøse oppfatningene. Vi
finner at den indianske verden er delt i fire. Det er fire årstider, slik også
dagen og livet har fire perioder, og – fremfor alt – det er fire
himmelretninger.
Verden har fire hjørner.
Og innenfor denne rammen møter vi guder og
halvguder, som selv om navnene deres skifter fra nord til sør og fra øst til
vest, lett lar seg gjenkjenne:
Skaperguden, Kulturbringeren, Luringen ("Trickster"),
Bestemor Edderkopp osv.
Vi finner også at mange av mytene ligner
hverandre. Og disse likhetene er interessante, for de kan også fortelle oss
litt om hvilke veier myten (og folket som forteller) har vandret.
I en helt spesiell stilling står i så måte
den skapelsesmyten som gjerne kalles "jord-dykkeren" (earth-diver),
hvor alt er dekket av vann, og et individ dykker ned i urdypet for å hente opp
den lille neve med jord som denne verden kan skapes av. Den kan varieres på
mange slags vis, for eks. kan den begynne høyt der oppe over skyene, bak
himmelen og hos stjernene (Kvinnen som ble gift med
en stjerne, s. xx), men det er alltid den samme historien som
fortelles. Denne myten er så utbredt, at skulle man velge én eneste myte som
den helt typiske for indianerkulturen i Nord-Amerika, så måtte det være denne.
Vi finner den i California (Begynnende jord,
s. xxx) og vi kan spore den østover til præriene (Hvordan
verden ble laget, s. xx), sydøstover (Opp av
gjørmen, s. xxx) og til det egentlige kjerneområdet i nordøst (Skilpaddeøya, s. xx). På vestkysten nordover kan vi finne
rester og antydninger av den (Ko'ah, s. xxx)
– og vi kan følge sporene helt til Kukulik Island i Beringstredet og like til
Asia. Så hvor har den sitt utspring? Vi vet bare at versjoner av
"jord-dykker-myten" er funnet blant Ainu-folket i Japan, blant
mongoler og blant forskjellige sibirske folkegrupper. Så kanskje er dette en
historie indianernes forfedre har hatt med seg – den gang de for tusener av år
siden vandret inn i "den nye verden"? Uansett sier det oss mye om
muntlig tradisjon – om alder og holdbarhet.
En annen skapelsesmyte kan også bære i seg
minnet om denne urgamle folkevandringen. Jeg tenker på de merkelige og
spennende beretningene som fortelles i sørvest (bl.a. hos Tewa, Hopi og Navaho)
om hvordan folket en gang holdt til dypt, dypt under jorden, men at man gradvis
har klatret oppover, gjennom flere verdener – til man endelig nådde den verden
vi nå lever i. (Se f.eks. Skapelsen eller Tidenes
begynnelse, s. xxx). Her er det underjordiske å ligne med en
gigantisk livmor, og man ser tilbake på en tid da dyr og mennesker levde sammen og på sett og vis var like. Men
kanskje aner vi også her erindringen om den lange historiske
vandringen – og for enkelte av de sydvestlige stammenes del, kan vi vel
dessuten ha lov til å gjette på at man ikke bare "husker" reisen
nordfra, men kanskje også bærer med seg glimt fra en eventuell videre vandring
inn i Mellom-Amerika og Sør-Amerika, før man så endelig valgte å vende tilbake
det nordamerikanske sørvestlandet, med kunnskap om jordbruk og hvordan man
skulle bygge landsbyer med sammenhengende bygninger av soltørket leire.
En kuriøs variant av
"oppstignings-myten" er den vi finner hos Kiowa (De første
ting, s xx), hvor menneskene rett og slett kommer til verden gjennom
en hul tømmerstokk – noe stammens eget navn skal minne oss om, Kiowa eller
Kwuda betyr "de som kommer ut".
Men leseren vil også finne andre
skapelsesberetninger i denne boken, for eksempel den merkelig og poetiske
zuni-myten om at all verden er sunget frem – av en edderkopp (Edderkoppen synger verden, s. xx)
Den vanligste er likevel uansett
"jord-dykker-myten" – med utgangspunktet i at det eneste som finnes
er vann. Hvordan vannet er kommet til, er
et spørsmål som enten ikke besvares eller som forklares på den måten vi er vant
til blant annet fra vår egen jødisk/kristne religion: Skaperguden var
misfornøyd med verden, særlig med alt det som levde der. I Bibelen møter vi
dette gjennom historien om Noa. Vannet vasker bort alt stygt og slemt, og gir
oss sjansen til å begynne på nytt. (Slik "det gamle mennesket"
druknes ved døpefonten og gjenfødes i Kristus.) Men fortellingen om Den store
flommen som en gudesendt straffedom er en mye eldre og langt mer global
fortelling. Den finnes i de aller fleste kulturer – og vi møter den altså også
her, i Nord-Amerika (f.eks.Vår siste sjanse,
s. xxx).
Skaperguden kan (som tidligere nevnt) ha forskjellige hjelpere, dette
kan være dyr eller himmellegemer – for den gang, i begynnelsen, kunne alle ting
tale (Sola og jorden, s.xxx) – men noen ganger
hadde han også en kvinnelig partner ved sin side, slik at vi nesten kan snakke
om "verdens foreldre". I den helt bokstavelige foreldreversjonen er
hun som regel jorden og han er solen eller himmelen (Skapelsesmyte,
s.xx). Men omfavnelsen kan være så heftig at de to ikke har tanke for annet enn
hverandre, de henger altfor tett sammen og det er først ved adskillelsen at
livet virkelig kan begynne (Kunnskapens fødsel,
s.xxx)
Gudinnen, luringen og helten
I folks bevissthet – og i stammens daglige liv – er ofte den kvinnelige
medhjelperen viktigere enn skaperguden. For det er hun (eller Luringen, se nedenfor) som forteller menneskene hvordan de
skal leve (og overleve). I sin eldste form er hun som nevnt Moder Jord, selve
den levende verden (tydeligst er dette i den vakre Onagon-myten Alle stammers mor, s. xxx), men hun kan også ta andre
skikkelser og navn: Bestemor Edderkopp (Spider Woman), Den foranderlige kivnnen
(Changing Woman) og Den Hvite Bøffelkvinnen (White Buffalo Woman) er noen av de
viktigste.
Som Bestemor Edderkopp er hun den helt
sentrale i alle oppstignings-myter, både hos Hopi, Tewa og Navaho. Mange mener
at hun også er identisk med Sus'sistinako (i skapelsesmyten om edderkoppen som
synger verden, s. xxx) og korngudinnen Tsichtinako (i Klatre til
den øvre verden, s. xx).
Som Den foranderlige kvinnen er hun bl.a. mor
til de mektige tvillingene, Udyrdreperen og Barnet født av vann, som ryddet
verden og gjorde den trygg for navahofolket (Tvillingenes
bedrifter, s. xxx) Den foranderlige kvinnen eier en medisinbunt/
helligbunt som inneholder krefter fra selve skapelsen. Hun spiller en viktig
rolle i nesten alle navahoenes ritualer, bl.a. i den fire dager lange
seremonien hvor en pike etter sin første menstruasjon blir erklært for kvinne, og
hvor den unge kvinnen på den siste dagen får del i gudinnens egne krefter.
Som Den Hvite Bøffelkvinnen er hun knyttet
til jakten, og hun er den som bringer sioux-indianerne den hellige pipen og
ritualene som hører med (s. xx). Pipe og tobakk var viktig for mange
indianerstammer. Røyk fra tobakk (eller piletrebark) gjorde åndene vennlig
stemt, og ble derfor et viktig redskap når man ville be. Dessuten ble gjerne
avtaler beseglet ved at man røykte en pipe sammen. Ordet "fredspipe"
skal altså forstås helt bokstavelig.
Tvillinger (se ovenfor) dukker forøvrig ofte opp i nord-amerikanske
indianermyter. Mange ganger er den ene god og den andre ond. (se f.eks. Den gode og den onde tvillingen, s. xxx), som et uttrykk for
den dualisme man ofte mente gjennomsyret tilværelsen. En pawnee-høvding prøvde
å forklare det slik en gang på 1800-tallet: "Alle ting er to her i verden.
Tankene våre er todelte – gode og dårlige. Med øynene ser vi to ting – vi ser
det som er vakkert og det som er stygt. Vi har den høyre hånden, den som slår
og kan gjøre vondt, og vi har den venstre hånden, den vennlige, den som er nær
hjertet. Én fot kan føre oss på onde veier, den andre foten kan føre oss til å
gjøre godt. Slik er alle ting to – alt er to."
Men den som virkelig representerer tosidighet er den mytiske skikkelsen
som (på engelsk) gjerne kalles "Trickster". Det er litt vrient å vite
hvordan man best skal oversette dette ordet. I denne boken har jeg valgt å la
det gjennomgående bli oversatt med "Luringen" – dersom han ikke
opptrer under et av sine forskjellige dyrenavn, hvorav det mest kjente
utvilsomt er Prærieulv (Coyote). Luringen har få slektninger i verdens
mytologier. Den som står ham nærmest er faktisk vår egen Loke. (Og i de
europeiske folkeeventyrene har han en fetter i Reven). Først og fremt er han
hverken god eller ond. Noen ganger virker han vennlig, han ordner ting og synes
å være en både munter og hyggelig fyr. Andre ganger skaper han bare ugangn og
virker nesten hensynsløs (i hvert fall tankeløs). (Hvordan
stjernene ble til, s. xx) Så det er alltid vanskelig å vite hvor vi
har ham. Men kanskje det er nettopp dette som er poenget med ham: At han
representerer det uberegnelige – både i naturen (dens kaotiske muligheter) og i
menneskers væremåte. Han er en opprører og en som bryter tabuer. Og dermed
minner han oss også (unnskyld!) faktisk litt om
Pippi. Han blir på en måte den som den korrekte, lovlydige og
autoritetstro indianer innerst inne dagdrømmer om å kunne være! Historiene
varierer fra stamme til stamme, og han kan i tillegg til Prærieulv (Coyote)
bl.a. kalles Ravn, Edderkoppmannen og Den store hare – alltid oppkalt etter et
dyr som den enkelte stamme mener er spesielt lurt og snedig. Men Luringen har
store krefter (Luringen Coyote lar seg sluke, s.
xxx), og kan egentlig forvandle seg til hva som helst. Hans viktigste oppgave –
slik jeg ser det – er å være et slags "missing link" mellom den
menneskelige og den guddommelige verden. Han peker på at uorden, forvirring,
tårer, sykdom – og død, alt dette må tross alt til for at livet og verden
virkelig skal kunne oppleves som meningsfyllt. (Coyote og
dødens opphav, s. xx). Og slik hjelper han oss, i likhet med
Gudinnen – men på sin måte – til å
overleve.
Som "missing link" og mellommann
mellom de to verdener, og i rollen som hamskifter, kan Luringen noen ganger
også minne om en sjaman. Kanskje er det ham vi ser på gamle hulemalerier og
risset i klippevegger – den dansende, lett pukkelryggede skikkelsen, utkledd
som dyr og med et oppreist lem – figuren som er blitt et slags ikon for dagens
New Age-bevegelse under navnet Kokopelli, fløytespilleren?
Men han er også en stamfar for klovnen.
Latter og klovner er viktig for den indianske
kulturen. Latter anses bent frem å ha helbredende kraft (noe moderne medisinske
forskning forøvrig bekrefter!), og hos flere stammer – bl.a. sioux og pueblo
– finner vi Hellige klovner, ofte som
deltakere i høytidelige ritualer. (Sioux-medisinmannen Halte Hjort forklarte
det slik: "Coyote, Iktome og alle klovner er hellige. De er en nødvendig
del av oss. Et folk som har så mye å gråte over som indianerne, trenger også
sin latter for å overleve.")
Ofte er det også glidende overganger mellom Luringen og en annen
hovedskikkelse i de indianske mytene, nemlig Helten.
Nordøstlandets Glooscap kan betraktes som en slik overgangs-skikkelse (Glooscap s. xx).
Helten – som ofte også er Kulturbringeren – viser seg vanligvis like etter verdens
skapelse, og tar i de fleste tilfeller aktivt del i den videre og mer
detaljerte utforming av verden. Hendelser i heltens eventyr forklarer
formasjoner i landskapet, fordi de kanskje minner om en kamp han kjempet, den
gang for lenge, lenge siden. Forøvrig kjenner vi lett igjen mange av de samme
trekkene som hos sterke helter i andre store mytologier, som for eks. den
greske Herakles (Hercules) og den keltiske Cuchulainn, og vi aner mønsteret:
Den mirakuløse unnfangelsen – ofte født av en jomfru som får besøk i en drøm,
eller "følte at solen varmet og fylte henne" eller spiste en stein
(som i Siouxmyten Historien om Iya Hokshi, s. xx),
trusler og farer som helten overvinner – et vesentlig delmål er å drepe alle
monstre som truer stammen (Glooscap bekjemper
vannmonsteret, s. xxx) – på
sin leting etter noe bestemt og viktig, for eks. sin overnaturlige far (Tvillingenes bedrifter, s.
xxx).
Til tross for sine evner og sine gigantiske
krefter, representerer helten likevel et menneskelig element, han gjenspeiler
verdier og verdivalg i den kulturen som har diktet ham et fiktivt liv – og han
er deres representant, deres "champion", i den mytiske verden hvor
alle underbevisthetens monstre og mareritt blir til tenkt virkelighet.
Stjernene – og verdens undergang
Stjernene er viktige for alle naturfolk. De er en del av hverdagslivet.
Deres posisjon på himmelen markerer begynnelsen og slutten på de forskjellig
årstider, de røper hvilke forandringer som akkurat nå skjer i naturen og de
forteller menneskene når det er tid for bestemte ritualer. Pleiadene (Syvstjernen) bestemte når
det skulle plantes hos Skidi Pawnee og Cherokee, og for Yokut-stammen i
California betydde det at det var tid for å fange laks når dette stjernebildet
steg opp over den vestlige horisonten ved skumringstiden i mai måned. Navaho
startet ikke kanin-jakten før stjernebildet Kaninsporene (stjerner som befinner
seg i halen på den konstellasjonen vi europeere kaller Skorpionen) hadde
flyttet seg til en horisontal posisjon, noe som for dem betydde at kaninungene
nå var store nok til å greie seg selv, og at det var tillatt å jakte på
foreldrene. Og slik kunne vi fortsette å nevne eksempler.
Det er derfor ikke å undres over at det
finnes mange fabuleringer omkring stjerner. Hos Iroquois (Irokeserne) heter det
at lenge før vår verden ble skapt, så fantes det en himmelverden og et
himmelfolk (Himmelkvinnen, s. xx) og i en
Blackfootmyte fortelles det om en kvinne som giftet seg med en stjerne
(Morgenstjernen) og levde sammen med ham der oppe over skyene (Kvinnen som ble gift med en stjerne, s. xx). I denne myten
beskrives den øvre verden som en parallell til verden her nede, mens de
nordlige caribou-inuitene fantaserte om at himmellandet er et stort land med
mange hull – og at det nettopp er disse hullene som er stjernene (Landet i himmelen, s. xxx).
Ofte er fortellingene enkle forsøk på å
forklare opprinnelsen (eller det tradisjonelle navnet) på de forskjellige
stjernebildene. De kan ha et prosaisk, hverdagspreg – berette om en flokk
gutter som ikke ville høre på mødrene
sine (Syvstjernen og furutreets opprinnelse,
s. xx) , eller syv unge kvinner som ikke kunne forsone seg med mennene sine (Pleiadene: Seks unge kvinner, s. xxx). Et fellestrekk er at
beretningene som regel tydelig viser hva slags kultur de springer ut av: Hos et
jegerfolk er det snakk om jegere og viltet de forfølger (Tre jegere
og en elg, s. xxx), hos et kystfolk kan det for eksempel dreie seg
om hvalfangst (Sju brødre i en båt, s. xxx) og
hos de sydlige Paiute-indianerne i Utah beskrives Store Bjørn og Lille Bjørn
naturlig nok som fjellsauer, siden det jo er fjellsauer de fleste jakter på i
disse traktene – sauene og alle de andre dyrene på himmelen er på vandring, de
følger beitemarkene, slik paiute-indianerne selv vandrer fra sted til sted på
leting etter mat (Fjellsauen Na-gah, s. xxx).
Mer spennende er det når stjernene knyttes
til forestillinger om den lille og den store døden – enkeltmenneskets død og
verdens undergang.
Melkeveien kan være de dødes leirbål, eller
som hos de nordlige Tahltan-indianerne: de dødes fotspor på vei til dødsriket (De som går på truger, s. xxx). Caribou-inuitenes gjennomhullete
himmelland (se ovenfor) er det stedet hvor menneskenes sjeler kommer etter
døden – for å bli født på ny. Det er Månen som hjelper dem tilbake til jorden,
hvor de igjen blir til mennesker – eller dyr. Hos Pawnee finner vi
forestillingen om at Sørstjernen sakte, men sikkert beveger seg nordover – og
den dagen den "fanger" Nordstjernen, da er det verdens ende. Men ikke
helt! Alle stjernene vil nemlig falle ned på jorden og bli til en ny
menneskeslekt – mens de menneskene som på det tidspunkt lever her, vil fly opp
på himmelen og bli til stjerner, slik vi også en gang opprinnelig var (Stjernenes flokk faller til jorden, s. xxx og Sørstjernen, s. xxx). "Vårt folk er laget av
stjerner," sier Pawnee. (Her er de forøvrig på linje med våre dagers
vitenskapsmenn og teorien om at vi alle har vår opprinnelse i
"stjernestøv".)
Disse eksemplene på gjenfødelse, at alt
gjentar seg, går i ring – både for
enkeltmennesket og verden – minner om en asiatisk tenkemåte.
En av Siouxfolkets medisinmenn, Svarte Elg
(1863 - 1950) uttrykker den slik: "Du har kanskje lagt merke til at alt
det en idianer gjør, foregår i en sirkel. Det er fordi Verdenskraften alltid
arbeider i sirkler, og alle ting forsøker å bli runde... Himmelen er rund, og
jeg har hørt at jorden er rund som en ball, og alle stjernene likeledes.
Vinden, når den er i sin mektigste skikkelse, hvirvler. Fuglene bygger sine
reder i sirkler, for de har den samme religion som oss … Selv årstidene danner
en stor sirkel, de skifter og kommer alltid tilbake der de var. Et menneskes
liv er en sirkel fra barndom til barndom, og slik er det i alle ting hvor
kraften rører seg."
Men det finnes også andre – og mer absolutte – forestillinger om
verdens ende. Hos Cheyenne fortelles det om en stor bever som gnager på den
digre pålen som holder verden oppe (Gnageren, s.
xx). Den har allerede gnagd seg halvveis igjennom, heter det. Og hvis den en
dag greier å felle denne pålen, vil verden ramle ned i et bunnløst ingenting.
Det vil være slutten på menneskene og på alle ting. ("Slutten på alle
slutter," sier Cheyenne.)
I en av Pawnee-mytene som er nevnt ovenfor (Stjernenes
flokk faller til jorden) fortelles det at ved alle tings begynnelse
satte skaperguden en stor bøffelokse på himmelen i nordvest. Hvert år mister
oksen et hår – og når alle hår har falt av, er det verdens ende. Et nesten
profetisk utsagn – eller kanskje den aktuelle virkelighet allerede hadde sneket
seg inn i fortellingen? Uansett henger
bøffelen (eller bisonen) uløselig sammen med det som skulle bli undergangen, om
ikke for hele verden, så i hvert fall for alle prærieindianere. På jakten av
dette digre dyret (en okse kan veie rundt et tonn) hvilte kulturen til samtlige
av slettelandets stammer. Bøffelen ga dem alt de trengte til livets opphold –
mat, klær, telt, redskaper, brensel – hver trevl på dyret ble brukt, ingenting
gikk til spille. Den amerikanske regjering visste at bøffelen var selve
eksistensgrunnlaget for de brysomme og "fiendtlige" indianerne. Fra
midten av attenhundretallet gikk man derfor inn for å utrydde dyret.
("Drep bøffelen, så er vi også kvitt indianeren!") Skinnet sto høyt i
kurs østpå, og tungen var en delikatesse på finere restauranter. Hvite
bøffeljegere startet en masseslakt. Dessuten holdt man på å legge jernbane
tvers over dette veldige kontinentet. Tusenvis av arbeidere trengte mat. I
tillegg skapte de store dyreflokkene ofte problemer for arbeidet. Altså: skyt
enda flere bøfler – skyt så mange som
mulig! En av de flinkeste guttene i denne klassen var William Cody, kjent som
"Buffalo Bill" (1846 - 1917). Han ble nasjonalhelt da han i løpet av
halvannet år greide å drepe 4280 dyr. Senere – da toget endelig kom på skinnene
– reklamerte man med at man makelig kunne bedrive bisonjakt fra sitt eget
kupévindu. Og kadavrene ble liggende tilbake og råtne. Omkring 1850 streifet
det ca 60 millioner bøfler omkring på præriene. I 1873 var tallet omtrent 3
millioner. Riktignok hevet det seg kritiske røster også fra hvite amerikanere,
men regjeringens holdning var klar – eller som innenriksminister Delano
formulerte det: "Jeg ville faktisk ikke kjenne noe savn om bisonen ble
utryddet fra våre prærier, da det ville påskynde indianernes omstilling til et
sivilisert liv." Og man lyktes. I 1880 var det under 40 000 dyr tilbake.
Og rundt århundreskiftet var tallet 150 – hvorav de fleste befant seg i
dyreparker.
Hvordan var det for indianerne å være vitne
til denne, for dem, ubegripelige nedslaktningen? En kiowa-kvinne, Gamle Fru Hest – eller:
Spydkvinnen – satte i en samtale med den kjente antropologen Alice Marriott ord
på det som for henne må ha vært slutten på den verden hun kjente og var glad i
(Bøffelen drar bort, s. xx) – en
oppsummering som er vemodig, men også underlig vakker.
Livet etter døden
I nesten alle stammer finnes det fortellinger om døden, om hvordan den
kom inn i verden (f.eks. Kvinne velger døden,
s. xx og Coyote og dødens opphav, s. xx) – men
nesten bestandig virker det som om de berettes med et skjevt smil og et
skuldertrekk. Som om man vil si: For døden er jo her. Det
er ingenting å mase med!
På samme måte var det mange som ikke ville gi
seg inn i spekulasjoner om et eventuelt liv etter døden.
Det var ikke uvanlig å mene at når livet var slutt, så var det nettopp slutt
det var.
Blackfoot-indianeren Kråkefot var en kjent taler på vegne av sitt folk.
Han opplevde at store deler av landet ble tatt fra dem. Han så de store
bøffelflokkene bli borte. Hans siste ord lyder slik:
"Hva er vårt liv?
Det er ildfluens gnistring i natten.
Det er pusten fra bøffelen i tidlige
vintermorgener.
Det er den lille skyggen som flyr over
præriegresset
og forsvinner i solnedgangen."
Men det fantes også dem som tenkte annerledes – som følte at mennesket
hadde en "sjel" som var i stand til å leve videre på en eller annen
måte, kanskje i et eget "åndeland" – et dødsrike langt borte, hvor
man fortsatte omtrent som her. "Vi tror på et liv etter døden fordi vi
drømmer om det," sa pawneehøvdingen Hemmelige Pipe til en hvit venn i
1880-årene.
Noen todeling i en himmel og et helvete finnes ikke. Alle bra mennesker
vil komme dit. De onde vil bare opphøre å eksistere, må vi gå ut fra. Hvis det
da ikke er som hos Yuma. Her kommer nemlig alle til et
lykkeland: "I åndenes land vil maisen vokse og alle vil være lykkelig, om
de var gode eller onde mens de levde." (Den gode og
den onde tvillingen, s. xxx)
Det er dette, og lignende dødsriker, som i
våre ører er blitt til "De evige jaktmarker".
En slik tro skaper forventninger.
Slik formulerte cheyenne-indianeren Trebein
(Wooden Leg) seg en gang sent på 1800-tallet: "Det at man kler seg i sine
beste klær når man forbereder seg til kamp, kommer ikke av at man tror det vil
styrke ens krigeregenskaper. Det er en forberedelse for døden, hvis det er slik
utfallet vil bli. Enhver indianer ønsker å ta seg best ut når han drar for å
møte Den store ånd. Derfor pynter han seg når han står overfor en stor og
truende fare, enten det er et kommende slag eller – i fredstid – en alvorlig
skade eller sykdom."
Enkelte kunne likevel ikke styre nysgjerrigheten på å få vite hvordan
det virkelig var der. I Hopi-mytenEn reise til skjeletthuset,s.
xx, vil en ung mann ikke gi seg før han har sett alt med egne øyne. Han finner
ut at de døde egentlig har det ganske trist, og at de f.eks. bare spiser lukten av mat! (De har det med andre ord ikke helt som oss
likevel …)
Forestillingen om spøkelser var ganske utbredt. Frykten for ugler, gjenferd som er vendt tilbake til oss for å hevne seg
eller fullføre en oppgave, møter vi over nesten hele Nord-Amerika. Men uglene
kunne også en sjelden gang være hjelpsomme – slik som i Zuni-myten Hustruen som var en ånd, s. xxx. Det mest interessante med
denne myten, og med Modoc-myten Slik kom døden inn i
verden, s. xxx, er imidlertid at begge disse mytene bærer på et
tydelig Orfeus-motiv: En sørgende (i det ene tilfellet en ung enkemann, i det
andre en far) oppsøker de dødes verden og søker å få med seg sin kjære tilbake
til livet – men spolerer det hele ved ikke å følge de råd han får. Den ene
greier ikke å tøyle sin attrå, den andre snur seg for tidlig. Kan et slikt
trekk skyldes europeisk påvirkning? Umulig å vite. Men egentlig kan det like
gjerne være inspirert av tradisjonelle historier om sjamaner som drar til
åndeverdenen for å søke hjelp for syke og døende. På samme måte trenger ikke
forestillingen om en dødende Gud – en Gud som dør for at vi skal leve (Den gode og den onde tvillingen, s. xxx) – nødvendigvis å
stamme fra kristne misjonærer. Også Kornmoren dør i indiansk mytologi, og
viltet lar seg drepe for at vi skal leve. På den annen side vek indianerne
heller aldri tilbake fra å "låne", hvis de syntes det var noe å hente
et sted. For eksempel sies det at det trekk ved kristendommen som virkelig
begeistret mange Kiowa-indianerne, skal ha vært at misjonærene lovet at de gode
skulle bli belønnet og få et liv etter døden. Tidligere hadde Kiowa trodd at
det bare var de onde som overlevde – i form av ugler …
En helt spesielt åndetro finner vi i det sørvestlige Nord-Amerika. Hos
pueblo-indianerne het det at når man døde, så ville sjelen – eller pusten –
vende tilbake til sin opprinnelse og forvandle seg til en sky. Derfor ble skyer
betraktet som en slags "legemliggjørelse" av de døde. Når det regner
er det altså de kjære avdøde som slik velsigner sine etterkommere. Og fra denne
forestillingen er ikke spranget langt til å oppfatte dem som tilhørende den
skare av naturånder som ble kalt kachinaer –
hvis kult er en av de mest særpregete vi kjenner på dette kontinentet, og hvor
de innerste hemmeligheter holdes godt skjult for utenforstående den dag i dag.
Kacihinaene – eller regndanserne,
som vi også kan kalle dem – blir avbildet med menneskelige kropper, men med
fantastiske og surrealistiske hoder, og akkurat slik kan vi også se dem i
virkeligheten når de tre ganger i året danser gjennom landsbyene og lover
rikelig med regn. (Barna kjenner dem godt, for de får ofte utskårne
kachina-tredukker.) Utøverne av denne kulten har mange forskjellige brorskap,
og de hemmelige seremoniene deres foregår i et underjordisk rom som kalles kiva. Her finnes det altere for de forskjellige gruppene, og
fremfor alt finnes det en sipapu, et lite
hull som representerer "døren" til åndeverdenen og den åpningen som
menneskene i skapelsesmyten ("oppstigningsmyten") kom frem til denne
verden gjennom. Her i kivaen vekkes åndene, og danserne "låner" dem
kroppene sine. For alle vet, at når et medlem av et kachina-brorskap trer den
store masken over hodet, da er han ikke lenger seg selv, da tilhører han ikke
lenger denne verden. I denne boken vil leseren finne to fortellinger om
kachinaer (Pakabva og regndansene, s. xxx og De to pikene og regndanserne, s. xxx).
i en relativt begrenset utgave som dette
er det naturligvis umulig å yte rettferdighet til den kulturelle
vrimmel som den gamle indianske sivilisasjonen representerer. Mange aspekter
mangler, og mye skulle man gjerne ha hørt mer om.
Egentlig burde vi ikke laget bare én, men
mange bøker.
Kunne det ikke for eksempel vært spennende
med en større samling av beretninger om forholdet mellom menneske og dyr? (Selv
er jeg svak for fortellingen om den trofaste hunden, Hvordan
hunden slapp inn i himmelen, s. xxx).
Men la nå dette i det minste være en slags
dør inn til denne spennende, heroiske, romantiske, poetiske, mystiske, kloke –
og tapte verden. Og kan de glimtene man får av den, gjøre leseren så nysgjerrig
og interessert at hun forsøker å ta seg videre omkring på egen hånd, se da er
mye av hensikten oppnådd. Kanskje hun tilogmed kan fatte interesse for dagens
indianere? For visst har vi dem i blant oss fremdeles. Og de trenger vår støtte.
Ikke vår klamme medlidenhet og våre klapp på hodet, men vår støtte.
Av USAs 281 millioner innbyggere er 2 millioner indianere, hvorav 700
000 lever under fattigdomsgrensen.
Sykdom og alkoholisme bidrar til at
gjennomsnittelig levealder er 44 år – mot de hvites 71.
To tredjedeler har flyttet inn til de større
byene.
Arbeidsledigheten i reservatene kan være opp
til 90 %.
To prosent av landet er "deres" –
og selv denne siste resten er truet.
Likevel er det grunn til optimisme. Blant de unge har det helt fra
1970-tallet vært en økende interesse for og stolthet over egen etnisk bakgrunn.
Militante grupper som AIM (American Indian Movement) har gjennomført aksjoner
(for eksempel gjenerobringen av øya Alcatraz, 1969), og det er en stadig større
interesse for å ta høyere utdannelse, ikke bare for ens egen skyld, men for å
kunne hjelpe det indianske samfunnet, for eksempel som sakfører i de juridiske
tvister en stamme måtte ha med myndighetene. En ung indianer idag oppfatter seg
nok fremdeles som først og fremst tilhørende sin egen stamme, men dernest – og
dette er en bevissthet som stadig blir sterkere – oppfatter han seg nesten like
mye som Indianer. For han vet at det bare er i
fellesskap man kan håpe på forandringer. Derfor ser vi også at samarbeid på
tvers av stammetilhørighet øker, et spennende eksempel er NABA (Native American
Business Alliance) som ble startet på 1990-tallet.
Dee Brown, forfatteren av Bury My Heart at Wounded
Knee (Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee) ble spurt – i et intervju
med den engelske søndagsavisen Observer – om
han hadde noe indiansk blod i årene. Dee Brown svarte:
"Indiansk er noe man er i hodet sitt! I
Oklahoma vokste jeg opp sammen med indianere, og jeg kom til å foretrekke deres
måte å betrakte verden på, deres følelse av slektskap med naturen og deres
respekt for sine brødre og søstres drømmer."
Tor Åge Bringsværd
Til forordet og bokens øvrige kommentarer er bl.a. disse
kildene benyttet:
Armstrong, Virginia Irving
(ed.): I have spoken. American History Through the
Voices of the Indians. Swallow Press/Ohio University Press, 1991
Astrov, Margot: The Winged Serpent, an
Anthology of American Indian Prose and Poetry, Fawcett, Greenwich, Connecticut 1973.
Feest, Christian F. (ed.): Indians and
Europe. An Interdisciplinary Collection of Essays, Alano, Aachen
1989
Legay; Gilbert: Atlas des Indiens
d’Amérique du Nord, Casterman, Tournai, Belgia 1993 (dansk utgave:
Indianer-atlas, 1996)
Miller, Dorcas S: Stars of the First People.
Native American Star Myths and Constellations, Pruett Publishing
Company, Boulder 1997
Myklebust, Terje: Nord-Amerikas indianere,
Cappelen, Oslo 1981
Nabokov, Peter: Native American Testimony,
Penguin, New York 1999
Persson, Lars: Lyssna, vite man!,
Bakhåll,Lund 1997
Spencer, Robert F., Jennings, Jesse D.: The Native
Americans, Harper & Row, New York 1977
Turner, Geoffrey: Indians of North America,
Sterling Publishing Co., New York 1992
Wright, Ronald: Stolen Continents. The
“New World” Through Indian Eyes, Houghton Mifflin Company, Boston/New
York 1992
Yenne, Bill: The Encyclopedia of North
American Indian Tribes, Crescent Books, New York 1994
De fleste indianer-sitatene er fra Native
American Wisdom, Running Press, Philadelphia 1994