At man ikke finner ord, trenger ikke bare å være språkets feil - skrev Herr Babaluba i dagboken. Han hadde nettopp lykkelig overlevd et besøk i byen F, hvor - som kjent - alle samtaler utelukkende skjer ved hjelp av håndbevegelser, geberder og grimaser. I byen F har man for lengst gitt opp å finne ord for noe som helst. Samtidig som man hevder at kroppsspråk gjør mennesker mer frodige og levende. (I hvert fall holder de seg i form! noterte Herr Babaluba - ved synet av to kvinner som slo kollbøtter på fortauet). Selv om det henger store instruktive pictogrammer overalt, prøver de fleste reisende å unngå byen, fordi bare å bestille et måltid mat eller kjøpe en tannbørste medfører uendelige muligheter for misforståelser og pinlige situasjoner. For å vinne frem i diskusjoner og viktige forhandlinger - skrev Herr Babaluba videre - er det slett ikke uvanlig at rike borgere ansetter unge, spreke akrobater til å fremføre argumenter og synspunkter for seg. Og en advokat som ikke kan gå ned i spagat på kort varsel, har ingen sjanse i noen rettsal. Det som likevel virker mest fremmed for oss (- heter det et annet sted i Herr Babalubas dagbok- ) er at utøvelsen av ordensmakt - for eksempel politiaksjoner rettet mot ulovlige demonstrasjoner og annen gateuro - i de fleste tilfeller overlates til dresserte dyr. "En hest i gallopp er mer tydelig enn et menneske som roper eller vifter med hendene," heter det i en oversettelse av politivedtektene for F. "Og alle skjønner hva som menes med en hund som glefser."