Da jeg kom til meg selv, var det en helt annen som bodde der. Hvor lenge har jeg vært borte? tenkte jeg. Hvor lenge har jeg vært ute av meg selv? Og likevel... når jeg så nærmere på ham..."Det har ikke vært lett å sitte her og vente heller," sa han. Bare mye eldre. Og jeg forstod at jeg egentlig burde takke. For kan vi ikke lese i avisen hver eneste dag om alle de som kommer til seg selv, men så er det ingen hjemme i det hele tatt?