FOR DET ANDRE
Kjære vene! Det er ikke bare om natten lenger, nå er det begynt å skje midt på
dagen også! Jeg drømmer meg bort, ikke sant. Jeg går for eksempel på St.
Olavs plass ( til eller fra postkontoret). Men:Poff! Så er jeg plutselig
langt nede i Stortingsgaten! Ganske uten at jeg vil det. Eller et annet
sted, naturligvis.Verst er det hvis det skjer mens jeg snakker med noen.
Folk er begynt å se rart på meg. "Hvor ble det av deg i går,da?" sier de.
Eller: "Så fort du gikk,da?" Men jeg tror ikke det er gått opp for dem hva
som egentlig skjer, så jeg bare smiler og prøver å finne på noe.I det siste
har jeg begynt å lure på om det er et mønster i alt sammen. Hver gang jeg
drømmer meg bort, er jeg nøye med å notere ned den adressen jeg havner på.
Hjemme har jeg stiftet et stort kart til den ene stueveggen. Jeg har tegnet
en tydelig ring rundt stedet der jeg bor og stedet der jeg arbeider. Røde
knappenåler markerer stedene jeg våkner opp på. Skjønt våkne og våkne...
jeg har jo slett ikke falt i søvn? Og for ordens skyld: Alt skjer helt av
seg selv. Jeg kan for eksempel ikke sikte meg inn mot et ønsket mål. Jeg
er altså - og det vil jeg gjerne understreke - ute av stand til å kontrollere
disse tingene. Nok om det. Fra hver nål trekker jeg så tre ulltråder av
forskjellig farve. Den gule går til stedet jeg drømte meg bort fra. Den
grønne går til min kontoradresse. Og den blå går til stedet jeg bor (jeg
er separert nå og lever alene, så ingen bryr seg om hvordan det ser ut i
stuen). Jeg håper at jeg en dag vil kunne lese en mening i alt dette. Det
håper jeg virkelig.