Jo Michaels bilder fascinerer meg. Skjell og fjær, sommerfuglvinger og benrester... fragmenter av en gang levende organismer, som revet løs fra sin vante sammenheng gjennoppstår som merkelige puslespillbrikker i en tilsynelatende nøktern og streng, men likevel underlig poetisk laboratorie-verden av rutepapir og forstørrelsesglass, kolber og skalpeller. Når jeg betrakter Jo Michaels bilder får jeg først og fremst en følelse av tidløshet.
Bildene greier seg utmerket alene. Derfor innrømmer jeg gjerne at jeg ble litt overrasket da Jo Michael tok kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å lage små tekster til dem. Men det varte ikke lenge før tanken hadde fanget meg. Hvordan skulle jeg gå frem? Hvilken form skulle jeg velge? En ting var sikkert: Bildene trengte ikke forklaringer. Men kanskje kunne jeg finne en måte å skrive på som minnet om Jo Michaels måte å fotografere på? Slik at ord og bilde kommenterte hverandre og (- i et heldig øyeblikk -) skapte et spenningsfelt hvor det muligens kunne oppstå nye assosiasjoner? Derfor valgte jeg å konsentrere meg om fraser og klisjeer.
Vår tanke lever av bilder og sammenligninger. Tankespråk er billedspråk. "Som om," sier vi. "Det er som om..." Alle klisjeer har en gang vært originaler. Alle munnhell har en gang løpt uventet over tungen. Men når det som er godt sagt, blir gjentatt og gjentatt i det uendelige, mister det sin kraft. Og det som en gang var kvikt og rappkjeftet, kan fort bli til en bevisstløs snarvei. Setninger som blir altfor sløvet og frynset, mister ikke bare mening og form, de kan snart ikke en gang brukes som pludder og fyllprat - og ender før eller siden (bokstavlig talt) som språklig forurensning. Men finnes det ikke likevel en siste gnist i dem?
I disse tekstene har jeg prøvd å rote i asken på en del nedbrente bål. På samme måte som Jo Michael har jeg hentet fragmenter av noe (et språk) som nå er (relativt) dødt, men en gang var (betydelig mer) levende. Jeg har satt bitene inn i en ny sammenheng. For å oppnå noe av den samme poetiske og fruktbare forvirring som jeg fornemmer i bildene, har jeg stort sett tatt de fleste fraser og klisjeer på ordet. En konsekvens av en slik bokstavtro betraktningsmåte er ironisk nok at alle gamle bånd og fortøyninger øyeblikkelig klippes over. De stakkars forslitte og oppblåste uttrykkene river seg løs og stiger til værs som glade og vimsete ballonger, driver omkring med sine rustne ankre slepende etter seg over stokk og sten... og det er her - i den siste bakkekontakt - i de risp og flenger de lager i det rent fornuftsmessige, litterære kulturlandskap - at nye "bilder" kanskje kan spire frem, og - Trenger jeg å si mer? Ja. Det er rent tilfeldig - men ikke meg i mot - at de fleste av tekstene tar en retning mot det glade vanvidd; og ofte på en slik måte at det i enkelte tilfeller bent frem kan være vanskelig å se hvilken frase eller klisje som ligger til grunn. Men selv om man - for eksempel - ikke umiddelbart registrerer at det på side xx parafraseres over uttrykket Han var så glad at han ikke visste hvilket ben han skulle stå på eller at side yy gir en ny forklaring på opphavet til frasen Den må du dra lengre på landet med - så er det å håpe at man vil ha en viss glede av denne leken likevel. Jeg mener:
I OG FOR SEG
Hølen, våren 93
Tor Åge Bringsværd